>Artikler Prosa 06|08

>Agenda: Unntak fra folkeskikken. Om bransjemoral i et forlags-journalistisk kompleks

Paul Bjerke

Bokbransjens representanter har denne høsten igjen kontant avvist et etisk regelverk for faktabasert litteratur – selv om det i mange tilfeller er journalistikk mellom stive permer. Hvorfor så avvisende? Kunne ikke en gjennomtenkt og formalisert bransjeetikk for sakprosa bli et forbilde for andre lands forleggere og forfattere, slik mye av den europeiske presseetikken ble skapt med inspirasjon fra Sverige?

Prosa 06 08

I 2004 skrev advokat Cato Schiøtz en bekymret kronikk i Dagbladet, der han blant annet påpekte det økte avkastningskravet for presse og bokbransjen: «en investering i kulturinstitusjoner som for eksempel Dagbladet eller Gyldendal skal i prinsippet ha samme avkastning som en investering i Orkla eller Hydro. 12 % som minimum takk. Hva skjer i forlengelsen av dette avkastningskravet?»
    Jeg tror vi så noe av svaret på Schiøtz’ spørsmål da både Dagbladet og VG i september 2008 brukte forsidene sine til å fortelle at de norske superkjendisene Mia Gundersen og Kjell Inge Røkke hadde tilbragt en natt sammen. Oppslaget hadde utspring i et ti linjers avsnitt på side 116 i Gundersens selvbiografi Jeg er Mia. Historien hadde ingen betydning for Mias selvbiografi og overhodet ingen samfunnsmessig betydning av noen som helst art. Å publisere den var et overgrep mot Røkkes privatliv, men en sikker vinner i aviskioskene og en uslåelig markedsføring av boka.
    Forsidene er et resultat av noe jeg vil kalle det forlags-journalistiske kompleks, et system av organisert og ikke-organisert samrøre og objektive fellesinteresser mellom en kommersiell forlagsbransje og en kommersiell presse. Denne uhellige alliansen mellom forfattere, forlag, medier og journalister driver fram stadig mer private biografier og stadig tøffere lanseringsjournalistikk – ikke bare her til lands. En tilsvarende diskusjon har vi blant annet sett i Sverige etter utgivelsen av Maja Lundgrens dokumentarroman Myggor och tigrar i fjor. Da skrev Per Wirten i Expressen: «Vilken kulturskribent försvarar, eller ens accepterar, när kvällstidningar rotar i Stellan Skarsgårds sängkammare och spekulerar i hans äktenskap? När Maja Lundgren på samma vis skriver om redaktör X:s äktenskap blir konsekvensen densamma.»
    Sett utenfra synes det nokså åpenbart at bokbransjen jakter på spissformuleringer, intime betroelser, spenstige karakteristikker og konfliktskapende påstander som kan selges inn til redaksjoner i nyhetsmediene. Om dette skjer ved hjelp av e-poster fra forlagenes pr-medarbeidere eller skyldes at journalister kan lese og vet hva de skal lete etter i denne typen bøker, er underordnet.
    For uansett er alle parter fornøyde. Nyhetsredaksjonene får oppslag, forlagene får reklame. Forleggernes standardkommentar om at omtale ikke er en tilstrekkelig forutsetning for å selge bøker, er naturligvis korrekt. Men det er en nødvendig forutsetning når det gjelder denne typen sakprosa (som ofte har nokså begrenset litterær kvalitet å selge på). Kampen om oppmerksomhet i medievirvaret er knallhard, og det er åpenbart fristende å dyrke fram og hegne om rammende og krasse formuleringer og påstander. Eller: Det er i hvert fall fristende å la være å stryke dem.
    For nyhetsmediene har denne typen formuleringer også åpenbare fordeler. De gir for det første salgbare oppslag. Mia og Røkke i samme seng er en uslåelig tabloidforside. Dessuten gir de billige oppslag. Førstesiden kommer mer eller mindre ferdiglagd fra boktrykkeriet. Den journalistiske innsatsen innskrenker seg til å prøve å sikre enerett, eller i det minste å sørge for å komme samtidig med konkurrentene. Og i denne kampen teller mediets opplag og/eller seertall mer enn journalistiske evner.
    Det er dessuten normalt mindre kontroversielt å sette tvilsomme formuleringer og intime betroelser på trykk i en avis eller nett­avis når de allerede er offentliggjort i en bok. Dagbladet hadde neppe laget Røkke-forsiden uten boka å vise til. Tittelen var «et direkte sitat fra boka», sa redaktør Morten Øverbye i dagbladet.no og hevdet videre at «dette var påstander som Mia Gundersen selv kommer med i sin selvbiografi, som var omfattet med stor interesse».

