>Bokessay Prosa 06|08

Livsviktig oppdrag. Posisjoner og budskap i bøker om barneomsorg

Hanne Haavind

Den moderne barneomsorgen krever kunnskaper, emosjonelt engasjement og samfunnsansvar. Aldri før har så mange lest så mye for å forberede seg til foreldreoppdraget. Bokhandlernes hyller bugner av bøker – og de retter seg ikke lenger kun til mødre. Hanne Haavind har lett etter posisjoner og budskap i disse bøkene, og presenterer kortversjonen av denne delen av etterkrigstidens sakprosahistorie.

Prosa 06 08

Åse Gruda Skard
Praktisk barnepsykologi
I serien Orion Debatt
338 sider
Cappelen 1972

Åse Gruda Skard
Ungene våre
215 sider
Tiden Norsk Forlag 1948

Karianne Bjellås Gilje og Tonje Vold (red.)
Oppdrag: mamma, pappa. Fortellinger fra en ny generasjon foreldre
335 sider
Kagge Forlag 2004

Simen Tveitereid
Hva skal vi med barn?
222 sider
Kagge Forlag 2008

Lars-Ludvig Røed
Pappaboka. Varmt og vittig om å bli pappa for første gang
133 sider
Cappelen 2002

Anne Lindmo og Helle Vaagland
Heia mamma!
139 sider
Aschehoug 2007

Gro Nylander
Lille venn, hva nå? Barnet fra et halvt til fire år – utvikling og sykdom
319 sider
Gyldendal 2005
 

Det var åse gruda skard som begynte – å skrive om barn og barneoppdragelse rett etter krigen. Denne psykologen var strengt tatt ikke den eneste, men hun ble helt toneangivende fordi hun kombinerte utviklingspsykologisk kunnskap om det oppvoksende barnet, med et sterkt engasjement i foreldreskapet som et samfunnsmessig oppdrag. Den første boka, Barn i dagliglivet. Spebarn, småbarn, skolebarn, kom først i en svensk utgave i 1940. På grunn av krigen var det ikke mulig å få den utgitt i Norge, så det drøyde til 1947. Hun arbeidet med revisjoner gjennom førti år, og underveis, i 1972, døpte hun den om til Praktisk barnepsykologi.

Kampen mot hårdheten
Barnepsykologi var et ungt fag, men ikke uten ambisjoner: Som ut­øver av dette faget var Gruda Skard overbevist om at «den hårde oppdragelsen» kunne gi hatefulle og utrygge barn. Samfunnsoppdraget dreide seg om å skape demokratiske sinnelag i alle lag av befolkningen. Fremtidens unge må kunne motsette seg en samfunnsutvikling lik den som hadde foregått i Tyskland. Aldri mer nazisme! Hennes program var altså tydelig, men mildt. Barn skal behandles pent, foreldre skal møte dem med forståelse og anerkjennelse. Trygge barn som får utfolde seg i leiken, blir læredyktige og samfunnsnyttige. Denne type sammenhenger virker så opplagte – og optimistiske – i dagens Norge, at ingen lenger behøver å målbære dem. Men for henne dreide det seg om en årelang kamp mot autoritære holdninger.
    Til tross for den ideologiske og politiske undertonen, beveget hennes tekster seg rundt barn i hverdagslivet. Gruda Skard ville ikke bare fremstå som ekspert, hun måtte få foreldrene i tale. Hun valgte en form som kunne sikre gjenkjennelse og bidra til å løse det som for foreldrene var problemer. Hennes øvrige boktitler avspeiler nettopp denne kombinasjonen av praktisk nytte og samfunnsmessig ansvar: Hva kan vi vente av barn på ulike alderstrinn?, Vanlige vansker med vanlige barn, Skal vi sette grenser for barna? og Barn og leik (se også «minibiografi» om Åse Gruda Skard på www.prosa.no).
    Boka Ungene våre fra 1948 var med på årets kåring i Dagbladet over «bøkene som endret Norge» (de 25 mest betydningsfulle utgivelser innen sakprosa etter krigen). Som bok er dette en av de få som bare ble utgitt i én versjon fra hennes hånd. Likevel, den er bygget på en annen viktig side ved Gruda Skards virke som formidler, nemlig viljen til å svare på konkrete spørsmål fra foreldre. Hun hadde i mange år en kommentarspalte i Arbeiderbladet, og disse småstykkene ble resirkulert i aviser over hele Norden. Seinere, som eldre kvinne i bestemorgenerasjonen, nådde hun nasjonal berømmelse gjennom TV-programmet «Etter leggetid». Sammen med den unge psykologen Magne Raundalen gav hun råd om barneoppdragelse på bakgrunn av videoklipp fra hverdagen i en småbarnsfamilie. Men på den tiden var kampen mot hårdheten i barneoppdragelsen vunnet.

