>Bokessay Prosa 04|08

Om Haag og Hades. Folkemord, forfall og fremskrittstro i tre nye bokutgivelser

Erlend M. Leonhardsen

De siste måneder har vært begivenhetsrike for alle med interesse for internasjonal strafferett – med tiårsfeiring av Den internasjonale straffedomstols statutter, arrestasjonen av Radovan Karadzic og utstedelsen av arrestordren på Omar Bashir. Skrives det norsk sakprosa som kan bidra til forståelse på feltet? Erlend M. Leonhardsen har lagt tre nye utgivelser om forbrytelser mot menneskeheten under lupen.

<empty>

Bernt Hagtvet (red.)
Folkemordenes
svarte bok
669 sider
Universitetsforlaget 2008

Steingrímur Njálsson
Forbrytelser mot
menneskeheten
233 sider
Vidarforlaget 2007

Kjell Arild Nilsen
Milosevic i krig og i Haag – en dokumentasjon
406 sider
Sypress forlag 2007

Diplomater, jurister og NGO-industrien feiret 4. juli det rettslige instrument de i Roma for ti år siden sammen hadde skapt. Enkelte måtte riktignok den gang tvinges til enighet gjennom harde kompromisser, atter andre var slett ikke der, men alt dette var glemt denne soltunge formiddagen i en stille småby i det nordvestlige Europa. Dagens jubilant var statuttene for Den internasjonale straffedomstol (ICC), og åstedet for feiringen var det smått pompøse Fredspalasset i Haag.
    Dette internasjonale humanitariatets yppersteprest, señor Moreno-Ocampo – sjefanklageren som tidlig i sin karriere etterforsket og fikk dømt tidligere junta-topper i Argentina – skred opp på talerstolen. Deres kongelige høyhet, sa han, eksellenser, venner, kolleger, ladies and gentlemen. Mens jeg snakker, er hr. Bemba på vei til Scheveningen.
    Humring i salen. Scheveningen, visste vi, er Haagværingenes alltid overfylte badestrand på Nordsjøkysten. Jean-Pierre Bemba er tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, inkludert drap og voldtekt, begått i Den sentralafrikanske republikk. Hr. Bemba skulle ikke på badetur, men til et nederlandsk fengsel, der han sitter i ICCs varetekt.
    Domstolens virke er en direkte konsekvens av det jubileum som ble feiret i Haag – «menneskehetens» beslutning om at krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord ikke lenger skulle kunne begås straffritt. Den beslutningen hvilte igjen på erfaringer med de midlertidige, internasjonale strafferettstribunalene for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Rwanda (ICTR), disse igjen inspirert av Nuremberg-tribunalet og muliggjort blant annet av den kalde krigens slutt. «What good will it do?» spurte Hanna Arendt i Eichmann i Jerusalem og svarte: «there is but one possible answer: It will do justice.» Dette er imidlertid et ufullstendig svar i dag. I tillegg til dette normative aspektet har internasjonal strafferett også som (instrumentell) målsetning å bidra til nasjonal og regional stabilitet.
    Uken etter ble det klart at Moreno-Ocampo ville be ICCs dommere utstede arrestordre på Sudans sittende president, Omar Bashir. Grunnlaget var blant annet folkemord. Beslutningen ble møtt med betydelig kritikk (men også med håp). Særlig ble det anført at dette vil vanskeliggjøre fredsprosessen i området og styrke Bashir internt. Lignende kritikk har vært fremsatt i forbindelse med konflikten i Nord-Uganda, der ICC har utstedt arrestordrer på lederne i opprørsgruppen LRA.
     Problemet «fred versus rettferdighet» involverer en lang rekke usikre momenter. Ofte er det en konstruert dikotomi, som kan forstås i lys av interessepolitikk, hvor de internasjonale og regionale stormaktenes opptreden såvel som nasjonal politikk er av betydning. I Folkemordenes svarte bok (FSB), en murstein med 26 bidragsytere redigert av Bernt Hagtvet, er faglig innsikt om slike spørsmål nesten fraværende. Boken bringer ellers omfattende studier av folkemord og statlig massevold i forrige århundre, fra flere ulike perspektiver, så utelatelsen fremstår litt overraskende. Riktignok spanderer Janne Haaland Matlary åtte vaklende linjer i et ellers godt etterord på temaet (i sammenheng med Darfur), Hagtvet får plass til ca. en side (s. 50), mens Nik. Brandal, Ellen Emilie Stensrud og Dag Einar Thorsen i en oppsummerende artikkel går inn i deler av tematikken (s. 562–568) – de skriver informert om rettsoppgjørenes rolle i overgangsregimer – men noe selvstendig studium finner man ikke. Også med tanke på hvor stor debatt dette er internasjonalt, i norske aviser og i norsk utenrikspolitikk, er dette et av valgene jeg undrer meg over.
    Folkemordsforskeren Helen Fein hevder at de fleste stater som begår folkemord er avhengig av andre stater for anerkjennelse, støtte og allianser. Det suksessfulle folkemord avhenger rett og slett av de øvrige statenes godtakelse. Det kan gjennomføres nettopp fordi stormaktene enten utfører det, væpner dem som utfører det, eller tolererer det. Slike temaer har ingen sentral plass i FSB, heller ikke i forbindelse med humanitær intervensjon, det store dilemmaet. Det vil si: Med sin særpregede, stilistisk selvsikre eleganse spanderer redaktøren et par-tre sider, i en ellers lærd og dekkende innledning, på Darfur-konflikten (s. 31–33), men fraværet av vitenskapelig standard blir her eklatant.
   
