>Anmeldelser Prosa 04|08

Tilværelsens avskjær

Geir Grothen

Ruiner er mer enn bare ting. Eller: ruiner er de aller største tingene, ruiner er etterlatte eller oppgitt faste konstruksjoner, ikke løsøre, inventar, bevegelig driftskapital. Ruiner har en stor fascinasjonskraft på det moderne mennesket, større og større etter som hungeren etter mening og sammenheng har vokst.

<empty>

Marit Eikemo
Samtidsruinar
220 sider
Spartacus Forlag 2008

Anmeldt av Geir Grothen

Jeg har så lenge jeg kan huske vært glad i det som er latt tilbake, det avfeldige. Kanskje kom min fascinasjonen med min mors lesning av Serafin og Plym av Phillipe Fix? Koblingene: den kjære stemmen som leser, og innholdet i det som ble lest, de detaljrike tegningen til Alain Gree. Ens fascinasjoner og aversjoner har ikke sjelden sitt utspring i dunkle opprinnelsessituasjoner. De beskrevne og tegnede heltene Serafin og Plym tok i bruk tingene det fremvoksende konsumsamfunnet ikke lenger hadde bruk for, det avfeldige. Av det ingen lenger anså hadde verdi, lagde de hus og andre innretninger – fantastiske alle sammen.
    Det landet vi kaller vårt eget er ikke belemret med prangende ruiner, snarere tvert imot. I vår armod og som en følge av vår geografiske beliggenhet ble treet valgt som bygningsmateriale for oss. Treverk brenner og råtner vekk, tilbake står bare beskjedne hustufter, funderinger fra ting som ikke lenger finnes.
    En samtidsruin hva er det? Som ruiner betraktet er selv de eldste ruiner samtidige: Forum Romanum, Akropolis, de tyskbygde kystfortene i Lyngen. Fortidige ruiner er forsvunne ruiner: ruiner som er fjernet fra jordens overflate enten ved å være slitt bort av vær og vind, ved at materialene de en gang bestod av er blitt benyttet til andre byggverk (som igjen kan ha blitt til ruiner), eller at de simpelthen er skjult under andre bygningsmasser. Med hensyn til hva fremtidige ruiner er, sier vel det seg selv. Det må være noe annet Marit Eikemo mener med tittelen Samtidsruinar enn dette. Muligens mener hun at ruinene hun skriver om er unge ruiner, ruiner in spe, eller ruiner som ikke burde ha vært ruiner? Et fellestrekk ved bygningene og tingene hun skriver om er at de forholdsvis nylig ble tatt ut av bruk: smelteverket i Odda, asylmottaktet i Gulen, Skuibakken i Bærum.  Alle ruinene hennes er ferske, men er likevel, som det viser seg i teksten hennes, allerede vippet over i det utidsmessige uten å ha klart eller en gang være i nærheten av å stå i utsikt til å klare passasjen over i det verneverdige. Med andre ord, det er ikke vrangt å tenke Eikemos samtidsruiner som bygningsmasser og ting lukket inne i tingenes skjærsild: frarøvet det livet de en gang hadde, men ennå ikke lukket inn i bygningsmassenes himmel, det verneverdige. Og slik sett er det en fin oppgave forfatteren har påtatt seg: å skrive om tingene samtidig som de holder på å bli glemt, før noen har begynt å huske på dem igjen. Slik er solidarisk skriving.

Tingenes tale Å skrive om ruiner, eller om ting i det hele tatt, kan på mange måter fremstå som lettere enn å skrive om abstrakte fenomener som mellomenneskelige ting, tanker, ideer eller følelser. I motsetning til ulne ubestemte størrelser ligger tingene der, fastlåste i sin materialitet, fulle av spor og tegn, tilblivelse, bruk og forfall. Å begynne å skrive om tingene er ofte å oppsøke dem, enten der de ligger, eller i minnet. Ikke sjelden er siktemålet å få tingene i tale. Lengselen etter å høre hva tingene har sett, er opplagt for alle som har besøkt et låvetak eller en sjøbod full av gjenstander preget av langvarig bruk. En fare ved all slik skriving er at man i stedet for å lytte til den svake ansatsen til mumling fra tingene, ender opp med å selv putte ordene i munnen på dem. Å putte ordene i munnen på tingene er å la tingene og menneskene som en gang stod i forhold til disse tingene, i stikken. Det største sviket ligger i at tingene og menneskene som hadde et forhold til disse tingene, viker til fordel for en presentasjon av forfatterens sensibilitet. Forholdet mellom forfatteren og tingene vil alltid innebære et element av det umulige; å få tingene i tale er ikke mulig uten nettopp forfatterens sensibilitet, tingenes tale er jo ikke annet enn et mer eller mindre kunstferdig triks; uten en meddelende mellomkvinne, ingen meddelelse. Ergo, å tolke tingenes tale fordrer en nesten utidsmessig beskjedenhet. Eller skinnet av det samme.

