>Artikler Prosa 05|08

>Agenda: Lidende kvinner i verdens beste land. Multikulturell sakprosa i mangfoldsåret

Nina Witoszek

I «Mangfoldsåret 2008» utgis en rekke sakprosatitler som diskuterer vestlig multikulturalisme – en ideologisk og etisk holdning som dyrker mangfold og toleranse. Hvor mye diversitet kan man godta i det nye flerkulturelle Norge? Hvor må grensen settes?

Prosa 05 08

Da general george napier, britisk guvernør i en indisk provins, kom til India, forbød han sati, skikken med å kaste hinduenker på kremasjonsbålet og brenne dem sammen med sin døde ektemann. Braminene ble rasende. «Du kan ikke forby sati, det er en viktig kulturell skikk i vårt land!» Men Napier var upåvirkelig. «Det er en viktig skikk i mitt land,» sa han, «å henge enhver som brenner mennesker levende. Så mens deres folk forbereder likbålet, vil mine menn forberede galgen». Slik ble braminene stoppet, og enken reddet.
    Napier var en opplyst imperialist som, heller enn å preke for braminene om humanitære prinsipper, hugget over den gordiske knuten og anvendte maktens strategi. Hans eksempel viser til det evige spørsmålet om grenser for den såkalte «kulturelle dialogen». Hvor mye diversitet kan man godta i det nye flerkulturelle Norge? Hvor må grensen settes?

Unngått nødvendig debatt Vestlig multikulturalisme har unngått debatten om disse grensene. Og på tross av at den multikulturelle politikken var skapt for å bekjempe imperialisme, rasisme, etnosentrisme og mannlig dominans, har den unnlatt å inspirere løvene til å hvile med lammene (og omvendt). Det finnes ulike forklaringer på hva som gikk galt. Filosofen Charles Taylor mener at multikulturalismen er blitt hemmet fordi altfor mye følelser er blitt investert i å skape populære stereotypier. Forfatteren Ian Buruma insisterer på at multikulturalismen altfor raskt har blitt til et dogme – med «newspeak», inkvisisjon og straffeteknikker for dem som bryter med reglene for politisk korrekthet. Den infamøse Alain Finkielkraut hevder at den multikulturelle toleransen utviklet seg til en paradoksal moralsk rasisme, som sier at de hvite fra Vesten skal få lov til å fortsette med sitt liberale demokrati, men Afrika bør overlates til seg selv med sine diktaturer. Og Francis Fukuyama beskylder multikulturalistene for måten de gir gruppeidentitet forrang framfor individuelle rettigheter, og dermed baner vei for ghettofisering av samfunnet.1
    Mange kritikere påstår at den multikulturelle politikken – som bygger på mantraet om diversitet og dialog – i Europa har åpnet en Pandoras eske. I Frankrike har den tilsynelatende bidratt til periodiske utbrudd av vold i forstedene. I Danmark har den nøret opp under en fiendtlig holdning overfor etniske minoriteter og gjenvalg av en populistisk regjering. I Nederland har den ført til en økning av fremmedfrykten i etterkant av mordet på frittenkende kunstnere og politikere. I Storbritannia, multikulturalismens vugge, innrømmer i dag én av tre britiske muslimer i alderen 18–24 at de heller vil følge sharia enn leve etter britisk lov. Oppmuntret av multikulturelle krav om respekt for innfødte tradisjoner, har britiske muslimske ledere fordømt myndighetenes støtte for tilfuktssteder for trakasserte kvinner fordi de river opp muslimske familier og ofte drives av «lesber».

