>Anmeldelser Prosa 05|08

Redningsselskapets moralske havari

Lena Amalie Hamnes

Alle nordmenn som har lest aviser de siste årene kjenner til bråket i Redningsselskapet. I dokumentaren Skibbrudd har Lars Sigurd Sunnanå laget en sammenhengende beretning om hvordan selskapet havnet i urent farvann, og grunnstøtte omdømmet med et brak.

<empty>

Lars Sigurd Sunnanå
Skibbrudd. En dokumentar om Redningsselskapets skjulte liv
189 sider
Spartacus Forlag 2008


Anmeldt av
Lena Amalie Hamnes

Nærgående sexavsløringer, historier fra ledersamlinger med alkohol og partyfaktor som et dårlig organisert russetreff og kjente personers regninger fra luksuriøse hotellsuiter har sendt boka rett inn på avisforsider og bestselgerlister. Samlingen av slike «avsløringer» er likevel det minst interessante med denne boka.
    Det som fenger, er NRK-journalist Sunna-nås spennende og troverdige bilde av den nådeløse kampen om makt, posisjoner, penger – og ettermæle, som en ser i organisasjoner i dyp konflikt. I Redningsselskapets tilfelle, sjø mot land, mann mot mann – og ikke minst, én kvinne.
    I Sunnanås dokumentar er det utvilsomt Monica Kristensen Solås som har den kvinnelige helterollen. Den uredde, beintøffe ekspolfareren og forskeren ble headhuntet til stillingen som generalsekretær i 2004 for å bringe Redningsselskapet på rett kjøl. Men ifølge Sunnanå var Solås flere nummer for stor og sterk for daværende ledelse. Som en hvit tornado gikk hun i gang med å rydde opp i ukultur og pengerot. Frivillige og de sjøansatte på redningsskøytene stasjonert langs kysten priste den nye generalsekretærens kompromissløse linje. Hos landkrabbene i administrasjon og ledelse på Høvik var det annerledes. «Kjærringa må vekk!» var omkvedet – og det ble mobilisert til mediedrap. Dødsstøtet kommer da Solås ble anmeldt av Datatilsynet for urettmessig å snoke i ansattes e-post i jakten på intrigemakere og muldvarper. Game over. Solås var ute or soga. At den mye medieomtalte politianmeldelsen ble henlagt som intet straffbart forhold noen måneder senere, ble små avisnotiser.

Jeg husker det godt. Basar for redningsselskapet på ungdomshuset «Breidablikk» i heimbygda mi var en årlig tiltredelse og stor stas. Heklede duker, lester og votter henger sirlig dandert på en snor over gevinstbordet ved den lille scenen. Han Kjell-Arne var på plass, skjeggete, blid og alltid slagferdig i replikken. Redningsselskapets omreisende innsamlingsmaskin var vi på fornavn med. Han trollbandt både de eldre damene og oss ungene med fengende historier og betydningen av redningsvester, svømmekunnskaper og sjøvett. Kjell-Arne og basarene hans var kjempepopulære. Det var sang, musikk, vafler, kakao – og film. Spennende filmer om heltemodige redningsaksjoner av typen «Fødsel i dårlig vær», med hvite og rødmalte redningsskøyter i hovedrollen som reddende engler til havs. De hengslete, kule guttene som satt ved hjørnebordet ved inngangsdøra, fulgte også med. De skjønte alvoret under all latteren og holoien. Alle langs kysten vet hvor nådeløse naturkreftene iblant kan være, og hvor viktig det er at hjelpen er der når det trengs.
    Det var idealistene på grunnplanet som tvang gjennom en ekstern granskning av Redningsselskapet etter den offentlige kjølhalingen av generalsekretæren. De fryktet at en aldri ville få ryddet opp når «ho Monica» måtte gå. Mot sentralstyrets vilje, anført av de tidligere stortingsrepresentantene Magnus Stangeland og Anders Talleraas, ble granskningen likevel gjennomført. Det ubehagelige innholdet i granskningsrapporten ble imidlertid aldri realitetsbehandlet og fikk dermed ingen konsekvenser. Der Redningsselskapet valgte å fortrenge, stikker Sunnanå hull på verkebyllene og lar pusset renne ut.

