>Anmeldelser Prosa 06|08

Viktig om æresdrap

Jan Opsal

I debatten etter drapet på Fadime Sahindal i Uppsala i januar 2002 tok blant andre president Outi Ojalas i Nordisk Råd til orde for at et slikt drap ikke burde kalles æresdrap, en burde heller kalle et slikt drap for skamdrap. Forfatterne av to nye bøker hevder at det er nettopp gjennom å bruke æresterminologien at en kan forstå de sosiale og kulturelle mekanismene som ligger bak slike drap, og dermed bekjempe skikken.

<empty>

Ayse Onal
Æresdrap. Menn som drep kvinner
Omsett av Aud Søyland
239 sider
Det Norske Samlaget 2008

Unni Wikan
Om ære
270 sider
Pax Forlag 2008


Anmeldt av
Jan Opsal

Ayse Onal er en tyrkisk fjernsyns­journalist som gjennom ett år intervjuet 30 menn som var dømt for æresdrap og sonet i tyrkiske fengsler. Unni Wikan er en norsk antropologiprofessor som de siste årene har fulgt en rekke rettssaker etter drap der spørsmålet om æresdrap har vært stilt. Bøkene er på en måte et biprodukt av Onals og Wikans prosjekter. Onal har skrevet ni reportasjer om kvinner som ble drept etter å ha blitt anklaget for å føre skam over slekten sin. Wikan har i første omgang skrevet elleve artikler som tidligere er publisert i ulike medier, de fleste som kronikker i en rekke nordiske aviser, disse er så omarbeidet og supplert med fjorten nye kapitler.
    Resultatet er to tankevekkende bøker som ligner hverandre på flere måter. Bøkene er like på den måten at to profesjonelle observatører deler sine observasjoner med leseren, som blir tatt med inn i tyrkiske fengsler og europeiske rettssaler. Begge bøkene er også sterkt case-basert, slik at leseren blir kjent med både ofre og gjerningsmenn.

Hva er ære? Spørsmålet drøftes verken i bredden eller dybden i disse to bøkene, men Unni Wikan gir en introduksjon til æresbegrepet. Hun peker på at i mange kulturer finnes det et todelt æresbegrep. Det finnes en type ære som man enten har eller ikke har. Dersom den går tapt, må den gjenopprettes. Det er heller vanære enn skam som er motpolen til denne typen ære, sier Wikan (s. 12). Den andre typen ære kan bygges og tapes i en gradvis prosess.
    I mange tradisjonelle samfunn blir slektens ære definert av unge kvinners moralske atferd. Dersom æren trues, må den forsvares. Wikan siterer den norske antropologen Tor Halfdan Aase som oversetter ære med ’forsvarsevne’, noe som kan innebære at det eller den som truer æren må angripes eller fjernes (s. 18). Bortsett fra denne referansen finnes ikke henvisninger til en faglig debatt om ære, noe Wikans prosjekt kunne ha vunnet på.
    Ære på den ene siden og skam eller vanære på den andre siden handler i stor grad om det omdømme eller rykte som en person eller en gruppe har. Det er ikke personen eller handlingen i seg selv som er avgjørende, men det bildet som formidles ut i offentligheten eller i den aktuelle æresgruppen, peker Wikan på. På samme måte sier Wikan at latterliggjøring, spott og spe er skammens og vanærens redskaper.
    På denne bakgrunnen kan det å forsvare sin eller gruppens ære når den blir truet, fortone seg som nødverge. Dersom en ung kvinne i slekten får ord på seg for å ha dårlig moral, kan hun bli sett på som en farlig trussel mot slektens ære, og da handler det om den første typen ære.

