>Bokessay Prosa 05|08

Tiden går, klassesamfunnet består

Kjetil Rolness

Kan ei førti år gammel debattbok gi en treffende beskrivelse av dagens Norge? Atpåtil med høyaktuell politisk brodd? Jasåmenn. Få kjenner boka, alle kjenner forfatteren. På tide å gi ham «kred» som klasseanalytiker: Marx er død, leve Einar Førde, den yngre!

<empty>

Einar førde
Det norske klassesamfunnet
I serien Orion Debatt
65 sider
Det Norske Samlaget 1968

Moten skifter, men menneskets fantasi er begrenset. Derfor er motehistorien fortellingen om den evige gjenkomst. Har et fenomen vært «ute» lenge nok, blir det med lovmessighet tatt inn i varmen igjen som noe nytt og forfriskende. Slik også i den intellektuelle verden, der moten arbeider like ubønnhørlig som i klesveien, bare litt saktere og uten at aktørene erkjenner eller innrømmer det. Akademikere skal liksom ha en dypere grunn for sine paradigmeskifter.
    Ta klassebegrepet, klassisk pensumstoff i sosiologi og et nøkkelbegrep i venstreradikal politikk. Man skulle tro et så seriøst begrep, om så reelle og tunge strukturer, så viktige for alles levekår, fikk anvendelse og relevans i den grad samfunnsutviklingen gikk mot større eller mindre likhet, men så enkelt er det ikke. Klassebevisstheten nådde absurde høyder blant dyprød ungdom på syttitallet, i en tid med relativ høy materiell utjamning og sosial mobilitet. Etter 1980 økte den økonomiske ulikheten i hele Vesten, dramatisk i land som England og USA, samtidig som alle toneangivende teorier sa det motsatte. På nittitallet begynte selv sosiologer å lage feiende flotte teorier om individualisering, selv om all statistikk fortalte om stabile strukturelle skiller på hvert eneste område – inntekt, utdanning, kulturbruk, matvaner og helse. Det spilte ingen rolle om forskjellen i levealder mellom Oslo øst og vest var 12 år, eller at forskjellen mellom lønnsmottakere og kapitalister var større etter beskatning. Som akademisk og offentlig tema var sosial klasse nesten like utrangert og diskreditert som Wartburgen som den dag i dag står parkert utenfor partilokalene til NKP på Grünerløkka.

