>Anmeldelser Prosa 06|08

Medievant fra Venstre, tekkelig fra Høyre

Ingrid Wergeland

Politiske selvbiografier er gjerne tunge mursteiner med minner fra en lang politisk karriere, skrevet av politikere som har ryddet ut av stortingskontoret og nå vil definere historien «som den egentlig var». To av årets politiske selvbiografier er annerledes: Her vil forfatterne – en medievant politiker in spe og den første kvinnen med innvandrerbakgrunn på Stortinget – manifestere sine roller som rikspolitikere.

<empty>

Afshan Rafiq
Utfordringer og muligheter
170  sider
Cappelen Damm 2008

Abid Q. Raja
Talsmann
295  sider
Aschehoug 2008


Anmeldt av
Ingrid Wergeland

Afshan Rafiq har allerede en periode bak seg på Stortinget. Perioden 2001–2005 var hun første stortingsrepresentant med innvandrerbakgrunn, men falt ut for inneværende periode etter et dårlig valg for Høyre. Abid Raja sitter i kommunestyret i Bærum, men har uttalt at han gjerne tar plass som Venstres mann på tinget fra Akershus i 2009-valget. Han fikk i oktober andreplassen på Akershus Venstres liste – en usikker, men dog mulig plass for Stortinget.
    Både Rafiqs Utfordringer og muligheter og Rajas Talsmann er bøker politikerne har skrevet på i lengre tid, opplyser de. At de tok seg sammen for å gjøre dem ferdige rett før nominasjonsprosessene i partiene er neppe tilfeldig. Om det er mye som skiller disse to personene politisk, så har de det til felles at de begge er ambisiøse, målrettede og hardtarbeidende.

Posisjonering Titlene på bøkene gjenspeiler bøkenes innhold. Talsmann er en rollebeskrivelse, en selverklæring for hvem Abid Raja ønsker å være for den norskpakistanske befolkningen. Han har også hatt denne tittelen gjennom sitt verv som talsmann for menigheten World Islamic Mission. Nå ønsker han å være talsmann i bredere forstand. I boka beskriver han hvordan han vil være en politiker som tar i bruk sin flerkulturelle bakgrunn.  Forsidebildet, med en smilende Raja foran en radiomikrofon, viser at det er talsmannen, den mulig fremtidige stortingspolitikeren, denne boka handler om, ikke «pakistaner-advokaten», som han også kaller seg selv.
    Utfordringer og muligheter er en så kjedelig og intetsigende tittel at selv en stortingsmelding trolig ville holdt seg for god for den. Begrepene er ufarlige og upresise inntil det søvndyssende, og her har i alle fall forlaget definitivt sovet. Heldigvis er ikke boka like kjedelig. Hadde den vært like lite krass som tittelen, er det ikke bare denne anmelder som ville hatt vanskelig for å fullføre. At Rafiq tillater to så meningstomme og upersonlige ord i tittelen på det som hun beskriver som «et av mitt livs viktigste prosjekter», får henne til å virke enda gråere enn hun fremstår etter endt lesning. Hun er likevel ikke like opptatt av å fortelle sin personlige historie som det Raja er. I Rafiqs bok er det politiske bragder, fanesaker og Høyres grunnleggende verdier som skal formidles. Hun deler noen personlige fortellinger og erfaringer med leseren, men disse gis langt fra samme plass som i Rajas bok.

Hvem skal lese? Særlig under lesingen av Rajas bok tar jeg meg i å lure på hvem den tenkte lesergruppen er. Raja veksler mellom på den ene siden å snakke til leseren som om vedkommende aldri verken har snakket med en norskpakistaner eller i det minste har lest et avisintervju med en person med norskpakistansk bakgrunn. På den andre siden kommer han med formaninger til det jeg forstår som norskpakistanere eller andre flerkulturelle grupper («dette må vi diskutere, snakke mer om»). Mens Raja argumenterer for sine politiske standpunkt, er det mer en redegjøring for disse i Rafiqs bok. Dermed kan det virke som om Rafiq klarere har definert sin lesergruppe – hun skriver til meningsfeller.
    Bøkene er ganske likt oppbygd, med de samme tre elementene som byggeklosser, om enn i ulik mengde: beskrivelse av normer, holdninger og livsanskuelse blant norskpakistanere og deres slektninger i Pakistan, forfatterens egne biografiske beretninger og forslag til politiske tiltak. Mens det i Rajas bok er mer av de første ingrediensene, er det hos Rafiq brukt mer plass på reinspikka politikk. Hun skriver også at denne boka ikke er et politisk testament, men at hun ønsker å skape debatt. Det spørs om boka er interessant og engasjerende nok til å oppnå det.

