>Anmeldelser Prosa 04|08

Naturens tilstand – en oppdatering

Erik Steineger

Klimaendringer er det store diskusjonstemaet i miljødebatten, og klimabøkene kommer på rekke og rad. Slik må det være når menneskeheten har forårsaket vår tids mest altomfattende miljøproblem. Samtidig fortsetter vi å ødelegge de fleste av jordas naturområder på mange andre måter. To nye bøker gir en betimelig oppdatering om naturens tilstand.

<empty>

Dag O. Hessen
Natur – hva skal vi med den?
271 sider
Gyldendal Norsk Forlag 2008

Bredo Berntsen og Sigmund Hågvar (red.)
Norsk natur – farvel? En illustrert historie
276 sider, illustrert
Unipub Forlag 2008

Anmeldt av Erik Steineger

Hva skal vi med natur? Et tilsynelatende enkelt spørsmål, med noen åpenbare svar. Dagens skoleungdom skal kunne skrive en fyldig redegjørelse om hvor viktig det er å ta vare på naturen og de artene som lever der. Stikkord: Samspill i naturen (økologi), naturen som ressurs (økonomi), opplevelse og rekreasjon (estetikk), naturens egenverdi (etikk). Opinionsundersøkelser viser også at folk flest har forståelse for naturens verdi, både som rekreasjonskilde og ressurs.
    Men enigheten stikker ikke dypt. Alle som har diskutert naturvern, vet at problemene står i kø. Sterke følelser blir satt i sving når det er snakk om rovdyr, skogsbilveier, hytteprosjekter, verneområder og vindparker. Det er strid om definisjoner (hva er egentlig natur?), prioriteringer (er en sjelden sommerfugl viktigere enn hundrevis av arbeidsplasser?), etikk (er alle arter like mye verdt?) og ikke minst estetikk (har en blomstereng større opplevelsesverdi enn en urskog?). Enda vanskeligere blir det når klimautfordringene blir brukt som argument for å gjøre ødeleggende inngrep i naturen, slik vi ser det i debattene om bioenergi og nye vassdragsutbygginger.     
Naturverndiskusjoner kan føles ørkesløse for oss som har vært involvert i noen år. Argumentene blir gjentatt til det kjedsommelige. Det er derfor gledelig når det kommer ut bøker som gir nye perspektiver og ny dokumentasjon. Dette er tilfelle med årets to norske bokutgivelser om natur og naturvern.
    Natur – hva skal vi med den? av Dag O. Hessen belyser tittelspørsmålet fra mange synsvinkler. Og la det være sagt med en gang: Boka serverer dyptpløyende analyser, fascinerende eksempler og mye ny kunnskap om hvordan evolusjonen har utstyrt menneskene med grunnleggende behov for naturen. Hessen er professor i biologi og kjent som en svært produktiv forsker, debattant og formidler av naturvitenskapelige emner. Hans forfatterskap spenner vidt, både innen biologi og andre vitenskapsgrener (jus og filosofi). Alt dette drar han veksler på i denne boka.

Grundig og troverdig Boka er blitt kalt en essaysamling, og kapitlene kan sikkert leses enkeltvis og uavhengig av hverandre. Jeg anbefaler likevel å lese den som en helhet. Boka har nemlig en gjennomtenkt struktur og en dramaturgi i oppbygging og argumentasjon. Bak den saklige, analytiske og tidvis undrende måten Hessen belyser de ulike spørsmålene på, ligger et sterkt engasjement og en vilje til å påvirke leseren. I tillegg er forfatteren god til å beskrive egne følelser og opplevelser. Dette skaper både en fin kontrast til de mer akademiske betraktningene og et inntrykk av oppriktighet. Man tror på forfatteren når han sammenlikner sin kjærlighet til naturen med en heftig forelskelse.
    I første kapittel blir leseren presentert for en rekke filosofiske problemstillinger: hva er natur, hva skiller natur fra kultur, er mennesket selv natur, hva er naturen til for, hvorfor oppfatter vi noen landskap som vakrere enn andre? Hessen kobler andre forfatteres betraktninger til sine egne kunnskaper om evolusjonære tilpasninger hos mennesket. Slik belyser han blant annet teorien om menneskenes landskapsmessige preferanser, som forklarer hvorfor vi er tiltrukket av åpne landskap og utsikt til vann.  
    Deretter skriver han om den kulturelle bakgrunnen for vårt forhold til naturen. Hva er det ved den norske kulturen som gjør at mange av oss nærmest dyrker naturen, «vårt nasjonale lim»? Vi blir introdusert for debatten om kulturelle memer (ordet er en blanding av de engelske ordene gene og memory), som er den kulturelle parallellen til gener. Diktere, malere, forfattere og eventyrere, fra Nansen til Monsen, passerer revy, sammensydd med forfatterens stort sett nøkterne kommentarer. Desto mer virkningsfullt er det når han innimellom polemiserer eller bruker bitende ironi mot dem han er uenig med. Myten om «den edle villmann», de romantiske forestillingene om at urfolk lever i pakt med naturen, blir her effektivt punktert.   
   