Hvert medium selvstendig ansvar Denne argumentasjonen er ikke holdbar. En redaksjon har selvstendig ansvar for hva den publiserer. Sjefredaktør Harald Engelstad i Aschehoug har derfor et poeng når han på Prosas debatt om bransjeetikk 20. september hevdet at tabloidene har «sensasjonsmakeri som forretningsidé». For det var VG og Dagbladet som med eller uten veiledning fra Aschehoug lette fram et fullstendig uvesentlig avsnitt i Mia Gundersens omfangsrike bok og slo det opp over hele forsida. Det er helt åpenbart at krenkelsen av Røkkes privatliv blir vesentlig sterkere når Mias sladder står på forsiden av aviser som stilles ut i titusener salgssteder over hele landet, enn om det står langt bak i en bok med et opplag på noen få tusen.
    Men forfatter og forlag kan ikke uten videre toe sine hender. Det var de som brakte Gundersens historier ut i offentligheten, og etter de siste årenes erfaringer måtte de forstå/håpe at resultatet ble som det ble.

Selvdømmesystem Kjell Inge Røkke kan klage VG og Dagbladet inn for pressas etiske nemnd, noe han har gjort. I likhet med andre nordiske land har norsk presse et etisk selvdømmesystem. Pressens Faglige Utvalg er et bransjein­ternt organ som behandler klager på artikler i aviser og innslag i radio og fjernsyn. I om lag halvparten av sakene får klageren medhold. Utvalget slår da fast at redaksjonen har «brutt god presseskikk». Dermed bidrar PFU til å legge grenser for hva som kan publiseres. Til grunn for klagebehandlingen ligger Vær varsom-plakaten, en etisk kodeks på 42 punkter. Den er vedtatt av Norsk Presseforbund, en paraplyorganisasjon for redaktører, journalister og utgivere. PFU ble etablert i 1929 og den første VVP ble vedtatt i 1936. Dette er altså et gammelt og veletablert system, som journalistikken selv er godt fornøyd med.
    Pressas selvdømmesystem er smalt og utelater ofte sentrale etiske spørsmål til fordel for mer tekniske og håndverksmessige betraktninger. Men det er ingen tvil om at systemet – innenfor sine grenser – fungerer både som normsetter og som et reelt klageorgan som kan gi enkel og billig oppreisning til personer som er blitt utsatt for krenkende omtale. Særlig effektivt er PFU som hinder for uheldig omtale av barn og andre sårbare individer. Utvalget er også en streng overvåker av at personer eller organisasjoner som utsettes for «sterke beskyldninger» skal komme til orde samtidig. På disse punktene er det ingen tvil om at systemet fungerer som etisk ramme- og regelverk for journalistikk.

Mangler i bokbransjen Bokbransjen har ikke noe slikt system overhodet – til tross for at mange sakprosautgivelser ganske enkelt er journalistikk mellom stive permer. Av høstens bøker gjelder dette blant andre Lars Sigurd Sunnanås avsløringer av kalamitetene i Redningsselskapet, Hege Storhaug og Mia Gundersens beretning om sistnevntes liv, Olaf Thommessens selvbiografi På innsiden utenfor, Sverre Gunnar Hagas «uautoriserte» biografi om Egil Monn-Iversen, de to «portrettene» av Olav Thon og Espen Bogens bok om matvarebransjen (Rik på lavpris). Flere av disse forfatterne er da også journalister, og situasjonen er slik at hvis for eksempel Haga hadde publisert sin bok som artikkelserie i Dagbladet, der han har jobbet, ville han vært underlagt et etisk selvdømmesystem. Når han utgir samme tekster som bok på Gyldendal, er han ikke underlagt noen form for regulering utenom domstolene.
    Hvis Røkke skal gå etter dem som faktisk offentliggjorde eskapadene, forfatterne Gundersen/Storhaug og forlaget Aschehoug, må han derfor gå til domstolene. Det er dyrt og usikkert, og det er ikke minst tvilsomt om det bør være forbudt å omtale en slik hending, selv om det åpenbart er i strid med folkeskikken å gjøre det.
    Dette er selvsagt ikke noe særnorsk problem. Mens det fins mer eller mindre formaliserte presseetiske systemer i en lang rekke land, har forfattere og forleggere ikke etablert slike praksiser. Men det finnes flere etiske kodekser som binder forfattere innenfor spesielle felt. For eksempel har The American Medical Writers Association etiske regelverk som gjelder alle typer publiseringer, og den amerikanske oversetterforeningen har sine egne regler.

