>Anmeldelser Prosa 06|08

Talking of Michelangelo

Eystein Halle

I sin nye bok Odd Eidem. En penn av honning, en penn av sennep klarer Bjørg Jønsson å begrave en fin kjærlighetshistorie under lag på lag med uvesentligheter.

<empty>

Bjørg Jønsson
Odd Eidem. En penn av honning, en penn av sennep
198 sider
Koloritt forlag 2008


Anmeldt av
Eystein Halle

I USA kan ektefeller som kjent ikke pålegges å vitne mot hverandre i rettssaker, noe som har gitt opphav til en del bryllupskomikk i filmer og TV-serier. På samme vis bør vi kanskje være skeptiske når ektefeller inntar den litterære vitneboksen som biografien er. I forordet til sin minnebok om ektemannen Odd Eidem innrømmer da også Bjørg Jønsson at det ikke er mulig for henne å være objektiv: «Så enkel er ikke verden.» Innledningen er for så vidt karakteristisk – her er ingen utilbørlig distanse til hovedpersonen:

Det var ikke et menneske å se i Rue de la Fontaine i kveld da jeg kom kjørende fra flyplassen i Nice i retning parfymebyen Grasse. Veien løftet seg til værs som glinsende silkebånd i svingene, mens bilen fôr av sted mot den lille sørfranske landsbyen der husene er samlet rundt en borg og en kirke.
    En halvtime senere låste jeg meg inn av døren, slapp kofferten, gikk tvers over gulvet og slo opp døren mot terrassen. En duft av rosmarin slo imot meg fra hekken. Nederst på plenen tegnet oliventrærne silhuetter mot kveldshimmelen, og jeg tenkte: De er i dag som de var for tusen år siden, de kjenner fortiden. Jeg mumlet et navn, for mens jeg sto der vokste det frem et nærvær. Når man er død, finnes det ingen tid og avstand, og jeg så ham komme ut av en lang natt.


At biografer iscenesetter sitt objekt med litterære virkemidler er intet nytt. Det kvasifiksjonelle, for ikke å si den rene diktning, har for lengst gjort sitt inntog i sjangeren. Det er likevel spesielt å iscenesette seg selv som biograf, slik Jønsson gjør her. Avsnittet over glir rett over i en skildring av det første møtet mellom den unge, naive Jønsson og den mer enn tyve år eldre og lett nedlatende Eidem. Også senere vender hun tilbake til skrivesituasjonen: «Med mørke utenfor vinduet, tenner jeg skrivelyset … Fingrene søker tastaturet.»

Selvfremstilling Hvis biografien tradisjonelt er beslektet med den realistiske romanen, med allvitende forteller og konvensjonell kronologi, minner denne boken mer om en jeg-fortelling, der fortelleren veksler mellom et narrativt «nå» og et «da» der den egentlige handlingen foregår. Jønsson hopper frem og tilbake i Eidems livsløp, bruker dramatisk presens, innleder mange av kapitlene in medias res og prøver i det hele tatt å skrive så kunstferdig hun bare kan.
    Radarparet Eidem/Jønsson var begge markante aktører i 60- og 70-tallets norske offentlighet, han som skribent og forfatter innenfor en rekke sjangrer, hun som profilert kulturskribent i blant annet VG. Det første møtets noe ulikeverdige sødme til tross – Jønsson ser ikke seg selv som noen biperson i det eidemske livsdrama, og bruker stor plass på seg selv i boken. Flere kapitler er viet hennes motvilje mot så vel modernismen som bestselgerbøkenes «supermarked». Det er noen mosegrodde barrikader Jønsson går opp på her: At Forfatterforeningens formann Ebba Haslund nektet å møte Jønsson til TV-debatt en gang i tiden, er viktig nok til å oppta flere sider – i en bok som egentlig skulle handlet om Odd Eidem. Med sine utfall mot alt fra Baader-Meinhof til nyfeministenes kvinnesyn, virker deler av boken mest av alt som et generaloppgjør med alt det Bjørg Jønsson misliker ved den moderne verden.

Urfortelling light
I disse avsnittene får Eidem så vidt stikke nesen innom med en aforisme eller to. Når Jønsson gets down to business og faktisk skriver om ham, er det et helt bestemt bilde som tegnes: outsideren Eidem, han som nektet å la seg kategorisere («Kall meg konservativ, kall meg radikal, kall meg Frognertrikken!»). Han som forsvarte ungenes rett til å gå med pappnese i mattetimen og – etter gjentatte purringer – opplyste at han hadde brukt statens reisestipend til å kjøpe påhengsmotor. Mannen som ertet på seg eliten, bergtok folket med sin ordkunst og anmeldte Molière-stykker på heksameter. I en viss forstand er det vi møter her en light-versjon av den biografiske urfortellingen; historien om det miskjente, ensomme geni. Særlig overbevisende blir det aldri, til det var Eidems suksess for stor. De eksemplene på motgang Jønsson anfører er da også svært trivielle: En gang mistet mannen sin faste spalte i Bonniers Litterära Magasin, en annen gang ville Skuespillerforbundet ha VG til å sparke ham som teateranmelder. Selv sa han det slik: «I Norge risikerer en forfatter ingen ting – bortsett fra å bli berømt!»