Drapsmennene får ordet Ayse Onal har valgt å gi drapsmennene ordet. Dermed gir hun leseren en unik innsikt i noen av de mekanismene som ligger bak et æresdrap. I tyrkiske medier var æresdrap beskrevet som «Historiene om heltane som drap dei villfarne systrene sine, og reinvaska æra si» (s. 8). Noen av de dømte ser på seg selv om helter, eller i alle fall som menn som gjorde det som måtte gjøres, som Bahri som har skutt sin søster (s. 177 f). Han sier: «Viss eg må rotne i fengsel for å berge ære og verdighet, så får det vere. Eg vil heller rotne enn at samfunnet skal gjere det.» Han ser drapet som en redningsaksjon. Den ene umoralske jenta måtte fjernes for å berge de andre jentene i familien fra umoral: «Du går ut frå at poenget mitt var å straffe ein syndar, gjer du ikkje?» spør Bahri, og svarer straks selv: «Nei, eg hindra dei andre systrene mine i å synde. Eg har falle, men dei er berga. Det spelar inga rolle kor lenge eg er i fengsel. Eg er uskuldig i Allahs auge.»
    Mehmet Sait ser også på seg selv som redningsmann for familien sin. Derfor tok han til seg døtrene til søstera han hadde drept, og ga sin kone streng beskjed om å behandle dem som sine egne mens han selv satt i fengsel. Zehra, søster til Mehmet Sait, hadde brutt ut av ekteskapet sitt, og Mehmet Sait hadde klandret henne for dette: «Korleis kunne du forlate heimen din, du har skjemt oss ut for alle! Vi er jo ein del av eit samfunn, viss vi blir gjorde til latter, viss naboen min ikkje vil besøkje meg, viss ingen vil helse på meg, viss ingen vil gje meg dotter si eller gifte seg med mi, kva er eg då i dette samfunnet? Kva!» ropte han (s. 95).
    Men ikke alle drapsmennene ser seg som helter. Murat har drept sin mor Hanim, fordi hun hadde hatt et forhold til onkelen hans. En annen onkel hadde sagt til Murat at ingen ville gi datteren sin til Murat før han hadde gjort det han måtte for å kunne «gå i basaren med lyfta hovud og med æra i behald» (s. 60). Men etter drapet ble Murat glemt av slekten sin og led under sin forbrytelse: «Vi er drapsmenn med kroppen, men offer med sjela. Derfor er det brotsverket som straffer sjelene våre, mens det er retten som straffer oss kroppsleg. Kva trur du er verst?» spør han forfatteren (s. 46).
slektens betydning I mange av Ayse Onals historier er æresdrapet følgen av en dødsdom som er avsagt i et slektsråd. Slekten har ofte utpekt en ung mann til å være bøddel, gjerne en som ikke selv har familie og som vil få mildere straff fordi han er ung. Drapet fremstår deretter som en ren henrettelse. I andre tilfeller har drapsmannen handlet mer på egen hånd, men sett dette som en nødvendig reaksjon på ryktene som går og den ødeleggende virkningen disse har på familiens sosiale eksistens. Som i tilfellet Ilyas: Han hadde hørt ryktene om at hans søster Aysel var prostituert, og hørte en natt to stemmer i sitt eget hode som diskuterte alternativene han sto overfor. Det endte med at han kvalte Aysel. Obduksjonen viste at hun var jomfru, ryktene hadde vært usanne. Men det var nettopp ryktene om Aysel som hadde gjort livet ulevelig for Ilyas. Her ligger noe av dynamikken i det at slektens ære hviler på kvinners moralske rykte. Den sosiale virkningen var like virkelig om den var bygget på usanne som på sanne rykter.

Æresdrap for retten I uke etter uke har antropologiprofessor Unni Wikan fulgt rettsforhandlinger i flere land etter drap der slektens ære kan ha vært drapsmotiv. Det begynte med rettssaken etter drapet på Fadime Sahindal, og Wikan har fortsatt å følge rettssaker av denne typen.
    Rettsantropologen søker innsikt gjennom arbeid med sakens dokumenter dersom de er tilgjengelige for forskeren, men først og fremst gjennom det som skjer i rettssalen av både verbal og nonverbal kommunikasjon. Med kulturkompetanse som fortolkningsnøkkel kan rettsantropologen få med seg momenter og nyanser som rettsvesenet mister, dersom det ikke finnes tilstrekkelig kulturkompetanse i systemet.
    Wikan argumenterer for behovet for relevant kulturkompetanse i samfunnet generelt og i rettsvesenet spesielt. Der Onals bok mest er en reportasjebok, er Wikans mest en debattbok, og behovet for kulturkompetanse er ett av hovedtemaene i boka. Et annet hovedtema er behovet for kulturelle endringer i de miljøene som styres av æresmekanismer som kan føre til æresdrap. Det er ikke den kulturrelativistiske og nøytrale antropologiske forskeren vi møter i Wikans bok. Hun ønsker også med denne boka å være en forandrings­agent på flere felter. To av de viktigste er altså behovet for kulturkompetanse og behovet for kulturelle endringer.
    Wikan peker på hvor ulikt politi og rettsvesen i Norden har behandlet slike saker. Særlig setter Wikan rettssakene etter at Ghazala Khan ble drept i Danmark og Abbas Rezai ble drept i Sverige opp mot hverandre. Sakene hadde svært mange likhetstrekk, men rettssakene var svært ulike. I Sverige ble én gjerningsmann dømt til fire års fengsel, mens i Danmark ble ni personer funnet skyldige og dømt til langt over hundre år i fengsel til sammen. Dommen i Danmark var den første domfellelsen i Europa i en æresdrapssak der flere enn gjerningsmannen eller -mennene ble dømt. Den strengeste straffen, livsvarig fengsel, fikk offerets far. Han var ikke i nærheten da drapet skjedde, men ble dømt for å ha gitt ordre til drapet. I den svenske rettssaken fant ikke retten nok bevis til å dømme noen for medvirkning, men Wikan mener at en kulturkompetent domstol kunne sett annerledes på dette spørsmålet.