Unntak fra allmennmoralen Mia/Røkke-forsidene og andre sterkt diskutable resultater av det forlags-journalistiske komplekset tydeliggjør savnet av etiske regler og etiske klageorganer for sakprosa. Men disse mer ekstreme eksemplene er likevel ikke min hovedbegrunnelse for å mene at sakprosabransjens forfattere, forlag og forleggere bør gå sammen om å formulere og senere håndheve sin egen bransje- og profesjonsetikk.
    Min hovedbegrunnelse bygger på at profesjonsmoral er unntak fra allmennmoralen. I den nevnte Prosa-debatten sa forlagssjef Per Nordanger i Spartacus at forlagsetikk handler om alminnelig folkeskikk. Til Dagbladet sier Monn-Iversens biograf Sverre Gunnar Haga at «hva du skriver eller ikke skriver har mest med oppdragelsen å gjøre».
    Dette er en misforståelse. Sakprosaens bransjemoral er ikke en slags forlengelse eller spesialisering av folkeskikken – eller allmennmoralen, som er en vanlig fagfilosofisk betegnelse. Det er tvert imot slik at profesjons- og bransjemoraler normalt er systematiserte unntak fra allmennmoralen, eller om man vil: regler for hvordan allmennmoralen skal brytes på en akseptabel måte.
    Noen enkle eksempler: Politiet og militært personell har rett til å skade andre, i verste fall har de rett til å skyte medmennesker. Men dette er regulert både av lovgivning og av egne etiske regler for profesjonen. Helsepersonell kan trå inn i det enkelte menneskes intimsfære på en måte som i normal medmenneskelig omgang er moralsk helt uakseptabelt. Sosialarbeidere har rett til å kreve detaljert redegjørelse for klientenes liv. Derfor har både helsearbeidere og sosionomer profesjonsetiske koder og nemnder.
    Angår dette bokbransjen? Ja. Noen eksempler fra årets bokhøst viser hvordan sakprosaen systematisk bryter allmennmoralen. De amerikanske profesjonsetiske teoretikerne Beauchamp og Childress deler inn allmennmoralen i fire grupper: normer om ikke å skade sine medmennesker, normer om individets rett til selvbestemmelse, normer om rettferdighet og normer om velgjørenhet. De tre første er mest relevante her.
    Når en selvbiograf refererer fra private samtaler eller offentliggjør intime detaljer fra sin omgang med andre mennesker, uten deres vitende, og/eller omtaler medmennesker i sterkt nedsettende ordelag, er dette åpenbart brudd på både forbudet mot å skade og retten til selvbestemmelse. Det samme gjelder naturligvis når en såkalt «uautorisert» biograf bruker en hel bok til å omtale et levende medmenneske mot dets vilje. Boka er (ofte) i utgangspunktet ment å skade den andre, den vil iblant formidle påstander som oppfattes som grovt urettferdige, og det er uansett et brudd på det allmennmoralske prinsippet om selvbestemmelse å skrive bøker om andre mot deres vilje.
    I forskningsetikken følges allmennmoralen på dette punktet. Der er det blant annet etablert et ufravikelig krav om informert samtykke i medisinen, og i de statlige etiske reglene for samfunnsfagene kreves det aksept fra organisasjoner og bedrifter for å gjennomføre undersøkelser på bedriften eller organisasjonen.
    I journalistikkens profesjonsetikk er det motsatte prinsippet slått fast. Ingen journalist ville finne på å bry seg om at en «maktperson» ikke ønsker omtale. Det er faktisk slått fast i VVP at det er i strid med presseetikken å akseptere slike ønsker. Det heter i paragraf 1.3 at «pressen ... kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene».