Ordet Eidems anliggende var Ordet. Ordet er i Jønssons språkbruk en eviggyldig estetisk verdi. I tillegg er det noe tilnærmet metafysisk, et estetisk subjekt: «Språket skaper virkelighet,» skriver hun. Et annet sted heter det: «I begynnelsen var Ordet.» For de av oss som vokste opp før RLE-fagets tid, og dermed kjenner fortsettelsen, er meningen klar: Det er den romantiske forestillingen om diktningen som formidlingskanal for de høyere sannheter vi møter, med dikteren i den privilegerte og heroiske, men samtidig ensomme mellommannens posisjon.
    I tråd med dette preges boken av et høyttravende språk. En ting er at dialogene som refereres har et oppstyltet preg. «Forfatteren til kveldens forestilling er visstnok av mange intellektuelle blitt oppfattet som overfladisk,» sier Jønsson til sin kjære under et teaterbesøk i New York. Ikke vet jeg – kanskje var det slik praten gikk under alpeluene i 60-tallets borgerlig-intellektuelle miljøer. Verre er det med de krampaktige dypsindighetene som dukker opp overalt. I et avsnitt om stalinismen leser vi at det var vanskelig å bruke øynene uten fordommer «mens jordkloden veltet rundt i verdensrommet» – som om Jordens rotasjon hadde noe med Stalin å gjøre. Et annet sted skriver Eidem, i bokens grandiose språkbruk, i lyset fra Sirius, «himmelens sterkeste leselampe». I Jønssons retoriske supermarked går de store ordene på billigsalg.
 
Vidd og eleganse Odd Eidem var en høyst unorsk skikkelse. Han skrev med vidd og klassisk eleganse, i en skriftkultur som stort sett har vektlagt helt andre kvaliteter. Hans forfatterskap kan danne utgangspunkt for noen interessante diskusjoner, men Jønsson forskusler denne muligheten. Hennes form er postulerende snarere enn resonnerende, anekdotisk i stedet for analytisk, svulstig der man forventer refleksjon. Den rapsodiske skrivestilen kan fort gi leseren en følelse av å bli satt tilbake til start hele tiden. Mens mer konvensjonelle biografier bygger opp bildet av hovedpersonen kronologisk fra første til siste side, er Jønssons stil repetitiv og ensformig midt oppe i alle de litterære grepene. Med sitt vilkårlige tilfang av minnebilder fremstår denne boken mest av alt som en litterær variant av et høyst privat fotoalbum.
    Jønssons ideer om det tidløse Ordet fører dessuten til at hun overser litteraturens historisitet, dens kompliserte samspill med og avhengighet av et stadig skiftende skriftfelt. Mye av den nyere litteraturhistorien blir i Jønssons fremstilling bare en forfallsprosess bort fra Ordets gullstandard, og hennes meninger om nyere litteratur er i altfor stor grad preget av kunnskaps- og perspektivløshet.

Tidsånden
Først og fremst mislykkes boken i å gjøre Eidem større enn han var. Dobbeltmetaforen i Jønssons tittel sier utilsiktet ganske mye om forfatterskapets mangel på litterær gehalt; sennep og honning er ikke akkurat det man forbinder med substansielle næringsmidler. I Etterkrigslitteraturen I (Cappelen, 1999) omtales Eidem sammen med flere andre under samlebetegnelsen «Tidsdokumenter». Eidem var en stemme i tiden – like typisk for 60- og 70-tallet som Mattias Faldbakken er for 2000-tallet. Mannen Jønsson fremhever som eksempel på den tidløse litterære kvalitet, var ironisk nok selv en eksponent for den tidsånden hun forakter så dypt.
    «In the room the women come and go / Talking of Michelangelo» – disse linjene dukker opp to ganger i Eliots dikt «The Love Song of J. Alfred Prufrock». De kan blant mye annet tolkes som et spark til de borgerlige eliter og deres pretensiøse opptatthet av Den Store Kunsten. Det er mye av dette hos Jønsson; med sine klassiske preferanser og sin forakt for moderniteten illustrerer hun begrepet «kulturkonservatisme» – dessverre i dets mest selvhøytidelige, Burberry-bornerte form.

Autentisk smerte
Bedre blir det først i det siste kapitlet, der Jønsson omsider er kommet frem til noe genuint tragisk: ektemannens sykdom og død. Når den pompøse retorikken tones ned blir det plass til den autentisk opplevde, uforstilte smerten. Det er smerten ved å se «han som hadde satt segl på mitt liv» gli stadig dypere inn i demensen, å se ordets – unnskyld, Ordets – mester forsvinne stadig dypere inn i ordløsheten. Dette er linjer som er vonde å lese, fordi det åpenbart har vært vondt å skrive dem:

Jeg setter meg på gulvet med hodet mot knærne hans. «Jeg skal lage frokost. Har du lyst på frokost? Hva har du lyst på til frokost?» Tårene renner nedover kinnene. Han holder ut hånden. Han klapper meg på håret. Det gjør vondt i hjertet mitt.


Avsnitt som dette viser det problematiske ved en bok som vakler mellom biografiens presumptive objektivitet og erindringsbokens utilslørte subjektivitet. Kanskje burde Jønsson ha gitt opp å skrive høyttravende og «viktig» om Ordet og kunstens vesen – å snakke om Michelangelo, for å si det slik. Kanskje burde hun ha gitt opp å rehabilitere Eidem til en klassikerstatus han aldri har hatt, og i stedet gått helt og fullt inn for å skrive den kjærlighetshistorien som ligger og dirrer rett under overflaten i denne boken.
    I de tyve årene som er gått siden Eidems død har vi blitt vant til å snakke om å «være på nett» med hverandre. Den egentlige historien i Jønssons bok, fortellingen bak fortellingen, handler om to mennesker som i helt enestående grad var på bølgelengde – «kurerer som sprang usynlige beskjeder til hverandre», som Jønsson selv sier det. I hverandre fant Jønsson og Eidem den ene personen hvis sjelsliv klang i perfekt harmoni med deres eget, det ene mennesket som kunne lese tankene deres før de kjente dem selv. Og hvor mange kan si at de har opplevd det?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>