>Minibiografi Prosa 06|08

«Mitt levebrød speiler min politiske interesse». Anne-Lise Seip som historiker og sosialpolitisk premissleverandør

Aina Schiøtz



Foto: Aschehoug

Dette er kun et lite utvalg av Anne-Lise Seips faglitterære produksjon. Se http://ask.bibsys.no for en mer utfyllende bibliografi.

Anne-Lise Seip
Vitenskap og virkelighet. Sosiale, økonomiske og politiske teorier hos T.H. Aschehoug 1845 til 1882
276 sider
Gyldendal 1975

Anne-Lise Seip
Om velferdsstatens framvekst
101 sider
Universitetsforlaget 1981, 2. opplag 1991

Anne-Lise Seip
Eilert Sundt. Fire studier
84 sider
Universitetsforlaget 1983

Anne-Lise Seip
Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920
352 sider
Gyldendal 1984,
Fakkelutg. 1994

Anne-Lise Seip
Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920–75
446 sider
Gyldendal 1994

Anne-Lise Seip
Nasjonen bygges. 1830-1870 Bd. 8 i Aschehougs norgeshistorie
240 sider
Aschehoug 1997, ny utg. 2005 1966

Anne-Lise Seip
Demringstid. Johan Sebastian Welhaven og nasjonen
540 sider
Aschehoug 2007

Det var kunsthistorie Anne-Lise Seip (f. 1933) opprinnelig ville studere. Men det var neppe tilfeldig at hun i stedet utdannet seg som historiker. Politisk engasjement og ønsket om å kunne plassere kunsten i tid og rom, førte henne til historiefaget. Der ble hun, og gradvis opparbeidet hun seg en posisjon som vår fremste velferdsstatshistoriker. Selv lærte jeg henne å kjenne fra en annen faglig vinkel. Som hovedfagsstudent ved Historisk institutt ved Universitetet i Oslo midt i 1970-årene deltok jeg i etableringen av en kvinnehistorisk seminargruppe. Her var hun lærer. Hun ble ansatt i 1975 og ble dermed den andre kvinnen i instituttets historie som fikk fast stilling. Ingrid Semmingsen var den første.
    Samarbeidet i kvinnehistoriegruppa bar frukter. For det første fikk det stor betydning for studentenes faglige og sosiale dannelse, dernest bidro det til at kvinnehistorie ble etablert som undervisnings- og forskningsfelt. Noen år senere formulerte Seip kjernen i det som skapte entusiasmen og kreativiteten: «Stundom, men ikke alltid, føler jeg meg tryggere blant kvinner – og gladere. Jeg ble revet med av aktiviteten til de kvinnelige studentene ved Historisk institutt. Samarbeid med dem og med kvinnelige kolleger har ført til arbeidsformer som er langt morsommere og mer stimulerende enn bare å arbeide for seg selv. Men det har også vært en berikelse når menn kommer med.»1

Vitenskap og virkelighet Sammenfatter vi Anne-Lise Seips forfatterskap, er det ikke kvinnehistorien som først springer oss i øynene. Når den likevel nevnes, er det både fordi hun inspirerte andre til å forfølge disse problemstillingene, blant annet gjennom deltakelsen i det nordiske prosjektet «Kvinners arbeid i samfunn og familie i de nordiske land ca. 1870–1970», og fordi hun i fagpolitiske sammenhenger var en trofast støttespiller for kvinnesaken. I en viss forstand har kvinnepers­pektivet også fulgt henne i egen forskning. De feltene hun har viet mest oppmerksomhet – sosialpolitikk, velferdsstatshistorie og sosialt arbeid – har vært sterkt preget av kvinners nærvær. Skjønt kvinner sjelden har innehatt ledende posisjoner, har de dannet den store underskogen av bidragsytere og klienter i det private og offentlige velferdssystemet. Betegnende nok er  «Sosialt arbeid – et kvinnerom» tittelen på en av Seips artikler.2
    I 1975 publiserte Seip sitt første større arbeid, doktoravhandlingen Vitenskap og virkelighet. Sosiale, økonomiske og politiske teorier hos T.H. Aschehoug 1845 til 1882. I avhandlingen om juristen, sosialøkonomen, professoren og politikeren Torkel Halvorsen Aschehoug belyste hun hvordan han forente intellektuell innsikt og politiske mål, og hvordan han argumenterte for at faglig innsikt kunne anvendes i løsningen av sosiale spørsmål. Ideenes opphav, betydning og anvendelse er bokas ledetråd. I dette arbeidet annonserte Seip så å si sitt forskningsprogram for årene framover: studiet av sosial, økonomisk og politisk teori, og forbindelsen mellom politikk og vitenskap.