Den nye generasjonen Dagens foreldregenerasjon vet godt at de skal gjøre sine barn trygge – på seg selv. Dersom de selv under sin oppvekst på 1970-tallet hørte til dem som ble utsatt for fysisk avstraffelse fra sine foreldre, visste de godt at dette var kritikkverdig. Generasjonenes arv er brutt. I dag har de barn som selv vil vite at dersom de skulle møte personlig fordømmelse og kritikk i sin egen familie, ville dette representere et alvorlig brudd på hvordan foreldre skal være mot barna sine. Den nye generasjon søker etter «barnets beste» og ønsker å gi hvert barn respektfull behandling som individer. De skal stimuleres og støttes, men også beskyttes. Likevel, dagens foreldre føler ikke at de er utlært. De trenger nye bøker om de spesifikke aldersforandringene – og om alle detaljene for å få hverdagslivet til å gli slik at foreldre og barn kan glede seg over hverandre.
    Dagens utbud av bøker er stort, og jeg har søkt etter ulike stemmer og posisjoner i dette landskapet. Jeg har holdt meg til norske forfattere, og sett etter hvilket kunnskapsgrunnlag disse trekker veksler på og hvordan samfunnsansvaret blir bestemt. Mens Gruda Skard var bekymret for om politikken neglisjerte barna, er det i dag en rekke politiske virkemidler som er rettet mot barn. Dagens debatter om barneomsorg får frem helt andre stridstemaer. Bekymringene for hvordan vi tar oss av ungene våre og hvordan det skal gå med dem, er ikke forsvunnet. Tvert imot, standardene for god barneomsorg er økt. Her kan det virke som det trengs både trøst og refs, og det er nettopp det den som leser, finner.
    Karianne Bjellås Gilje og Tonje Vold setter oppdraget først: I Oppdrag: mamma, pappa er det ikke ekspertene som taler, men de personlige erfaringene. Begrunnelsen for å skrive om slike erfaringer, er at det å være foreldre er større enn vi hadde tenkt oss. Og det gjelder både i positiv og i negativ forstand – oppdraget er både verre og bedre. De to redaktørene har samlet et knippe skribenter, slik at ulike familieformer og ulike omsorgsordninger blir representert – erfaringer i form av fortellinger det er verdt å lytte til. Noen av skribentene kjenner vi fra andre samfunnsarenaer, noe som understreker at foreldreskapet er en utfordring for alle. Å ta oppdraget på seg og skape seg til mamma og pappa for sitt barn, det er selvbestemt. Men man er uforberedt likevel.
    Gruda Skard prøvde å gjøre foreldreoppdraget til et ansvar for både kvinner og menn. Allerede i 1953 holdt hun foredraget «Kvinnesak tredje akt», og slo til lyd for at kvinnenes bevegelse ut av hjemmene og inn i institusjonene for utdanning og arbeid og politikk skulle møtes med en tilsvarende bevegelse inn i hjemmene fra mennenes side, slik at de kunne delta i alle hjemmets arbeidsoppgaver med omsorgsansvar overfor sine egne barn. Først når menn hadde gjort sitt inntog i hjemmene, var kvinnesaken kommet på det sporet der den burde være. Den slags vakte oppsikt den gang, og det gikk et par tiår før de første foreldrepar tok dette oppdraget alvorlig. Siden er det skjedd en liten farsrevolusjon. Likevel, Oppdrag: mamma, pappa er en av de første bøkene der likestilling mellom mødre og fedre overfor sine barn, er gjort til en eksplisitt utfordring. Bevisbyrden er snudd. Nå er det de par som ikke deler likt, som må oppgi en begrunnelse. Mens den underliggende ideologien er omsorg og involvering fra både mamma og pappa, er det et stort spekter av praktiske ordninger og løsninger de mannlige og kvinnelige skribentene forteller om.
    Det er nok med hensikt at boka er fragmentert i formen. Det følger av at det til dels er brukt en interaktiv form, utklipp fra en nettdiskusjon der både mødre og fedre har deltatt. Små veivisere til hvor man kan finne mer informasjon, ligger også strødd utover. Dette er et gruppeprosjekt, og en invitasjon til leseren om å blande seg i koret og bidra til mangfoldet. Det kan til og med se ut som det er skribentene som er avbildet på omslagets for- og bakside – sammen med sine egne ekte barn. Ta et bilde selv, og skriv i vei! Foreldreoppdraget er felles, alle må løse det på sin måte, men nettopp derfor også utveksle erfaringer.