Klassereisefeber. Årtusenskiftet innvarslet nye tider for dinosaurbegrepet. Karin Sveen utgav Klassereise (2000), et sårt og velskrevet essay om sin fortiede bakgrunn og splittede tilhørighet, som fikk altfor lite oppmerksomhet ved utgivelsen. Flere samfunnsvitere, deriblant Marianne Gullestad, Willy Pedersen, Jostein Gripsrud og undertegnede, etterlyste klasseperspektivet i aviskommentarer året etter, og fikk en mediebølge til svar i 2005. Den karrierefrustrerte sosiologen Lars Ove Seljestad, med bakgrunn fra Industri-Odda, ble med romanen Blind utropt til den nye Kjartan Fløgstad. I kapitlet «Fars tale» brakte han Bourdieu og Janteloven opp i en så høy og vestlandsfandenivoldsk enhet at ingen merket at resten av boka handlet om såret mannlighet og aggressiv seksualitet.
    Den personlige fortelling gjorde spørsmålet om klasse og mobilitet til snakkis, fra Store Studio og bakgården på Mono til Aftenpostens søndagsutgave. Et «gjennomslag for sosiologien», jublet Sosiolog-Nytt på lederplass. En svensk pensjonist (Ronny Ambjörnsson) kom til Norge for å lansere en ni år gammel bok (Fornavet mitt er Ronny) om sin tragikomiske ferd fra ettromsleiligheten i arbeiderstrøket til professorkontoret på universitetet, og ble mottatt som en popstjerne. Tidsskriftene Fett og Sosiologi i Dag viet temanumre til klasse, Knut Olav Åmås fastslo at «klasse er på mote igjen», og Dagbladet Magasinets nettutgave kjørte en artikkelserie om emnet, der «kulturoverklassen» framsto som Norges herskere. Ingen bemerket at alt preiket om klassereise og kulturelite i seg selv bekreftet og befestet skillet mellom oss og dem. Det var fortsatt middelklassen som snakket. Om seg selv. Arbeiderklassen ble som vanlig ikke konsultert. Den var man ikke engang sikker på om eksisterte.
    Siden har Magnus Marsdal synliggjort avstanden mellom politisk elite og «folk flest» med stort polemisk talent i FrP-koden, mens Kyrre Andreassens Svendsens catering og Vigdis Hjorths Hjulskift har gitt oss kostelige innblikk i hverdagslige klassekulturkonflikter. Seljestads sakprosa-oppfølger Bastard falt imidlertid helt igjennom, og mye kan tyde på at den litterære klassemotebølgen allerede er på hell her til lands (selv om Litteraturhuset byr på et arrangement om temaet i høst). Dette i kontrast til Sverige, der nye bøker om fenomenet snart kan fylle en egen hylle i bokhandelen.1 Den desidert mest interessante norske klasseanalysen fra de senere årene har ikke engang kommet i ordentlig bokform. Men tittelen på Mai-Len Skilbreis doktorgradsavhandling i sosiologi, antyder noe av grunnen: «Dette er jo bare en husmorjobb».2 Studien hennes handler ikke om barske, skitne menn ved smelteovnene, men kvinnelige rengjørere i dagens kontor- og butikklokaler. De lar seg ikke så lett romantisere og heroisere. Og ønsker heller ingen billett til klassereisen. Feil valg av klasse, feil måte å være kvinne på – som Lotta Elstads kolleger i En såkalt drittjobb. Skilbreis to hundre tusen norske medsøstre framstår som lite annet enn kjedelige, gammeldagse og undertrykte i øynene på middelklassen som definerer normaliteten. Dårlig stoff for avisenes helgebilag og andre moderne kvinneblader.
Debattboklig klassevegring. Vi leser nesten daglig i avisene om ulike sosiale «klasseskiller». Fattigdom er tilbake i vokabularet og «Forskjells-Norge» et innarbeidet begrep. Kulturell kapital og andre Bourdieu-termer har nærmest fått fast avisspalteplass. Likevel har ingen norsk journalist skrevet noen debatt- eller dokumentarbok om klasse. Ingen har samlet den rikholdige sosiologiske dokumentasjonen på systematiske forskjeller i alt fra kroppsvekt til utdanningsnivå. Ingen har spurt høyt og tydelig om ikke sosiokulturelle og sosioøkonomiske skiller har større betydning enn kjønn og hudfarge. Ingen har tatt opp fordelingen av goder og risiko i samfunnet på bred basis, og påklagd urimeligheter og urettferdigheter. Vi har ikke noe norsk motsvar til Göran Greiders indignerte Arbetarklassens återkomst eller Anneli Jordahls kulturvinklede Klass – er du fin nog?. Heller ikke til den danske Politiken-skribenten Lars Olsens saklig-engasjerte bøker om Det delte Danmark og Den nye ulighed. Dette forteller ikke at Norge har så mye større velstand eller så mye mindre forskjeller enn våre naboland. Bare at vi fortsatt har større problemer med å snakke om ulikhet.
    Spesielt som politisk tema. Nå har regjeringen i det stille nedsatt et utvalg som skal utrede hvorfor det blir større forskjell på fattig og rik. Det er ikke lenge siden sist. Bondevik-regjeringen fikk vist sin gode hensikt med «Utjamningsmeldinga – om fordeling av inntekt og levekår i Noreg» (1999), en av tidenes minst påaktede og raskest glemte stortingsmeldinger. Den siste Maktutredningen gjorde ikke noe forsøk å analysere klasseforhold i Norge. Det finnes intet forskningsprogram om klasseskiller, heller ikke noe større interesse for emnet fra sentrale forskningsinstitutter, som f.eks. FAFO. Og hva med fagbevegelsen selv?
    Svensk LO har laget seminarrekke og skriftserie om «klassamhällets förändring». Her til lands rister LO-ledere på hodet av problemstillingen. «Jeg snakker ikke om klasser i dagens Norge,» sa Gerd-Liv Valla i 2006.3 I Sverige og England har selv høyrefolk skrevet bøker om neglisjerte klasseskiller og mislykket fordelingspolitikk.4 I Norge vekker klassebegrepet forlegenhet eller lange gjesp langt inn i SVs venstrefløy og Klassekampens redaksjon. Vet vi om Jens Stoltenberg i det hele tatt kan stave ordet klasse? Når han en gang iblant prøver, snakker han om det gamle klassesamfunnet (som kan vende tilbake om ikke velgerne tar seg sammen), eller et mulig nytt klassesamfunn, angivelig bygd på etnisitet. Noe annet nåtidig klassesamfunn får verken han eller noen annen ledende sosialdemokrat øye på.

