>Anmeldelser Prosa 05|08

Skal stortingsmeldinger leses?

Anders Johansen

Jeg har lest regjeringens språkmelding. Det har vært et slit. To hundre og femti sider i A4-format, oppstilt i spalter – det tilsvarer mer enn dobbelt så mange ordinære boksider – og alt dette har det gått helt urimelig tregt å lese. I mer enn en uke strevde jeg hardt. Underveis kjente jeg tendenser til utmatting, omtrent som framfor en diger bunke eksamensbesvarelser; stadig falt jeg i søvn.

<empty>

Mål og meining. Ein heilskapleg norsk språkpolitikk
St.meld.nr. 35
262 sider
Det kongelege kultur- og kyrkjedepartement
2008

Anmeldt av Anders Johansen

Det som kjentes så tungt, var ikke ideene i denne meldingen, for de er ikke spesielt anstrengende. Og det var ikke språkføringen, i og for seg, for her er det ingen ting igjen av den beryktede kansellistil, og ingen ekskluderende ekspertuttrykk. Faktisk er språkmeldingen fullstendig fri for teknisk-byråkratisk sjargong. Her følger den ene greie normalsetning etter den andre. Slik sett er teksten både lettfattelig og lettlest, kanskje er den dermed også velskrevet på et vis. I alle fall oppfyller den sine egne krav om «klarspråk» i offentlig forvaltning. Allikevel er den nesten uleselig.

Lese eller sjekke Trolig er det ikke meningen at slikt noe skal leses, men skummes, sjekkes. Det var derfor jeg fikk slite, ser jeg nå. Jeg forsøkte å lese det hele igjennom, slik man leser en bok (en roman eller en avhandling), dvs. side for side, fra begynnelse til slutt, for å spore en sammenheng (en fortelling, et resonnement). I stedet burde jeg nok begynt med å kikke på kapitel 2, «Samandrag», der de store linjer blir presentert på knappe tre sider. Hvis jeg var journalist, burde jeg orientert meg videre i avsnittene «Oppsummering av prioriterte tiltak», som avslutter mange av de viktigste kapitlene i meldingen; hvis jeg var skribent eller språkforsker, burde jeg gått rett på avsnitt 7.6.5.16. «Innkjøpsordningen for sakprosa», eller 8.3.3. «Spesielt om innsamling av stadnamn», og så burde jeg sjekket hvordan det nå ligger an med krav om bevilgninger til meg og mitt, og fingransket hver formulering med tanke på viljen til prioritering på lengre sikt.
    Stortingsmeldinger blir ikke først og fremst skrevet for at noen skal bli klok på et samfunnsspørsmål, men for at ulike interesserte parter skal finne fram til vurderinger og forslag som angår nettopp dem. Derfor er framstillingen ofte klar på hvert punkt, men tung gjennom lengre partier og ugjennomtrengelig som helhet. At interessegruppene kan rykke ut med kommentarer allerede etter få timer, tyder på at denne formen er velvalgt og tjenlig. Men hvis formålet, som her, er lansering av en «helhetlig politikk», da er den til hinder: Helheter av dette slaget framgår ved gjennomlesning, ikke ved skumming og sjekking.

Avbrytelser
Språkmeldingen er inndelt i kapitler og underkapitler, med flere nummererte overskrifter på hver side, alt sammen angitt i en omfattende og detaljert innholdsfortegnelse. Det gir et oppstykket skriftbilde, men også en form for overblikk: Leseren kan kaste et blikk på innholdsfortegnelsen, og deretter gå direkte til det som interesserer uten å kaste bort tid på noe annet. Denne oppbygningen forutsetter at hvert kapittel er en enhet for seg, leselig på egne vegne. I noen grad gjelder det samme for underkapitlene, av og til helt ned til tredje og fjerde nivå. Det er derfor framstillingen stadig tar fatt fra grunnen av. Hvert kapittel (og underkapittel) starter helst med et generelt utsagn som alle uten videre kan nikke anerkjennende til, og springer så raskt og direkte over til et eller annet som synes å ligge i forlengelsen av det. Dermed virker det som framstillingen hele tiden avbryter seg selv for å begynne på ny med en selvfølgelighet.
    Kapitlene innledes slik, for eksempel «8.2.1.1. Stabilitet og endring: Språk er eit overgripande samfunnsfenomen som lever sitt eige liv. Det har sitt grunnlag i den menneskelege språkevna og blir gjenskapt på nytt og på nytt ved overføring frå den eine generasjonen til den neste. Det vi kallar morsmålet, er frå først av eit spontant talespråk …» – eller slik «8.4.1.1. Kva er språknormering? Å dokumentera eit ordtilfang, med bruksmåtar og tydingsnyansar, er ein aktivitet som i utgangspunktet har ein meir deskriptiv karakter enn det å avgjera kva som skal reknast for å vera korrekt staving og bøying av orda. Det er arbeidet med slike spørsmål, dei eigentlege rettskrivingsspørsmåla, som utgjer kjerneområdet for det som tradisjonelt blir omtalt som språknormering …»
    Ingen ting av dette er galt eller misvisende eller tvilsomt – tvert om: Det er så innlysende rett at det er rent overflødig. Dette er én grunn til at offentlige utredninger ofte er uleselige, tross eksemplarisk «klarspråk»: Kapittelstrukturen medfører en forpliktelse til stadig å framskaffe en naturlig ny begynnelse, med utsagn så elementære at de som regel er nesten tomme, enten som begrepsutlegninger (språknormeringen er normativ) eller som allmenne utsagn om tingens natur (språket har grunnlag i språkevnen). 

