>Anmeldelser Prosa 05|08

Generation Gap

Jill M. Loga

Både Knut-Olav Åmås’ antologi Norge. En diagnose og Johan Galtungs pamflett Norge sett utenfra har, som titlene antyder, ambisjoner om å være produktive bidrag som kan begeistre en (passiv) offentlighet, inspirere folk til å løfte blikket og reflektere omkring det å skape et bedre, fremtidig samfunn. Hvordan har det seg at slike initiativ ofte får den stikk motsatte virkning?

<empty>

Knut Olav Åmås (red.)
Norge. En diagnose
266 sider
Schibsted 2008

Johan Galtung
Norge sett utenfra
117 sider
Kagge Forlag 2008

Anmeldt av
Jill M. Loga

Norge. en diagnose, som består av ti bidrag knyttet til ulike tematiske felt, beskrives av Aftenpostens Åmås innledningsvis som noe annet enn «de luftige visjonsprosjektene som Norge har sett en del av de siste årene». Boken presenteres i stedet som en «tilstandsbeskrivelse og situasjonsrapport» med deltakere fra blant annet tre tenketanker: Liberalt laboratorium, Civita og Norge 2015 (sic – tenketanken heter Res Publica). Både ut fra referansen til de aktuelle tenketankene og med bidrag fra for eksempel både Kristin Clemet og Stein Lillevolden, er det ved første øyekast ikke enkelt å se en ensidig politisk slagside i Åmås’ forfatterutvalg. Artiklene er visjonære, men i motsetning til tidligere såkalte luftige visjonsprosjekt hevdes det her at det er kunnskap disse visjonene bygges på. Det er nok derfor ikke uten grunn at tenketankene nevnes eksplisitt i Åmås’ innledning. Populariteten til både sakprosaen og de USA-inspirerte «think tanks» den siste tiden vitner om tendensen til å ville inkludere akademia i større grad i politikk og offentlighet. Denne tendensen, og som kan ses i lys av verdipolitikkens økte aktualitet i både norsk og i utenlandske offentligheter, kan man tydeligst lese i Janne Haaland Matlarys bidrag. Hun beskriver på en klar måte denne politikkformens tilknytning til det antikke politiske idealet. Som et ekko av Leo Strauss, filosofen som har inspirert koblingen mellom akademiske tenketanker og den republikanske administrasjonen i USA, gir Matlary en leksjon i hvordan et samfunns forfall kan forklares ut fra dets kunnskapsforakt – og, med det, mangelen på å bygge politikk og den offentlige debatt på den lærde mannens innsikter. Temaet i Matlarys innlegg er engasjerende, selv om hennes faglige utlegning og antikke lesning av skillet mellom offentlig og privat, eller det politiske mennesket og en idiot (en person som kun interesserer seg for private anliggender), er svært politisk farget. Når man anvender den antikke politikkforståelsen, der det grunnleggende spørsmål omhandlet hva det vil si å være en ærbar mann, er det mye ved dagens offentlighet som vil fremstå som privat (og kvinnelig). Dagens offentlighet består ikke utelukkende av menn, og derfor kan man ikke late som at spørsmål om hvordan vi skal være som mennesker, er kjønnsnøytrale. Avisoverskriften «Fødte på do» er et av Matlarys mange eksempler på det hun karakteriserer som forfall i den norske medieoffentligheten. I dag er imidlertid spørsmål knyttet til kjønnsroller, seksualitet og reproduksjon høyaktuelle, verdipolitiske spørsmål med grunnleggende betydning for samfunnsorganiseringen. Det virker derfor først og fremst bare veldig kristent og kvinneforaktende når Matlary vil skyve alt dette ut av offentligheten.
    Blar man derimot videre til Sara Azmeh Rasmussens kloke artikkel, møter man et yng-re og oppløftende verdipolitisk motstykke til Matlarys. Rasmussen maner til bevissthet omkring de kjønnsspesifikke motsetningene som ligger i de siste årenes religionsdebatter og spår dessuten en økt intensitet omkring disse verdispørsmålene: «Rettigheter vi har begynt å ta for gitt i det relativt sekulære Norge vil trolig bli gjenstand for ny debatt. Kamper som allerede er vunnet, må kjempes på nytt, om kvinnesynet, synet på homofile, familiens status og religionens plass i det offentlige rom.» Rasmussen er den eneste som problematiserer den radikale effekten endringer i familieinstitusjonen faktisk har for samfunnsorganiseringen, og diskuterer dette som kjernen i de pågående debattene omkring religion og sekularisme.