Et tema ulikt alle andre Å skrive om folkemord er krevende. Som Mark Levante påpeker i Genocide in the Age of the Nation er én sak å beskrive grusomheter. Men hvordan kan noen opphøye seg til ekspert på å forstå drap på millioner av mennesker? Hannah Arendt omtalte det slik: «Human history has known no story more difficult to tell than that of the concentration camps.»
    FSB ønsker å appellere til lesernes «moralske og politiske bevissthet» (s. 16). Det er tenkelig at denne leser er sjelelig særlig avstumpet, men det er egentlig bare Bjarte Brulands tekst om holocaust i Norge som har denne virkningen. Kanskje skyldes det at her er få feltstudier, intervjuer med ofre, vitner eller gjerningsmenn. Et unntak er Evelin Lindners glimrende kapittel «Ydymykelse, ydmykhet og demokrati», som omhandler sosialpsykologiske mekanismer i konfliktsituasjoner og peker på evnen til å tåle politiske nederlag som et sentralt kjennetegn ved demokratiet. Men hvorfor er antropologene fraværende? Jan Egelands bidrag, som ifølge forordet «ville bidra med sine personlige erfaringer fra Darfur», fremstår bare halvveis vellykket i så måte. Det er forståelig at en antologi har en eklektisk tilnærming, men her er eklektisismen mest selektiv og prangende: Boken har en voldsom overvekt av historikere og historikerbastarder av typen statsvitere (ja, signe dem, men kjære vene da!). Hvor er teologene, religionsviterne og juristene? Noen filosofer her? Dette fremstår langt mer som en sammenrasket bukett av konferanseinnlegg fra redaktørens venner, fagfeller og protesjeer, enn et helhetlig studium av folkemord – slik man kan forvente ut fra bokens tittel, lengde og selvpresentasjon.

Hasn’t Jahwe faded too far out of sight? Religionsdimensjonen er nærmest fraværende i FSB, og vi kan spørre med Karl Jaspers: «Hasn’t Jahwe faded too far out of sight?» Religion må sies å spille en viktig rolle før, under og etter folkemord, både på godt (som Helen Fein har påvist, ble mange jøder spart der religiøse ledere gikk ut offentlig mot deportasjon) og på vondt (som Leo Kuper har hevdet, religionenes krav på absolutte sannheter gir «mandat» for folkemord – jf. kristne misjonærers rolle i å gi opplæring i myter om ulike raser i Rwanda og Burundi, omtalt på én side i Thea Martine Ottomanns meget gode kapittel om Rwanda). Som Omer Bartov og Phyllis Mack konkluderer i en antologi om religion og folkemord: «The relationship between religion and genocide in the twentieth century has both legitimized mass murder and resisted it, repressed past crimes and tried to come to terms with them, justified the perpetuation of existing social, political and religious structures and subjected them to scrutiny and critisicm.» Hvorfor får vi ikke et eget kapittel om dette i FSB?
    Vel så overraskende er det kanskje at teologien utelates som verktøy for å forstå ondskapen (eller allminneligheten) som ligger i bunnen når mennesker begår de mest uhyrlige forbrytelser mot hverandre. Hagtvet, allvitende, skriver godt om Richard Rubinstein (s. 34–35), men noen systematisk behandling foreligger ikke. I sin oppsiktsvekkende bok (God) After Auschwitz oppsummerer Zachary Braiterman jødisk teologi etter dødsleirene slik: «At least for a long time to come, none but the most stringently ultra-Orthodox are likely to justify God at Job’s expense.» Med en variant av filosofen Hans Jonas: Hva bidro Srebrenica med til det vi alltid har visst om menneskenes ondskap overfor hverandre? Gud døde ikke bare hos Luther, Hegel, Nietzsche og på sekstitallet. Når Hagtvet er redaktør, er Han fortsatt nokså død.