Bekymringsmelding
Simen Tveitereid prøver å snakke med én stemme, og det er refserens: Hva skal vi med barn?, spør han retorisk i sin nye bok. Dette er ikke en gammel mann som beklager seg over at dagens foreldre – les mødre – ikke tar seg nok av barna sine (riktignok har han intervjuet et par slike gamle menn, og dermed låner han noen av deres argumenter). Det som har fått journalisten Tveitereid på banen med en bok om barneomsorg, er hans innlevelse i sin egen lille sønn. Som pappa med et betydelig omsorgsansvar, syns han rett og slett at de siste tiders politiske løsninger for å tilrettelegge for likestilling, bærer galt av sted for barna. De er for små til å begynne i barnehager etter at foreldrene har brukt opp den betalte omsorgspermisjonen rundt den tiden den lille fyller ett år. Tveitereid syns det utvidede offentlige tilbudet med betalt omsorgspermisjon og barnehager for alle barn, fører til at begeistrede politikere mer eller mindre tvinger foreldre til å følge et standardløp. Faren er at barnet med sine behov og sin egenart, rett og slett kommer til å bli oversett og neglisjert. Hans poeng er ikke at alt var bedre før. Men han bekymrer seg for fremtiden. Han vil sette i gang debatt.
    Det utfordrende med Tveitereids posisjon er hans utgangspunkt i egne erfaringer som ung far, selv født på 1970-tallet og med barn født etter tusenårsskiftet. Han ser sin egen lille sønn på ett år, han kjenner ungens kapasiteter og vaner. Hans ømme hjerte forteller ham at lille T. ikke vil like det: å være i barnehagen hver dag og hele dagen. La ham få vente til han blir to i hvert fall! Han ber: la det heller være oss foreldre som tilpasser oss til det lille barnets utviklingstempo. Ingen bør stole på overivrige politikere og barnehage-eksperter som sier at dette går så fint så. De har vikarierende motiver som gagner samfunnet, ikke barnet. Han går i gang med å skaffe seg kunnskaper, om babystress og annet som peker på ettåringens behov for beskyttelse og støttende regulering i hverdagen. Ikke er barnehagene han møter så bra som han hadde håpet, heller. Han både maner til kritikk av politiske mål som «full barnehagedekning», og oppfordrer foreldre til selvransakelse. Er foreldres grådighet større enn deres ømme hjerter? Det spennende er jo om Tveitereid klarer å motivere til endring blant lesere av sitt eget kjønn – ikke bare finne gehør blant de allerede deltidsarbeidende mødrene.

