>Minibiografi Prosa 05|08

Faglitteratur som folkelesning. Om Åse Gruda Skards forfatterskap

Tonje Kolle



Foto: Scanpix

Dette er kun et lite utvalg av Åse Gruda Skards faglitterære produksjon. Se http://ask.bibsys.no for en mer utfyllende bibliografi.

Karen Grude Koht og Åse Gruda Skard
Pedagogisk psykologi
395 sider
Cappelen 1937

Åse Gruda Skard
Ungene våre
215 sider
Tiden Norsk Forlag 1948

Åse Gruda Skard
Hva kan vi vente av barn på ulike alderstrinn
75 sider, illustrert av Eva Balke
Sosialdepartementets småskrift, nr 1/1955

Åse Gruda Skard
Disiplin i heimen. Forsøk på utviklingsmessig oppdragelse
64 sider
Sosialdepartementes småskrift, nr 3/1956

Åse Gruda Skard
Vanlige vansker med vanlige barn
173 sider
Tiden Norsk Forlag 1965

Åse Gruda Skard
Vi møter barnas vansker
136 sider
Tiden Norsk Forlag 1966

Åse Gruda Skard
Skal vi sette grenser for barna?
128 sider
Sosialdepartementets småskrift, nr 3/1976

Barnepsykolog og dosent ved Universitetet i Oslo, Åse Gruda Skard (1905–1985), opplevde det mange fagskrivere ikke oppnår – at bøkene hun skrev ble folkelesning. Folk sto i kø for å høre henne forelese om barneoppdragelse. Hun hadde program om barneoppdragelse i radio og tv, og hun uttalte seg til media når den norske barndommen var på dagsordenen. Hun skrev 24 bøker og langt over 2000 artikler. Hun var aktiv skribent fra 1927 til 1985 og publiserte artikler, bøker og debattinnlegg i en periode på 59 år. Hun var redaktør for Norsk Pedagogisk Tidsskrift i perioden 1936–1973. Her skrev hun over 90 egne artikler, nesten like mange oversettelser og cirka 350 bokanmeldelser.
    Det var særlig artikkelen som var Åse Gruda Skards form. Noe av det hun skrev vender seg til et faglig avgrenset publikum, og har kommet fram bare ett sted, én gang og i én form. Men mesteparten av hennes faglitterære produksjon har et folkepedagogisk siktemål og tjener et opplysnings- og organisasjonsarbeid som etter hvert fikk internasjonale mål. Artiklene ble publisert i mange land og på mange språk, i leksikon, tidsskrifter og aviser, særlig i Norge og i Norden, men også videre ut – og gang etter gang. Det kan forklare hvorfor fragmenter av teksten fra Ungene våre (1948) er å finne igjen i Skal vi sette grenser for barna (1976).
    Åse Gruda Skard kjente et sterkt samfunnsansvar, og hun drøfter hvor vanskelig det er å forenkle fagstoffet uten at det går ut over kvaliteten av innholdet. Hun understreker at forskeren må være ydmyk overfor sine lesere, og faglig kritisk til delene av barnepsykologien som foreldrene kan ha nytte av. I 1937 skrev hun, sammen med sin mor Karen Grude Koht, en lærebok i pedagogisk psykologi beregnet for lærerskolene. Den ble straks pensum i Sverige og Danmark. Men ikke i Norge, det å blande sammen pedagogikk og psykologi ble altfor kontroversielt for den norske samtiden. Det var språkstrid i Norge, og Pedagogisk psykologi ble skrevet på nynorsk i likhet med de fleste av bøkene hennes. Det var ikke alle som tålte dette målføret.