Ondskap som faktum
Hannah Arendts begrep om «den radikale ondskap», hvor mennesket blir overflødig, er velkjent. Likeså Zygmunt Baumanns ideer om byråkratisk ondskap. I FSB får vi stort sett bare Nils Christies oppsummering (s. 461–468) av sin bok Fangevoktere i konsentrasjonsleire (1972) som fremstår, for å si det sånn, ikke helt moderne. Særlig dyptpløyende er det i hvert fall ikke. Jeg savner en grundigere, mer oppdatert studie her. Hvorfor er ikke Arne Johan Vetlesen, internasjonalt kanskje vår største forsker innen dette feltet, representert? Eller hva med Lars Fr. H. Svendsen, forfatteren av Ondskapens filosofi?
    Forskerne kunne i den sammenheng studert noen av ICTY og ICTRs mange avgjørelser. Ta saken mot Goran Jelisic, den første der ICTY vurderte spørsmålet om folkemord. Var han en stinknormal Dummkopf? Han presenterte seg for domstolen ved navnet Adolf, et kallenavn han selv hadde valgt. Jelisic forklarte at han hatet muslimske kvinner, som han omtalte som «dirt», han ønsket å sterilisere dem for å hindre at antall muslimer økte, men han ville begynne med å drepe mennene for å hindre enhver formering. Domstolen konkluderte med at han hadde en forstyrret personlighet, og anbefalte psykiatrisk behandling.
    Eller hva med tilgivelse og forsoning etter folkemord? I høyeste grad et praktisk spørsmål mange steder i dag. Er det fortsatt Vladimir Jankélévitch’ «Le pardon est mort dans les camps de la mort» som rår? Leseren bes lete annetsteds. Folkemordskonvensjonen er inntatt i boken som en formanende fortale. Svært mange av forfatterne omtaler folkemordskonvensjonen, så det synes å være bred oppslutning om at den spiller en rolle. Enkelte drøfter den inngående. Likevel forbigår alle bokens bidragsytere hver eneste dom i hver eneste domstol som har avsagt dom etter konvensjonen, så nær som én (Mønnesland, s. 359). Hans fem linjer om folkemordssaken «Bosnia mot Serbia» i Den internasjonale domstol («menneskerettighetsdomstolen», som han kaller den) i 2007 er imidlertid lite relevant.
    Det overrasker at ikke materiale fra alle disse domstolene er benyttet på en skikkelig måte av alle forfatterne som kunne dratt fordel av det. Med omfattende og grundig bevisvurdering og utstrakt bruk av ekspert­vitner må da dette materialet være en skatte­kiste for folkemordsforskere? Mesteparten er endog tilgjengelig rett på Internett. Kan det være at området så langt mangler en skikkelig ledestjerne, en superbestseller fra en filosof eller sosiolog av stjerneformat, en Akayesu i Arusha eller en Jelisic i Haag? Vil arrestasjonen av Radovan Karadzic lede til at folkemordsforskerne setter seg på flyet til Schiphol?
    Ida Waal er den som skriver mest om jussen (i «En juridisk og politisk begreps­analyse»), og hun gjør det nesten helt på frihånd. Ifølge folkemordskonvensjonen er det et vilkår for at folkemord foreligger, at hensikten er å utrydde/ødelegge en gruppe som sådan. «Kravet om hensikt hadde betydning for rettssaken mot Slobodan Milosevic, som stod tiltalt for folkemord mot bosniske muslimer i 1992 og 1995. Et springende punkt var å bevise at han hadde til hensikt å utrydde den muslimske befolkningen i Bosnia ... Etter hans død vil vi aldri få en rettslig avklaring av dette spørsmålet» (s. 77). Men i «Bosnia mot Serbia» uttalte domstolen at «A point which is clearly decisive in this connection is that it was not conclusively shown that the decision to eliminate physically the adult male population of the Muslim community from Srebrenica was brought to the attenton of the Belgrade authorities when it was taken».
    Jeg mistenker at Waal ikke har lest denne helt sentrale dommen. Mistanken styrkes ytterligere når hun skriver at «hittil er det ikke opprettet noen effektive håndhevelsesmekanismer» for folkemordskonvensjonen (s. 92), og den blir vel egentlig bekreftet når hun forteller oss at det hun kaller «FNs krigsforbryterdomstol» har «erkjent» at hendelsene i Srebrenica var folkemord, noe hun oppdaget i Dagsavisen (s. 94). Nær sagt hver eneste setning om rettslige spørsmål er feil eller misforstått.
    Til bokens forsvar bør det imidlertid inn­vendes at Ellen Emilie Stensrud gjør en meget god analyse av mange lignende spørsmål i et kapittel om «Den kambodsjanske tragedien og kampen om oppgjøret etter Pol Pot», som er et av de sterkeste bidragene. Den samme tragedien er mesterlig beskrevet av nestoren Ben Kiernan. Det er altså flere gode bidrag i FSB, men den er ujevn og har for mange hull: Enkelte av bidragene er mest å ligne med dunk­le planeter, kun unntaksvis anes en grime lys fra forfatterens status som stjerne; andre igjen skinner klart av egen kraft. Som Tore Linné Eriksens artikkel om folkemordet i Namibia og Odd-Bjørn Fures artikkel om utslettelsen av de europeiske jødene. Også Hans Fredrik Dahls artikkel om antisemittismen i norsk historie må trekkes fram som et høydepunkt. Hvorfor Svein Mønnesland og redaktøren avspiser oss med bare 12 sider totalt om det tidligere Jugoslavia, er imidlertid et mysterium. Det må betegnes som bokens kanskje største svakhet (det er ikke mye om Rwanda heller, men langt grundigere) og gjør at den fremstår mindre relevant for samtiden enn nødvendig. Selv om ingen har skrevet om Kina (!), er boken altfor tykk på midten av det 20. århundre.