«Varmt og vittig»
Det er mange bøker som bygger på egne erfaringer. Forfatterne beskriver på en gjenkjennbar, men noe overbærende måte hvordan foreldreskapet kommer kastet på en, og utløser et hav av motstridende følelser. Full av tvil og usikkerhet, overdrevent klønete, kommer forteller-jeget til kort i forhold til egne ambisjoner og idealer. Hvordan kan dette bli det største i livet? Men det blir det likevel.
    Først pappabøkene. I løpet av et drøyt tiår er det kommet en flom. Jeg har valgt en av Lars-Ludvig Røed, med den sjangertypiske undertittelen «Varmt og vittig om å bli pappa for første gang». Her skal noe vanskelig snus til noe man kan overkomme. Opplevelsen av å klare oppdrag pappa godt nok, er bygget opp gjennom den motsatte følelsen. Først når man har vært langt nede i dypet og kjent hvor hjelpeløs man er, blir det mulig å krabbe seg på tørt land. En moderne far må bare ta med i beregning at dette svinger, og at det lille barnet blir opphav til en uendelig rekke av nye erfaringer og omforming av gamle ferdigheter. Snakk om det, så blir det bedre! Fremstillingen følger formatet om en erobring som gir stolthet og selvtillit. Denne boka forteller mye om hva den emosjonelle involveringen og den praktiske deltakelsen gjør med far selv.
    Når de moderne pappaene møtes med stor forsonlighet, er det fordi fedrenes frivillighet fremdeles er gull verdt. For den moderne likestillingsretorikken, som majoriteten av kvinner og menn slutter seg til, får gjerne i praksis en lang rekke tilføyelser: Far vil nok gjerne, men akkurat i hans tilfelle er det likevel umulig, upraktisk og ulønnsomt. Far taper på det, men mener disse pappaskribentene at barnet også taper? Pappabøkenes forfattere har tatt steget, de omformer det umulige til en hindring som de har overkommet, og de forteller hvordan. Gjenkjennelsen kan fungere som en form for overtalelse til andre menn. Likevel, sluttsatsen er at enhver mann må finne sin egen farsrolle. Ekspertene kan holde kjeft.
    Mammaene kan heller ikke tvinge en far til ansvar for sitt barn, men de må på sett og vis tvinge seg selv. De underkaster seg all den form for nødvendighet som følger etter at de selv har valgt å få barn. Derfor kommer forfatterne av boka Heia mamma! i en annen posisjon enn pappaskribentene, selv om også de satser på humorens befriende kraft i møte med det allmennkvinnelige dilemma: Hvordan ville morskapet igjen og igjen, når det samtidig er sånn at når det først er der, så må man bare? De to journalistene Anne Lindmo og Helle Vaagland hører til den moderne middelklassen der både kvinner og menn utvikler seg gjennom jobben. De plasserer seg i en strøm av motstridende budskap, og innrømmer at de både er egoistiske og slitne. De skal liksom ta morskapet «på hælen», samtidig som en mor helst skal stille seg til disposisjon for barna sine på en selvutslettende måte. De skal dele med en far, som ikke alltid har helt de samme standardene som dem selv. Det gjelder å balansere hensynet til ham som skal få gjøre det på sin egen måte, opp mot egne katastrofefantasier.
    Alle pappabøkene, og enkelte mammabøker, løfter selvutleveringen opp på et allment nivå. Dette er skribenter med formuleringsevne. At noen av dem er kjendiser som leserne kjenner fra andre sammenhenger, gjør deres erfaringer mer troverdige. De finnes som personer i leserens bevissthet allerede. De deltar i en form for kulturell omforming. Derfor blir bøkene også møtt med både begeistring og motvilje. Det gjelder særlig Lindmo og Vaaglands bok. De vil gi trøst og pågangsmot til dagens småbarnsmødre. Mens de skriver seg selv og andre ut av angsten (for ikke å strekke til), er det andre som syns at de ikke tar morsrollen alvorlig nok. Boka setter i gang diskusjoner mellom mødre på nettsteder, og noen syns ikke dette er morsomt i det hele tatt, bare selvopptatt. Forfatterne oppfattes som ressurs­sterke kvinner som syter og sutrer, mens de egentlig burde være takknemlige. Mens jeg oppfatter dem som to moderne mammaer som solidariserer seg med andre mammaer og spør: Hvordan kan man beskytte seg mot det som etter vanlig målestokk er en uutholdelig smerte? Her er kvalme og rier og søvnmangel ikke bare lidelse i fysisk forstand, men en metaforisk fremheving av morskapets overveldende karakter. Samtidig som en tar inn over seg menneskebarnets uendelige sårbarhet og totale avhengighet, er det vanskelig å virkelig tro at en kan leve opp til alt det dette krever av en. Noen liker ikke selvironi fra kvinner, andre syns det gir overbærenhet og håp.
    Det ser ikke ut som pappabøkene utløser den samme form for irritasjon. En ting er at det ikke finnes tilsvarende utbud av nettsteder der det utveksles erfaringer mellom pappaer – i hvert fall ikke foreløpig. En annen sak er at pappabøkene ikke handler så mye om hva farskapet betyr for barnet, men mer om hva det gjør med far selv. Selvutleveringen av egen tvil og usikkerhet styrker snarere leserens opplevelse av at han tar saken på alvor og virkelig har arbeidet seg frem til den rette kompetansen.