Historiene innenfra Er Norge i en bedre situasjon? Ifølge en undersøkelse fra 2004 gjort av Institutt for samfunnsforskning, følte flesteparten av immigrantene fra Bosnia, Pakistan og Tyrkia seg ikke diskriminert. 85 prosent av alle respondentene ga inntrykk av at de hadde «et godt liv» (Aftenposten 07.12.04). Er alt fryd og gammen for landets gjester?
    Det utgis i år mange bøker som forteller oss noe annet. En av dem er Tause skrik, skrevet av den norsk-iranske sosialantropologen Farida Ahmadi. Hun har studert desperasjonen hos innvandrerkvinner fra en drabantby utenfor Oslo, og har kommet med en følgende «list of horrors»: 1) Det finnes hva hun kaller «en konstruert uoffisiell multikulturalisme» i Norge. Den dominerer på tvers av institusjoner, partier og diskurser, den fetisjerer mangfold, forskjeller og etnisitet – og den overser individer. 2) Hovedofrene for multikulturalisme er innvandrerkvinner. Det er ikke burka som gjør dem usynlige, det er kulturelle, religiøse og etniske kategorier brukt i den multikulturelle politikken. 3) Den norske utgaven av multikulturalismen er hovedårsaken til kvinners helseproblemer. «Kultur er vår usynlige smerte,» sa en av Ahmadis informanter. 4) Statsministerens ambisjon om å gjøre Norge til det mest inkluderende samfunnet er tullball.
    Dette er sterk kost. Alle Ahmadis informanter har levd liv som skildres som elver av mørk, pulserende smerte. Alle har syke sjeler og syke kropper som hungrer etter kjærlighet og anerkjennelse. De fleste er fanget i en verden uten håp og uten utveier. Og alle lengter etter anerkjennelse. Ahmadis teoretiske inspirasjon er Axel Honneth, en tysk filosof som mener at et godt samfunn er et samfunn som sikrer anerkjennelse for et størst mulig antall av sosiale aktører. Den tanken er ikke ny. I Platons tredeling av sjelen er thymos (åndfullhet) knyttet til anerkjennelse – like viktig som logos og eros (fornuft og begjær). Thymos er der stolthet, skam og indignasjon er lokalisert, og det psykologiske hjem for noble dyder som uegennyttighet, idealisme, moral, selvoppofrelse, og mot. Ifølge Ahmadi er kilden til økende sykdom blant fremmedkulturelle kvinner et liv uten anerkjennelse og dermed uten livets mening. I norske medier leser vi altfor mye om de kriminelle tendenser hos somaliske menn – og hører altfor sjelden om deres traumer og drømmer som individer. Ahmadis anbefaling: Man må kvitte seg med den oppressive multikulturelle politikken. Man må ha en strategi som gjør at immigrantene gjenvinner selvrespekten som borgere: kamp mot kulturelle stereotypier, bedre utdanning og arbeidsplasser for fremmedkulturelle kvinner, og en politikk basert på anerkjennelsesetikk.

