>Minibiografi Prosa 04|08

Statskvinne med barrierebrytergen. Om forskeren, feministen og politikeren Helga Hernes

Cathrine Holst og Inger SkjelsbŠk



Foto: Knut Snare/Scanpix

Dette er kun et utvalg av Helga Hernes’ faglitterære produksjon. Se http://ask.bibsys.no for en mer utfyllende bibliografi.

Helga Hernes
The Multinational Corporation
Serien «International Relations»
197 sider
Gale Information Guide Library 1977

Helga Maria Hernes
Staten – kvinner ingen adgang?
Serien «Kvinners levekår og livsløp»
185 sider
Universitetsforlaget 1982

Helga Maria Hernes (red.) (med bidrag fra Kristin Tornes, Tove Stang Dahl, Anne Lise Ellingsæter, Marit Melhuus, Tordis Borchgrevink, Arnlaug Leira og Hanne Haavind)
Frauenzeit – Gebundene Zeit
(tysk oversettelse av tekster fra serien «Kvinners levekår og livsløp»)
180 sider
AJZ Verlag 1988

Helga Maria Hernes
Welfare State and Woman Power. Essays in State Feminism
176 sider
Norwegian University Press
(Universitetsforlaget) 1987

Helga Hernes
Norske utenriks- og ressurspolitiske interesser og utfordringer fram mot år 2000
19 sider
Atlanterhavskomiteens serier/Det sikkerhetspolitiske bibliotek 1993
Hege Skjeie, Inger Skjelsbæk, Torunn L. Tryggestad (red.)
Kjønn, krig, konflikt. Til Helga Hernes’ 70-årsdag
252 sider
Pax Forlag 2008

Hadde norge vært annerledes om ikke Helga Maria Hernes i 1970 hadde ankommet Bergen? Mye kan tyde på det. «Helga har ikke bare påvirket oss, hun har sivilisert oss,» sa NUPI-direktør Jan Egeland da han, som en av mange menn og kvinner, holdt tale til Helga Hernes på hennes 70-årsdag tidligere i år. Med trykk på hvert ord, berettet han hvordan hun hadde lært ham at «sokkene skal matche hverandre når man har dem på!». I det hele tatt var matchende sokker, pussete sko, nystrøkne skjorter og slips gjennomgangstemaer i talene til mange av de takknemlige mennene hun har jobbet med. Vi må innrømme at også vi kaster et ekstra blikk på klær og hår når vi skal treffe Helga. Å treffe henne er ikke bare et møte – det er en audiens. Helga Hernes er dessuten skarp i tenkning og ordelag, noe som sammen med hennes korrekte ytre kan virke avskrekkende, eller la oss heller si skjerpende, på enkelte omgivelser. Man må imidlertid ikke bli forledet til å tro at hennes korrekte og siviliserte fasade skjuler et konservativt, striks eller avmålt indre. Tvert imot – karakteristikker som raus, nysgjerrig og varm faller mer naturlig.

Vanskelig i annerledeslandet Det lå på ingen måte i kortene at Helga Maria Jahncke skulle komme til Norge. Hun ble født i 1938 i dagens Polen og kom til Tyskland, nærmere bestemt Bayern, som prøyssisk flyktning i 1945. I 1956 reiste hun til USA som utvekslingsstudent og bestemte seg for å returnere til Massachussets to år senere for å begynne sine studier ved Mount Holyoke College, et av de eldste kvinnecollegene i USA. I 1970 leverte hun sin doktorgrad ved det prestisjetunge Johns Hopkins University i Baltimore med tittelen Concepts of Community in Modern Theories of International Law. Avhandlingen diskuterer et av grunnlagsproblemene innenfor internasjonal politikk, nemlig hvorvidt internasjonal lov skal være basert på felles ideer eller på staters suverenitet. Den over 500 sider lange avhandlingen kom dessverre aldri ut i bokform, selv om sosiologinestor Robert Merton og professor i amerikansk utenrikspolitikk Robert W. Tucker sterkt oppfordret henne til det.
    Men, skjebnen ville at hun skulle til Norge og Bergen, som Gudmund Hernes’ kone. Med ankomst 16. mai 1970 er det lett å tenke seg at den første dagen må ha fortont seg som en høyst eksotisk opplevelse. Møtet med Norge tok mye energi, til tross for at hun jo hadde lang erfaring med å bosette seg på nye steder. Helga beskriver dette med egne ord i en artikkel i Samtiden fra 1982: «Når jeg ser tilbake på mine opplevelser som den fremmede, kan jeg uten forbehold si at denne rollen har vært vanskeligst i Norge, det landet som på mange måter har akseptert meg mest fullstendig.(1)For det er ikke det: Helgas ansikt får et mildt drag når hun snakker om Norge. Vi skjønner det er mennesker her hun setter pris på – hennes venne- og bekjentskapskrets er stor, og får vi vel tillegge, ikke uten innflytelse. Hun er dessuten en aldri hvilende forsvarer av den norske samfunnsmodellen, særlig under modernisert sosialdemokratisk lederskap. Vi anbefaler ikke sleivete bemerkninger om Jens og Jonas når Helga er i nærheten.
    Men det har altså også vært vanskelig, urovekkende vanskelig. I den samme artikkelen skriver hun om hvordan hun «aldri før» – ikke før hun kom til Norge – hadde «opplevd å bli møtt med mistillit i politiske eller faglige sammenhenger fordi jeg enten var for ’damete’ eller for ’utenlandsk’ eller på den andre siden for ’hippieaktig’». Takhøyden for annerledeshet i det norske var lav, og langt lavere enn norskingene skjønte selv. Det gjaldt å finne «den riktige form for understatement», og «det norske kvinneidealet om å være ’naturlig, kjekk og grei’ må en tilbringe år av sitt liv for å lære». Helga har ikke lært det ennå – heldigvis.

