>Anmeldelser Prosa 06|08

Samme bitterhet, ny innpakning

Helge Ryggvik

Hva kan vi vente oss av en bok fra Arve Johnsen, i dag, mer enn tjue år etter at han gikk av som leder av Statoil? Ganske mye egentlig. Det er derfor både med skuffelse og vantro jeg har lest høstens bok fra denne overlegent viktigste personen i utformingen av Olje-Norge. Vet Aschehoug at de har utgitt tjue år gamle Gyldendal-bøker i ny innpakning? Da burde de i tilfelle opplyst bokkjøperne om dette.

<empty>

Arve Johnsen
Norges evige rikdom. Oljen, gassen og petrokronene
414 sider
Aschehoug 2008


Anmeldt av
Helge Ryggvik

Det finnes en sterk mytologi knyttet til personen Jens Evensen i mange populære fremstillinger av norsk oljehistorie. Den forutseende Jens Evensen som på egen hånd sikret oss kontinentalsokkelen, som hamlet opp med verdens mektigste industri, mens alle andre var opptatt av Bjørn Wirkola, Fred Anton Mayer og gikk rundt med strikkegensere med underlige mønstre.
    For min del er jeg ikke i tvil om at Arve Johnsen var en langt viktigere figur i utformingen av Olje-Norge. Den overlegent viktigste. Mens embetsmennene på 1960-tallet la forholdene til rette, nesten akkurat slik de utenlandske selskapene ville ha det, gikk Arve Johnsen til kompromissløs konfrontasjon. Arve Johnsen ville noe. Og han oppnådde mye. I de første årene som leder av Statoil, fra grunnleggelsen i 1972, var hans vilje langt på vei i overensstemmelse med det norske folkets interesser.
    Arve Johnsen har dessuten skrevet bøker før – utgitt på Gyldendal kort tid etter at han gikk av som leder i 1988 (Statoil-år: Utfordringen (1988) og Statoil-år: Gjennombrudd og vekst 1978–1987 (1990)). Jeg leste bøkene. Førsteinntrykket var at dette dreide seg om bitre forsvarsskrift. Bøkene var dessuten svekket av en overfladiskhet. Man får et inntrykk av at forfatterens viktigste kilde under skriveprosessen har vært selskapets årsmeldinger. Arve Johnsen ville skrive om bragdene. Men jeg må innrømme at jeg i ettertid har oppvurdert bøkene. Hvis en tar bøkene for det de er ­– forsvarsskrift fra en mann som selv har drevet frem norsk historie, skrevet rett etter at Johnsen var kastet fra førersetet, men likevel preget av den dynamiske farten som kjennetegnet hans lederstil – så forteller de en viktig side av norsk oljehistorie. Johnsen var, som han selv likte å fremstille det, opptatt av «høydedragene». Han berørte overhodet ikke medaljens bakside. Men høydedragene er viktige. Historien om hvordan Johnsen sammen med Jens Chr. Hauge og Finn Lied overprøvde et slapt embetsverk, overkjørte selvgode utenlandske oljeselskap og på den måten sikret Norge og Statoil dominerende eierskap og kontroll over de strategiske rørledningene fra Ekofisk og femti prosent eierskap og løfte om fremtidig operatørskap på Statfjord, er sentral norgeshistorie.

Leseren ført bak lyset
Med Johnsens bakgrunn har det derfor stor interesse når han på ny utgir bok, denne gangen med ambisjoner om å gi en mer generell fremstilling av Norges oljehistorie. Nå hadde i hvert fall ikke jeg forventet at Johnsens nye fremstilling av viktige oljehistoriske begivenheter skulle fremvise en større grad av selvkritikk. Men det burde være legitimt å håpe på at tjue års ettertanke skulle lede til større grad av innsikt i næringen Johnsen kastet seg inn i. Jeg ble ikke bare skuffet, men også forundret da jeg leste den nye boken.
    I bokens forord kan en lese følgende: «Det meste av stoffet i denne boka er nytt, men der hvor sentrale saksområder fra de to foregående bøkene er en relevant del av Norges Petroleumshistorie, er de også trukket inn her». Dette er rett og slett galt. Fra og med side 61 til og med side 277 er høstens utgivelse nesten ren avskrift fra de to foregående bøkene. Det er bare å legge bøkene ved siden av hverandre, og følge avsnitt for avsnitt. Den viktigste forskjellen er at den nye Aschehoug-versjonen noen steder har klippet sammen Gyldendal-versjonene, som fulgte en forholdsvis kronologisk linje, til litt lengre tematiske deler. Noen steder har Aschehoug drevet en litt mer moderne språkvask.
    Jeg vet ikke hvordan forlagene har ordnet dette. Det gir vel neppe mening å hevde at en her står overfor et plagiat, når en forfatter plagierer seg selv. Det viktige for meg er at her blir bokkjøperen og leseren lurt. Dessuten, og mer alvorlig, hvordan går det an å presentere det som i sin tid var et viktig forsvarsskrift fra en viktig enkeltperson, som en helhetlig fremstilling av «Norges Petroleumshistorie» i den samme perioden?