Holocaust-dominans
Som ellers i folkemordsforskningen, er det holocaust som dominerer i FSB. Jahn Otto Johansens bidrag om forfølgelsen av sigøynerne opp gjennom århundrene er et verdifullt supplement. Om det er holocaust-dominansen som har ledet til at såpass mange temaer er utelatt, vites ikke.
    Kjønn er blant temaene som burde vært langt mer belyst. En kan ikke forstå folkemord og forbrytelser mot menneskeheten i dag uten dette perspektivet – men det har ingen plass i FSB.1 Voldtekt benyttes som militær taktikk i Kongo, akkurat som i Bosnia. Rwanda-tribunalet avsa en viktig (men svakt argumentert) dom i Akayesu-saken (som Njálsson omtaler, se nedenfor) der tribunalet kom til at også voldtekt kunne være folkemord etter folkemordskonvensjonen. I tillegg savner jeg drøftelse av forskningen knyttet til «gendercide», det vil si systematisk drap/ødeleggelse av personer på grunn av deres kjønn. Øystein Gullvåg Holter er en av mange som har skrevet om dette.
    En annen utelatelsessynd i FSB er ofre og vitner. Tusenvis av vitner har reist til Haag for å forklare seg. Beskyttelse av vitner er helt sentralt. Uten vitner, ingen domfellelser. Slik vitnebeskyttelse kan foregå på mange måter, mest vidtgående er fullstendig relokalisering, undertiden til et helt annet land, mens en bussbillett eller et simkort kan være tilstrekkelig i andre tilfeller. Noen kunne tatt en lang prat med vitnene.
     FSB har begrenset seg til det 20. århundre. Og for å kunne finne meningsfulle fellestrekk og av praktiske årsaker er antagelig en slik begrensning fornuftig. Men årsaker? Christie, for eksempel, viser til Bauman, som knytter holocaust til «modernitetens krav om rasjonalitet». Som alle vet (og som Eric Rothstein minner oss på), begynte moderniteten med Gutenberg, Machiavelli, Erasmus, Luther, Montaigne, Bruno, Galileo, Descartes, Rousseau, franske eller amerikanske revolusjonære, Hegel eller Nietzsche. Ben Kiernan, som også har skrevet en bok på over 700 sider om temaet, ser kombinasjonen av rasisme, religiøse fordommer og idealisering av bondebefolkningen som et gjennomgående trekk ved folkemord i det 20. århundre (s. 112). Meget mulig, men jeg kunne tenke meg at empiri hadde vært brukt i FSB til å underbygge slike påstander. I boken When Things Fall Apart (2008) viser Robert Bates ved bruk av kryssnasjonal statisikk og kvalitative studier hvordan etniske konflikter ofte oppstår når endringer i global økonomi og dårlig økonomisk styring nasjonalt sammenfaller. Etniske konlikter bidrar til politisk konflikt i Afrika, men de inntreffer når stater svikter. Når dette skjer i kombinasjon med «dehumanisering av de andre» (som Thea Martine Ottmann skriver i sitt kapittel), kan det være grunnlag for folkemord.
    FSB er en ambisiøs og omfattende antologi og bør i høyeste grad premieres for å ha latt yngre skribenter slippe til og for å bidra til at det finnes oppdatert forskning om et så viktig tema tilgjenglig på norsk. For den som kan lese fremmedspråk, finnes det imidlertid hundrevis av antologier og omfattende studier om det samme. Så veldig mye grensesprengende originalt kan jeg ikke finne i FSB, men det er kanskje ikke helt rettferdig å forvente. Kanskje bør en antologi om folkemord utgitt på Universitetsforlaget vurderes etter samme premisser som norsk film? En femmer på ­norskingterningen?