Norskpakistansk historieskriving
Både Rafiq og Raja redegjør i deler av boka for den norskpakistanske befolkningens nyere historie. Dette gjøres atskillig mer vellykket i Rafiqs bok enn i Rajas. Rafiq har noen korte setninger her og der for å kontekstualisere fortellingen fra sitt eget liv, eller et politisk resonnement. Raja derimot tar seg bryet med å skrive en slags beretning om «den nye innvandringen», som den gjerne benevnes – altså da pakistanske arbeidsinnvandrere kom til Norge på slutten av 60-tallet. Jeg skjønner hvorfor Raja forteller denne historien, det er nyttig å ha med seg leseren inn i en felles forståelseshorisont. Problemet er at dette har blitt gjort av andre, og i atskillig grundigere versjoner før. Når Raja har valgt en personlig politisk biografi uten videre kildehenvisninger som form, fremstår det mindre vellykket å skrive side opp og ned om generelle trekk ved den norskpakistanske befolkningen. Og siden det ikke bare er én fortelling om norskpakistaneres ankomst til Norge, så blir det rart å gjøre seg til historiker, om så bare for noen sider. Det problematiske er at denne «historien» om norskpakistanere blir fremstilt på en objektiv måte, mens den i virkeligheten er Rajas egen fortelling. Det hadde vært mer redelig om Raja tydeliggjorde at hans fortelling om norskpakistanere er formet av hans personlige erfaringer, slik han vellykket gjør når han gir oss andre egenopplevde fortellinger.

Mange likhetstrekk
De personlige biografiske beretningene er i begge bøkene det som engasjerer denne leseren mest – selv om jeg selvsagt kan rose meg selv som en rimelig god borger når jeg sitter og leser forslag til politiske tiltak i god tid før valgkampens hete. Det er mange likhetstrekk ved de borgerlige politikerne Raja og Rafiq. De er begge født i Oslo i 1975 av pakistanske arbeidsinnvandrere. Begge to valgte å gifte seg med personer som familien i utgangspunktet var imot, og det var viktig for begge å få aksept for ekteskapsinngåelsen av foreldrene. Rafiq og Raja har vært stemmer i det offentlige rom i drøye ti år. Rafiq som representant i Oslo bystyre fra 1995 og Raja som talsmann for Pakistansk Studentersamfunn og World Islamic Mission (den med moskeen i Åkebergveien på Grønland i Oslo). Både Rafiq og Raja ble omtalt som personer i «minoritetseliten» da sosiolog Jon Rogstad redegjorde for denne gruppen i Maktutredningens bok om det flerkulturelle Norge, Sand i maskineriet (Brochmann m.fl. 2002). De deler også behovet for å beskrive seg selv som gode muslimer. De forteller begge hvordan de avstår fra alkohol, sex før ekteskapet, og begge gir oss innføring i de fem søylene i islam, som er de grunnleggende pliktene for en muslim.
    Det er påfallende hvor viktig det er for begge å trekke frem islam. Det å være muslim fremstår som en viktig del av deres identitet, men ikke bare det: Når begge velger å skrive såpass mye om islam, er det også et klart tegn på at å være en god muslim er maktpåliggende i de kretsene Raja og Rafiq ønsker å oppnå anerkjennelse fra.

Den skal tidlig krøkes… Rafiq refererer til starten på sitt politiske engasjement fra hun var tre (!) år gammel. Via radioen hjemme på Majorstua prøvde hun å rope til den styrtede pakistanske statsministeren: «Bhutto, ikke la menneskene bli drept!» Raja var noe seinere ute, han bestemte seg på barneskolen for at han skulle bli advokat, etter at han med barnetoget gikk forbi universitetets bygning i Oslo sentrum og fikk vite at de som gikk der blir advokater.
    Kanskje er dette symptomatisk for selvbiografier – man bør jo ha en viss dramaturgisk oppbygging, med begynnelse, midte og slutt. Men det slår meg hvordan Rafiq og Raja beskriver sine liv som en rett linje, med en masterplan for det hele fra tidlig barndom: Det måtte bare bli en politiker og en advokat, liksom. Tsjekhov sier at geværet som tas inn i første akt, må være avfyrt innen siste akt. Når man forteller sin selvbiografi, blir det fort fristende å plassere geværet man sitter med, i begynnelsen av fortellingen.