Gjentakelser, opphopninger En annen grunn til at slikt er trasig å lese, er at det stadig gjentar seg selv. Til å begynne med kan det virke som om det er en argumentasjon som blir framført, men etter hvert blir det klart at det ikke er slik konklusjonene blir underbygd. Snarere blir det vist til hva andre har konkludert. Rett nok forekommer det innslag av argumentasjon mange steder, men dette er ikke hovedgrepet. Hvert større kapittel tar fatt i en sak som allerede er skissert i de innledende kapitlene, og introduserer den så på ny med et lite avsnitt av typen «Innleiing», «Grunnlag» eller «Generelt». Deretter blir sakens gang referert – gjennom eldre vedtak, etablerte ordninger, tidligere utredninger, høringsuttalelser, sammenlignbare tilfeller i andre land – men selektivt, altså slik at det hele synes å peke i samme retning, dvs. gjennom en stadig mer søvndyssende gjentakelse av de samme vurderinger. Til sist avrundes det hele med at departementet for egen regning framhever dét som det i saksframstillingen ovenfor nettopp hele tiden har framhevet selv. I stedet for argumentets framdrift fra premiss til konklusjon, som jo kan gi spennende lesning mange ganger, kommer en statisk og trettende opphopning. Konklusjonen gir seg ved tyngden av alle tidligere lignende konklusjoner. Forslaget om en ny politikk er begrunnet når det framgår at den er anbefalt så mange ganger før at den synes å være allerede etablert politikk. 
    Saksgjennomgangen ender iblant med forslag til tiltak, eller med klargjøring av noen retningslinjer, men vel så ofte ender den med en erklæring av god vilje. Ingen steder står det at departementet vil «fokusere på» noe som helst, men mye kunne helt presist vært oversatt med dette retoriske universalmiddel. Kapitlet «Kultur- og mediesektoren» avrundes med en «Oppsummering av prioriterte tiltak», for eksempel: «… 6. Departementet vil vurdere korleis ein kan vareta språklege omsyn innanfor medieverda … 7. Departementet vil utforma ein meir kraftfull og systematisk strategi for korleis aktørar innanfor kultursektoren kan vera med på å fremja lesing blant barn og unge … 9. Departementet vil leggja vekt på å fremja produksjon og formidling av eit mangfald av språklege uttrykksformer … 10. Departementet vil leggja stor vekt på korleis biblioteka kan bidra til å fremja formidling av eit allsidig norskspråkleg tilbod … 11. Departementet vil vurdere korleis digitalisering og ulike former for digital formidling kan bidra til å styrkja sansen for god litteratur …»
    Mye av det samme gjelder altså for sammenfatningen av disse kapitlene (og underkapitlene) som for premissene innledningsvis, og for argumentasjonsbevegelsen mellom dem: Ofte er det bare tilsynelatende at det her blir trukket konsekvenser av det som gikk forut; tiltakene er ikke egentlig tiltak, prioriteringene er ikke prioriteringer. Med henvisning til noen verdier som alle må kunne slutte seg til («mangfald», «allsidig tilbod», «god litteratur»), blir det foretatt en passende avrunding av hvert kapittel, men uten at det medfører noe bestemt («leggja vekt på korleis»).  