Statens skyld? Alt dette virker overbevisende. Men forfatteren vegrer seg mot å tenke sine tanker helt ned til roten, for å bruke Orwells uttrykk. Manglene ved Ahmadis opplysende bok er ikke trivielle, men verdt å dvele ved fordi de er symptomatiske for det nåværende kaoset i våre oppfatninger av den såkalte identitetspolitikken. La oss begynne med å sette Ahmadis funn inn i en videre sammenheng. For alle immigranter innebærer en forflytning til et fremmed, ofte fiendtlig miljø en krise for thymos, eller en «liten død»: et farvel til språk, en varm sirkel av familie og venner, kjente landskap – det som gir identitet og veiledning i verden. Forflyttet til en fremmed kultur, kan man velge å «dø» eller «bli gjenfødt». I en viss forstand er derfor emigrasjon en prøvelse for thymos: en opplevelse av anonymisering, små ydmykelser, en følelse av utestengning. Immigrantkvinner fra muslimske land lider under en dobbel krise: De er ekskludert i forhold til sitt vertskap, og ofte hindret i å gjøre noe med det av sine menn eller religiøse ledere. Problemet er at for Ahmadi er det verken det uunngåelige traumet knyttet til enhver immigrasjon, heller ikke den distinkte kulturelle måten å se verden på, og heller ikke mannsdominansen, som er hovedproblemet. Det er multikulturalismen – og den norske staten: «Staten har valgt å respektere trossamfunnsautonomi og at trossamfunn krenker kvinners rettigheter.» Derfor, konkluderer Ahmadi, «må man i et demokratisk samfunn, gripe inn» (s. 109). Dette er delvis sant, men altfor enkelt. Kanskje ville lesing av Anne Lise Seips studier om den norske velferdsstaten hjulpet for å se hva det «å gripe inn» egentlig betyr?
    Den norske velferdsmodellen bygger opp ekstreme forventninger som ikke kan bli oppfylt. Den gir alle deres rettigheter, trygghet, utdanning, helse og sosiale tjenester, men den kan ikke – lykkelig- eller ulykkeligvis – blande seg inn i relasjoner mellom kvinne og mann i kjøkkenet, soverommet eller kirken. Skjebnen til Ahmadis kvinner, fengslet i des-potiske, kjærlighetsløse relasjoner med sine menn, ligner på skjebnen til norske kvinner gift med alkoholikere eller fanatikere. Deres liv er også helvete – selv om de har færre vanskeligheter med å finne meningsfylt arbeid eller å forlate sine voldelige ektemenn. Men la oss forutsette at det norske godhetsregimet «griper inn», hamrer kvinners rettigheter inn i innvandrernes hoder, og legger til rette for at kvinner kan forlate sine undertrykkende ektemenn på samme premisser som de innfødte. Problemet er at i et globalt miljø, hvor uro blant minoriteter er en av de viktigste politiske årsakene til bekymring for regjeringer, vil dette være en høyst risikabel operasjon. Er det ikke slik at den type norsk «godhet» umiddelbart vil bli tolket av minoritetene som den inkarnerte ondskap? Er det ikke sannsynlig at grupper av muslimer vil marsjere ned Karl Johan og igjen brenne det norske flagg i protest mot myndighetenes manglende respekt for deres kultur og ødeleggelse av familier? Derfor, ved å skylde på multikulturalismen som årsak til kvinnenes smerte, har Ahmedi funnet et lettvint og takknemlig mål (den norske stat) og overlatt den andre alvorlige utfordringen – muslimske menn, prester og vedvarende kulturelle tradisjoner – hengende i sfæren av det usagte og uutforskede. Da presidenten i det iranske parlamentet besøkte Belgia, nektet han å håndhilse på en belgisk minister fordi hun var kvinne. Som svar nektet hun å møte ham. Da han forlot Belgia anklaget han henne for rasisme. Bør vi skylde på multikulturalismen? Ja, men bare fordi den gir den iranske presidenten en invitasjon til å angripe Vesten og forlanger fra den belgiske ministeren at hun tåler fornærmelsen. Vi kan ikke beskylde multikulturalismen for den åpne forakten for kvinner i mange muslimske land.

«... jeg betyr ingenting!» Ahmadi skriver mye om nødvendigheten av å bekjempe den norske rasismen. Jeg er helt enig. Men jeg husker en samtale med en lærer fra Eritrea, som sa: «Det mest ydmykende for meg er at i Norge stopper jeg å eksistere. Jeg har jobbet fem år i min skole, og de har aldri fortalt meg om jeg gjør en god eller dårlig jobb. Det finnes ingen forskjell mellom bedre og verre innsats fra min side, det er som om jeg betyr ingenting!» Hva har vi her? Rasisme eller en kulturelt anerkjent form for ikke-kommunikasjon? Er det ikke slik i mange tilfeller at når innvandrere forsøker å sette ord på sine opplevelser, antyder de noe som kan kalles for en «kommunikativ gjerrighet», en mangel på respons, ros og oppmuntring? Henvisninger til norsk «rasisme», selv om de ofte er legitime, skyldes vel så ofte en forveksling av rasistiske holdninger med noe som faktisk er en dypt inngrodd side ved de innfødtes kulturelle verdier. Denne kommunikative gjerrigheten – som lett kan forveksles med marginalisering – kan tolkes velvillig, som et uttrykk for det spinozianske idealet om beskjedenheten eller uavhengigheten av andres mening (aquiescentia inse ipso). Det er også mulig at etterkommerne til norske bønder eller til AKP-foreldre misliker konvensjonelle politesser som en overlevning av borgerlig kultur. Eller at de er trygge nok på seg selv til å klare seg uten sjenerøse uttrykk for anerkjennelse. Dette kan ikke sies om majoriteten av de menneskene som ofte kommer hit fra turbulente områder hvor de ble sparket, truet og fortalt at de var skitt. Nå, hver dag, må de konfrontere sin egen frykt og utrygghet i et fremmed miljø som gir dem knapp oppmerksomhet og enda mindre oppmuntring.
    Hvordan kan folk som aldri har hatt feber, forestille seg hvordan det er? Og hvordan kan de som ikke har vært utsatt for dødsfrykt, vært vitne til drap, eller andre grusomme handlinger, forestille seg hvordan det er? Fantasi og forestillingsevne kan avhjelpe mangelen på egne erfaringer, men de færreste individer i enhver normalbefolkning har denne evnen.

