>Anmeldelser Prosa 06|08

Vekk fra bunnlinjepolitikken

Paul Thyness

Torbjørn Røe Isaksen har levert en sjelden sakprosautgivelse i et avideologisert Norge, ved å ta til orde for at høyresiden må mobilisere ideologisk. Boken kan med utbytte leses av alle som tar politikk på alvor – selv om forfatteren kunne reflektert skarpere omkring forskjellene på ideologi og politikk. For ideologi flytter ikke en eneste stemme på valgdagen.

<empty>

Torbjørn Røe Isaksen
Høyre om! For en ny konservatisme
207 sider
Cappelen Damm 2008


Anmeldt av
Paul Thyness

«Rara avis» er vel korrekt betegnelse på Torbjørn Røe Isaksens bok Høyre om! For en ny konservatisme. En bok om konservatisme er sannelig en sjelden fugl i et avideologisert Norge, og enda så meget mer når den er skrevet av en nylig avgått formann i Unge Høyre, hvor så mange har sett Ronald Reagan og Margaret Thatcher som rollemodeller, og Ayn Rand som den største av alle politiske filosofer. Og så dukker det altså opp én som vil gå videre og dypere i en ideologi som ikke pretenderer å ha enkle, tidløse svar, og som kan fortone seg for mange som uinteressant fordi den ikke leverer politiske oppskrifter med ensidighetens velsignede klarhet.

Ikke enkle forklaringer
Det er ikke vanskelig å forstå at de nokså bedrøvelige valgresultater Høyre har fått i de senere år, og verst i 2005, ville lede til en jakt på årsaken til at det gikk så galt. Røe Isaksen forkaster med rette de vanlige og enkleste forklaringer. Han krever ikke partiledelsens hoder på ett eller flere fat. Det ville da også vært hensiktsløst. Vel har Høyre lenge hatt ledere med et minimum av karisma, men feilen ligger ikke der – det gjør den sjelden, også i vår medieskapte, personfikserte tidsalder. Dessuten har det ikke vært lett å peke på mer lovende alternativer. «Uår på menn» er ikke noe spesielt for Høyre, det har i alle fall periodevis rammet de fleste partier. Røe Isaksen avviser også med stor rett teorien om at Carl I. Hagens politiske henrettelse av statsminister Kjell Magne Bondevik rett før valgkampen, var utslagsgivende. Det kan nok ha hatt sin virkning ved å skape usikkerhet omkring det borgerlige regjerings-alternativ, men heller ikke det ville vært avgjørende om Høyre, og den regjering partiet var toneangivende medlem av, hadde hatt bred tillit blant velgerne. Men til tross for at Bondevik-regjeringen hadde oppnådd meget gode resultater – så gode at Dagsavisens politiske redaktør skrev at den nye rødgrønne regjering «kom til dekket bord» – var tilliten på det nærmeste borte.
    Høyre hadde manøvrert seg inn i en situasjon hvor det fremsto som et «kasseapparatparti» som ville sette «bestemor ut på anbud» og levere omsorg etter «stoppeklokkeprinsippet». Disse beskrivelser som venstresiden ga av Høyre i valgkampen, var langt fra rettferdige, men de slo igjennom fordi Høyre selv bidro sterkt til inntrykket av at det var et rent økonomisk prosjekt uten sosial varme som partiet fallbød. Det hvelvet seg ikke noen himmel over Høyres bunnlinjetenkning. Opp mot dette fremsto Soria Moria-erklæringen og det rødgrønne regjeringsprosjekt som i det minste noe nytt og spennende. Røe Isaksens diagnose er klar: Høyre hadde mistet sin sjel: «Partier med kraft og visjon vil mer enn bare å administrere … De er engasjert i noe større og viktigere enn budsjettet for de neste fire år.»

Krystallklart og lesverdig Etter tre korte og meget velskrevne innledningskapitler med situasjonsanalyse, følger bokens viktigste deler, konservatismens historie og konservatismen satt opp mot de konkurrerende idéstrømninger i fortid og nåtid. Bare en forsvinnende del av den velgermasse som går til valgurnene hvert fjerde år har mer enn høyst primitive og uklare forestillinger om konservatismen som politisk ideologi, og stort mer kan man vel heller ikke forlange. Men ut fra konservatismens bærende ideer kan det utformes et praktisk politisk program, som har langt mer enn økonomisk og administrativ appell. Røe Isaksens utgangspunkt er Edmund Burke, konservatismens far (hos hvem ånden fra Aristoteles svever over vannene), og følger trådene frem til Hayek i vår nære fortid.
    Det er mer enn sjelden at så «tungt» stoff er blitt gjort så krystallklart og lesverdig. Forfatteren etterlater seg da heller ingen tvil om hvor han selv står: på frihetens side, men i kamp mot samfunnsoppløsning i frihetens navn, og på den ordnede statsmakts side, men i kamp mot undertrykkende kontroll- og reguleringsmani. Konservatismen er i sin kjerne en sentrums- og balanseideologi, og nettopp i dette ligger dens styrke og den svakhet: Styrke i at den aldri helt kan miste sin relevans og aktualitet («den er udødelig som arvesynden», for å låne Trygve Bulls ord), svakhet i at balansekunst er uhyre vanskelig både å praktisere og forstå. I praktisk politikk kan den i enkelte situasjoner fremstå som pregløs og vassen, i andre situasjoner som ekstrem på den ene eller annen side. Allikevel er det der et konservativt parti alltid må ligge – og hvor det norske Høyre i sine beste perioder har ligget.