Forbrytelser mot menneskeheten Steingrímur Njálssons debutantverk Forbrytelser mot menneskeheten (FMM) fremstår minst like svart som Hagtvets antologi. Boken omhandler begrepet «forbrytelser mot menneskeheten» (en kanskje vel så god oversettelse er «menneskeligheten»), en type forbrytelser der internasjonale straffedomstoler har jurisdiksjon. Njálsson skriver innimellom svært så informert, for eksempel om ICCs tilblivelse og sentrale politiske spørsmål i den forbindelse (s. 215–219). Han avslører likevel store svakheter (og da tenker vi ikke på slapp redigering, irriterende gjentagelser og en lang rekke små og store misforståelser som skjemmer betydelig – dem laster vi primært utgiver Vidarforlaget for): På s. 220 og på s. 107 siterer han Arendt fra/om Eichmann in Jerusalem, med to ulike oversettelser til norsk av den samme teksten. Den ene lyder: «Slik du støttet og iverksatte en politikk som gikk ut på ikke å ville dele verden med det jødiske folk ... finner vi at det ikke kan forventes av noen ... å skulle dele verden med deg. Dette er grunnen, og den eneste grunnen, til at du må dingle.» Et klassisk sitat, men en vet ikke om en skal le eller gråte når Njálsson tror det er «dommernes avsluttende, konkluderende ord» han siterer, mens det i realiteten er Arendts ord.
    På s. 204 går det helt galt. Njálsson skriver at «FN-paktens bærende prinsipper er at krig ikke er lov annet enn som selvforsvar [galt!]. ... Og suvereniteten til å avgjøre rett og galt i slike situasjoner tilfaller formelt verdens øverste legale autoritet, Sikkerhetsrådet, som skal godkjenne statenes forsvarsaksjoner.» En slik regel ville være en uhørt innskrenkning i suvereniteten – og har ingen støtte i teksten, rettspraksis eller teori.
    Mer interessant enn dette litt underlige synspunktet, er imidlertid at Njálsson ikke synes å ha noen konsistent oppfatning av hva han sier. På s. 143 skriver han nemlig (oppsiktsvekkende og helt feilaktig) at Sikkerhetsrådets resolusjon «om våpenembargo for [sic] det tidligere Jugoslavia» var i strid med «’retten til selvforsvar’, som ifølge FN-pakten tilkjennes ethvert folk, enhver nasjon». Men mener Njálsson det samme hvis resultatet byr ham imot? I note 21 skriver han at Milosevic kom med innvendinger mot ICTYs legimitet og legalitet, et argument forfatteren (helt feilaktig) kaller «åpenbart uholdbart idet han hevdet at FNs Sikkerhetsråd, verdens høyeste legale myndighet, ikke har myndighet til noe slikt som å opprette internasjonale straffedomstoler». Hvilke grenser setter Njálsson for «verdens høyeste legale myndighet»? Inkonsistent argumentasjon er symptomatisk for boken.
    FMM er et nokså lettbent og springende eksposé over temaet forbrytelser mot menneskeheten. Hverken fra et filosofisk, politisk eller juridisk perspektiv er den spesielt analytisk velutstyrt. Forfatteren har bedre kontroll over historien på Balkan og i Rwanda. Han skriver innimellom litt breialt («Til tross for deres i tid og rom begrensede virke, er ad hoc-tribunalene likevel preget av det ontologisk besettende fenomenet varighet», s. 17), men språklig er han øyensynlig meget bevisst og hans penn er stort sett stø. Til tross for nokså åpenbare svakheter, kan man ikke annet enn å beundre slike ambisjoner hos en sakprosadebutant. Hva angår perioden etter 1945 formår Njálsson alene å favne bredere enn de mange stemmene i redaktør Hagtvets register.

