>Anmeldelser Prosa 05|08

Har Trond Giske en sakprosapolitikk?

Espen Søbye

Det er ingen som tviler på at kulturminister Giske har penger til en solid utvidelse av innkjøpsordningen for ny, norsk sakprosa. Men hvilke politiske mål har han for utvidelsen?

<empty>

Tore Slaatta m.fl.
«Evalueringsrapport: Innkjøpsordningen for sakprosa»
Utarbeidet ved Institutt for medier og kommunikasjon på oppdrag fra Norsk kulturråd
juni 2008


Anmeldt av
Espen Søbye

Det er en av samfunnsforskningens eldste og kjæreste oppgaver å vurdere hvordan en ny lov, støtteordning eller avgift fungerer. Slike evalueringer forutsetter at samfunnet henger sammen og at endringer på ett felt har virkninger på et annet. Denne rapporten står i et visst forhold til denne tradisjonen, men  inngår tydeligere i en nyere trend. Tidligere sto ofte instansene som forvaltet lover og ordninger, for evalueringen. I det siste er det blitt vanlig at evalueringsrapporter bestilles eksternt. Mange har vært redd for at det fører til at forvaltningen dekvalifiseres, samtidig som forskningen byråkratiseres.
    Dette er imidlertid ikke bare negativt. Organer som forvalter en ordning utvikler eierforhold til den, det farger lett evalueringen. Offentligheten sikres bedre innsyn når evalueringsrapporter publiseres enn når de forblir departementale arbeidsdokumenter. På den annen side, når etaten evaluerer en ordning den forvalter, er den politisk ansvarlig på en mer direkte måte. Når evalueringer settes bort, forsvinner lett politikken. Evalueringen av innkjøpsordningen for sakprosa kunne vært en mulighet til å utvikle ambisjoner og visjoner for en litteraturpolitikk. Ved å velge en medieviter hadde kanskje Kulturrådet håpet å få en plassering av sakprosaen i det mediale feltet. Det har det blitt lite av. Når evalueringen settes ut, fratar institusjonen seg en opplagt mulighet for politikkutvikling. Eksternt bestilte evalueringer blir gjerne mer preget av teknikaliteter, og det litteraturpolitiske kommer i bakgrunnen. Forskerne skal ikke presentere et litteratursyn eller en litteraturpolitikk, de skal bare undersøke om en ordning «virker» etter intensjonene som førte til at prøveordningen ble innført.
    Her er to reaksjoner mulige og kanskje nødvendige: Først: Har vi rykket tilbake til embetsmannsstaten, er det sakkunnskapen som skal evaluere og være overordnet politikken. Dernest: Det er helt nødvendig, saklig, å evaluere økonomiske virkemidler som blir brukt for å nå politiske mål.

Sakprosa i vinden
Da innkjøpsordningen for skjønnlitteratur ble innført i 1965, skulle den motvirke synkende antall norske utgivelser og manglende rekruttering. Det hersket en krisetilstand. Det hersket ikke noen krise for sakprosaen da innkjøpsordningen kom i 2005. Tvert om hadde den i en årrekke vært i bedring når det gjaldt kvalitet og omfang. Den ble verdsatt høyere enn før, ble mer prioritert i forlag, bokhandel og media. Det var et sug etter virkelighet og refleksjon som sakprosaen dels var et svar på og dels skapte. NFFs, og senere også Fritt Ords, stipender har hatt stor betydning for utviklingen. Sakprosaens status ble hevet, det ble erkjent at sakprosabøker også vendte seg til brede allmennheter.
    Man kan derfor hevde  at myndighetene, Bondevik II, på opportunistisk vis bare ville henge seg på en bevegelse som alt var i gang og som ville ha fortsatt også uten innkjøpsordningen. De ville skaffe seg litt kredibilitet i miljøer hvor regjeringen sto svakt. Så var det jo bare å vente at Stoltenberg II og Trond Giske ville være en enda bedre venn med sakprosafolket og utvidet ordningen fra 35 til 50 titler fra 2006. Det har uten tvil bidratt til økt anerkjennelse av denne litteraturen. Likevel: Det er  forskjell på å  sette noe i gang og å henge seg på en eksisterende utvikling.

