>Min debut Prosa 05|08

Verksted for selvtillit. En bok om tenåringer i kommunale fritidsklubber

Torild Skar

Torild Skard (71) har skrevet en rekke bøker om barn, kvinnepolitikk og kvinner i politikk. Hun utga for 35 år siden boka som bidro til en nasjonal ungdomspolitikk og opprettelse av kommunale fritidsklubber landet rundt. Her forteller hun om hvordan boka også ble et «verksted for selvtillit» for forfatterdebutanten.

Foto: Norsk Utenrikspolitisk Institutt

Torild Skard
Verksted for selvtillit. En bok om tenåringer i kommunaale fritidsklubber   
190 sider
Gyldendal Norsk forlag 1973

Bokskriving var ikke i mine tanker da jeg tok jobb som gruppeleder i Hammersborgklubben i 1965. Etter et langt studium i psykologi og pedagogikk ønsket jeg bedre kjennskap til ungdom.
    I byer og tettsteder var unge som hang på gatehjørnene et økende problem. For å forebygge kriminalitet etablerte Oslo kommune fritidsklubber. Det var en pionerinnsats for å gi foreningsløs ungdom et annerledes tilbud enn skole og organisasjonsliv. Metodikken gikk ut på å møte de unge på egne premisser og stimulere til vekst og utfoldelse gjennom kameratslig opplevelse, kontakt og aktivitet under veiledning av støttende voksne. Klubbene tiltrakk seg mange tenåringer, som fikk en rikere fritid. Samtidig fikk utsatte unge en håndsrekning i en vanskelig overgang fra barn til voksen.
    Skulle klubben bli et verksted for selvtillit, ikke bare et vanlig diskotek, krevdes kyndig personale. Men vellykte foreningsmennesker, deriblant politikere, mente det ble for dyrt. Med støtte av åtte ulike instanser ga jeg meg til å samle materiale for å kartlegge ungdommen og beskrive klubbvirksomheten ut fra egne og medarbeideres erfaringer. For å nå fram måtte en bok være både faglig og personlig. Selv om jeg var en flittig artikkelskribent, var dette en ny og krevende form.
    Forfatteren Finn Carling kom meg til hjelp. Han forente subjektiv opplevelse med profesjonell innsikt for å skape forståelse for mennesker som ikke var som andre. Når jeg tok kontakt, var han vennligheten selv, hjalp meg å strukturere stoffet og finne uttrykk. En bok er et hus, sa han, du beveger deg fra rom til rom og det konkrete skaper liv.
    Manuskriptet ble sendt til Gyldendal, og til min forbløffelse ville forlagssjefen, Brikt Jensen, selv snakke med meg. Han kom med en god del kritikk og ga seg så til å fortelle hvor viktig idretten var for de unge. Han drev selv med dette, forkynte han, og snakket seg god og varm, vel og lenge. Det gikk en stund, så brast jeg i gråt. Boka var tydeligvis refusert. Jensen ble helt forfjamset. Det var ikke slik å forstå, boka skulle komme ut, bedyret han. Den måtte bare skrives noe om! Og som den sterke personen jeg var, trodde han at han måtte ta i hardt for å bli hørt. Jeg stirret: Var det slik han ville oppmuntre en usikker debutant? Ja, påsto han og geleidet meg smilende ut.
    Likevel var jeg knust og orket ikke tanken på å skrive. Hvordan Carling fikk rede på samtalen, vet jeg ikke. Men han ringte og tilbød seg å bistå. Hadde det ikke vært for hans tiltro og råd, ville det neppe blitt bok. Nå kom den ut i 1973 som Kjempefakkel. Gyldendal hadde ingen spesiell markering, men boka fikk mye positiv omtale i aviser, radio og TV, og den kom etter hvert i tre opplag. Den ble brukt som lærebok for klubbarbeidere og bidro til en nasjonal ungdomspolitikk og opprettelse av kommunale fritidsklubber landet rundt. Og boka ble også et «verksted for selvtillit» for forfatteren, og et av mine kjæreste verker.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>