>Anmeldelser Prosa 06|08

Eurosentrisk Bagdad-beretning

Reidar Visser

Siste stopp Bagdad er en ambisiøs bok. På omslaget informerer forlaget om at boken «handler om amerikanernes forsøk på å omskape Irak i sitt eget bilde». Det loves «en særpreget litterær reportasje» som skal «sette Irak-krigen inn i et større historisk og politisk perspektiv». Vi får mange fine nærbilder, men helheten preges av en ureflektert eurosentrisk tilnærming til Iraks historie.

<empty>

Sigurd Falkenberg Mikkelsen
Siste stopp Bagdad
249 sider
Cappelen Damm 2008


Anmeldt av
Reidar Visser

Det denne boken først og fremst viser, er et beundringsverdig mot og en vilje hos forfatteren til å trosse åpenbare farer for eget liv og helse med den hensikt å bidra til formidlingen av konflikten i Irak. NRKs utenriksjournalist Sigurd Falkenberg Mikkelsen hadde lange opphold i Irak mellom 2003 og 2007, og var i tillegg i de palestinske områdene og Libanon da konflikten mellom Israel og Hizbollah toppet seg i 2006. Han presenterer en fascinerende rekke av nærbilder: Et intervju med Riyad al-Nuri fra 2003 (han var en av rådgiverne for den radikale sjiamuslimske islamisten Muqtada al-Sadr som ble drept i 2008); Falluja i 2004; Bagdad i vintermånedene i 2007 da amerikanernes troppeoppbygging i den irakiske hovedstaden markerte startskuddet for «the surge».
    Mikkelsens bok er full av spennende skildringer av personer og steder i Irak, og den geografiske dekningen er god: Forfatteren har reist på kryss og tvers i Irak og har besøkt både Gulfen og fjellområdene i Kurdistan. Det kan kanskje bli litt i overkant heseblesende med den konstante eksperimenteringen med form. Boken inneholder blant annet en kursivert metafortelling om den historiske konteksten, samt et segment forfatteren har utformet som en serie av telegrammer der det til slutt blir så dramatisk at selv etablerte normer for bruk av store og små bokstaver må vike. Men generelt fremstår boken som både velskrevet og fengslende.

Noe nytt? Et annet spørsmål er om Mikkelsen forteller oss noe nytt. At Sadr-bevegelsen i en periode etter 2003 opptrådte truende overfor kristne minoriteter og endog hintet om at også kristne kvinner burde bruke slør (s. 44) er velkjent fra en rekke kilder. At elektrisitetskrisen etter 2003 kanskje var en av de viktigste årsakene til det amerikanske prosjektets undergang i Irak (s. 60–64), er også noe som mange observatører er enige om. De mange skildringene av amerikanske fotsoldaters holdninger og væremåte er underholdende på en tragikomisk måte, men igjen er dette etter hvert et ganske forslitt tema der det meste allerede er sagt. Generelt blir det mye øyeblikksbilder som i og for seg holder høy fototeknisk standard, men som bare i begrenset grad knytter an til mer dyptgripende debatter om USAs rolle i Irak. Det virker dermed nesten som en avsporing når det helt unntaksvis og ganske brått kommer enkelte mer analytiske kommentarer – som i og for seg er både dype og på kornet: På s. 76 kommenterer Mikkelsen kritisk måten det nye irakiske styringsrådet ble sammensatt i mai 2003 («Iraks etniske og religiøse skillelinjer ble institusjonalisert, akkurat som i Libanon.»), og på s. 144 går han enda litt lenger (og generaliserer litt mer enn han strengt tatt har grunnlag for): «Amerikanerne laget et statssystem oppdelt etter religion og etnisitet.» Det enkeltstående bidraget i boken som har størst interesse for den som er opptatt av Iraks samtidshistorie, er fortellingen om Rafan (s. 136) og hvordan folk i Vest-Irak gradvis vendte seg mot de islamistiske geriljakrigerne i området. Dette er en interessant skildring på mikronivå av prosesser av den typen som til slutt muliggjorde «oppvåkningen» i Anbar fra 2006 og fremover.