Norsk rett Også i norsk rett etterlyser Wikan kulturkompetanse. Shahzad Khan ble tiltalt og dømt for forsettlig drap på sine tre søstre. Wikan peker på at æresdrap er overlagt drap. Rettssaken utelukket nærmest dette alternativet fra bevisførselen (s. 177 ff). På den annen side ble drapet på Anooshe Ghulam Sediq av mange sett på som et opplagt tilfelle av æresdrap, mens Wikan ikke er like sikker etter å ha fulgt rettssaken, for øvrig også i rollen som sakkyndig vitne for forsvaret. Her er hovedargumentet at ektemannens slekt ikke deltok i noen drapsplanlegging, og at slekten heller ikke har støttet ektemannen etter at han drepte Anooshe.
    Møtet med Wikans prosjekt utløser en del kritiske spørsmål som det ikke er rom for å drøfte utfyllende i dette formatet. Men de bør likevel reises. Det gjelder hennes klare målsetting om å «vise at vold, terror og æresdrap ikke skyldes islam», selv om mange av æresgruppene Wikan omtaler, er muslimske (s. 19). I drøftingen av dette spørsmålet anvender Wikan et svært snevert religionsbegrep, og hun kommer med et svært tynt begrunnet angrep på religionsdialog i denne sammenhengen (s. 71 og 77). Onals prosjekt inneholder langt mer nyanserte perspektiver på religionens roller i forhold til æresdrap. Videre etterlyser jeg en mer nyansert drøfting av hvorvidt æresdrapet hos Wikan blir sett på som en nødvendig konsekvens av æreskulturer. Hun skriver: «da må man ta hevn; æren krever intet mindre» (s. 125), noe som står i kontrast til synspunktet at æresdrap kan avverges (kap. 24). Den sammenhengen Wikan ser mellom kollektiv og individuell ære, og mellom ære som et ytre og som et indre fenomen, kunne videre med fordel kommet mer fram i hennes forståelse av æresdrap.

Utfyller hverandre
De to bøkene utfyller hverandre. På mange måter er Ayse Onals bok den mest spennende å lese. Forfatterens grep gir leseren et nært og unikt møte med tyrkiske menn som har utført æresdrap på kvinner i sin nære familie. Aud Søylands oversettelse til nynorsk formidler en intens atmosfære i intervjuene. Selv om Ayse Onal ikke er noen nøytral observatør, er det likevel hovedpersonene som i stor grad kommer til orde, drapsmennene og deres kvinnelige ofre. Dette framstilles på en måte som gjør boka til en viktig dokumentasjon av hva æresdrap kan være.
    Unni Wikans bok dokumenterer at kulturelle mekanismer som kan føre til æresdrap også er i funksjon i vestlige samfunn, både blant tyrkere, kurdere, afghanere, pakistanere og indere. Hun argumenterer også for hvor nødvendig det er med kulturforståelse i vestlige samfunnsinstitusjoner som sosialetat og rettsvesen, og at dette kan bidra til å avverge tragiske æresdrap.
    For æresdrap er en term en ikke kommer utenom etter å ha lest disse to bøkene. Veien til å avverge nye æresdrap går gjennom den kulturkonflikten som må tas – med de miljøene som mener det kan redde slektens ære å drepe kvinner som gir slekten dårlig rykte.


Note    
1    Nettavisen 28.01.02


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>