>Anmeldelser Prosa 04|08

Aleksandra Kollontaj sett fra Norden

Kari J.  Brandtzæg

Det er en takknemlig oppgave å beskjeftige seg med Aleksandra Kollontajs liv og virke. Det er langt fra kjedelig, og rommer stoff til utallige bøker, med ulike innfallsvinkler. Derfor: når man utgir en antologi med tittelen Aleksandra Kollontaj og Norden, forventer man noe annet enn at det er nordiske fagfolk som skriver om henne.

<empty>

Ingvill Sørbye (red.)
Revolusjon, kjærlighet, diplomati
Aleksandra Kollontaj og Norden
356  sider
UniPub Forlag 2008

Anmeldt av Kari J. Brandtzæg

Sommeren 2002 befant jeg meg blant norske og russiske forskere i Moskva for å diskutere de politiske og kulturelle forbindelsene mellom Norge og Russland. Konferansen var kommet i stand på bakgrunn av prosjektet «Norge/Russland – naboer i 1000 år». Fra tid til annen ble navnet «Madame Kollontaj» nevnt. Da konferansen skulle oppsummeres, dristet professor Marit Werenskiold seg til å spørre om hvorfor ingen studerte den revolusjonære feministen, ideologen og diplomaten Aleksandra Kollontaj nærmere. Hvilken betydning hadde hun egentlig hatt i Norge? Russerne rynket på nesen, men Werenskiolds innspill virket inspirerende på flere av de norske tilstedeværende.
    En av dem som befant seg i Moskva var Ingvill Sørbye, redaktøren for antologien Revolusjon, kjærlighet, diplomati. Aleksandra Kollontaj og Norden. Siden seminaret i Moskva har Sørbye vært en iherdig formidler av Kollontaj i Norge. Hun har organisert Kollontajseminar i regi av Fritt Ord, signert et innledende essay til nyutgivelsen av Kollontajs politiske og litterære tekster (Revolusjon og kjærlighet, Bokklubben 2005) og for tiden skriver hun en biografi om Aleksandra Kollontaj for Aschehoug. Men Sørbye har altså valgt å gi ut denne antologien først.

Uutnyttet perspektiv Antologien består av 12 artikler av varierende kvalitet skrevet av 10 forfattere fra Norge, Sverige, Finland og Russland. For oss som har spesiell interesse for dette materialet, er det alltid fint med en bok. Antologiens undertittel antyder hennes viktige betydning for utviklingen av forholdet mellom Norden og Sovjetunionen i mellomkrigstiden. Men det er likevel lite redaktøren og forfatterne får ut av sitt nordiske perspektiv. Det faktum at hun hadde finske aner og befant seg i Norge og Sverige som Stalins diplomat er ikke nok. Først og fremst presenteres vi for tekster som dveler rundt Kollontajs biografiske historie, om hennes forhold til Lenin og Stalin, til hennes kjønnspolitiske standpunkter og diplomatiske forhandlinger.
    Aleksandra Kollontaj (1872–1952) tilhørte adelen i St. Petersburg og forlot sin mann og eneste sønn for å studere marxisme i Zürich. Tilbake i St. Petersburg sluttet hun seg til kretsen rundt Lenin og ble snart kjent som en radikal forkjemper for likestilling mellom kjønnene. Kollontaj var overbevist om at bare et kommunistisk samfunn kunne skape likhet mellom kjønnene, og krevde likhet både på det seksuelle, samfunnsmessige og sosial­økonomiske planet. I 1908 måtte hun forlate Tsar-Russland, og som politisk flyktning reis­te hun siden verden rundt og agiterte for kvinnesak og sosialisme. Fra februar 1915 til mars 1917 bodde Kollontaj i et rødt tømmerhus rett nedenfor Holmenkollbakken. Hun var 45 år gammel. På Holmenkolltrikken, mandag 1. mars 1917, leste hun at revolusjonen var i gang.
    Lenin beordret henne snart tilbake til Russland. I det nye Sovjet fikk hun en sentral posisjon som sosialminister. Det ble innført lik lønn for likt arbeid, og kvinnen fikk samme rettigheter som mannen på alle økonomiske og sosialpolitiske områder. Hennes reformer fremsto som de mest radikale i Europa og foregrep på mange måter den moderne skandinaviske likestillingspolitikken og velferdsmodellen. Hvorfor drøftes ikke dette nærmere i antologien?
    Kollontaj mente at moderskapet hadde en viktig sosial funksjon og at ansvaret for barna derfor måtte hvile på hele samfunnet. I de første årene etter revolusjonen fikk hennes radikale tanker fritt spillerom, men etterhvert begynte Lenin og hans krets å fremstille Kollontaj som en forkynner av «utøylet, fri kjærlighet». I 1922 vendte hun tilbake til Kristiania, nå som handelsrepresentant og diplomat for det nye Sovjet. Med unntak av et kort opphold i Mexico, ble hun i Norge til 1930. Da ble hun beordret av Stalin til ambassadørposten i Sverige, hvor hun ble til 1945. Alt i alt levde Kollontaj over 25 år av sitt liv i Norden. Hun døde  i Moskva i 1952, 80 år gammel.