Sentrale kilder utelatt Det finnes selvsagt måter en bearbeidet nyutgivelse av Johnsens bøker kunne gitt mening, hvis Johnsen for eksempel hadde reflektert over hva som de siste tjue årene er blitt skrevet av andre om de begivenhetene han var med på. Nå er det et problem at det egentlig ikke finnes noen helhetlig faghistorisk fremstilling av den politiske oljehistorien for hele den perioden hvor Johnsen var leder i Statoil. I den oljehistorien som i sin tid ble utgitt i regi av Norsk Petroleumsforening, stopper fremstillingen så tidlig som 1978. Prosjektet ble stoppet av ulike grunner. Den vesentligste er at Olje- og energidepartementet og Utenriksdepartementet lukket sine arkiver. Senere ga Gunnar Nerheim ut et bind om de mer teknologiske sidene ved oljehistorien. Sammen med Marie Smith-Solbakken var jeg med å skrive et bind om arbeidsrelasjoner, sikkerhet og miljø. Det siste er dimensjoner ved oljehistorien Johnsen ikke berører, utover litt mer enn en side om Alexander L. Kielland-ulykken. Greit nok. Men hva med det som er skrevet og sagt om begivenheter Johnsen befant seg midt oppe i? I Kåre Willochs selvbiografi vier han to hele kapitler til sin strid med Arve Johnsen. Jeg tilhører dem som mener at det var svært viktig for Norge at Statoil klarte å sikre seg operatørskapet på Statfjordfeltet. Men i Johnsens fremstilling kan det virke som han ikke engang har lest Willochs versjon. Det fremstår svært underlig at så sentralt materiale til oljehistorien ikke engang nevnes i en bok i 2008. Willoch beskyldte Statoil for å være en stat i staten. Harde ord fra en nøktern mann. For meg ville det ha vært av stor interesse å lese om hvordan Johnsen reflekterer over det, mer enn tjue år senere.

Ufrivillig avslørende Det siste leder over til bokens avsluttende del, som åpenbart er nyskrevet og derfor mer interessant. En del av underavsnittene følger likevel samme mal som hans foregående bøker, med en gjennomgang av Statoils bragder, hvor selskapets årsmeldinger er litt for nærværende i teksten. I gjennomgangen av Statoils internasjonale prosjekter faller Johnsen tilbake til en ukritisk oppramsing av prosjekter. I og med at Johnsen selv bygde opp et selskap med mandat til, på vegne av Norge, å konfrontere en mektig multinasjonal oljeindustri, kunne en kanskje forventet at han i det minste reflekterte over de dilemmaer som lå i det å innta den motsatte rollen – i land hvor det store flertallet av befolkningen til nå ikke har fått sin del av oljerikdommen.
    Johnsens begrunnelse for å støtte aktivt opp om den intensive internasjonaliseringsprosessen, forteller mest om hvordan han selv som leder streket opp retningene for selskapet. Han viser til hvordan han i 2003 holdt et foredrag for Statoils internasjonale avdeling «om betydningen av å innta de industrielle høydedragene i og utenfor Norge». Med en slik avslørende enkelhet faller mange brikker på plass. Statoil under Arve Johnsen hadde opprinnelig et politisk mandat. Selskapet skulle sørge for at oljerenten havnet i Norge, ikke i utlandet, sikre norske arbeidslivsstandarder, sørge for at virksomheten ble drevet miljø- og sikkerhetsmessig forsvarlig etc. Johnsens enkle ledelsesfilosofi tjente lenge det målet. Hans nye bok bekrefter imidlertid inntrykket av at for Johnsen var det allerede tidlig blitt Statoil for Statoils egen skyld. Willoch hadde altså et poeng når han skrev om Statoil som en stat i staten. Statoils deltagelse i spillet om andre lands oljereserver blir for Johnsen bare en logisk videreutvikling av den maktorganisasjonen han selv hadde skapt.
    Avsnittet som følger passasjen om foredraget for Statoils internasjonale avdeling i 2003, er også interessant, men kanskje mest på grunn av det som formidles ufrivillig. Rett etter konferansen ble Johnsen invitert om bord i den nye seilbåten til Richard Hubbard, som på dette tidspunktet ledet Statoils internasjonale avdeling. Under samtalen med Hubbard, som Johnsen omtaler i nærmest ærekrenkende vendinger, opplever han etter hvert at Hubbard har oppfatninger om «det gamle» og «det nye» Statoil. Johnsen fremstår som tydelig fornærmet for dette, og mener slike holdninger er uforenelige med mulighetene for å nå selskapets internasjonale mål. For en leser som ikke kjenner Statoil fra innsiden, vil det trolig være vanskelig å gripe hva som ligger i disse passasjene. Det blir ikke mindre kryptisk ved at Johnsen ikke noe sted forsøker å utdype hva som ligger i begrepene om «det nye» og «det gamle» Statoil. De som har hatt en viss nærhet til Statoils utvikling gjennom 1990-tallet, vil derimot kjenne begrepene svært godt. Det handler om de sosiale og kulturelle endringsprosessene som gjorde seg gjeldene da Johnsens folk gravis ble erstattet av folk som var oppdratt i en global, mer finansorientert forretningskultur. I denne omformingen av Statoil var ikke minst en strategisk allianse med BP viktig, hvor Hubbard kom fra. For Hubbard og mange andre i Statoils nye ledelse var Johnsen et klenodie fra fortiden, som man ristet på hodet av når han ikke var til stede. Det betyr ikke at Johnsen tok feil. Men Johnsens egen fremstilling ville bare ha blitt så mye bedre hvis han hadde tatt tak i slike forhold, og drøftet dem åpent.
    Ved å beskrive Hubbard som «uklar i forhold til sine overordnede, smiskende, en mannstype som har stort behov for ros, som har en tilsynelatende elegant overflate, men blir usikker når han blir utfordret, som er sjarmerende og forlokkende i sine perspektiver, men har utilstrekkelig realisme med hensyn til mulighetene for å nå målene på kort sikt», gir Johnsen samtidig sin forklaring på hvordan hans Statoil kunne gå på en så tragisk blemme som den såkalte Horton-skandalen i Iran. Etter å ha møtt Hubbard denne høstdagen i 2003, ringte Johnsen til konsernsjef Olav Fjell og ba om en samtale. Det var for sent. Noen dager etter, i september 2003, ble Horton-saken omtalt i Dagens Næringsliv. Dermed måtte også Olav Fjell gå.