I krig og i Haag Som kjent ble Radovan Karadzic nylig arrestert og utlevert til ICTY, tiltalt blant annet for folkemord. Denne hendelsen alene gjør at NTB-journalist Kjell Arild Nilsens utmerkede Milosevic i krig og i Haag – en dokumentasjon med ett blir høyaktuell. Temaet for boken er rettssaken mot Milosevic i Haag. Nilsen gjengir en rekke avlyttede telefonsamtaler Milosevic hadde med Karadzic. Det er svært spennende lesning. For eksempel en samtale rundt juletider 1991: «Karadzic: ‘Jeg er glad for at de kødder med oss. Jeg mener, både i store og små spørsmål. For øyeblikkelig ...’ Milosevic: ‘Vær så snill, la oss gå videre. Vi gir ikke etter for noen lenger. Hvis de vil slåss, så la oss slåss.’ Karadzic: ‘Selvfølgelig.’ Milosevic: ‘Og alle som vil slåss mot oss, vil gå til helvete. Vi skal slåss, og vi er sterkest.’»
    Dette er sterk lesning i etterkant, og Nilsen fremstiller det hele fortettet og dramatisk – inkludert selve rettssaken mot Milosevic. Det må ligge et uhyre stort arbeide bak dette, for Milosevic-saken inkluderte, som han skriver, over 50 000 dokumenter. Undertiden føles det som om teksten er skrevet av et telegrambyrå med hastverk, men det er en meget grundig dokumentasjon Nilsen bringer. Hovedtrekkene vil være kjent for mange, men dette er et svært verdifullt bidrag, om enn Nilsen ikke helt når opp til Arendts nivå.
    Boken viser også en sentral funksjon internasjonale strafferettslige institusjoner kan ha som kilder til informasjon om hva som har foregått under folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Denne rollen kan de fylle både for forskere, den allmenne offentlighet og ikke minst for vitner til og ofre for de grusomheter som ble begått.
    Karadzic vil snart stå for retten, Mladic antas snart fanget. Milosevic, Saddam Hussein – Kreon og Polyneikes – alle fant de en grusom død, og de, som vi, må en dag stå til rette, det mest fundamentalt menneskelige av alt. Det er kanskje trøst å finne i det faktum at da, til sist, vil vår skjebne ubønnhørlig avgjøres av Rhadamanthys. Han er dommer ikke i Haag, men i Hades.


Note

1  Se bl.a. Kristin Sandviks artikkel i Samtiden nr. 3, 2006, og Inger Skjelsbæks doktoravhandling Voicing Silence: A Political Psychological Analysis of the Aftermath of the Bosnian War-Rapes (2007).


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>