Tidlige studier I de to neste bøkene – beskjedne av utseende, men viktige av innhold – Om velferdsstatens framvekst (1981) og Eilert Sundt. Fire studier (1983), videreførte hun programmet fra avhandlingen. I den første analyserte hun det teoretiske fundamentet for framveksten av velferdsstaten, og viste hvordan sosialpolitikken tok form i spenningsfeltet mellom ulike interesser og verdier. «Vi lever i en «velferdsstat» – og vi søker bakover for å kunne beskrive og forklare hvordan denne samfunnsform og begrepet som dekker den, vokste fram,» var hennes åpningsreplikk. I boka om Eilert Sundt problematiserte hun de mange og ulike tolkningene i Sundt-forskningen i lys av egne fortolkninger. Som Aschehoug søkte Sundt en plattform for å forandre verden, og fant den til dels i sin egen forskning. Men dette var, skriver Seip, ikke Sundts sterkeste drivkraft. Han ønsket primært å forstå. Nok en innfallvinkel i boka var å synliggjøre den nære forbindelsen mellom Sundts samfunnssyn og hans vitenskapelige arbeider. Slik berørte hun, igjen som hos Aschehoug, erkjennelsen av hvordan utenomfaglige krefter former faglige identiteter og faglige standpunkt.
    I disse første studiene av velferdsstaten og om Eilert Sundt hevder Seip selv at hun er på sitt beste. Jeg slutter meg til denne vurderingen. Hennes skarpe blikk og analytiske evner kommer til full utfoldelse, og hun dokumenterer store formuleringsevner. Studiene er da også blitt klassikere i norsk historie- og samfunnsforskning.

Velferdsstaten Gradvis dreide Anne-Lise Seip oppmerksomheten mer mot sosialpolitikkens empiriske felt, uten å tape av syne ideene og teoriene. Det første bindet i hennes hovedverk om sosialpolitikkens framvekst fra midten av 1700-tallet til 1970-årene kom i 1984, Sosialhjelpstaten blir til. Norsk sosialpolitikk 1740–1920. Her går hun nærmere inn på enkeltaspekter ved sosialpolitikken og diskuterer dem i lys av nasjonale og internasjonale strømninger og praktiske tiltak. I kombinasjon med andre arbeider og annen faglig aktivitet, etablerte hun seg fra nå av som Nordens fremste velferdsstatshistoriker, og hun samarbeidet tett med historikere og samfunnsforskere i inn- og utland. Midt i 1990-årene tok hun initiativet til dannelsen av Nordisk nettverk i velferdsstatshistorie.
    Nettverket lever i beste velgående, og står bak en rekke velferdsstatsstudier og annen faglig aktivitet. Men Anne-Lise Seip selv har gått ut. Hun «gikk lei» av velferdsstaten. Tjue år var nok. «Nå får andre ta over,» sa hun, «jeg har lyst til å gjøre noe annet.» Men før «leden» satte inn, rakk hun å utgi det andre bindet i sosialpolitikkens historie, Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920–75 (1994). Her førte hun historien fram til midt på 1970-tallet, til avslutningen av det hun kaller den klassiske velferdsstaten. I et intervju i forbindelse med lanseringen av boka advarte hun mot de tendensene som hadde avtegnet seg i årene etter, i ly av det hun kalte «rettighetsstaten»: «Vi kan ikke samtidig bygge ned velferdsstaten og gi flere rettigheter og garantier.»3 Senere har hun gjentatt advarselen mot å rive ned det vi møysommelig har bygd opp. Det er viktig, sier hun, at de som vil forandre spør seg: Hvorfor har vi denne ordningen? Hvilket problem var det i sin tid det skulle løse? Kan vårt forslag føre til at problemet vender tilbake?4