Samme bitterhet
Det enkelttema som får størst oppmerksomhet i bokens nye deler, er Statoil–Hydro-fusjonen, som Johnsen var sterkt imot. Her bryter han helt med fremstillingsformen i resten av boken, noe som bidrar til å styrke opplevelsen av bokens rotete og inkonsistente form. Isolert sett er dette like fullt bokens beste parti. Her går Johnsen inn i detaljer, samtidig som han kommer med selvstendige analyser og betraktninger. Perspektivet er dessuten styrket av at han støtter seg på Gjølme Andersen, Johannessen, Rønning, Sandvik og Lies trebindsverk om Hydros historie (2005).
    Johnsens fremstilling er ikke oljehistorie, men en meningsytring fra en som delvis er aktør og delvis befinner seg i periferien av begivenhetene. For en som meg, som gikk til denne boken med ønske om ny innsikt i tankene til den viktigste enkeltpersonen i utformingen av norsk oljehistorie, er det mest interessante også ved denne delen av boken hva den forteller om Johnsens tid som leder i Statoil.
    Det finnes fire store skurker i Johnsens fremstilling av oljehistorien. For det første er det lederen i Esso Norge på 70- og 80-tallet, Alex Massad. Deretter er det Willoch. Så altså Hubbard. Ingen av skurkene får imidlertid så mye oppmerksomhet som Eivind Reiten. Johnsen bruker ikke samme negative adjektiver som når han omtaler Hubbard, men til gjengjeld er insinuasjonene sterkere. «Snipp, snapp snute – så var Eivind Reiten ute som styreleder i StatoilHydro. Og godt var det!», skriver Johnsen. Hvordan forklare en slik mistro? Jeg har selv vært en av dem som har påpekt at Reiten må ha kjent til hva Saga og Hydro foretok seg i Libya. Jeg deler dessuten Johnsens konklusjon, at fusjonen mellom Statoil og Hydro var et feilgrep. Men Johnsen klarer ikke å skjule at for ham har forholdet til Hydro også en personlig, følelsesmessig dimensjon. Men hva var det som skilte Reiten og ledelsen han omga seg med i Hydro, fra ledelsen i Statoil på 1990- og 2000-tallet? Boken gir ingen indikasjoner på det – annet enn sterk mistro til personen Eivind Reiten. Kan denne mistroen ligge i fortiden, hvor Reiten var en av statssektretærene i Willoch-regjeringen, som satte kjepper i hjulene for Johnsen? Eller skyldes mistroen kun en generell skepsis til alt som har med Hydro å gjøre, selskapet som Johnsen en gang kom ifra, men som var Statoils store rival i hele hans tid som leder?
    Boken avsluttes med et «Brev til Helge Lund», fra «Arve». Brevet avslører mange av bokens svakheter. Det begynner med en gratulasjon: Helge Lund gratuleres med resolutt opptreden da Hydros konsulentavtaler i Libya ble kjent. Så følger en lang diskusjon om Hydro og Reitens forsøk på å begrave Statoil-navnet. Senere siterer Johnsen et helt avsnitt fra Einar Lies Hydro-historie, hvor det vises til Hydros store budsjettoverskridelser på 1990-tallet.
    Vi som er «lurt» til å lese denne boken i den tro at Johnsen hadde noe nytt å fortelle, forstår at han fremdeles føler bitterhet rundt sin egen avgang. Mye mer enn det har egentlig ikke Johnsen å si. Det holder ikke.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>