Beroligende adjektiv Hvor er veien fremover? Ahmadi hevder at organisasjoner som Human Rights Service og Islamisk Råd er ubrukelige fordi de representerer «institusjonalisert multikulturalisme støttet av den norske staten». Og Hege Storhaug – som har samlet bevis på misbruk av muslimske kvinner som mannens eiendom, slave og husdyr i islamske land – anklages for «en kamp mot fremmed kultur og religion» (s. 147). Oh dear. Det ser ut som om Ahmadi krever fra leseren en dobbel mental saltomortale: 1) Å respektere muslimsk kultur og samtidig å ikke «kulturalisere» muslimer; 2) å akseptere at muslimsk kvinneundertrykkelse ikke er så mye et produkt av islamsk kultur, men et resultat av vestlig multikulturalisme. Veien fremover er en «kritisk mulikulturalisme», som «kjemper mot makt … og undertrykkende hierarkier» (s. 51).
    Tja. I de senere årene har universitetsstipendiater forsøkt å løse verdens problemer ved å tilføye adjektivet «kritisk» til eksisterende kategorier. Dermed trenger vi bare å praktisere «kritisk økologi», «kritisk feminisme», «kritisk marxisme», og nå – «kritisk multikulturalisme» – så vil ting ordne seg. Problemet er at å tilføye et intellektuelt beroligende adjektiv hjelper lite, bortsett fra at det viser et ønske om at mennesker bør være kloke og ikke dumme. Og jeg tror ikke at den «kritiske multikulturalisme» bør kjempe mot makt. Tvert imot, den bør stå på hodet for å gi muslimske kvinner mer reell makt!
 
Flerfoldig utfordring Når dette er sagt, så innrømmer jeg at Ahmadi og andre utdannede muslimske kvinner står overfor en enorm utfordring. Spørsmålet er hvordan en skal være en muslimsk kvinnelig eier av en lykkelig thymos, spesielt når en ikke er dronning Rania, gift med den «å-så-vidunderlige-snille-rike-opplyste» kongen av Jordan. Å lege smerten hos immigrantkvinner og sikre dem den anerkjennelsen de fortjener, er en herkuleansk oppgave av minst tre årsaker. For det første så er immigrasjonsmønsteret et annet i dag enn for rundt 20 år siden: Dagens etniske minoriteter er i intens kommunikasjon med sine hjemland og bevarer kulturell praksis som før ofte gikk tapt på grunn av påtvunget krav om assimilering. De nye immigrantene lever med en dobbel bevissthet og doble identiteter som ofte strider mot hverandre. For det andre: Idealene til de radikale elitene kolliderer ofte med forventninger i den norske befolkningen. De sistnevnte mener at de nye gjestene bør innrette seg etter reglene i vertslandet. Elitene hevder på sin side at å kreve tilpasning til vertslandets normer i seg selv er rasistisk. For det tredje: Jeg ser det multikulturelle prosjektets nederlag som en bivirkning av venstresidens forvirrede samfunnsprosjekt, et prosjekt som man ikke har tatt oppgjør med i Norge. Det er nå klart at ekstasen over mangfold og toleranse er et dårlig fundament for å utarbeide prinsippene for det gode liv i det samfunnet som de progressive elitene ønsker seg. De radikale multikulturalistene, i sin relativistiske iver, har undergravd selve betingelsene for et integrert samfunn: et samfunn med felles verdier. Det er derfor venstresiden har lidd nederlag overfor mennesker som vet bedre hvem de selv er.