Etikk, økologi, økonomi Perspektivet utvides ytterligere i kapitlene «Naturempati», «Dyr og udyr» og «Innlevelse og overlevelse». Først bringes etikken inn med spørsmål om naturen er til for naturens eller for menneskets skyld. Filosofen Peter Wessel Zapffe får sin velfortjente plass, med utsøkte og dels ironiske sitater: «Alt for få nyter den betagende ensomheten i Ørnedalen. Det blir bedre når vi får vei dit ut.»
    Når økologien kommer inn, skriver Hessen på sitt aller beste. Store kunnskaper kombinert med engasjement og en innsjø av personlige erfaringer å øse fra (Hessen er ferskvannsøkolog) er viktige ingredienser i god sakprosa. Tap av biologisk mangfold blir gjennomgått og analysert, med mange interessante eksempler på ulike arters økologiske og økonomiske betydning. For eksempel den oppsiktsvekkende massedøden av bier i Europa. Hessen påpeker den store verdiskapingen biene har som pollinatorer (anslagsvis 30 milliarder dollar bare i Tyskland), men nyanserer samtidig bildet ved å påpeke at naturen er dynamisk.
    Avsnittet «Innvandrere og norskinger» problematiserer de introduserte artene. Mange slike har havnet på myndighetenes svarteliste, som omfatter langt flere enn kongekrabbe, iberiasnegle og amerikansk hummer. Hvor lang tid skal det gå før vi betrakter dem som legale innvandrere, hvilken trussel utgjør de, når skal vi prøve å utrydde dem? Disse problematiske spørsmålene blir ikke underslått, forenklinger er heldigvis ikke Hessens stil.
    Klimaendringene og deres innvirkning på biomangfoldet får også sin nødvendige plass. Boka gir en svært god og pedagogisk forklaring på de dramatiske tilbakekoblingseffektene som gjør det så vanskelig å forstå klimadebatten for menigmann. De ti sidene under overskriften «Kloden i fare» burde bli obligatorisk lesning for alle som deltar i denne debatten.
    Boka er ikke uten svakheter. Hessen skriver godt, men enkelte ganger kommer repetisjonene tett («en lang rekke», «her til lands»), disse burde vært luket ut av forlaget. Noen trykkfeil her og der er til å leve med; én har en viss underholdningsverdi: Det vanskelige ordet «en utviklingsekstrapolering» er blitt delt opp til «en utviklings ekstra polering», som utvilsomt betyr noe annet, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre å polere en utvikling. Noen ganger synes jeg forfatteren gaper for høyt, som når han inkluderer vårt forhold til musikk i sine analyser av hva vi liker og ikke liker, fra et evolusjonært synspunkt. Jeg får en følelse av at han berører dette svært interessante feltet med harelabb; kanskje det like gjerne kunne vært utelatt?
    Likevel: Boka er utvilsomt en av de beste jeg har lest om dette høyaktuelle temaet. Den nøkterne stilen kombinert med et sterkt engasjement som av og til kommer opp til overflaten, gjør at det er vanskelig å legge bort boka. Først og fremst stimulerer boka til egne refleksjoner. Det er en kunst å få til når forfatteren lett kunne ha falt for fristelsen til å dosere.