Konservatisme og reaksjon Mange politiske tenkere er blitt tillagt en plass i konservatismens anegalleri, og Røe Isaksen trekker spesielt frem den franske filosof de Maistre (1754–1821) som en illustrasjon av den grunnleggende forskjell på konservatisme og reaksjon. Som Burke var de Maistre skremt av den franske revolusjons villskap, men her slutter likheten. Hans dypt pessimistiske syn på mennesket gjorde ham til beinhard motstander av demokrati, og forkjemper for den absolutte kongemakt og kirkens autoritet. Dette ligger omtrent så langt fra Burkes konservatisme som det er mulig å komme. Burkes lidenskaplige angrep på den franske revolusjonen var båret oppe av en like lidenskaplig tro på den ordnede frihet, akkurat som hans forsvar for de amerikanske koloniers frihetskamp, for de indiske koloniers rett til å bli styrt etter sine egne forutsetninger, og mot misbruken av kirken til diskriminering av de irske katolikker.

Marked og moral Heldigvis er mistanken om autoritære tendenser i Høyre, som enkelte utgrupper i partiet bidro til å klebe på partiet i mellomkrigstiden ved å flørte med tanken om at norsk politikk trengte «den sterke mann», for lengst forsvunnet. Isteden er mistanken kommet om det motsatte: at konservatismen betyr en nedbygging av statens rolle som vil overlate alt til markedskreftenes frie spill. Her påberoper man seg gjerne Adam Smiths autoritet. Rett nok var han konservativ og sto Edmund Burke nær, men selv om han var den første som beskrev markedsøkonomien, var han først og fremst moralfilosof med behørig avstand til grådighet og hensynsløs egoisme som tar plassen fra andre verdier. Egeninteressen er en positiv drift, men bare hvis den bygger på samfunnets omforente moralske prinsipper, nedfelt i samfunnets institusjoner. Flørten med «nykonservative» ideer (som Kåre Willoch presist har karakterisert som hverken nye eller konservative) har like liten forankring i Adam Smiths tanker som i konservatismen. Man kan med full rett si om Adam Smith som det engelske arbeiderpartis mangeårige formann, Harold Laski, sa om Edmund Burke, at han «er forblitt en bestandig lærebok i politisk visdom uten hvilken statsmenn er som sjømenn på et ukjent hav».
    Røe Isaksens gjennomgang av politisk idehistorie er ikke bare en klok og innsiktsfull beskrivelse av konservatismens essens. Den er også en plassering av konservativ tenkning i både historisk og mer moderne sammenheng som gjør den umiddelbart forståelig for dagens politisk interesserte, så vel unge som eldre.
ideologi vs politikk Bokens siste kapitler er på mange måter den fineste del av Røe Isaksens nybrottsarbeide i konservative holdninger og tenkning. Her stilles først konservatismen opp mot det grunnleggende tenkesett på den radikale venstreside og den liberalistiske høyreside, og ender ut i anvisninger for veien videre for konservativ politikk. Samtidig er denne delen av boken på mange måter dens svakeste. Ideologi er nemlig ikke politikk, og avgjort ikke konservativ politikk. Ideologi flytter ikke en eneste stemme på valgdagen, og slett ikke hvis den, som konservatismen, ikke kan reduseres til enkle, slagordformede patentløsninger som alltid viser seg å være gale hvis de forsøkes satt ut i praksis. I dag har teknologiens rivende utvikling røvet tid til ettertanke fra velgerne, og medienes gjennomslagskraft med personfiksering og konfliktfokus har forvridd politikkens virkelighetsbilde. Det beste man idag kan håpe på, er etter denne anmelders mening at Torbjørn Røe Isaksens bok vil bli lest av dem som tar politikk på alvor og ikke venter til valgdagen før de tar standpunkt. For å nå frem til alle de andre, må praktiske, jordnære politikere hamre ut et konkret program som samler konservatismens ideer om frihet med orden, medmenneskelig ansvar og omforente etiske normer til en helhet. Det er ikke noen lett oppgave, men Høyres fremtid er avhengig av at den blir løst.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>