Bredde og konsekvens
Stortingsmelding 35 tar sikte på å formulere «eit heilskapleg perspektiv» for «ein ny, strategisk språkpolitikk». Framfor den gamle strid mellom norske skriftspråk, setter den forsvar for norsk overhodet, overfor engelsk. Rett nok faller den lett tilbake i gamle spor, ved stadig å insistere på at norsk bare blir fullt bærekraftig dersom begge målformer styrkes, og særlig den mest utsatte av dem, slik at reell likestilling for nynorsk egentlig også er det mest effektive middel til å hindre at engelsk tar over. Men trusselen utenfra er tydelig nok det sentrale problem og det overordnede hensyn. For så vidt er denne språkpolitikken ny. Men er den helhetlig?
    Språkmeldingen dreier seg ikke bare om det norske språket, men om alle språk som blir praktisert i Norge (samisk, kvensk, romani, tegnspråk m.v.). Den behandler mange ting som har med språksituasjonen å gjøre, ofte i stor detalj – utarbeiding av ordbøker, bruk av undertekster i film og fjernsyn, innkjøpsordninger for litteratur, aktuelle endringer i talemål og skrivepraksis. At alt dette blir nevnt, i særskilt nummererte avsnitt, betyr ikke at det nå skal gjøres noe med alt sammen. Snarere betyr det at departementet følger nøye med; slik viser det vilje til å påta seg ansvar. Samtidig er det nøye med å fraskrive seg ansvar for det meste. Lovgivning og tilsvarende politiske tiltak angår ikke språkbruk i privat virksomhet, heter det her – eller språk som er del av et kommersielt produkt, og heller ikke i statlig virksomhet som er delprivatisert og/eller utsatt for konkurranse med privatforetak.
    Slik inkongruens er det mye av i denne meldingen. Det såkalte næringslivet blir regnet som «eit domene der norsk er særleg utsett», derfor må det «setjast høgt på lista over prioriterte domene i språkpolitikken». Men dette betyr ikke stort annet enn at det i språk-meldingen må skilles ut et eget avsnitt om saken, som så må fylles med et rimelig antall setninger. Departementet vil «invitera partane i arbeidslivet til å delta i ein vidare prosess for å drøfta og konkretisera korleis vi i samarbeid kan utvikla ein aktiv språkpolitisk strategi for nærings- og arbeidslivet». De mange nummererte avsnitts retorikk medfører med jevne mellomrom slike opphopninger av setninger som ikke tjener til annet enn å utfylle nummererte avsnitt: I denne prosessen er det om å gjøre å «systematisera tidligare røynsler», og «vurdera kva for arbeidsformer som kan vera mest formålstenlege i det vidare arbeidet».

Trussel og tiltak Hvis det i Språkmeldingen er en viss mangel på helhet, i betydningen konsekvens, er det mest påfallende i forholdet mellom overordnet problembeskrivelse og løsningsforslag.
    Det norske språket er «i ein pressa situasjon», slår meldingen fast. Rett nok er det ikke direkte truet med utrydding i nærmeste framtid, men faren for domenetap er overhengende. Faktisk er det allerede i ferd med å «degenerere». Mens engelsk tar over i fag og yrke, vil norsk kunne leve videre som lavspråk i hjemmet og i nærmiljøet. Når det på stadig flere områder viser seg at morsmålet ikke duger, inntreffer en «mental kolonisering» og en «kulturell utarming» som rammer hardt på mange vis. I siste omgang dreier det seg om «dei kulturelle, sosiale og menneskelege føresetnadene for at vi kan ha eit vitskapleg og økonomisk liv her i landet». Intet mindre. Hva gjør man med det? Man oppretter en norsk språkbank, som dokumentasjonsgrunnlag for framtidig språk- og språkteknologisk forskning. Man utvider mandatet til Språkrådet, og pålegger det å utarbeide en årlig tilstandsrapport. Man skaffer midler til sluttføring av et par større ordbokprosjekter. Det er alt sammen utmerket, men det står ikke i noe rimelig forhold til faren som truer. Jeg vil tro det er egnet til å utløse samme type reaksjon som regjeringens klimapolitiske tiltak: Hvis det ikke er mer som skal til, kan det vel ikke være så galt som de sier!
    Problemer av dette slaget er det i Språk-meldingen særlig i omtalen av forskningens situasjon. Hvis ikke fagspråkene utvikles på norsk gjennom kontinuerlig vitenskapelig innsats, vil ikke norsk i lengden kunne videreføres som «fullverdig, samfunnsberande» språk. Men overgangen til engelsk er allerede gjennomført i mange fag, i andre er den på vei. Språkmeldingen tar det til etterretning: Undervisningen bør normalt være på norsk, men vitenskapsspråket er engelsk. Løsningen «parallellspråkbruk» – basert på flittig bruk av terminologiske ordbøker (som noen bør utarbeide) – innebærer at dette må være greit å leve med. Norsk bør «framleis vera eit relevant språk ved vitskapleg publisering i somme fag». Svakere forsvar er det vanskelig å tenke seg. Hva dette betyr, er ikke annet enn at man ikke direkte vil nedlegge forbud.
    Saken er innfløkt, det er mange hensyn å ta, departementet bør ikke legge seg opp i alt. Men statens eget «tellekantsystem», som konsekvent favoriserer engelskspråklige utgivelser, kunne i det minste vært påtalt. Språkmeldingen nøyer seg med å gjenta yndlingstrikset til den sentrale forskningsadministrasjonen: Ved å definere «kvalitet» slik at «publikasjon på et internasjonalt språk», altså i praksis engelsk, inngår i selve begrepet, kan man insistere på at det er kvalitet som blir favorisert, ikke språk. Som middel til å forvirre debatten er det nok effektivt, derfor blir det også utrettelig gjentatt. Men Kulturdepartementet overbeviser ikke om at det er i stand til å ta «overordna ansvar» for en «sektorovergripande» språkpolitikk når det ukritisk gjengir slike forsøk på bortforklaring.
    Stortingsmeldingen er, som form, egnet til å harmonisere et utall kryssende hensyn. Kunne en annen form gjort det enklere å stake ut en resolutt politikk? Om den la til rette for lesning (side for side), ville den kanskje invitert til engasjement i videre kretser. Kan forsvaret for språket klare seg uten?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>