Mange gode formål
Selv om det var op-portunisme som gjorde at innkjøpsordningen kom i 2005, har Kulturrådet  fra 1986 arbeidet for en innkjøpsordning. I 2002 ble «Aksjon utvid innkjøpsordningen» etablert, og i 2005 ble det altså vedtatt en selektiv prøveordning. Den har ført til at 131 bøker er kjøpt inn av i alt 638 påmeldte i 2005–2007. Formålet var å stimulere både til skriving, utgivelse, spredning og lesning av ny norsk sakprosa (§ 1). Kriteriet for støtte er bøker med språklige, litterære, innholds- og formidlingsmessige kvaliteter som henvender seg til et allment publikum (§ 4). Sjangrene som nevnes spesielt er essayistikk, biografi, reiseskildring og dokumentarlitteratur (§ 3). Ned i alle disse gode hensiktene er det altså helt 10 millioner kroner. Hvordan virker det?
    Tore Slaatta, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og hans medhjelpere Salve Jortveit og Kjell-Olav Hovde fikk oppdraget i mars, og alt i juni leverte de sin rapport til Kulturrådet. Jortveit har bearbeidet det statistiske materialet, Hovde har innhentet opplysninger fra bibliotek og forlag og organisert 75 intervjuer. De har ikke hatt noen enkel oppgave. En ordning med så mange gode intensjoner, på så mange områder, og med så lite penger, berettiger mistanken om at politikerne bare ville høste laurbær av en utvikling som allerede var satt i gang av andre. Hadde det vært en mer gjennomtenkt litteraturpolitikk som lå bak, måtte det vært formulert en mer presis formålsparagraf. Dette framgår også tydelig mellom linjene og i rapportens konklusjon.
    Det er vanskelig å måle effekten av så vide og vage intensjoner.  I mandatet ba også Kulturrådet om et bilde av hvordan kritikken vurderte sakprosaen. Det er gjort svært knapt og forsiktig: «Vi mener å kunne se at antall kritikker og omtale av sakprosa har økt de senere årene, og at dette har vært forbundet med innføringen av innkjøpsordningen.» Ja vel? Er det ikke også i dette tilfellet innkjøpsordningen som kommer i etterkant av en allerede positiv utvikling i tidsskrift, aviser og andre medier? Kulturrådet ville også ha svar på: I hvilken utstrekning har ordningen bidratt til å heve kvaliteten på norsk sakprosa?

Dårlig kommunikasjon
Kvalitet er et vanskelig kriterium. Litterær kvalitet er også noe forfatter og forlag for de sjangere ordningen omfatter, streber etter. Evalueringsrapporten går naturlig nok nøye inn på vurderingsutvalgets praksis og peker på at to av utvalgets medlemmer har bakgrunn fra innkjøpsordningen for essayistikk. Den hevder det kan ha ført til at språklige og litterære kvaliteter settes høyt, og at det litterære feltet lettere tilkjennes allmenn interesse enn andre felter. Her har evalueringsrapporten gitt et viktig råd til dem som oppnevner vurderingsutvalget. Samtidig understreker rapporten at en selektiv ordning må bygge på kvalitet, og at kvalitetsbegrepet vurderingsutvalget benytter må ta hensyn til sakprosaens spesielle rolle i offentligheten. På dette punktet er rapporten konstruktiv: Begrepet «offentlighetsverdi» lanseres som en slags syntese av formålsparagrafens krav om kvalitet og interesse for det allmenne publikum. Rapporten mener at det er et slikt begrep som har ligget til grunn for vurderingsutvalgets beslutninger. Det ligger også i sakens natur at vurderingsutvalget må sette kvalitet først, som et signal til forlagene om at lista er lagt høyt. Men når vurderingsutvalget hevder at de bare vektlegger kvalitet og behandler hver bok for seg, skjeler de virkelig aldri til kjønn, sjanger eller tematikk, brede versus smale utgivelser? Det er vanskelig å tro at de greier å se bort fra slike ting som ellers blir regnet for å ha med kvalitet å gjøre. Her kunne kanskje Slaatta og hans team benyttet listene over innkjøpte og ikke innkjøpte bøker til å trekke fram eksempler som kunne utfordret utvalgets selvoppfatning. Vurderingsutvalget har uttalt at en ren kvalitetsvurdering ikke tilsier en utvidelse av ordningen nå. Det er pussig å hevde at akkurat 50 bøker svarer til et riktig kvalitetsnivå. Dette minner litt om den godt etablerte filosofien: virkeligheten er realisert fornuft.
    Det er imidlertid et paradoks at når vurderingsutvalget lar vær å kjøpe inn på grunn av kvalitet, tolker forlaget årsaken som sjanger. Mangel på begrunnelse for innkjøp og avslag hindrer ordningen i å være en spore for forlagene til å satse enda hardere på kvalitet. Kanskje bør utvalget pålegges å utarbeide en årsrapport med redegjørelse for innkjøpene?