Granskningsrapporten fremstår som bokas betydeligste sannhetsvitne og kildegrunnlag. Sunnanå skriver i rosende ordelag om hvordan lederen av Dommerforeningen anbefalte sorenskriver Stein Husby som rette mann til å lede granskningen. Det Sunnanå ikke nevner, uvisst av hvilken grunn, er at det var betydelig mediestøy og kontrovers rundt utnevnelsen, der også Sunnanå indirekte ble trukket inn. Stein Husby ba selv om å få lede utvalget, og fikk først avslag fra Domstolsadministrasjonen, et avslag som ikke kunne ankes. Den «harde neglen» Husby anket likevel. I klagebrevet, som resulterte i at Domstols-administrasjonen likevel gikk med på å la Husby lede granskningen, trekkes Sunnanås navn inn: Lars Sigurd Sunnanå vil «nå ønske et intervju med DAs ledelse om dennes … misforståtte negative holdning» og at et nytt avslag fra DA vil føre til en «diskusjon om sakens prinsippielle side – godt støttet av NRKs Lars Sigurd Sunnanå», med påfølgende avisoverskrifter som «Truet med NRK-kjendis» etc. En av bokas «skurker» anmeldte NRK Dagsrevyen i 2006 for injurier, på bakgrunn av et innslag av Sunnanå. Boka ville garantert tjent på at også slike opplysninger hadde vært tatt med.
    For boka har sine svakheter. Det er skurker mot helter, sort mot hvitt, få nyanser. Likeså er den anonyme kildebruken og de utleverende beskrivelsene av samtaler og hendelser fra organisasjonens indre liv tidvis så detaljerte og subjektive at det smått kjennes klamt. Hvordan kan Sunnanå vite hva som ble tenkt og sagt av ulike aktører i kampens hete? Ønsker jeg egentlig å lese om daværende general-sekretær Anne Enger Lahnsteins gryende romanse med mannen hun oppnevnte til sin assisterende generalsekretær – med sitat som «det hadde ikke gått mange månedene etter at Lahnstein inntok generalsekretærkontoret på Høvik før medarbeidere rundt henne registrerte at hun ’kviknet til’» og at  «som regel tok de inn på samme hotell, og helst i samme etasje med rom nær hverandre»? Og hva er egentlig hensikten med å offentliggjøre navn og nærgående detaljer fra en ikke rettskraftig sexdom fra 28 år tilbake – selv om personen lenge etter har hatt sitt virke i Redningsselskapet? Ifølge Sunnanå er det for å vise mønstret i mannens karakterbrist. Den omtalte mannen gikk ved bokutgivelsen rettens vei i et forsøk på å stanse boka, men uten hell – da boka  var distribuert, og «skaden allerede skjedd», ifølge dommen. Det gir visse ubehagelige refleksjoner over fremtidig personvern.

På sitt mest tabloide kan derfor boka fremstå som en blanding av Dagsrevyen og «God Kveld Norge», der sette og hørte fakta krydres med en solid dose sladder. Men på sitt beste er boka en nådeløs samtidskommentar med driv og ironisk snert, der hendelser i Redningsselskapets indre konflikter tangerer viktige tema i dagens samfunnsdebatt:
    Hvordan vernes vår private ytringsfrihet i en elektronisk kommunikasjonsverden (nå høyaktuelt med omstridt datalagringsdirektiv og svensk overvåkningslovgivning)? Hvor er de kritiske røstene når mediene jager byttet som sultne ulver i flokk? Hvilken paradoksal etikk forsvarliggjør at humanitære organisasjoner også har livnært seg på fortvilte spilleavhengige? Når beveger en seg over den usynlige grensen for korrupsjon?
    Om det siste skriver skriver professor, dr. juris. Carl August Fleischer utfyllende i boka Korrupsjonskultur, kameraderi og tillitssvikt i Norge (2006): «Vi trenger mennesker som ikke er engstelig for å ta de nødvendige oppgjør med fordekt, kriminell og uetisk atferd, uansett hvor det foregår.» Lars Sigurd Sunnanå tar et definitivt oppgjør, og spørsmålene han stiller vekker ubehagelig uro. Hvordan henger det sammen at Redningsselskapet, under påskudd av «felles profileringstiltak» dekker kostnadene for personal- og ledersamlinger i Shell Select og Norlandia-hotellene mot å få bedre profilering av sine spilleautomater på bensinstasjoner og hoteller rundt om i landet?
    Er det i tråd med de etiske retningslinjene for offentlig ansatte at sjefen for lotteritilsynet og en fungerende ekspedisjonssjef i Kirke- og kulturdepartementet frekventerte sammen med Redningsselskapet og Norges Røde Kors på den årlige spilleautomatmessen i London «og lot seg beverte av de de hadde til oppgave å kikke i kortene»?
    Og ikke minst, hva var det egentlig som skjedde da Redningsselskapet kjøpte forsyningsskipet «Skandi Beta» for 45 millioner og dermed berget det kriserammede havbruksselskapet Sjøtroll AS ut av likviditetsproblemene. Selskapet var eiet av Møgster-brødrene, ekspresident i Redningsselskapet Magnus Stangelands sambygdinger fra Austervoll. I tillegg til kontant oppgjør på 42 millioner ble redningsskøyta «Sjøfareren» overdratt som oppgjør for de resterende tre millionene. At 92-fotingen «Sjøfareren», Redningsselskapets største og eneste havgående fartøy, ble solgt for fattigslige 3 millioner, vakte sinne og oppsikt da det ble kjent. En skipsmekler jeg har forhørt meg med, anslår daværende markedspris for et tilsvarende fartøy til minimum  9–10 millioner. Følger en Sunnanås resonnement, var austervollingenes båtkupp et realt røverkjøp. Det vekker ikke mindre undring da det senere blir kjent at skuta kort tid etter salget, da under navnet «Rigasund», håver inn 32 000 kroner  døgnet i beredskap for oljebransjens letevirksomhet i Barentshavet – i tjeneste for selvsamme president Stangeland.

Bokas første og siste kapittel er skrevet av Sunnanås kone, Unni. Det er her det trer tydeligst frem. Sviket. Vemodet. Bitterheten. Over de i ledelsen som sløste bort møysommelig innsamlede midler på luksus, fyll og fanteri. Arild Lysø, som gjennom tjueseks år brukte mesteparten av fritiden på redningssaken og i en årrekke var distriktsstyreleder i Trøndelag, uttrykker det slik: «Det er så vemodig og sårt at jeg helst vil glemme og fortrenge alt som har med Redningsselskapet å gjøre.»
    Dagens president er avholdsmann, og selskapet har gjenerobret mye av det tapte omdømmet. Kanskje kan organisasjonen igjen konsentrere seg om å «berge liv og verdier på sjøen».


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>