Mytologisering Mye er allerede skrevet om Kollontaj og mye skrev hun også selv. Og det er en kjennsgjerning at flere av hennes egne tekster må leses med et kritisk blikk. Fordi hun kom på kant med både Lenin og Stalin reviderte hun stadig sine dagbokned­tegnelser og memoarer. Forholdet mellom fakta og fiksjon, virkelighet og visjon, politikk og propaganda utfordres derfor kontinuerlig i det eksisterende Kollontaj-materialet. Alle mytene om hennes privatliv har også bidratt til å ødelegge for Kollontaj-forskningen, spesielt i Russland. Det faktum at Kollontaj var kvinne, vakker og omsvermet har heller ikke alltid virket til hennes fordel. Elina Katainen har et poeng når hun i sin artikkel i antologien skriver at «mange forskere har åpenbart vært fremmede for tanken om en kvinne som historisk aktør».
    Faren for mytologisering er imidlertid tilstede også i denne antologien. Fire av artiklene er skrevet av menn født på 1920-tallet, hvorav to har hatt nære relasjoner til bokens hovedperson. En av disse er Vladimir Kollontaj, Aleksandras eneste barnebarn. I artikkelen  «Minnen av farmor» rekonstruerer Vladimir sine opplevelser, blant annet da han uvitende ledsaget sin farmor på et hemmelig, politisk møte med Paasikivi for å få Finland til å slutte fred med Sovjet i 1944. Gjennom Vladimirs erindringer kommer vi tilsynelatende tett inn på Kollontaj. Han er en primærkilde og naturligvis ikke helt objektiv i sin fremstilling. Noe han selv minner leseren om: «Jag vet att familjemedlemmar inte kan objektivt bedöma sina släktningar.» I teksten forsvarer Vladimir farmorens politiske og private valg. Han beskriver en driftig kvinne som utnytter hvert eneste minutt på dagen og som nyter stor respekt for sin ambassadørgjerning. Særlig fremhever han Kollontajs kamp for å bedre kvinnenes situasjon i samfunnet.
    En annen bidragsyter med et noe romantisk forhold til Kollontaj er Vladimir I. Jerofejev, som var ved den sovjetiske ambassaden i Stockholm i 1942–1944. Han skriver: «Kollontaj var en levande legend», og beskriver hvor driftig og vitebegjærlig Kollontaj var: «Hon erkände selv i sina brev att hon alltid strävade framåt, mot något i framtiden, och inte kunde förbli lugn, varken i arbete eller i kärlek. Allt var otillräckligt för henne.» Jerofejev var i den privilegerte posisjon å kunne hjelpe Kollontaj i arbeidet med å skrive memoarene. Riktig spennende blir det når han skriver om hennes «jernbeslagens kista» hvor det fantes mengder av postkort, fotografier, brev, konferansemateriale  og dokumenter fra blant andre Lenin, Plekhanov, Rosa Luxemburg, Clara Zetkin og Nadezjda Krupskaja. I likhet med flere av de andre artikkelforfatterne kommer Jerofejev også inn på Kollontajs forhold til Stalin og spekulerer på hvorfor hun egentlig ble spart under Moskvaprosessene.