Eurosentriske paradigmer For en historiker er likevel det mest forbløffende ved denne boken at forfatteren velger – i det «historiske og politiske perspektivet» – passivt å etterape de etablerte eurosentriske paradigmene. Dette til tross for hans uomtvistelige søken etter å formidle et selvstendig bilde av Irak – og uavhengig av de mange hundre personlige møtene han må ha hatt med irakere med ulik sosial bakgrunn. I spørsmålet om Iraks opprinnelse og historie som moderne stat, lytter han ikke lenger til irakerne selv eller til ny forskning på området, men reproduserer i stedet klisjeer som ble skapt av britene tidlig på 1900-tallet, og som en gang for ganske lenge siden rådde på grunnfagspensum i historie. Mikkelsens grunnsyn er at statssystemet i Midtøsten er ett hundre prosent et produkt av kunstige grenser som europeerne laget etter første verdenskrig. Dette er i hans øyne en vesentlig årsak til dagens problemer i Irak. Eksempelvis hevder han (s. 12) at på Hotell Baron i Aleppo «tegnet britene Midtøsten i sitt bilde under og etter den første verdenskrig» og at «det Midtøsten vi kjenner i dag ble tegnet der». I den grad det foregikk en grensedragning fra britisk side, er det vel mer riktig å si at en god del av denne aktiviteten foregikk i London og i Kairo. Men det Mikkelsen overser, er at fremfor alt foregikk den i Bagdad, der Arnold Wilson var den dominerende talsmannen for et forent Irak. Hans begrunnelse var faktisk at ideen om et forent Irak strakte seg tilbake til den sen-osmanske perioden. Da britene tok Mosul-provinsen høsten 1918, var hans argument nettopp at osmanene ofte hadde styrt de tre provinsene som skulle bli Irak i en felles enhet med Bagdad som provinshovedstad.

Historieløshet Mikkelsen ser derimot ingen slik enhet; i stedet beskriver han Irak som «en motsetningsfylt stat med kurdere i nord, et sjiamuslimsk flertall i sør, og en sunni-arabisk elite» (s. 30). Bildet av sekteriske motsetninger bygges opp med referanser til påståtte inndelinger i «underklasse» og «overklasse»: «Ali var Profeten Muhammads svigersønn, og sjiamuslimene mener Ali var Profetens rettmessige arvtaker, men at han ble holdt borte fra makten med renkespill. Slik har det vært siden i den arabiske verden, sjiaene har vært underklassen, mens sunniene med få unntak har regjert.» (s. 24) Denne tolkningen innebærer ikke bare at en rekke middelalderske sjia-emirater blir oversett (for eksempel mazyadidene i Irak), men også at forfatteren glemmer den betydelige sjiamuslimske økonomiske eliten i mange områder (Hanna Batatu har eksempelvis dokumentert velstanden blant den sjiamuslimske overklassen i Irak i første halvdelen av 1900-tallet.)
    Særlig galt går det i omtalen av Mosul (s. 86): «Det som hadde vært en vilayet under Det osmanske riket ble til de tre provinsene i lilla, rosa og gult på mitt kart og skulle fra da av styres fra Bagdad.» For det første var Mosul en fleretnisk provins og ikke noen kurdisk provins. Dagens Nineve-provins og byen Mosul, som har en stor arabisk befolkning (her utelatt fra Mikkelsens diskusjon), var dens ubestridte sentrum. For det andre var det knapt noe nytt at de kurdiske områdene ble styrt fra Bagdad. Mosul-provinsen i den formen den hadde i 1914 ble opprettet så sent som på 1880-tallet, og før det hadde både den og en annen provins med en blandet turkmensk og kurdisk og arabisk befolkning (Shahrizor, med Kirkuk som største tettsted) i lange perioder vært underlagt Bagdad.
    Dette er en typisk historieløshet som hefter ved vulgærversjonen av Iraks tilblivelse: De tredve årene fra 1880-tallet til 1914 tillegges enorm vekt i analysen, mens de lange intervallene med sentralisert styre fra Bagdad ganske enkelt oversees. På s. 103–104 kommer et nytt problematisk avsnitt knyttet til nordområdene: «Britene sikret seg Irak …og la til de nordlige områdene da de skjønte hvilke ressurser som kunne ligge her.» Igjen så var det Arnold Wilson som egentlig var den sentrale personen da britene definerte sine territorielle ambisjoner i denne regionen, og hos Wilson var ikke olje noen sentral faktor i det hele tatt i de avgjørende øyeblikkene i 1918. Av høykommissærene i Bagdad var det først og fremst Henry Dobbs som var opptatt av olje, og dette skjedde ikke før det ble gjort funn av olje i nord i 1927. Mikkelsen fortsetter: «Kurderne gjorde krav på Kirkuk, men den ble liggende utenfor de kurdiske provinsgrensene…» Dette innebærer en drøy overdrivelse av kurdisk nasjonalisme på 1920-tallet. Det eneste kurdiske området som i 1921 fremførte substansiell motstand mot å hylle Faysal som konge av Irak, var Sulaymaniyya. De revoltene som fant sted i det nordlige Irak på 1920-tallet hadde utgangspunkt i klanledere heller enn i noen veldefinert nasjonalisme. Kurdisk migrasjon til det urbane Kirkuk (som historisk hadde vært dominert av turkmenere og arabere i lang tid) toppet seg først fra 1950-tallet og utover.