Inn i antikvariatet. Det finnes imidlertid opplysende lesestoff å anbefale statsministeren, skrevet av en henfaren partifelle, Einar Førde. Ja, den Einar Førde. F. 1943, d. 2004. Kringkastingssjef, kulturminister, stortingsrepresentant. En av arbeiderbevegelsens raskeste føtter, beste hjerner og skarpeste tunger. Mannen bak en rekke legendariske fornærmelser og munnhellet «Vi er alle sosialdemokratar». Men vi skal forbi alt det der. Bak den velpubliserte Førde-myten, nylig utbrodert i to biografier. Vi skal inn i et støvete antikvariat. Innerst i lokalet. Der, inneklemt mellom større og stivere bind, står en unnselig pamflett. Utgitt på Det Norske Samlagets Orion Debatt-serie i 1968. 65 sider i pocketformat. Pris den gang: Kr. 9,-. Forfatter: «Einar Førde, som studerer statsvitskap og elles bl.a. har vore journalist i Arbeiderbladet.» Tittel: Det norske klassesamfunnet.
    Pamfletten bygde på en artikkelserie fra avisa, inspirert av klassedebatten hos broderfolket (Sverige alltid foran på dette feltet, åpenbart). Biograf Rossavik kan ha rett i at boka ikke er noe «sosiologisk storverk» og at artiklene er «litt lause i fisken», men den er også – som biograf Obrestad påpeker – «knapp og samstundes reflektert og solid i sine referansar».5 Men unge, radikale Førde inntok ingen refererende eller forsiktig kommenterende journalistrolle. Han ville vekke, påvirke, forandre. (Og markere seg som politiker. Året etter ble han nominert til sikker stortingsplass.) Hovedtesen dirret i kursiv øverst på bokas bakside:

«Det norske samfunnet er eit klassesamfunn. Eit slagord frå den politiske agitasjonen i 30-åra? Nei, det gjeld situasjonen i dag.»

Som altså var for førti år siden. Desto mer overraskende er den stadig tilbakevendende tanken under lesningen i 2008: Gjelder ikke dette fortsatt situasjonen i dag? Her er noen sitater:

«Tendensen mot eit meir egalitært samfunn er etter alt å dømme snudd i Noreg. I dag er vi inne i den same utviklinga som resten av Vest-Europa og mange andre land i verda: Inntektsskilnadene blir større.»

«Myten om den breie demokratiske rekrutteringa til utdanningsinstitusjonane er eit av dei mest brukte ’prov’ på at klassesamfunnet er avgått ved døden. Dette argumentet er torpedert av samfunnsforskarane og bør nå gå ut av debatten.»

«Å avskaffe fattigdom er av interesse for heile samfunnet nå som før. Fattigdom er ein kreftsvulst i eit sunt samfunn. Fattigdom er smittsam og arveleg. Granskingar har synt at ein stor del av dei fattige i framtida er barn som i dag lever opp i eit miljø med økonomisk sakn.»

Dette kunne vært skrevet nå. Det burde ha vært skrevet nå. Samfunnsforskere leverer fortsatt empirisk belegg for at de samme ulikhetene stadig reproduseres, uten at det rokker ved den utbredte troen på det meritokratiske likhetssamfunnet Norge, der personlig velstand skyldes evner og flid, og elendighet skyldes uflaks eller latskap. Ikke bare er virkeligheten fundamentalt sett den samme som den Førde beskriver. Fornektelsen av virkeligheten er også den samme.
Den evige avskaffelse. Førdes klassesamfunn var altså 60-tallets Norge. Industrisamfunnet sto ved sitt historiske høydepunkt, arbeiderklassen var stor og avstanden til hvitsnippene likeså. Førde skildret det delte arbeidslivet med en ironi som senere skulle bli hans varemerke:
   