Nytolkninger I Norge har Martin Nag i flere tiår vært en trofast Kollontajforsker og en pionér med boken Kollontaj i Norge fra 1981. Hans artikkel «Kamerat, æresfyrbøter og Mowinckels gjest. Aleksandra Kollontaj i Bergen» er godt skrevet med gode sitater og betraktninger hentet fra avisoppslag, brev og dagboknotater. I større grad enn sine medforfattere har Nag et stramt grep om stoffet han formidler, og fokuserer spesielt Kollontajs forhold til Bergen og familien Mowinckel. Særlig interessant blir det når det nære forholdet til statsminister Mowinckel bekrives. Også Anna Rotkirchs skiller seg positivt ut med sine nytolkninger av Kollontajs kjønnspolitiske tekster, i artikkelen «Rakara, friare, friskare. Kollontajs vision för kvinnokroppen». Ved å ta utgangspunkt i Kollontajs mest kjente, kjønnspolitiske skrift, «Den nye kvinnen» fra 1913, første del i triologien Den nye moralen og arbeiderklassen (1918), utfors­ker Rotkirch kroppens betydning i Kollontajs politiske skrifter om kvinnen som arbeider, seksuell partner og mor. I sin lesning trekker Rotkirch veksler på både feministiske teoretikere, naturvitenskapelig tankegods og russisk idéhistorie. Den nordiske dimensjonen er lite til stede, men mot slutten forsøker hun å plassere sine tolkninger i en finsk kvinnehistorisk kontekst.

Mangler redigering Antologien rommer flere gode bidrag, men hadde tjent på et langst strammere, redaksjonelt grep. Artik­lene er disponert uten noen forståelig rekkefølge, mer hulter til bulter med «Kollontaj og Norden» som en slags vag fellesnevner. Flere artikler skjemmes av kronglete språk og lange setninger spekket med detaljerte opplysninger om kompliserte politiske beslutninger og hendelsesforløp. Artikler på 30 sider med over 150 noter viser at forfatterne er nøye med kildehenvisninger, men i flere noter avsløres også mangelfull analyse og refleksjon. I fotnote 56 i artikkelen «Forfatter, feminist og diplomat. Kollontaj og den nye moralen» skriver Sørbye om hvordan partiledelsen på 1920-tallet fant det nødvendig å advare mot «lettsindige holdninger» som Kollontaj ble oppfattet som en eksponent for. I fotnoten fortsetter Sørbye: «Dette var ikke uten grunn. Mange russiske menn kunne tiltvinge seg seksuelt samvær ved å si: ’Den kvinne som ikke ville, hun var bare et offer for småborgerlige fordommer’.» Det var kanskje slik, men hvor har Sørbye hentet dette fra? Mange av artiklene gjentar dessuten de samme fakta og anekdotiske elementer i beskrivelsene av Kollontajs liv.
    Stoffet er spennende nok, og både historikere, statsvitere, diplomater, kjønnsforskere og litteraturvitere vil ha glede av å vite mer om Aleksandra Kollontaj og Sovjetunionens forhold til Norden i første halvdel av det 20. århundre. Men jeg savner en sterkere aktualisering av Kollontaj: Gitt hennes virke i Norden bør man ikke nøye seg med å dokumentere, men også spørre seg hvilken virkningshistorie hun har hatt, for eksempel på det kjønnspolitiske og litterære feltet. De finske bidragene gjør det til en viss grad, men en sterkere aktualisering av stoffet i en norsk og svensk kontekst hadde vært på sin plass – bokens tittel tatt i betraktning.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>