Sosialistisk Buddha Men kanskje finnes det håp? Knut Kjeldstadlis Samensatte samfunn er en bok om innvandring skrevet av en sosialistisk Buddha under et grantre. I Gullivers reiser portretterer den irsk-engelske forfatteren Jonathan Swift det utopiske landet Houyhnhnms: der vakre, rasjonelle hester følger fornuft, likevekt og rettferdighet. Kjelstadlis bok er som et Houyhnhnms’ produkt: en samvittighetsfull, progressiv prosa, skrevet av et uselvisk superego. Den er obligatorisk lesning for alle NGO-ere, departementer, makthavere og lærere – for ikke å glemme partipamper og FN-utsendinger som har rent tomme for ideer om hva de skal si på konferanser om «kulturdialog». Kjeldstadli setter oss ut på en historisk ekskursjon gjennom den norske og internasjonale verden av flyktninger, og viser at innvandring alltid vil være med oss, uavhengig av hvor mange kokonger vi spinner rundt vår kultur (hva er nå egentlig vår kultur?). Som Ahmadi, hevder han at Norge er et land der «’kultur’ nærmest blir et dekknavn for utseende, en antydning av ‘vi vet hvordan somaliere er’ » (s. 76). Men i kontrast til Ahmadis cri de coeur, er Kjeldstadlis bok en edruelig oversikt over problemer, statistikk, og forvaltningsråd. Forfatteren veier fordeler mot ulemper ved ulike modeller for kulturell sameksistens og trekker forsiktige konklusjoner. Han innrømmer at boken er skrevet fra en «radikal demokratisk posisjon» som flagger inkluderende sosialisme, respekt for individet og sansen for varme fellesskap. I hans tolkning har den klassiske sosialisme hatt en tendens til å overse etnisitet som overfladisk. Nå må venstresiden gå inn for kulturelt mangfold på en måte som hverken er «taktisk», eller har til hensikt å «bruke innvandrere». Samtidig anerkjenner han at samfunnet «må ha en minimumskjerne av felles forståelser» og verdier.

Hva er positive fellesverdier? Dette høres fornuftig ut. Et åpent spørsmål, som forfatteren bare delvis besvarer, er hva disse positive fellesverdiene er. Er det for eksempel likhet for menn og kvinner? Eller ytringsfrihet? Den mest interessante delen av boken diskuterer mulige paradigmer av interkulturell sameksistens. Kjelstadli reflekterer over tre modeller: Den første er liberal, med vekt på individuell autonomi og overvinnelse av kulturelle forskjeller. Kritikere av denne modellen hevder at den påtvinger «en falsk enhet» som hviler på en hvit anglo-saksisk moraloppfatning av frihetsbegrepet. Den andre modellen handler om et «etnisk fellesskap», som er kommunitaristisk og overser individet til fordel for en gruppeidentitet (og leder logisk til krav om assimilering snarere enn integrering). Den tredje multikulturelle modellen fremhever respekt for mangfold, men etterlater for mange ubesvarte spørsmål om det individuelle drama forårsaket av mostridende krav fra eget samfunn og fra flertallet i vertsstaten. Som løsning foreslår Kjeldstadli en form for «relasjonell modell»: «Utgangspunktet vil være et syn på mennesket som betyr at det hverken er et autonomt jeg eller et jeg innkapslet i og underordnet kollektiver – men at vi mennesker eksisterer i kraft av de mange sosiale relasjonene eller forbindelsene vi inngår i med andre mennesker.» (s. 147).
    Den relasjonelle modellen appellerer til meg – en eksinnvandrer som nyter friheten av ikke å knytte seg til et samfunn eller en klubb som vil ha meg. Og jeg tolker de siste ti årene i den norske kulturhistorien som en «opening of the Norwegian mind»: et godt grunnlag for Kjeldstadlis relasjonelle modell. Men, så mye som den tiltaler meg, mistenker jeg den for å være en kilde til Sturm und Drang i mange muslimske familier, der døtrene søker større grad av selvstendighet i et mangfoldig nett av forbindelser. Her sitter man med general Napiers dilemma: å bruke maktens språk eller mildt press for å forhindre vold eller æresdrap?