    I 1938 skrev hun det som skulle komme til å bli hennes programerklæring om barn, barndom og oppdragelse. Det var en kort artikkel som hun kalte «Oppseding til menneskevyrnad». Den bygde på et foredrag som hun holdt i Norsk Forening mot Rasehat. Hun var dypt engasjert i det som skjedde i Tyskland i mellomkrigstiden, og hevdet at barn må læres opp til å tenke selv og ikke til å marsjere i takt. Barneoppdragelsen må bygge på demokratiske verdier som ansvar, deltagelse og likeverd. Sammen med bl.a. psykiateren Nic Waal og professor Harald Schjelderup var hun aktiv i kampen for å få fysisk avstraffelse av elever forbudt i skolen. I 1936 kom forbudet. Da ble det forbudt for lærere å slå barn i skolestua. Men ennå skulle det gå 50 år før det ble forbudt for foreldre å slå egne barn som virkemiddel i oppdragelsen. Forbudet kom i 1987 som en tilføyelse til barneloven fra 1981.
    Å kjenne tiden Åse Gruda Skard var en del av, er sentralt for å forstå betydningen hun fikk i sin samtid. I 1945 kom hun hjem fra USA. Her hadde hun oppholdt seg under krigen sammen med mann, litteraturprofessor Sigmund Skard, barn og far – Halvdan Koht. Hun hadde gjort en stor innsats for å tale Norges sak i ulike fora. Tilbake til Norge skulle landet bygges opp igjen etter krigen, og Åse Gruda Skard var spesielt opptatt av kvinnenes og mødrenes rolle i dette samfunnet. Mer presist – den gifte kvinnens rolle. Ugifte mødre fikk ikke ytelser etter folketrygdloven før i 1966. Tiden er med rette kalt for husmorens gullalder. Fra 1950 til 1960 økte antall husmødre fra 674 000 til 745 000. Kun 5 prosent av gifte kvinner var i lønnet arbeid utenfor hjemmet. Kvinner skulle indirekte bidra til byggingen av landet gjennom å være husmødre, og husmorrollen skulle profesjonaliseres gjennom studiesirkler og bøker om barneoppdragelse. Åse Gruda Skard var medlem av Arbeiderpartiet hele livet, og det var særlig familiepolitikken som ble hennes område. Hun opplevde at det var et «nær sagt grenselaust behov for kunnskap». Det var kø utenfor Sentrum kino i Oslo når hun foreleste.
    Artiklene hun skrev i Arbeiderbladet nådde ut til en stor leserskare. Hun hadde fast spalteplass hver lørdag fra 1946 til 1953. Artiklene ble også spredd til de nordiske land gjennom aviser og tidsskrifter. De skulle være så lesbare som mulig. Datteren Måfrid Grude Flekkøy, som den gang var ca. 12 år, fikk i oppdrag å lese gjennom artiklene før de ble publisert. I 1948 ble noen av artiklene samlet i boken Ungene våre.
    Både som hustru, mor og yrkeskvinne opplevde nok Åse Gruda Skard diskriminering. Hun framhevet for eksempel at hun ikke hadde eget arbeidsrom, men måtte sitte på kjøkkenet og skrive, noe for øvrig Märta Tikkanen også opplevde. Hun skrev om ulike forventninger til mødre og fedre – også i hennes samtid: far forventes kanskje ikke å delta i husarbeidet, men i hvert fall i samværet med ungene. Synspunkt fra artikler som «Hva skal vi med far?» og andre fra boken Ungene våre ble utviklet til et foredrag som hun kalte «Kvinnesak i 3. akt» (Drammen kvinnesaksforening 1953). Hun argumenterer for en helt ny familiepolitikk. Både mor og far skal ha ansvar for oppdragelsen av barna, det skal bygges barnehager og begge foreldrene skal være yrkesaktive. Foredraget vekket motstand, og det var ikke før i 1964 at Arbeiderpartiet satte ned et utvalg som skulle greie ut hvilken stilling kvinnen burde ha i samfunnet. Åse Gruda Skard satt i utvalget, og det ble laget en uttalelse til debatt som ble kalt «Kvinnens plass er – hvor?»