Faglig referansepunkt Det er gjennom arbeidet med velferdsstaten at Anne-Lise Seip har bidratt med sin største innsats som samfunnsborger. Blant byråkrater, politikere og praktikere har hun vært et faglig referansepunkt og en skattet foredragsholder. Alle som i dag arbeider med spørsmål om sosialpolitikk og velferdsstat, vil ha noe å hente i Seips arbeider. Selv er hun et levende eksempel på første del av tittelen på en av hennes mest siterte artikler – om «Politikkens vitenskapeliggjøring. Debatten om sosialpolitikk i 1930-årene».5 Her viste hun hvordan politikerne hentet argumenter og kunnskaper fra vitenskapens verden, og hvordan vitenskapens kvinner og menn både var initiativtakere og premissleverandører i løsningen av de sosiale spørsmål.
    Anne-Lise Seips faglige engasjement favner imidlertid mange felt, som arkitekturhistorie og rettshistorie, og hun banet veien for barndomshistorisk forskning her til lands. Og i likhet med flere av sine forskningsobjekter, har hun vært politisk aktiv. I andre halvdel av 1990-årene vendte hun tilbake til 1800-tallet, til det århundret der hun som forsker kanskje trives best? «Vendingen» materialiserte seg først i boka Nasjonen bygges 1830–1870, bind 8 i Aschehougs norgeshistorie (1997). Den rommet både en videreføring av tidligere interessefelt og en viss dreining mot nye temaer. Idé- og vitenskapshistorien fikk igjen bred plass, knyttet opp mot politikk og samfunnsliv. En annen innfallvinkel var studiet av forholdet mellom eliten og «folket», og hvordan brytninger mellom ulike grupper bidro i formingen av nasjonen. Hun ga dessuten plass til samfunns- og befolkningsgrupper som tradisjonelt ikke har stått fremst i historikernes bevissthet. Hennes framstilling av 1800-tallets ånds- og kulturhistorie er det morsomste å lese. Her illustrerte hun vekselvirkningen mellom kultur og sosial struktur. Estetikk, religion og tradisjon former og styrer menneskenes sinn, men mentalitet, verdier og fortolkninger har også handlingsmessige og sosiale konsekvenser. Dermed pekte boka framover mot det som skulle bli hennes neste store prosjekt.

Lidenskapen Jeg er én blant de mange av Anne-Lise Seips tidligere studenter som har nytt godt av gjestfriheten i det Seipske hus. Hun og Jens, og senere Gudmund, åpnet hjemmet sitt og bød på de nydeligste retter. Mest inntrykk gjorde likevel ikke maten, men kunsten på veggene, bøkene i bokhyllene og på bordene, og de gode samtalene som ofte lå fjernt fra det historiefaglige. Estetikken i bred forstand er hennes lidenskap.
    Det var nettopp denne lidenskapen som nedfelte seg i arbeidet med biografien om en av 1800-tallets store forfattere. Ti år etter utgivelsen av norgeshistorie-bindet, i 2007, kom Demringstid. Johan Sebastian Welhaven og nasjonen. Hun syntes det var både krevende og spennende å kaste seg inn i et nytt felt, og nærme seg litteraturen gjennom historien, og hun var usikker på hvordan boka ville bli mottatt. Hun hadde lite å frykte. Boka «kjem etter alt å døme til å stå som sjølve standard- og referanseverket om Welhaven i lang tid frametter», skrev en av kritikerne, og fortsatte: «[ho auser] or eit overskot og generell historiekunnskap og intim kjennskap til epoken og miljøet.»6 Seip nyanserer og slår sprekker i det stereotype bildet av Welhaven, formidlet gjennom generasjoner. Hun legger stor vekt på hans kulturpolitiske betydning – på hans sentrale posisjon i oppbyggingen av et kunst- og kulturmiljø i Christiania, og hans gründerrolle i etableringen av litteraturkritikken som egen profesjon. Dessuten er det fascinerende å lese om dikterens forhold til kvinnene! Vi får spennende innblikk i kjærlighetens kår og i normenes strenge rammer. Dermed øyner vi nok en rød tråd i Anne-Lise Seips arbeider og interessefelt. De idéhistoriske innfallsvinklene er åpenbare i alle hennes arbeider. Under det hele ligger interessen for enkeltmennesket, for kreativiteten og potensialet – til hva som hindret utfoldelsen av potensialet og hva som utløste det. Selv har hun bidratt vesentlig til det siste.

Noter
1         Nytt fra Universitetet i Oslo. 1982, nr. 10, s. 5.
2         I Arbeiderhistorie. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1990, s. 132–47.
3         Intervju Aftenposten, 5. september 1994.
4         Intervju Klassekampen, 1. november 2003.
5         Nytt norsk tidsskrift, 1989, nr. 3, s. 210–55.
6         Dag og Tid, 2. november 2007.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>