Tre etterlysninger Jeg savner tre ting i Kjeldstadlis bok: For det første kunne forfatteren supplert diskusjonen om sosialøkonomiske spørsmål med et kapittel om den kulturelle rikdom innvandrere har tilført Norge: de utallige forfattere, samfunnskritikere, teaterregissører, koreografer, skuespillere, musikere og mediepersonligheter som ikke bare utfordrer nordmenns syn på seg selv, men som også vender Norge fra å være i en provinsiell bakevje i Europa til å bli et levende og spennende kulturelt mekka. Selv radikale sosialister som Kjeldstadli burde anerkjenne at Norges «kapital» i dag ikke bare omhandler oljefond – det inkluderer også hundrevis av små mørkhudete Ibsener eller Muncher med aksent.
    For det andre – og dette refererer også til Ahmadis bok – selv om begge forfattere ofte henviser til norsk rasisme, diskuterer de knapt rasismen blant minoritetene. Jeg har bevitnet den giftige antinorskheten blant polakker, somaliere eller iranere – en rasisme som ofte langt overgår de innfødtes fordommer. Enhver diskusjon av det «sammensatte samfunn» som ikke også retter seg mot «minoritetsrasisme», vrir den «kulturelle dialogen» til et tomt mantra.
    Tredje og siste: Mellometniske relasjoner er – som vi kjenner fra adskillige kriger, inkludert det nylige folkemordet på Balkan – meget ustabile, spesielt i krisesituasjoner der folk sjelden fastholder «relasjonelle» forhold og verdier, men snarere tyr til kjente, faste normer. Vi trenger et sett juridisk bindende fellesverdier og tilsvarende ritualer, som bevarer Norge som et liberalt demokrati, som skal fungere i situasjoner preget av trusler og omveltning.
    Både Kjelstadlis og Ahmadis bok er verdifulle bidrag til en debatt om hvordan vi kan forbedre den dialogiske forestillingsevnen (the dialogic imagination) i Norge. Og begge avslører den samme, interessante selvmotsigelsen: Til tross for deres ambisjon om å overkomme etnosentriske synspunkter, peker de implisitt på Vestens overlegne liberale blikk. Den polske filosofen Leszek Kolakowski fanget essensen i denne motsigelsen da han skrev: «Vi bekrefter vår tilhørighet til den europeiske kultur gjennom vår evne til å se oss selv på avstand, kritisk, gjennom de andres blikk, gjennom det faktum at vi verdsetter toleranse i det offentlige rom og skeptisisme i vårt intellektuelle arbeid, og anerkjenner behovet for å utfordre, både i vitenskapelige og juridiske kretser, så mange oppfatninger som mulig; sagt på en enklere måte, ved å etterlate rom for spørsmål. Og mens vi erkjenner alt dette, fastholder vi også – stilltiende eller eksplisitt – at en kultur som er i stand til å uttrykke disse ideene, kraftfullt forsvare dem og, på tross av problemer, gi dem liv – er en overlegen kultur.»2

Noter

1. Alle de siterte forfattere deltok i debatten om multikulturalisme i det polske tidsskriftet Europa nr. 3, 2007.
2. Modernity on Endless Trial, s. 22, min oversettelse.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>