Uryddige argumenter I sin artikkel i Prosa 04/08 hevder forlagssjef for dokumentarlitteratur i Cappelen Damm, Ida Berntsen, at «forskjellen på journalistikk og litteratur er elementær». Samtidig tar hun det uten videre for gitt at det er journalistikkens regler for brudd på allmennmoralen som skal gjelde for «god forleggerskikk» i bokbransjen, og ikke for eksempel forskningsetikkens krav om informert samtykke. Et eksempel er Olaf Thommessens På innsiden utenfor. Boka er både saklig og litterært nærmest verdiløs. Den bidrar nesten oppsiktsvekkende lite til innsyn i linjekamper eller andre interne strider i partiet Venstre, der Thommessen var nestleder inntil i fjor. Når boka har fått omtale i offentligheten, er det utelukkende fordi den inneholder noen avsnitt som formidler et lite sobert utvalg skjellsord om Venstres leder Lars Sponheim. Uten disse avsnittene ville Thommessens bok havnet direkte på mammutsalg. Med avsnittene ble det i alle fall litt medieomtale. I boka heter det for eksempel:
    «Mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves. Når man står overfor en person som Lars, med så begrenset evne til å se noe annet enn sine egne interesser, kan man faktisk ikke vinne frem. Det eneste måtte være hvis man selv lot seg synke ned til et tilsvarende nivå, men dette er ikke noe alternativ.» (s. 75)
    Diskusjonen i ettertid har dreid seg om Sponheim «tåler dette». Berntsen skriver i sitt innlegg i Prosa, riktignok med referanse til Carl I. Hagens utskjelling av Sponheim i sin selvbiografi, at hvis det var en underordnet sekretær i Venstres partiapparat som ble utsatt for æresskjelling, ville det muligens vært ulovlig å publisere den. Hun skriver videre at «det som er lov, ikke nødvendigvis også er klokt eller etisk riktig» ifølge «god forleggerskikk». Ettersom Cappelen Damm publiserte Hagens Sponheim-utskjelling, og Aschehoug Thommessens, mener de trolig dette er innenfor profesjonens grenser. Som Berntsen skriver: Sponheim «har en offentlig posisjon der han er godt rustet til å takle nedsettende personkarakteristikker».
    Dette reiser minst to problemer: Hvem har gitt selvbestaltede forfattere og forlagsredaktører rett til å avgjøre hvilke personer som fortjener og tåler å bli utsatt for ubegrunnede skjellsord? Og hvorfor skal personer som av ulike grunner er havnet i «offentligheten» tåle mer? Dette er en logikk Berntsen har hentet fra journalistikkens profesjonsmoral, som på dette punktet er nokså tvilsom, men i det minste transparent. Sin egen profesjonsmoral vil forleggerne hemmeligholde, slik at ingen skal kunne kikke dem i kortene. Og de fleste forleggerne som hittil har uttalt seg i saken, vil for all del ikke ha noe organ som kan etterprøve om deres vurderinger i dette tilfellet faktisk ville være i tråd med en forleggermoral som kunne aksepteres av samfunnet utenfor Sehesteds plass.
    De samme moralske problemene oppstår når Sverre Gunnar Haga skriver en hel bok om Egil Monn-Iversen uten Monn-Iversens og familiens samtykke, og når Dag Ellingsen skriver 200 sider om Olav Thon med det erklærte formål å hente fram de negative sidene ved hans liv og virke. Det betyr naturligvis ikke i seg selv at Haga ikke skulle skrevet en biografi om Monn-Iversen eller at Ellingsen burde droppet Thon-boka. Poenget er at disse bruddene på allmennmoralen må begrunnes, og at disse begrunnelsene må være basert i en profesjonsetikk som er transparent, og som kan etterprøves av dem som rammes.
    For en profesjonsetikk og etiske nemnder er ikke primært til for bransjen, som noen synes å tro, men for dem som rammes av det som publiseres. Personer som omtales mot sin vilje i bøker, har faktisk moralsk rett til å vite på hva slags grunnlag de henges ut. De bør derfor også ha en mulighet til å få prøvet dette grunnlaget i en etisk nemnd, slik at de slipper å gå til rettssak for eventuelt å få oppreisning.