«På forstadsbanene i Oslo kan ein i dei tidlegaste morgontimane får et tydeleg bilete av denne skilnaden. Mange av dei som passerer fabrikkportane og stemplingsklokkene før sirenene uler ved sjutida, er gamle og slitne menneske. To timar seinare er det eit heilt anna klientell som nyttar dei same vognene. Dei er på veg til kontoret. Og dei reiser først heim att om ettermiddagen, i vakkert samsvar med regelen om at dei siste skal bli dei første.»

Med dagens øyne var klassedelingen like grell som kjønnsdelingen. I enkelte bedrifter i Oslo hang skiltene «Herrer» og «Damer» på toalettdørene i funksjonæravdelingen, mens nødne arbeidere ble henvist til dører merket «Menn» og «Kvinner». Under slike forhold, var det da kontroversielt å kalle Norge et klassesamfunn? Javisst. «Mange vil reagere på ein slik påstand,» skrev Førde, med politisk adresse til både høyre og venstre: «Konservative krefter har langt på veg greidd å gjere kampen mot klassesamfunnet til noko låtteleg. Den gamle sosialistiske draumen om eit klasselaust samfunn (…) blir framstilt som så utopisk at han snautt nok har historisk interesse.» Arbeiderbevegelsen på sin side hadde kjempet fram et nytt samfunn, «fridd for mange av skavankane til det gamle klasseamfunnet»: Arbeidskonfliktene var blitt færre og mindre alvorlige. Den sosiale mobiliteten hadde økt. Skatte- og sosialpolitikk sørget for inntekutjevning. Rekrutteringen til utdanningsinstitusjonene var demokratisert, i likhet med forbruksmønsteret. Hvor mange beviser trengte man? Saken var klar for alle folkevalgte: «Klassesamfunnet er praktisk tala avskaffa.»
    Dette minner om noe vi har hørt før. Eller rettere sagt senere. I 1978, i 1988, i 1998 eller i går. Det kan ha vært sagt av en nabo, en forsker, en avisspaltist eller en stortingsrepresentant. Og da med samme undertekst: Dette er opplagt. Dette burde alle skjønne. Men mange som refererer til klassesamfunnet som historie, tenker ikke særlig lenger tilbake enn nettopp til sekstitallet. Da ikke engang Arbeiderpartiet snakket om klasse lenger. Begrepets anvendelse handler om politikk, ideologi og altså motebølger. Klassesamfunnet, det var før det. Til enhver tid. Det lar seg avskaffe om og om igjen. Margaret Thatcher greide som kjent å avskaffe selve samfunnet, uten å høste altfor store protester. For seige sosiale strukturer er ikke så lett å få øye på, selv om de betinger alt menneskelig liv, og sørger for forskjell på folk, fra generasjon til generasjon. Det var nettopp denne klasseblindheten Førde advarte mot. På alle områder har vi «overdrivne førestillinger om kor langt demokratiseringa er komen». «Midt i ’velferdsstaten’ finst klasseskildnadene overalt – i inntekt og eige, i arbeidsliv og skole, i forbruk og fritid, i privilegier og makt. Politikarane skal passe seg for å tru at dette problemet er antikvert.»
    Antikvert? I 1968? Man kan bli tidsforvirret av mindre. Husk: Dette var lenge før Den Politiske Vekkelsen som Hjemsøkte Vårt Land. Dette var ikke skrevet av en nyfrelst kommunist. Ei heller en museumsvokter som lengtet tilbake til hardcore-linja før krigen. «Vi behøver ikke definere dette marxistisk ved å peike på at nokre få nordmenn har eigedomsretten til det meste av produksjonsmidla medan det store fleirtalet berre eig arbeidskraft,» skrev Førde. Hovedpoenget hans var at privilegier henger sammen, nå som før. Den som har det mest interessante arbeidet og den største anseelsen, har også høyest lønn, best bolig og lengst ferie. Og best sjanse for å se sine barn nå samme posisjon. Førde brukte ingen tid på å utrede hvem som er i hvilken klasse og hvorfor. Dermed unngikk han det evinnelige sterile klasseskjemaveldet, senest demonstrert av den ellers skarpskodde Espen Søbye i en Dagbladet-artikkel i mai, der han slo et slag for en ny klasseanalyse med utgangspunkt i Marx’ klasseinndeling, men bare oppnådde å vise at kartet ikke lenger stemmer med terrenget.6