Bøkene som symptom I likhet med Verdikommisjonen engasjerer disse bøkene mer i form av å være et symptom på noe, enn som et lærerikt innhold. De pretensiøse titlene lover altså mer enn de kan holde. Samtidig, og nettopp ved å lese dem som et symptom, fungerer de likevel som en slags tilstandsrapport. Ikke fordi de nødvendigvis treffer blink i sine diagnoser eller gir en overbevisende resept, men fordi fortellingene er så ensartede i tonen og dermed muligens uttrykker et mer generelt trekk. Begge bøkene uttrykker et behov for en metarefleksjon omkring norsk offentlighet og politikk. Kanskje det skyldes en følelse av mangel på klare retningsvalg i dagens Norge, og et behov for å løfte blikket slik at man kan se det store bildet. Derfor henvender man seg til bestemte personer som serverer sine store tanker. Diagnosen man tilbys fra tenkerne er forferdelig dyster: Oljenasjonen Norge er i kraftig forfall! Norskheten i dag er preget av kunnskapsforakt, USA-beundring (Norge er ifølge Galtung en «puddelnasjon») og en kombinasjon av selvgodhet og selvforakt. Vi er skeptiske mot innvandrere, og er mer opptatt av eget forbruk enn miljøet. Denne manglende evnen til å se utover oss selv viser seg i kvaliteten i politikken, i utdanningsvesenet og ikke minst i media. Selvpisking og overmot nevnes som karaktertrekk ved nordmannen i flere av artiklene i Åmås’ bok. Ser man dette til sammen med Galtungs samtidsrefs, blir man imidlertid slått av at det kanskje er en god beskrivelse som også flere av diagnoseartiklene skriver seg inn i. Selv om enkelte av disse talene antar trontaledimensjoner, er det (selv)-pisking som er budskapet. Mens for eksempel Gabi Gleichmann tar for seg nordmenns moralske selvhøytidelighet i rollen som «moralens høye vokter i verden», konstaterer Matlary vår middelmådighet ved å se til våre politikere som vitner om at det ikke «er typisk norsk å være god». Nina Dessau irriterer seg mest over den norske selvopptattheten og mener vi minner om tenåringer som kun er opptatt av eget selvbilde.

Oljeformuen – problem og løsning  Det er tydelig flere steder i boken at Åmås har samlet forfatterne til felles samtaler der enkelte ideer synes å ha festet seg hos flere. Et eksempel på dette er at skribentene synes å finne både problemet og løsningen for Norge i oljeformuen. Derfor munner flere av de (immaterielle?) visjonene ut i alternative økonomiske råd om hva vi skal gjøre med alle pengene for å redde vår sjel. For eksempel kan «oljefondets 2000 milliarder kroner bli fordelt proporsjonalt etter befolkningens størrelse og doneres til skolesystemet i verdens 200 fattigste land» (Gleichmann), eller: «Istedenfor å la avkastningen på oljefondet gå inn på statsbudsjettet, la den bli likt fordelt til alle voksne nordmenn, og la staten skattlegge den som annen personlig inntekt» (Sandbu), eller: «Smitt og smule hele pengebingen, enten det er 2000 milliarder kroner eller tusen billion-fantasillioner eller hvilken som helst annen Onkel Skrue-sum i Norges vinnerpott – den må vekk fra vår pensjonsforsikring. Norge har grafset til seg oljeverdier som tilhører hele verdens ressurstilgang og derfor burde tilfalt de fattige» (Lillevolden). Kjell Magne Bondevik kalte i sin tid det norske moralske forfallet for «grådighetskultur» da han inviterte til sin etiske refleksjon og mobilisering. Rabalderet som fulgte av dette begrepet, og antydningen om at det var folket som skulle betale avlat på grunn av statens rikdom, gjorde imidlertid at begrepet raskt forsvant ut av Verdikommisjonens mandat. I form av å utgjøre tilstandsrapporter fra dagens Norge, er det nesten som om man kan forstå det norske folks flukt fra selvpiskingen og inn i armene til Siv Jensen.