Ulike personligheter Rajas bok er over hundre sider lengre enn Rafiqs, og dette ekstra omfanget bruker han til å skrive om personlige hendelser. Slik skriver han i større grad en selvbiografi, mens Rafiq leverer mer av en debattbok hvor hun byr på noen personlige fortellinger. Raja reflekterer rundt sine egne reaksjoner, handlinger og valg han har tatt. Slik ser han seg selv i større grad utenfra enn Rafiq gjør. Raja skriver et par steder om seg selv i tredjeperson: «Abid var en bekymringsløs liten kar.» Dette er et enkelt skrivegrep, men det viser også hvordan han observerer situasjoner han selv har vært i. Rafiq har skrevet boka sammen med Dagbladet Magasinet-journalist Bente Bakken. Det kommer ikke fram hvordan arbeidsfordelingen mellom Bakken og Rafiq har vært, men boka til Rafiq er atskillig mer strømlinjeformet og «flinkt» skrevet enn Rajas. Han lar tankene fare, og selv om han til tider skravler om tilsynelatende uvesentligheter, er helheten helt grei.
    Formen på bøkene reflekterer i grunnen inntrykket jeg hadde av de offentlige personene Raja og Rafiq før jeg leste bøkene – og så absolutt mitt bilde av dem i etterkant av lesingen: Raja som en spontan og taletrengt mann, som tillater et innfall, og Rafiq som en ryddig og streit Høyredame som aldri snakker før hun tenker. Rafiq har gjennom sin tid som politiker, både på lokal- og riksplan, hatt mange debatter med Aps Saera Khan. En tilsvarende krise som spåkonesmellen til Khan virker utenkelig med Rafiq. Hun er nøye kalkulert og legger sin ære i å opptre korrekt. Denne stilen er ikke tilfeldig, hun forklarer sin «sømmelige og ryddige» stil med at hun ble oppdratt sånn.

Tydelige partipolitikere De politiske utlegningene i bøkene er mest dominerende i Rafiqs bok. Hun har også en lengre politisk karriere å redegjøre for, og hennes identitet som politiker er, ikke overraskende, sterkere enn Rajas. Mens Rafiq presenterer sakene hun har kjempet og fortsatt brenner for, følger vi i Rajas bok hvordan han resonnerer før han trekker konklusjonene. Det er ikke uventet fra en advokat at retorikken blir så fremtredende. Idet man er i ferd med å formulere en innvending, parerer Raja med det samme. Og ingen skal komme og si at ideologiene er døde. Rafiq er en typisk individorientert, verdikonservativ politiker, og Høyres partiprogram ligger nærmest til grunn for boka hennes. Tilsvarende finner vi hos Raja: Han fremstår som en typisk Venstremann med liberale idealer. Begge bøkene har også blitt velsignet av personer høyt oppe i begge partiene, om man skal tolke de tunge navnene på takkelista som at begge forfatterne har støtte fra sine partier: Willoch og Lae hos Rafiq, Dørum hos Raja.
    Selv om både Rafiq og Raja fremhever kompetansen det gir dem å ha vokst opp med to kulturer, har de en svært forskjellig tilnærming til rollen som politiker. Mens Raja eksplisitt gjerne vil være flerkulturelles talsmann, er det viktig for Rafiq å være en politiker som tilfeldigvis vet en del om problemstillinger knyttet til det flerkulturelle.
    Bøkene gir oss mer kunnskap om to tannhjul i det politiske maskineriet. Venstremannen Raja kommer med sine sleivspark til Frp, mens Høyrekvinnen Rafiq forsiktig strekker hånden ut til et samarbeid med det samme partiet. Slik fremstår de to borgerlige politikerne som et speilbilde av de stadig aktuelle utfordringene for regjeringssamarbeid på borgerlig side.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>