Polarisering på polet. Unge Førde var mer moderne, faktisk helt på linje med dagens sosiologiske klasseforskere, ved å understreke det flerdimensjonelle og allestedsnærværende ved sosial ulikhet. Klasse angår ikke bare arbeidslivet, men hele samfunnslivet. Ikke bare økonomien, men kulturen. Ikke bare produksjonen, men vel så mye konsumpsjonen – og dermed også ens personlige hverdagsliv. Utjevningen har tilsynelatende vært størst på områdene forbruk og fritid, sier Førde, men:
    «Det er nettopp på desse områda klassesamfunnet framleis openberrar seg for oss dagleg, i skilnaden mellom hummarsupé og kafékjøttkaker, mellom villa på Ullernåsen og blokkhusvære på Lambertseter, mellom kjole og kvitt og blådress (...) Eit raskt gløtt inn i dei store motesalongane, herreekviperingsmagasina, blomster- eller matvareforretningane i Oslo sentrum er nok til å overtyde ein om at forbruksmønsteret i alle fall ikkje er så jamt som einskilde vil ha det til.»
    Førdes første, konkrete eksempel er kostelig. Vinmonopol-utsalget i Grønlandsleiret på østkanten og i Fredrik Stangs gate på vestkanten selger ikke like mye av hver vare:

«Medan det på Grønland vart selt 388 000 liter brennevin og 770 000 liter vin, var dei tilsvarande tala for Fredrik Stangs gate 275 000 liter brennevin og 230 000 liter vin (...) Ekspeditørane på Vinmonopolet går god for at det er stor skilnad på avsetninga av såkalla finare originalvarer og eksklusive vinar frå utsal til utsal i byen. Denne skilnaden har også noko med klassesamfunnet å gjere.»
    Polariseringen på polet vedvarer, som skillet øst-vest i Oslo. Jf. champagnesalgets fortsatte sosiogeografi. Slik er det også med Førdes andre eksempler: boligforhold, skole, rettsvesen, trafikk, ferievaner, kulturbruk: «[Ein får bekrefta] at store lag av folket står framande overfor den tradisjonelle finkulturen og at vi her finn nesten ugjennomtrengelige klassebarrierer.» Som SSB kan bekrefte i dag, og av samme grunn: Forskjeller i utdanningsnivå. Selv etter utdanningsrevolusjonen som bare såvidt hadde begynt da Førde skrev at «skolen er eit prima middel til å konservere klassesamfunnet». Dette er som å høre Bourdieu, hvis hovedtese om utdanning som sosialt akseptert opptrettholdelse av ulikhet, er bekreftet gang på gang med norske data av sosiologen Marianne Norli-Hansen: Sammenhengen mellom sosial bakgrunn og utdanningsnivå er overhodet ikke svekket de siste tiårene, selv om utdanningssystemet har eksplodert. Snarere forblir utdanning det grelleste eksemplet på gapet mellom sosialt skjeve realiteter og uttalte politiske mål: «Arbeiderpartiet vil sikre alle lik rett til utdanning. Utdanning er et av de fremste virkemidlene for utjamning av sosiale forskjeller ...»

Skillet som svir. Førde snakket ikke bare om-fordeling av ressurser i ytre forstand, men vektla klasseskillenes emosjonelle og psykologiske aspekter. En av bokas mest kraftfulle passasjer lyder slik:
   
«Dagens klassesamfunn er like utåleleg som det gamle fordi det nå som alltid tidligere avlar mindreverdskjensle, utryggleik, fiendskap og aggresjon. Klassesamfunnet er eit effektivt hinder for nye relasjoner mellom menneska og er den verste fienden for sosial integrasjon. Det er eit bolverk mot idéane om medmenneskeleg solidaritet og stengjer for ein av dei vesentlegaste føresetnadane for at menneska skal finne seg til rette i samfunnet: kjensla av sjølvrespekt.»