Dobbeltroller Det er knyttet spesielle problemer til selvbiografier og andre dokumentarbøker der forfatteren selv er deltaker. Mesteparten av stoffet er her hentet fra situasjoner og hendelser der deltakerne ikke visste at de ville bli gjenstand for offentlig omtale fra forfatterne.
    I journalistikkens etikk er derfor dette spørsmålet ganske strengt regulert. Journalister skal for det første unngå dobbeltroller, det vil si de skal ikke rapportere om hendinger der de selv er deltakere og har interesser av ulike slag. For det andre gjelder et generelt forbud om å opptre fordekt. Premissene ved kontakt med kilder skal gjøres klare, og skjulte metoder godtas bare når spørsmålet er av avgjørende samfunnsmessig viktighet og – ikke minst – når informasjonen ikke kan skaffes fram på andre måter.
    I sakprosaen gjelder ingen slike regler, snarere tvert imot. Selvbiografien er en klassisk og populær sjanger der dobbeltrollen som forfatter og objekt er selve poenget. Dokumentarbøker om hendinger eller forhold som forfatteren selv er engasjert i, fins det svært mange av. Og etiske problemer knyttet til dobbeltrollen blir vanligvis avvist med at litteraturen er en subjektiv sjanger. Det interessante er nettopp forfatterens perspektiv på egen sak. Vi er normalt ikke interessert i en journalists syn på en hending, men vi kan være interessert i  kjente offentlige aktøres syn på personer, politikk osv.
    I dokumentarfilmteorien er dette et grunnleggende spørsmål, noe som fører til at dokumentarer som er blitt avvist av tv-stasjoner fordi de bryter VVP, blir vist på kino fordi kinoene ikke har et slikt forbud mot eks­trem subjektivitet. Den rådende profesjonsmoralen innenfor dokumentarlitteratur og dokumentarfilm tillater altså grovere brudd på allmennmoralen enn den journalistiske profesjonsetikken gjør. Etter mitt syn er dette nok en grunn til at bruddene bør begrunnes. For den som rammes av krenkende omtaler, er det nemlig en mager trøst at det skjer i erklært subjektive sjangrer som selvbiografier og dokumentarfilmer.

Utlevering Sakprosa som utleverer navngitte enkeltpersoner, har fått stor oppmerksomhet også i høst, med Mia Gundersens episode der hun «gikk til sengs med» Kjell Inge Røkke, i spissen. Gundersen gjør ingen forsøk i boka på å begrunne hvorfor denne episoden er med:
    «Utpå kvelden spurte han meg om jeg ville være med og se på en av Oslos beste utsikter. Jeg lot meg ikke be to ganger, og han kjørte meg ned i garasjeanlegget på Aker Brygge der han hadde en leilighet i toppetasjen. Vi tilbragte kvelden sammen, og det endte med at jeg overnattet. Vi sov i samme seng, og litt kyssing ble det, men ikke noe mer. Jeg var urokkelig, jeg ville ikke ha one night stands.»
    Historien er neppe skadelig for Røkke. Men den er et åpenbart overgrep mot hans rett til å ha et privatliv. Den er følgelig et brudd på allmennmoralens rett til selvbestemmelse. Mia kan gjerne utlevere seg selv i sin bok, men har hun moralsk rett til å utlevere andre? Det var åpenbart ikke Røkkes intensjon at hans natt med Mia (eller hans angivelig mislykte forsøk på å sjekke henne opp noen måneder tidligere) skulle bli offentlig kjent. Derfor er den populære argumentasjonen av typen «dette tåler Røkke» irrelevant.
    En liknende situasjon oppstår når Espen Bogen i sin halvt selvbiografiske bok om de store matvarekjedenes maktbruk mot leverandørindustrien, refererer fra interne forhandlingsmøter. I en passasje framfører en innkjøpsdirektør i ICA en «enestående oppvisning i tørrprating», ifølge Bogen: «En ulekker blanding av belæring, trusler og noe som bare med en stor porsjon velvilje kan tolkes som en vilje til å komme frem til en løsning. Hvor vil han med denne monologen? Står han og kødder med oss? Her sitter fem oppegående personer og hører på det rene svada?» Bogen bruker også en rekke andre typer kilder for å dokumentere matkjedenes makt og profitthunger, men de selvopplevde episodene gjør boka mer lesverdig. Er de så moralsk akseptable? Bogen skriver selv i forordet at «denne boken innholder min fremstilling», «min versjon tuftet på mine opplevelser». De nådeløse utleveringene av mennesker han har truffet i profesjonelle og halv-profesjonelle sammenhenger, er likevel etisk problematiske.
    På alle disse feltene er den eksisterende profesjonsmoralen i bokbransjen i dag slik at den gir unntak fra allmennmoralen. På flere av punktene skiller den seg også fra den journalistiske profesjonsmoralen. Det oppfattes som etisk akseptabelt å referere hendinger og uttalelser som er gitt når personer tror de er blant venner, det oppfattes som etisk akseptabelt å referere i offentligheten fra andres privatliv, fra møter som alle deltakere antar er unntatt offentlighet, og det oppfattes som etisk akseptabelt å framsette grove beskyldninger uten at den som rammes får ta til motmæle.