Fortid og samtid Et annet faremoment ved å skrive om det som var, det vil si fortiden, ligger i den nesten uunngåelige fornemmelsen, følelsen, overbevisningen av at vi, nå, vet bedre. Denne ufortjente og tvilsomme fordelen må holdes i sjakk for å yte det man til enhver tid skriver om rettferdighet. Et tredje faremoment ligger i fristelsen, som ikke blir mindre overhengende når fortiden man beskriver er den såkalt nære fortiden, til å benytte fortiden til å bedrive polemikk mot det man ikke liker ved samtiden. Katalogen av objekter man skriver om vil i slike tilfeller samvariere med katalogen av aversjoner og oppheng en har overfor trekk ved samtiden. Faren for dette er kanskje nettopp mest overhengende i den genren Eikemo skriver seg inn i her, en genre som ligger mellom den (løst) faglige skriving og det fritt litterære, en genre hvor det skrivende subjektet unektelig har en viktig rolle, og hvor det følgelig blir svært viktig å turnere denne nennsomt. Best lykkes Eikemo med dette i stykkene «Ingen tittel på grava», «Oddaprosessen» og «Minn meg  om deg», minst i stykkene «Norway in a Nutshell» og «Notat frå eit kjellarmørke».
    I «Ingen tittel på grava» besøker Eikemo gravplassen på Valen sykehus, beveger seg mellom de beskjedne steinene, rapporterer: For denne leseren er det som om gravplassens blanding av ensomhet og dødens høytidelighet forløser en åpen, undrende holdning hos Eikemo, holdningen avsetter seg i setningene, som uten å ta noen som helst grad av lettvint stilling til de døde og det livet de en gang levde, heller motsatt, som i denne passasjen hvor hun respektfullt fantaserer om en gravstein:

Det finst ulike reiser eit menneske må gjere i livet sitt, frå ein stad til ein annan, frå ein tilstand til ein annan. Då kvinna kom fram til staden der mor hennar hadde levd og døyd utan henne. Ei siste og kanskje første helsing frå dotter til mor: Eg gir deg denne steinen.


Det er mange passasjer som denne i dette stykket, passasjer hvor forfattersubjektet trer i bakgrunnen, eller kanskje heller absorberes av situasjonen: det opplevde og sansede får forrangen. Det er svært godt, det er følsomt gjort og ikke minst: det er preget av respektfullhet, ingen dommer felles. Eikemo lykkes i slike passasjer i å formidle anelser av noe uutgrunnelig. Jeg synes stykket var gripende og tenksomt på en og samme tid, en kombinasjon det slett ikke er lett å få til.  

Moralistisk Eikemos prosjekt i denne boken er ikke enkelt, det ville vært litt av en bedrift om hun hadde lykkes med alt. Stykket om flyktningeasylet i Gulen («Norway in a Nutshell») er preget av en underliggende moralistisk grunnholdning som, trass i at det er vanskelig ikke å sympatisere med den, likevel først og fremst irriterer. Stykket handler om asylmottaket som de bosniske flyktningene forståelig nok ikke ville være i, isolert som det var, men Eikemos selvsagte stillingtaken i dette spørsmålet, for flyktningene og deres opplevelse av isolasjon og bortplasserhet, og ikke minst mot de etablerte maktstrukturenes og befolkningens manglende forståelse av dette, ødelegger stykket, farger det med en forargelse som egentlig ikke bidrar til noe som helst: Stykket blir en demonstrasjon av en liberal-radikal posisjon, eller hva man nå skal kalle den; ansatsene til undring over hva det var som foregikk den gangen, hva befolkningens svært urovekkende irritasjoner besto i, drukner i forfattersubjektets posisjonsriktige moralske forargelse. Historien om mottaket blir til et instrument for formidling av politisk retorikk som ikke yter rettferdighet til det komplekse i den urovekkende og fremdeles pågående debatten om retter, frihet og plikter i en verden preget av flukt, migrasjon og urett.
    Det er slett ikke vanskelig å anbefale Eikemos bok, mest av alt fordi den er tankevekkende. Ved sine nærlesninger av ting og fenomener fra den nære fortiden forteller den noe om tilværelsens avskjær. Best av alle likte jeg stykkene der Eikemo lyktes med å formidle det som nærmest er uformidlelig annet enn ved bruk av fiksjon, det avglemte, bortglemte, det som ikke gjorde stort ut av seg mens det ennå var, som forsvant uten særlig oppstuss. 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>