Ekspert – på alt? Ekspertene er fremdeles på banen med sine råd, og også her er det mye å velge mellom. Etter Lindmo og Vaagland, som vil lette kvinners byrder, ikke gi dem flere, er det fristende å trekke frem Gro Nylander: Legen som med utrettelig innsats har lært oss alt om amming, og bidratt til et samfunn hvor fullamming har like mye oppslutning fra feminister som fra kvinner med tradisjonelle holdninger til kvinnerollen. Nå vender imidlertid eksperten seg til andre etappe for mor og barn – tiden fram til fireårsalderen, med spørsmålet Lille venn, hva nå?
    Tittelen mer enn antyder at barnet er en person med store muligheter, men at det også finnes noen farer på veien. Og her er det mor som kan få søke råd – i en omfattende del om sykdommer. Dersom hverdagslivets observasjoner bryter med det kjente og det vante, tilbyr boka kunnskap som kopler til mulige sykdomstilstander, slik at det blir lettere å gjøre de riktige vurderinger i det enkelte tilfelle. Dette er den oppdaterte og kunnskapsrike legen som kommer mødrene og barna deres i møte. I den første delen, om barnets utvikling, hengir forfatteren seg mer til idyllisering. Hun slår fast i overskrifts form at halvtåringen er «verdens deiligste barn». Kliss og kluss er bare kos. Derfor deler Nylanders mange lesere seg. Det kan hende at de mødrene som ler og gråter sammen Lindmo og Vaagland, finner Nylander moralistisk. Mens de som oppfatter selvironi som sutring, syns Nylander er trygg og støttende.
    Nylanders moralisme er ikke av den gammeldagse sorten. Hennes råd er preget av det samme vidsyn som finnes i Gruda Skards bøker. Men enkelte av dagens utfordringer glir hun unna. Nærmest i forbifarten nevner hun overgangen fra amming til fast føde: «Ingen grunn til å ta omveien om flaske,» skriver hun. Men hun kan jo ikke være helt ukjent med at slike grunner finnes for de fleste. Det er Nylander som forfatter som lager de foreldreerfaringene som boka adresserer seg til, og dermed blir også løsningene normert på en indirekte måte. I et tidligere verk – Mamma for første gang – slår hun fast at mannen som bidrar er «verdens beste pappa». Det syns å gjelde nærmest uansett hvordan han er. Eller er det mors oppgave å oppfatte ham sånn (eller å få ham til å føle seg sånn)? Nylander fremholder at alle viderverdighetene som fulgte med «mannen som skulle stelle hjemme», nå er en saga blott. Hun fremhever at menn er like flinke, samtidig som kvinner har en særstilling som strekker seg et stykke forbi barnets seks første måneder. Mamma kan trenge det meste av fødselspermisjonen selv, men pappa kan likevel bli omsorgsperson på lik linje med mor. I avsnittet under overskriften «Fars spesielle betydning» er imidlertid ungen allerede blitt tre-fire år. Nylander sier igjen formanende at ingen skal lure ham til å tro at han er mindre viktig enn mor. Men når hun som «ekspert» gjennomgående plasserer ham i denne mindre viktige posisjonen, gir hun leseren inntrykk av at dette i grunnen er like greit.