Tilsvar Tilsvarsretten og retten til samtidig imøtegåelse er en av den eksisterende journalistiske profesjonsmoralens sterkeste normer. I sakprosaen finnes ikke noe slikt etisk krav. Det synes tvert imot som om regelen er at det subjektive dyrkes fram. Som i dette eksempelet fra årets bokhøst:
    Hallgrim Berg har skrevet en ren solskinnshistorie om Olav Thon. Store deler av boka er ganske enkelt formulert i jeg-form, der Thon – med Berg som mikrofonstativ – får gjøre rede for hvor framsynt og nøktern han er. Det er selvfølgelig helt uproblematisk at personer utgir skjønnmalende bøker om seg selv, så lenge framstillingene ikke rammer andre. Og stort sett gjør ikke Thons bok det. Med ett viktig unntak.
    I 1956 ble Olav Thon dømt for å ha deltatt i en tollsvindelsak i Oslo. Saken vakte betydelig medieoppmerksomhet, fordi den dreide seg om store beløp, og fordi det er nokså sjelden at tolltjenestemenn blir tiltalt for korrupsjon i dette landet. Thon, to fortollere i et spedisjonsselskap i Oslo og en tolltjenestemann ble tiltalt. Under rettssaken holdt eiendomskongen konsekvent fast på at han ikke kjente til bestikkelsene av tolleren, men at han var kjent med bevisst feiltarrifering av importvarene (skinnvarer). Dommeren trodde overhodet ikke på Thon, og det heter i dommen, som er referert i Dag Ellingsens langt mer kritiske Thon-bok Reven:
    «Han har vært klar over at de uriktige fortollingene ville bli gjennomført ved hjelp av bestikkelser av vedkommende tjenestemann, at denne hadde en betrodd stilling og forsømte tollkassens anliggender i hensikt å skaffe seg en uberettiget vinning ... Han har handlet forsettlig i hensikt å unndra seg toll.» (s. 83)   
    I Bergs bok legges likevel all skyld på tolleren og på en av speditørene som navngis og omtales i svært negative vendinger. Det refereres fra dommen på en svært Thon-vennlig måte, før Berg lar mangemilliardæren selv konkludere: «Jeg ble dømt fordi jeg hadde utnyttet de uklare tolltariffer og dermed betalt for lite toll, samtidig som retten mente at jeg burde ha kjent til at en toller ble bestukket» (s. 86).
    Det er helt klart ikke det som står i dommen, men på denne måten kan Berg/Thon legge all skyld på en navngitt medskyldig som ikke kommer til orde. Det kan selvfølgelig være at Thon har rett, og at dommeren tok feil, men å underslå viktige deler av en dom på en måte som rammer andre, er åpenbart moralsk problematisk. Parallelle problemstillinger er ved noen anledninger behandlet av PFU, som da har slått fast at medtiltalte har rett til samtidig imøtegåelse.
    Dommen var i utgangspunktet unntatt offentlighet. Det var først etter en lengre klagerunde at departementet omgjorde beslutningen. Uten denne avgjørelsen ville omverdenen derfor ikke vært kjent med at Bergs framstilling av dommen var sterkt fordreid til skade for Thons medsammensvorne. Dette illustrerer hvilket betydelig problematisk moralsk farvann (selv)biografier beveger seg i.