Aldersbetingede forfallsbeskrivelser Nå er det imidlertid ofte slik at visjonære prosjekt starter ut med en kraftig forfallsbeskrivelse. Det er mulig det er en forutsetning, rett og slett. Funksjonen blir å berede grunnen for en mobilisering. Forfallsbeskrivelsen bidrar til å gi den visjonære talen autoritet, ved at det ropes et varsko og fortelles at vi må stoppe opp og lytte til den som ser det store bildet. Kanskje forfallsbeskrivelsen dessuten får en desto viktigere funksjon når samfunnet det her tales om, og som for øvrig gjentas i nesten samtlige av diagnosene, er dette som er blitt karakterisert som «verdens beste land å bo i». Det er som om den kraftige luten må til for at vi skal bli overbevist om at det i dagens Norge, på tross av hva vi tror, går, ja – lukt til helvete. Men boken utløser i større grad matthet enn angst. Med enkelte unntak treffer den i liten grad virkelighetsforståelsen til denne leseren. Tanken som derimot melder seg, er at alder har fått mer å si, både for hvilken samfunnsdiagnose man gir og for resepten man skriver ut.
    Det bringer oss over på Galtungs bok, som er et initiativ til å dra i gang en debatt om hvilken vei norsk utenrikspolitikk bør gå. Boken er et sammensurium av tanker om mye og mangt, men som likevel kretser rundt temaene vi kjenner godt fra før. Norge har havnet i en moralsk sump som en logrende puddelnasjon for USA. Ondskapen i USA-imperiet får selv Nazi-Tyskland til å blekne. Illustrert gjennom ulike grep, for eksempel gjennom forfattere som Knut Hamsun versus Sigrid Undset, hamrer Galtung løs på den Undset-aktige norske dumhet i beundringen for det anglo-amerikanske. I likhet med flere av artiklene i Åmås’ bok beskriver Galtung en virkelighet det ikke er lett å kjenne seg igjen i. På et vis er hans tale en ekstremvariant av det som dominerer den norske medieoffentligheten: en intens interesse, men samtidig sterk forakt, for alt amerikansk, toppet med et Israel-raseri. Men kanskje det er fordi mitt blikk kommer innenfra, i motsetning til Galtungs blikk utenfra. Fra et verdensvant ståsted som hans er det imidlertid sjokkerende å se at konfliktlinjene handler om øst/vest, Vesten/den islamske verden, fattig/rik og voldelige stater/fredelige stater – uten at de moralske stridsspørsmålene knyttet til kjønn, seksualitet og reproduksjon overhodet er tematisert. Ligger ikke nettopp aggresjonen mot Vesten i Vestens anerkjennelse av ulike måter å organisere privatlivet på, endringer som får store konsekvenser for hele samfunnsorganiseringen? Et tydelig tegn på dette er for eksempel den enorme økningen i bruken av hijab, som ironisk nok er en svært moderne oppfinnelse. I Iran ble hijab påbudt så sent som i 1994. Hijab er blitt et symbol for politisk islam, og fremveksten av politisk islam handler vel ikke om en urettferdig fordeling av økonomiske ressurser? Hijab som symbol er vel snarere et ytre (og veldig synlig) statement på valget av en muslimsk/religiøs sømmelig livsførsel. Det er en tydelig avstandtagen fra Vestens moralske forfall, ikke minst dets dyrking av individualitet og motstand mot å underkaste seg kollektivt tankegods. At Galtung har skrevet en bok om verdenskonfliktene uten å problematisere dette, vitner muligens om at han har glemt å bytte briller siden den gang den kalde krigen og Nord-Sør-problematikken var alene om å prege den internasjonale politiske arena. Joda, han har rett i at nordmenn ser mer mot vest enn mot øst i sin beundring. Men for oss som har vokst opp i samfunn der kvinner kan ytre seg i offentligheten og danse lykkelig til Madonnas musikk i en homoparade i San Fransisco eller Tel Aviv, håper jeg virkelig det ikke finnes en sterk vilje til å rette den verdipolitiske beundring i en annen retning.

Datert perspektiv Når verdigrunnlaget er såpass i bevegelse som det er i det norske samfunnet dag, blir folks virkelighetsforståelse forskjellig, ikke bare mellom for eksempel ulike etniske og religiøse grupper, men også mellom generasjoner. Selv om artiklene i Norge. En diagnose er en tilstandsrapport fra i dag, oppleves likevel flere av artiklene å være daterte i sitt perspektiv på det norske samfunnet. I mangelen på å problematisere konfliktene langs den moralske dimensjonen, er både Galtungs bok og et flertall av artik-lene i Åmås’ bok skrevet i perspektivet til en eldre mann som verken ser eller dermed vektlegger betydningen av endringene som i dag skjer i samfunnets grunnstruktur. En eldre manns posisjon i samfunnet vil ikke bli redusert ved innstramminger i kjønnsorganisering av privatlivet (som under et muslimsk styre). Derfor er det kanskje ikke rart at man(n) i disse tekstene ikke synes å bry seg med disse endringene, med unntak av Rasmussen, som identifiserer dette som kjernen. Mest illustrerende for det dominerende forfallsperspektivet, artikkelen med tittelen «Fellesskap i forfall. Den nye samfunnsmoralen», er skrevet av den eldste «mannen» i denne sammenheng, Janne Haaland Matlary. En trøst er imidlertid at utmattende forfallsdiagnoser ofte bare er et symptom på følelsen av å være fremmedgjort fra samfunnet og det nye som skjer der. Men i så fall har slike diagnoser også begrenset verdi av å kunne engasjere og vise den nye vei å gå.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>