Aktørens perspektiv
I denne situasjonen ser det ut som Mikkelsen ikke registrerer at han plutselig blir den eksterne aktøren som presser sine egne synspunkter ned over lokalbefolkningen. Han synes å avfeie lokale tolkninger av irakisk historie til fordel for den hegemoniske diskursen som britiske historikere har gått i bresjen for (og som i sitt innhold er basert på total ignoranse overfor primærkilder fra den sen-osmanske perioden). «Hva er ditt land? Hvem skal du forsvare?» krever Mikkelsen å få vite under et besøk i Kurdistan (s. 109). Et annet av hans intervjuobjekter fra den irakiske hæren svarer ham under en operasjon i Falluja at «jeg kommer sørfra, fra Nasiriyya, jeg er sjia, men det er ikke noe problem, dette er mitt land, min kone er sunni, det er ikke noe problem, vi er først og fremst muslimer» (s. 148). Men Mikkelsen er ikke fornøyd: «kanskje det at dere er sjiamuslimer ikke er noe problem for deg, men for mange andre kan det være det, særlig her i byen,» sier han. Dette er typiske kommentarer fra journalister som bare har arbeidet med Irak etter 2003, og som ikke har studert viktige sameksistensperioder i irakisk politikk som 1970-tallet, monarkiet (1921-1958) og den osmanske perioden. Ofte glemmer man at i løpet av mange århundrer med tyrkisk styre var det ikke mer enn tre alvorlige tilfeller av sekterisk vold i stor skala i Irak, i 1508, 1623 og 1801 – og i alle tilfellene var det utenlandske erobrere som stod bak, mens innbyggerne i Irak ofte forsvarte hverandre på tvers av sekteriske grenser. Men generelt virker ikke Mikkelsen spesielt interessert i å høre om den irakiske sameksistensarven. I stedet oppsummerer han flere tusenår med mesopotamisk sivilisasjon ved en referanse til «evig krig … i det mesopotamiske slettelandet» (s. 115).
 
Eurosentriske «sannheter» Stort sett fremføres disse resonnementene som om de var etablerte sannheter, og dermed blir de selvforsterkende elementer i en evig runddans. Særlig fantasifullt blir det i en melodramatisk sekvens på s. 52–53:
    «Vi gikk bort fra inngangspartiet, mot bilen vår, men jeg stanset da jeg så ettermiddagssolen bli reflektert i en glassbit på asfalten. Jeg bøyde meg ned for å se. Glassbiten var et lite knust speil. Det hadde store sprekker, men ble holdt sammen av et klistremerke. Jeg snudde speilet forsiktig for at det ikke skulle falle fra hverandre. Klistremerket hadde tre store striper i rødt, hvitt og sort. Klistremerket var det irakiske flagget og hadde form som Irak, denne besynderlige geografiske enheten som britene hugget ut fra de kurdiske fjellene og den arabiske ørkenen … Senere på kvelden ville jeg vise hva jeg hadde funnet, og begynte å lete i sekken min … Jeg følte forsiktig langs bunnen, før jeg kjente en skarp smerte i fingeren … Jeg hadde skåret meg og kikket nærmere. Der så jeg mange små speilbiter. Klistremerket hadde revnet og speilbitene lå strødd nederst i sekken.»
    Alle disse konklusjonene blir fremført til tross for at Mikkelsen til tider synes å innrømme at irakisk nasjonalisme har en viss funksjon den dag i dag («Irakerne likte ikke Saddam Hussein men de likte flagget sitt», s. 191). Med unntak av Kurdistan, der etnisk basert separatisme jo er høyst reell blant i hvert fall deler av befolkningen, så synes det altså ikke å være noen overbevisende dialog mellom bokens ulike deler: øyeblikksbildene og forsøkene på en mer bredt anlagt historisk narrativ om disintegrasjon, og en treveis splittelse som har fått tittelen «streker i sanden» og som skal fungere som en rød tråd gjennom boken. I stedet fremstår Mikkelsen på dette området som like orientalistisk som de amerikanerne han selv liker å kritisere. Hadde han spurt irakerne selv om den moderne statens opprinnelse, ville han ha fått andre svar. Hadde han oppsøkt osmanske arkiver i Istanbul, ville han ha sett at «Irak» var et like vanlig begrep på 1890-tallet som på 1950-tallet. Hadde han forfulgt den irakiske historien bakover litt lenger enn 1914, ville han stusset over historien om Sulayman den store. Han var en georgisk pasja som regjerte i Bagdad på slutten av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet, og som kontrollerte et område som mer eller mindre var identisk med den «motsetningsfylte» Irak-staten som Mikkelsen harselerer over. Men ingen av disse temaene er skikkelig dekket i den svært tynne litteraturlisten som er plassert bakerst i boken. Dermed blir Siste stopp Bagdad stående som nok et eksempel på en utenlandsk journalist som selv med de beste intensjoner ikke makter å frigjøre seg fra vestlige klisjeer når han skal gå løs på de dypere aspektene ved de bildene han formidler fra dagens Irak.
 



 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>