Anonyme kilder Ellingsen legger ikke skjul på at han er kritisk, og at Reven systematisk trekker fram «den andre siden» av Thons suksess. Dette begrunnes med at «suksesshistorien om Thon kjenner alle. Den behøver jeg ikke fortelle ... I stedet skal vi gå en tur på de umerkede stiene som fjellvandreren Thon sjelden viser oss.» Med dette utgangspunktet handler boka om pelshandel i krigens Oslo, om kontakter med personer med tvilsom fortid og om hvordan Thon gjennom «tidvis hardhendte grep» har endret Oslo. Dermed reiser den også en serie etiske problemer som i Elling­sens tilfelle er forsøkt løst ved to grep, dels ved at den er helt åpen om sitt utgangspunkt, dels ved at Ellingsen, som er akademiker og forsker, belegger sine påstander med henvisninger og noteapparat. Det hindrer naturligvis ikke at han gjennom forfatterposisjonen har makt til å trekke fram det han ønsker og utelate det han ikke ønsker, slik at han skaper en tolkningsramme som setter Thon i et negativt lys.
    Mens Ellingsens bok ligger nær forskningsrapporten, er Lars Sigurd Sunnanås bok om «Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning» et rent journalistisk produkt. Mens den etablerte mediefortellingen om de mangeårige stridighetene i Redningsselskapet gjorde generalsekretær og sydpolfarer Monica Kristensen Solås til skurken i dramaet, er Sunnanås grep å snu dette på hodet. Han gjør et sjikt mellomledere som nektet å akseptere styrevedtak og generalsekretærens ledelse, til fortellingens svarte får. Som vanlig i dokumentarjournalistikk, bruker Sunnanå en rekke dramaturgiske og språklige grep for å understreke sin tolkningsramme. Det er faktisk knapt grenser for hvor nedrige, intrigante og tørste en rekke navngitte mellomledere i organisasjonen framstilles. Det fins et utall drepende personkarakteristikker, som når Sunnanå refererer fra en høstsamling for selskapets ansatte på Sundvolden ved Hønefoss. Vi møter fungerende generalsekretær Kjell Brevik, en av sjefsskurkene i Sunnanås fortelling, idet han blir utpekt til «årets redningsmann»:
    «Når den overrekkes, spretter Dagfinn Bakka opp. Ellers i året passer han for det meste på Redningsselskapets avlåste museum i Horten. Nå prøver han – uten helt å lykkes – å få forsamlingen med seg på taktfaste, rungende klappsalver: ’King Kjell! King Kjell! Kjell is King! Kjell is king!’ valser han rundt og roper før han blir tatt hånd om og dysset ned.» (s. 165)   
    Det er overhodet ingen tvil om at Sunnanå og Spartacus forlag med dette avsnittet bryter en rekke punkter i allmennmoralen. Det er ikke god folkeskikk å formidle denne typen historier og denne typen insinuasjoner (om en relativt bedagelig jobb) i offentligheten. Det betyr ikke nødvendigvis at historien ikke skulle vært fortalt i bokform, men det betyr at når den fortelles, er det i strid med folkeskikken/allmennmoralen og må begrunnes i en overordnet verdi. Fordi dette er et journalistisk produkt, vil Sunnanå utvilsomt henvise til et overordnet journalistisk samfunnsoppdrag når han har valgt å henge ut underordnede funksjonærers lite heldige opptreden på en fuktig, intern samling. Men det er likevel ikke sikkert at dette argumentet uten videre ville blitt akseptert av PFU. Boka er nemlig nesten helt fri for kildehenvisninger. Vi får ikke vite hvor informasjonen fra Sundvolden-samlingen stammer fra. Leserne er derfor avhengig av å stole på forfatterens integritet og vurderinger.
    I journalistikken er presseetikken knyttet til bruk av anonyme kilder noe strammet inn i løpet av de siste årene. Finansmannen Øystein Stray Spetalen fikk medhold i PFU etter at Dagbladet skrev at han gikk «amok» på et utested (og Dagbladet tapte også rettssaken). En annen sentral finansaktør, Arne Fredly, fikk medhold i PFU i en sak mot Dagens Næringsliv, med begrunnelsen at det må «betegnes som presseetisk kritikkverdig at kildegrunnlaget ikke på noe punkt blir synliggjort for leserne».
    Hvis Sunnanå hadde publisert episoden fra Sundvolden som enkeltsak i Dagsrevyen, der han er ansatt, kunne han blitt felt i PFU for en serie brudd på VVP, blant annet for bruk av anonyme kilder og manglende mulighet til imøtegåelse. Når han presenterer dette som del av en større sammenhengende fortelling, kan det naturligvis være at han ikke burde vært felt i et etisk klageorgan for sakprosa. Men det får vi aldri vite, for det finnes ingen kodeks som regulerer hva en journalist bør kunne publisere når vedkommende utgir sin journalistikk i bokform. Det eksisterer heller ikke noe klageorgan som kan vurdere spørsmålet, og bransjen motsetter seg på det kraftigste å etablere noe slikt. Dagfinn Bakka har dermed ingen andre enn domstolene å henvende seg til.