Forstå barnet ditt Pedagogen Stein Erik Ulvund har laget en hel serie bøker med tittelen Forstå barnet ditt. Hvert bind tar for seg et aldersintervall, og på denne måten fremhever Ulvund hvordan barn utvikler seg, og får rettet leserens oppmerksomhet mot det som foregår akkurat nå. Utfordringen for foreldre ligger i at barn skal møtes med en spesifikk forståelse, helst slik at barna kjenner at de blir nettopp det – forstått. Dette gjelder ikke bare de store som kan forklare seg, men også for de bitte små. Ulvunds første bind dekker omtrent samme periode som Nylanders bok – spedbarn og smårolling. Den nyeste psykologiske forskningen som Ulvund bygger på, utstyrer spedbarnet med gode forutsetninger for å inngå i samspill med andre helt fra de aller første levemånedene. Det er den lilles muligheter for å bli kjent med andre personer, som er utvidet, og dermed kan ungen selv også påvirke disse andre i tråd med sine behov for oppmerksomhet. Alle spedbarn kan i løpet av sitt første leveår bli praktisk og følelsesmessig kjent med en eller to – eller kanskje tre – personer, dersom hver av disse går aktivt inn for å bli skikkelig kjent med barnet. De utvalgte voksne får kompetanse i retning av å lese akkurat dette barnets følelser og handlinger på en måte som etter hvert gjør det mulig å forstå dets hensikter. Hjelpen som tilbys fra eksperten, er rettet mot de holdepunkter som gjør det mulig å forstå bedre, etterfulgt av oppfordringer om så å stole på denne forståelsen.
    Det lille barnet som Ulvund presenterer er ganske robust. Det er naturlig for foreldre å prøve seg frem, det finnes ingen fasit. Men foreldre skal helst utvikle sine egne teorier om sine egne barn. På denne måten møtes foreldres egne erfaringer og ekspertisen. Dette er trening i å tolke. Den som tolker riktig, er der på pletten når ungen er klar, og støtter det barnet prøver å få til. Dette blir forunderlig og gøy. Ikke bare skjønner du ungen din bedre, men den skjønner også deg. Dette samspillet former barnet, fordi barnet oppdager seg selv gjennom det inntrykk det gjør på andre.
    Ulvund opererer i det kjønnsnøytrale formatet, stort sett. Tidlig i boka drøfter han imidlertid når barnet kan kjenne igjen mor. Han spør også om amming er en betingelse for å være en god mor, og hans svar er mer overbærende enn Nylanders. Farsrollen dukker opp i kapitlet om barnet i familien – bokas nest siste, før barnet koples til barnehagen i et kapittel helt til slutt. Til far er budskapet at han kan, og at hans bidrag er bra for barnet. Pussig nok tror Ulvund at likestillingspolitikkens tilrettelegging for at fedre kan være mer sammen med sine barn, støter sammen med en annen tendens. Nemlig at flere barn som følge av samlivsbrudd vokser opp uten kontakt med faren sin i hverdagen. Men den store endringen på dette området er heller at selv om parforholdet kan oppløses, går utviklingen i retning av at forholdet mellom foreldre og barn er uoppsigelig og derfor evigvarende – for både kvinnelige og mannlige foreldre. Ingen kontakt med fraskilt far, det var før det.