Dette er et nøkkelpoeng i nåtidige ulikhetsskildringer, f.eks. Karin Sveens Klassereise eller Kjell Underlids Fattigdommens psykologi. Men følelsen av mindreverd behøver ikke bunne i skrikende ulikhet. Tvert imot kan de små forskjellene gjøre vondt nok i dagens samfunn, når f.eks. barn blir mobbet for ikke å holde tilstrekkelig merkevareprofil i utstyrsveien. Det kan like gjerne være smaken som skaper skammen.
    Så skal vi da alle være like? Dét pleier gjerne å være innvendingen fra høyresidens frihetsapostler, som ellers ikke er plagsomt opptatt av kulturelt mangfold. Men som god sosialist framhevet Førde selvsagt frihet – folks reelle muligheter til å kunne velge mellom alternativer – som en hovedgrunn til å bekjempe klasseskiller:

«Sosialisme tyder ikkje i første rekkje vulgær einsretting og utjamning. Ingen fornuftige menneske vil nekte at det må finnast skilnader i eit spesialisert industrisamfunn. Men det tyder ikkje at urimelige skilnader har livsens rett eller at dei er naudsynte for å halde oppe og utvikle eit samfunn av mangfald og valfridom.»

Disse siste ordene peker framover mot Førdes oppsiktsvekkende innledning på Arbeiderparti-landsmøtet i 1987, der han kritiserte frihetshemmende byråkratisering og sentralisering og antydet at konkurranse og markedskrefter ikke bare var djevelens verk. Ettertiden har dermed utpekt ham som en av hovedmennene bak «høyredreiningen» eller «moderniseringen» av Arbeiderpartiet, og neste tiårs privatisering av offentlig sektor. Om dette kan man mene mye. Førde så det som mulig å avvikle DDR-Norge (f.eks. NRK-monopolet) uten å innføre eller godta amerikanske tilstander på ulikhetsfeltet, der effektiv tabuisering av all klassetenkning har bidratt til at toppledere tjener 500 ganger mer enn industriarbeidere.

En aktuell oppgave. «Kampen mot klassesamfunnet er også i dag ei aktuell politisk oppgåve,» leser vi i Førdes lille røde. Bare synd at setningen må gjentas 40 år senere, nettopp fordi arbeiderbevegelsen – ifølge Førde den eneste politiske gruppering med evne og vilje til å realisere målet – har vært opptatt av alle andre oppgaver, mest til gavn for en voksende middelklasse som ikke lenger ser noen arbeiderklasse. Selv ikke når den vasker ens gulv, passer ens barn eller tar imot ens penger i kassa. Derfor var klassebokforfatter Einar Førde mest profetisk da han uttrykte denne bekymringen:

«Dersom ikkje kampen mot klasseskilja blir halden oppe, kan dei raske samfunnsendringane kome til å konservere klassesamfunnet på ein slik måte at kampen blir uendelig mykje vanskelegare og meir ’utopisk’ for seinare generasjoner.» n

Noter
1    Noen titler fra de siste årene: Susanna Alakovski og Karin Nielsen (red.): Tala om klass (Ordfront 2006), Anneli Jordahl. Var kommer du ifrån? (Mormor 2006), Susanna Popova: Överklass (Lind & Co 2007), Tony Samuelsson: Arbetarklassens bästa partytricks (Wahlström & Widstrand 2007).
2    Avhandlingen er utkommet som rapport nr. 17/3 hos NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring).
3    Gerd-Liv Valla intervjuet i Klassekampen, 14. oktober 2006.
4    Stefan Fölster, sjeføkonomen i Svenskt Näringsliv (tilsvarende NHO i Norge) har skrevet Jämnlikheten som försvann (Ekerlids 2003). Ferdinand Mount, tidligere rådgiver for Margaret Thatcher har utgitt Mind The Gap (Matthew Paris 2004).
5    Frank Rossavik: Stikk i strid. Ein biografi om Einar Førde (Spartacus 2007). Tor Obrestad: Einar Førde: Ein biografi (Samlaget 2007).
6    Espen Søbye: «På tide med en ny klasseanalyse», Dagbladet 5. mai 2008.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>