Middel mot moralisme Profesjoners rett til å bryte allmennmoralen bygger på en plikt til å ivareta et samfunnsoppdrag. Bruddene på allmennmoralen må kunne begrunnes i samfunnsoppdraget. Hvis det ikke finnes noe samfunnsoppdrag, eller hvis de konkrete bruddene ikke kan legitimeres av samfunnsoppdraget, eksisterer ikke noe unntak fra allmennmoralen.
    Journalistikkens profesjonsmoral viser til et samfunnsoppdrag som i visse tilfeller gir dem rett til å plage andre, til å overkjøre medmenneskers rett til selvbestemmelse og til å publisere åpenbare urettferdigheter, i den gode saks tjeneste. De etiske kodene og den etiske nemnden har som erklært formål å avveie disse plagene mot allmennhetens informasjonsbehov. Riktignok er det slik at journalister i liten grad faktisk gjør en slik avveining, men systemet er åpenbart bedre enn ingenting. Journalister tvinges til – når de offentliggjør resultatet av sin research i aviser eller magasiner – å vurdere om publiseringen av for eksempel detaljer fra privatlivet kan forsvares offentlig ut fra overordnede hensyn. I mange tilfeller vil presseetikken akseptere at forhold som den enkelte kilde regner som private, blir offentliggjort fordi det for eksempel er knyttet til prinsippet om samsvar mellom «liv og lære» for politikere. Derfor er ikke Åslaug Hagas private bryggebygging uten løyve bare privat, og derfor aksepterer presseetikken omtale av forholdet. Det kan diskuteres om pressetikken trekker opp denne grensa på en fornuftig måte – når tendensen er at enhver sak kan gjøres til et spørsmål om politikeres moral. Men poenget i denne sammenheng er at det gjøres en slik grensedragning. Spørsmålet kan ikke reguleres av folkeskikken, fordi pressas behandling av Åslaug Haga utvilsomt var i strid med denne.
    På samme måte kan heller ikke sakprosautgivelser reguleres av folkeskikken. Bransjen bør skaffe seg offentlig kjente og begrunnede normer for sin publiseringspraksis. Erfaringer fra presseetikken viser at dette ikke vil løse problemene, men synliggjøre dem og ansvarliggjøre bransjen. På denne måten vil en organisert bransjeetikk for det første være det motsatte av moralisme – kanskje til og med et middel mot dette. Moralisme er jo nettopp en ureflektert og forstokket versjon av allmennmoralen. For det andre vil en organisert bransjeetikk være en bremse for de uheldige effektene av et forlags-journalistisk kompleks som vokser fram basert på kommersialiseringen av både forleggeriet og journalistikken.
    En bokbransjens sakprosaetikk ville ikke primært gitt oss mer moralske bøker. Men vi kunne fått skarpere, viktigere og bedre sakprosa – i bøker og i pressen. En gjennomtenkt og formalisert sakprosaetikk kunne til og med bli et forbilde for andre lands forleggere og forfattere, slik mye av den europeiske presseetikken ble skapt med inspirasjon fra Sverige.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>