>Anmeldelser Prosa 04|08

Språkdeigen

Per Asbjørn Risnes

Språket fortjener å ropes ut. Men ingen av Universitetsforlagets to nye språkbøker fortjener helt titlenes tegnsetting. Skriv så det selger! er så grunn og smal i målgruppen at jeg er usikker på hvem den skal selges til. Mens Snakk om språk! er så bred og snakkesalig at et par lørdager med NRKs Språkteigen og noen lunsjbordsbruduljer om sidemål langt på vei gjør samme nytten.

<empty>

Christine Calvert
Skriv så det selger! En bok for deg som vil overtale og overbevise
106 sider
Universitetsforlaget 2008

Helene Uri, Olaf Husby, Ingebjørg Tonne og Jon Peder Vestad
Snakk om språk!
188 sider
Universitetsforlaget 2008


Anmeldt av Per Asbjørn Risnes

Det er i utgangspunktet en fremragende idé å la et knippe av landets kvasseste mål-lærde sette språket på spissen. Snakk om språk! burde imidlertid hatt mye mer av den overførte utropsforståelsen av sin egen tittel, à la: «Jøss, det er litt av et språk vi har!» I store deler av boken blir det i overkant mye snakk om språk, i pratmakerbetydningen av ordet.
    Samlingen av kåserier om norsk språks rått og råte er selvsagt både velskrevet og breddfull av lingvistisk paratviten. Spissformulert og morsomt er det for eksempel i Helene Uris rapport fra et årsmøte i Den Norske Forfatterforeningen, der hun måler taletiden med stoppeklokke. Hun konkluderer med at vi sårt mangler et maskulint ord for skravlekjerring.
    Det er også et fint øyeblikk når Jon Peder Vestad bittersøtt analyserer hvorfor folk så ofte kommenterer romsdalsmålet hans med: «Å, så vakker dialekt du snakkar.» Noen ganger er det makt i en kompliment, mener han, andre ganger foreslår han at det kan «skjule seg eit utrygt menneske» bak godordene. Gjennomgangen av de (minst) åtte forskjellige måtene å skrive norsk på er et annet tankevekkende og språkutvidende eksempel. Samme med den etymologiske vuggen til ord som pizza, mamma eller tunge. Det er dessuten fortsatt ikke overflødig å høre språkforskeres syn på bruken av ordet «neger» og andre tabuord.
    Hvor selve boken vil hen, hva vi skal bruke den til, hva slags effekt den skal ha på leseren utover et godt ordelag og kveik til selv å snakke om språk, er jeg mer usikker på. Skrivebordsskuffene har blitt skrapt for mer eller mindre gode kåseri-ideer. Uten at redaktøren har klart å velge ut de beste. Det er som å sitte med de fire språk-kloke ved kaffibordet en sein kveld og høre dem assosiere fritt over det som måtte oppta dem på jobben. Bare med den forskjellen at de alle har hetter over hodet. De tidvis misjonerende epistlene, de korte utfallene mot nynorskhatere eller de hverdagslige anekdotene om barn og ungdoms kreative språkflikking, mangler på en måte tydelige avsendere. Jeg savner enda mer tilstedeværelse, kanskje et bilde av tungemålerne hadde vært nok? En tilfeldig drøs om noe av det mest personlige vi har, gjør man helst med folk man kan se munnen til.

Språkselger Christine Calverts snakketøy er imidlertid mye mer tydelig i forgrunnen. Hun er språkselger og salgsskribent i den mer kapitalfokuserte delen av språkfeltet. Ord er penger. Hun er rask, men slett ikke ødsel. Skriv så det selger! er lettfattelig, tidvis morsom og altså relativt språkøkonomisk (i tillegg er boken på forlagets hjemmeside fordelaktig blurbet av Helene Uri, som hun også tilbyr skriveseminarer sammen med, men så handler det jo også om reklame).
    Det er tydelig å se at teksten har begynt sitt liv som foredragsmanus. Det er muntlig, engasjert og fylt av slike litt banale anekdoter som nok fungerer noe bedre fra kateteret. Boken blir dermed et litt basalt tekstforfatterkurs, som fint får plass i de vanskelige timene mellom siste seminarlunsjen og banketten på kvelden. Klart man kan bruke råd som «hold deg til en hovedide», «skriv korrekt», «unngå klisjeer» og «skriv som du snakker» også utenfor salgsplakatene. Men Calvert hadde trolig solgt inn budskapet sitt bedre om hun gjorde seg litt mer viktig også for andre enn vordende annonseskribenter. Jeg er dessuten usikker på hvor mange de faktisk er.

Lettlest bløffeguide Først halvveis i boken sveiper Calvert såvidt innom andre yrkesgrupper. Og da velger hun nyhetsjournalistikken. Hun forteller at reklametekstforfattere helst bruker den såkalte fiskemodellen med hode (anslag), kropp (brødtekst) og hale (sluttpoeng). Nyhetsjournalister derimot bruker omvendt pyramidemodell, med fallende viktighet i teksten, skriver hun. Etter at typografene gikk bort fra blysatsombrekking er ikke den modellen like dominerende. Men viktigere er det at nyhetsjournalistikk ikke er det man først får bruk for i andre bransjer. Det er et skuffende harehopp over alle de andre sjangerne og virkemidlene som brukes i journalistikken. For eksempel intervjuet, observasjonsreportasjen, referatet eller bakgrunnsartikkelen. Det er fullt av knep der som tekstforfattere daglig både rapper og videreforedler.
    Calvert har imidlertid en grundig og svært nyttig nøkkel til å bli bedre på tittelskriving. Det er ofte en tung dør å åpne for både faglærte og ufaglærte skribenter. Hun gir oss en effektiv og lettlest bløffeguide til antikkens retorikkvirkemidler. Men hun er overraskende tynnskrapt på temaet historiefortelling, som jo har vært reklamebransjens mantra i flere tiår. Det er ikke nok å beskrive den dramatiske kurve i korte trekk, minne om at hovedpersonen trenger motgang og medgang, og ellers fortelle leseren at «det første du må gjøre når du skal fortelle en historie, er å angi at historien er en historie». Historiefortelling er mye mer enn vitser og klassiske eventyr, skulle jeg mene.
    Først i bokens vedlegg kommer det mest matnyttige. Men dessverre er det knappe porsjoner Calvert serverer når hun lister opp forskjellige teksttyper med deres viktigste kjennetegn. Dette burde vært et eget kapittel. Det er mulig jeg undervurderer leseren. Men jeg etterlyser en bedre innføring i hvordan man kan ta i bruk hennes råd på de teksttypene den enkelte leser oftere er borti med tastaturet. Hun nevner pressemeldinger, presentasjoner, notater, brosjyrer og e-poster. Men hun knytter dem ikke godt nok til teksttypenes kjennetegn – slik at vi kunne lært oss å skrive disse med større salgsappell.
    Hadde hun gjort dette, ville det gitt boken et mye bedre Unique Selling Point, for å bruke Calverts egen terminologi.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>