En grunn til at bøkene om barneoppdragelse ble folkelesning, er at Åse Gruda Skard skriver i et folkelig språk, og tar opp tema som opptar alle foreldre. Det er som vi fysisk kan kjenne duftene og stemningene fra barnerommene. Hun skrev om barn som ble skitne, om sinte barn og om søskensjalusi. Hun skrev om den verdenen hun var en del av, som mor til fem barn, leder av studiesirkler, foreleser og forsker. En tekst formidler ikke bare forfatterens kunnskap om et område, men også leserens kunnskap om området. Det er dette som er nøkkelen til leserens forståelse av teksten. Hun var i kontinuerlig dialog med leseren og brukte egne erfaringer når hun utformet tekstene. Hun tok bevisst i bruk retoriske virkemidler som metaforer, postulater og eksempler for å gjøre teksten levende for leseren. Bruken av eksempler synes å komme tydligst fram i Vi møter barnas vansker (1966). Hele boken er en samling av eksempler, noe som gjør innholdet lett å lese og huske. Hun skrev ikke disse bøkene først og fremst for et akademisk publikum, og hun fikk lite anerkjennelse fra sine kollegaer på universitetet for sitt store populariseringsprosjekt. I 1975 ble hun imidlertid tildelt Norges allmennvitenskapelige forskningsråds store pris for popularisering av psykologisk vitenskap.
    Åse Gruda Skard tok utgangspunkt i datidens forskning om barnets utvikling, og knyttet det til oppdragelse. Hun hadde et stort internasjonalt nettverk, og hun møtte blant annet sin store helt, Arnold Gesell i USA. Han var da den mest anerkjente på området, og bidro sterkt til globaliseringen av vitenskapen om utviklingspsykologien, med hovedvekt på førskolebarnets utvikling.
    Hva kan vi vente av barn på ulike alderstrinn ble utgitt av Sosialdepartementet i 1955. Oppdragelse er ikke bruk av tvang, trusler eller straff, men samarbeid, respekt og forståelse for barnets egenart og utviklingstrinn. Dette representerte ikke bare et nytt syn på oppdragelse, men også et nytt syn på barnet. Bruken av metaforer er noe av det karakteristiske ved også denne boken, og overskriftene er talende: «Hva kan vi vente av ettåringen vår?» «To år og verdenserobrer!» «De vanskelige treåringene.» «De livlige fireåringene. Er femåringen fornuftig?» Gode metaforer innholder gjerne en motsetning, slik som «to år og verdenserobrer». De får oss til å stoppe opp og tenke, og de huskes.
    Disiplin i heimen – et forsøk på utviklingsmessig oppdragelse (1956) gir en innføring i prinsippene for demokratisk barneoppdragelse. Men den er samtidig et partsinnlegg for endring av oppdragelsen fra det autoritære til det mer demokratiske. De demokratiske prinsippene som likeverd, frihet og ansvar skal også gjelde i familiene. Barneoppdragelsen skal være en politisk strategi for utviklingen av et demokratisk samfunn. Vanlige vansker med vanlige barn (1965) kom ut på Tiden Forlag og var ment som en oppslagsbok for alle som hadde med barn å gjøre. Mange problemer og konflikter i heimen kunne bli lettere dersom foreldrene fikk litt psykologisk hjelp, mente Åse Gruda Skard. De vanlige vanskene med vanlige barn finnes, og de kan være alvorlige nok så lenge de pågår. Vi møter barnets vansker (1966) var en verdig oppfølger. Boken er inndelt i ulike tema, blant annet språk og forståelse, leik og læring, angst og sinne, vilje og vaner. Boken er full av eksempler. Her framheves barnets rett til å leke fritt inne. Det må bemerkes at på denne tiden skulle barna leke ute. Stuen skulle etter gammel norsk tradisjon være til stas. Begge bøkene ble straks oversatt til alle de nordiske språkene.
    Populariseringsarbeidet fortsatte med økt styrke etter som Åse Gruda Skard ble eldre. Hun var medarbeider eller medredaktør i mange populære oppslagsverk på 1970-tallet: Dine barn – våre unger (1974), Det store familieverket (1979), Lykkelige barn (1977). Heftet Barn og vaksne snakkar saman (1977), også om forholdet mellom barn og foreldre, ble delt ut gratis til alle hjem med barn i Norge. De siste årene av sitt liv var Åse Gruda Skard fast medarbeider i bladet Foreldre og barn, hvor hun skrev artikler og hadde egen fast spørrespalte. Det som særpreger tekstene til Åse Gruda Skard, er at hun har både en politisk, feministisk og en faglig stemme. Hun er et talende eksempel på at det private er politisk. Tekstene er gjerne humoristiske i formen, men skarpe i innholdet. Demokratisk barneoppdragelse var en revolusjon. Ungene våre (1948) kan regnes som noe av det beste hun har skrevet, og kan leses med stort utbytte den dag i dag.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>