Farvel til norsk natur? Den andre boka har en annen innfallsvinkel. Norsk natur – farvel? redigert av Sigmund Hågvar og Bredo Berntsen, er en grundig og rikt illustrert dokumentasjon av hvordan det står til med norsk naturlandskap og artsmangfold. Ved utstrakt bruk av statistikk, kart og før-og-nå-fotografier gir boka en overbevisende og skremmende oversikt over den økende oppsplittingen og tap av naturområder i landet vårt. Til tross for de dystre perspektivene, er det likevel blitt en praktbok som ikke er uten håp og optimisme.
    Redaktørene har skrevet mesteparten av boka selv. De har svært gode forutsetninger for å utføre dette banebrytende arbeidet. Begge har et omfattende og langvarig forfatterskap bak seg, bl a om naturvern i Norge. Tidligere har de sammen redigert Norsk urskog (1991) og Norsk naturarv. Våre naturverdier i et internasjonalt lys (2001). 
    Første del gir en historisk bakgrunn og en kort oversikt over det globale tapet av naturområder og arter. Her er mange eksempler på tidligere tiders naturvernkonflikter og et globalt perspektiv som gjør det lettere å forstå viktigheten av naturvern. Når jeg leser denne delen, blir jeg ganske nedstemt over den endeløse rekken av rapporter, utredninger og rådgivende organer som alle har konkludert med det samme: Vi er nødt til å stanse ødeleggelsene av biomangfoldet. Når boka påpeker at Norge ennå ikke har fått en naturmangfoldlov, fire år etter en omfattende og entydig NOU, blir den manglende handlingsviljen overtydelig.
    Hoveddelen gir en grundig dokumentasjon av oppsplitting og tap av norsk natur. Her bidrar spesialister på ulike naturtyper: høyfjellsområdene, kystnaturen, elver og bekker, våtmarker, urskoger, kulturlandskap og grønnstruktur i byer og tettsteder. Tekstene er illustrert med kart, diagrammer og fotografier. Dette er selvsagt også deprimerende lesning, men et helt nødvendig grunnlag for en snuoperasjon. 
    Siste del peker framover. Først kommer en oversikt over hvilke muligheter vi har når vi skal sette i gang en redningsaksjon for norsk naturarv. Her blir diverse lover, retningslinjer, utredninger og indekser gjennomgått.  Deretter kommer et kapittel som viser viktigheten av statlige verneområder. Siste kapittel skisserer tre alternative framtidsscenarier for norsk naturs skjebne. Dette er et konkret og konstruktivt bidrag til hvordan den nødvendige redningsaksjonen kan foregå.
    Selv om denne boka har en innbydende design og er rikt illustrert med mange flotte bilder, er den nok først og fremst skrevet for spesielt interesserte (som det forhåpentligvis er mange av). De ulike kapitlene er skrevet i forskjellige sjangre. Sjangerblanding kan gjøre en bok mer variert og leseverdig, men i dette tilfellet synes jeg det er en svakhet. Det virker som om redaktørene ikke helt har bestemt seg for om de redigerer en lærebok, en utredning eller et kampskrift.
    Noen eksempler: Kapitlet «Inngrepsfri natur blir stadig sjeldnere» har overskrifter som «Hva er verdien av inngrepsfri natur?», «Det norske landskapet endres» og «Fra livsnødvendighetssamfunnet til industrivekstsamfunnet». Slike overskrifter, og tekstene under dem, gir klare assosiasjoner til lærebøker. Kapitlet «Fra villrein til villa» har mange kart, bilder og statistikk – en slags utredning. Deretter kommer kapitlet «Nedbyggingen av kystnaturen. Et varsko for Skagerrakkysten!» som mest minner om et kampskrift, med overskrifter som «En skremmende statistikk» og «Markedet: En farlig veiviser i kystsonen».
    Utryddelsen av arter og ødeleggelsene av naturområdene på jorda går nå svært raskt. For å snu utviklingen trengs dokumentasjon og gode strategier. Begge disse bøkene gir viktige bidrag. De bør finnes på ethvert offentlig bibliotek og leses av alle som er opptatt av disse spørsmålene. Men også av alle som ikke er opptatt av dem, men har makt til å gjøre noe med utviklingen.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>