Alle til lags
Spredning og lesning av sakprosa er også formål med ordningen. Dagens økonomiske støtte gis til produsentsida, hovedsakelig forlagene. Rapporten hevder at bibliotekene ikke trenger mer enn 500 eksemplarer. Den hevder også at både innkjøp av 1000 eksemplarer av hver bok og en utvidelse av antall innkjøpte bøker er nødvendig for at det skal ha effekt for forlagene. Konklusjonen er at ordningen er underdimensjonert på forlagssida og overdimensjonert på biblioteksida. For å få en klarere effekt på produksjonssida bør den utvides, dette vil imidlertid øke problemene på formidlingssida. I en selektiv ordning, hevder rapporten, eksisterer det en grunnleggende motsetning mellom produksjonssida og brukersida. Det drøftes ikke om dette kan skyldes at det er smal og høy sakprosa som faller inn under ordningen, mens de lave og brede sakprosasjangrene faller utenfor, heller ikke hva som ville skjedd hvis bibliotekene fikk pengene til å gjøre innkjøp. Funnet er avgjørende når man skal diskutere hvilke kriterier som skal gjelde for innkjøp i den ventede utvidelsen av innkjøpsordningen. Tore Slaatta advarer tydelig mot ordninger der alle interesser representeres gjennom vage målformuleringer.  Kanskje kunne han ha vært enda klarere: En selektiv innkjøpsordning som skal styrke kvaliteten på produksjonssida kan ikke samtidig  ventes å styrke distribusjon og formidling. Det er ugyldig også i politikken å legitimere en ordning ved å late som om alle er tjent med den. Kanskje kunne ordningen suppleres ved at bibliotekene  uavhengig av innkjøpsordningen fikk økede bevilgninger til innkjøp for å dekke sine låneres etterspørsel av sakprosa.   
   
Penger uten politikk Om kriteriet for innkjøp skal være «offentlighetsverdi», vil det fremdeles utelukke underholdningspreget sakprosa. Begrepet peker  mot den politiske debattboka, og det hadde vært i tråd med introduksjonen av begrepet å inkludere denne sjangeren i formålsparagrafen ved den ventede utvidelsen.  Sakprosa er nærmere knyttet til en politisk og medial offentlighet enn skjønnlitteraturen. Den er både skjør og delt i en rekke deloffentligheter som står i fare for å gli fra hverandre. Kan sakprosaen være en arena for å knytte dem sammen ved at akademia inviteres mer direkte enn i dag, ved at ordningen tydeligere vender seg mot politiske, sosiale og samfunnsmessige felter?
    Det mest sentrale ved en utvidelse av ordningen nå vil være om den begrunnes  i en formulert politikk for sakprosa. Det er ikke ærerikt bare å gi etter for taleføre og ressurssterke interessenter som forlag og forfatterforeninger. Giske vil vel mer enn å kjøpe seg popularitet med oljepenger?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>