Hva skjer med barndommen? Ingen som skriver bøker om barneomsorg kan se helt bort fra at barndommen er under endring. De personene som skaper barndommer for sine helt spesifikke barn, de endrer seg selv og den tiden de lever i. Noen forfattere prøver å holde seg til det tidløse og uforanderlige. Andre er nettopp opptatt av å ta tiden på pulsen. Barna er, seksti år og to generasjoner etter Gruda Skards insistering, i ferd med å bli oppfattet som samfunnsborgere. Oppdragelse er ikke bare noe som skal gjøre dem til det en gang i fremtiden når de blir store. Nei, de skal inkluderes som deltakere og bidragsytere også mens de lever i barndommen. Både sosiologene og pedagogene skriver om barn, ikke bare psykologene. Dermed utvides temakretsen og aldersspennet, og stadig mer av den totale familiesituasjonen blir inkludert – også for de aller minste.
    Jo mer ekspertene skriver om barnet i familien, jo vanskeligere blir det å balansere mellom idealet om likestilte foreldre og det som er realitetene når det gjelder praktisk fordeling av omsorgsoppgavene mellom kvinnelige og mannlige foreldre. Statistikken forteller at mye er skjedd i løpet av de siste tre tiårene. Men også at det er et godt stykke igjen til den form for likedeling og fellesskap som de fleste unge kvinner og menn gir sin prinsipielle tilslutning når de blir spurt i spørreskjema-undersøkelser. Utviklingen har først og fremst gått i retning av at fedre kan. De har foreldrekompetansen: et sterkt personlig ønske om å leve med barn, samtidig som de behersker de håndgrepene som skal til fra dag til dag. Men det kontinuerlige løpende omsorgsansvaret, det er det fremdeles majoriteten av mødrene som tar på seg – eller gis. Og dermed blir det også mødrene som tar ut mesteparten av omsorgspermisjonen, som reduserer sin arbeidstid, som er til stede for barna, som diskuterer sine erfaringer med andre mødre, og som søker ekspertenes råd. Ekspertene prøver å være kjønnsnøytrale. Ikke vil de være advokater for en tradisjonell kjønnsfordeling, og ikke vil de anbefale likedeling. Likestillingskampen, som i Norge er tosporet – «kvinner skal ut og menn skal hjem» – er gjennom etterkrigstiden blitt både et personlig og et politisk anliggende. Dette skaper nye utfordringer, som altså fagfolkene innen medisin, psykologi og pedagogikk bare nølende tar opp – i bøker der de forvalter sin posisjon som eksperter. De velger å ligge på været og la foreldrene selv avgjøre.
    Mens bøkene fra foreldrene selv, de handler nettopp om dette: Den nye generasjonens forslag til hvordan foreldre av begge kjønn skal kunne kombinere barneomsorg med andre livsoppgaver og dele den praktiske gjennomføringen fra dag til dag med noen utvalgte andre.
    Feltet er fullt av følelsesmessige og praktiske dilemmaer, med barnet i sentrum. Dette gir en ny driv til bøkene fra foreldre om egne erfaringer. Noen er bekymret for at likestilling nødvendigvis fører til ordninger som lar det bli for lite igjen til barna. Mens andre heller til at denne samlete innsatsen fra mor, far og samfunnet gjør at dagens norske barn kommer ut i pluss.
    Politikerne kommer i et dilemma. Går de foran og åpner nye muligheter, kan de beskyldes for å være normative, eller endog tvinge sine løsninger på andre. Legger de seg på været, og begrenser de offentlige kostnadene, kan de beskyldes for ikke å innfri folkets forventninger, eller endog underkjenne barns behov.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>