Initiativtageren Vanskeligheter til tross, Helga Hernes ble. Første arbeidssted var Universitetet i Bergen, hvor hun arbeidet fra 1970 til 1980, bare avbrutt av et forskningsopphold ved Stanford i 1974–75. I Bergen underviste hun i sammenliknende politikk og offentlig administrasjon. Hun fikk dessuten utviklet sin interesse for politisk filosofi. Sammen med Gunnar Skirbekk fikk hun tilslag på søknaden til Forskningsrådet om å arrangere seminar i politisk teori. Seminaret ble en årlig foreteelse fra 1976, midt mellom Bergen og Oslo, på Ustaoset. I ettertid har vi bare hørt det omtalt som Ustaoset-seminaret. Det utviklet seg til et av de viktige intellektuelle møtestedene i Norge. Hva vi ikke visste, før vi undersøkte det nærmere, var Helga Hernes’ sentrale rolle som initiativtager og bidragsyter. I programmet fra 1976 står hun oppført som innleder, sammen med Skirbekk, Audun Øfsti, Jon Elster og Francis Sejersted. På den ganske korte deltagerlisten finner vi dessuten navn som Øyvind Østerud, Rune Slagstad, Knut Midgaard og Jon Hellesnes. I 1977 var enda flere av tidens menn invitert, sammen med hele to kvinner i tillegg til Helga – Ida Blom og Beatrice Albrektsen.
    I samme periode forfulgte Helga temaer fra avhandlingen og publiserte bredt både språklig (på engelsk, tysk og norsk) og tematisk – om stat og sivilsamfunn, om multinasjonale selskaper, og på 1990-tallet, om miljøspørsmål. Mest i internasjonale tidsskrifter og bøker. Ser vi på Helgas norskspråklige publikasjoner fra 1970- og 80-tallet finner vi titler som «Likestilling innenfor rettsstatens grenser» og «Kvinners plass i den statsteoretiske tenkningen». De reflekterer hennes interesse for politisk filosofi, men også en annen sentral forskningsinteresse: kvinners samfunnssituasjon.
    Helga deltok i det unge, vitale kvinneforsk­ningsmiljøet som utviklet seg i Bergen på 1970-tallet og fremover, sammen med blant andre Kari Wærness, Ida Blom, Kristin Tornes, Hildur Ve, Jorunn Hareide, Sidsel Aamodt, Kerstin Nordenstam og Elisabeth Aaasen. Helga nøt respekt overalt, og ble en drivende kraft, som forsker og intellektuell, innenfor forskningspolitikk – og i utviklingen av norsk likestillingspolitikk. Det var Helga som introduserte termen kjønnskvotering. Hun kunne jo ikke selv ane det den gang, hvor omfattende det norske kvoteringsregimet etter hvert skulle bli. Dette er noe hun er mektig stolt av å ha vært med på å sette i gang, tror vi. Er det ett kvinnepolitisk spørsmål som særlig har opptatt henne, så er det kvinners representasjon og deltagelse i politikk og samfunnsliv. 

Kvinners levekår og livsløp Helga Hernes fikk også gjennom en bevilgning fra Forskningsrådet til bokserien «Kvinners levekår og livsløp». Hun ble selv redaktør for serien, i alt 17 bøker, og det finnes ingen bedre vei til innsikt i kvinners livssituasjon i 1970- og 80-tallets Norge. Vi finner monografier som Kvinneperspektiv på sosialpolitikken av Kari Wærness og Kitchen-table Society av Marianne Gullestad, og antologier som Kvinnerett I/II redigert av Tove Stang Dahl og Kvinner i fellesskap redigert av Harriet Holter – for å nevne noen.
    Bøkene i serien innledes av et pregnant forord av seriens redaktør om forholdet mellom kvinners levekår og deres livsløp, der det siste, ifølge redaktøren, er hva som forklarer det første. «Meget forenklet kan en si at levekårsforskningen forteller oss hvordan kvinner har det i dag. … Men beskrivelser kan aldri være tilstrekkelige som forklaringer på hvordan og hvorfor ting er som de er. … Livsløpsperspektivet gjør det mulig å tolke det faktum at kvinners livsrytme er en annen enn menns, og at de i de fleste tilfeller er tilpasset menns livsløp. Kvinners levekår er nær knyttet til og en konsekvens av de kreftene som bestemmer deres livsløp.» «Meget forenklet», sikkert, men like fullt helt presist. Denne analytiske rammen skulle vise seg å bli uvanlig produktiv.
    Helga selv bidro med to bøker, Staten – kvinner ingen adgang? (1982) og Welfare State and Woman Power. Essays in State Feminism (1987), begge moderne klassikere innen norsk kvinneforskning, sistnevnte også internasjonalt. Begge handler i bunn og grunn om hvordan feministiske mål kan fremmes gjennom at kvinner inngår i partnerskap med staten. Statsfeminisme, slik Helga bruker termen, er navnet på en feminisme i regi av staten – men som er initiert nedenfra, en «kvinnevennlig» sosial- og likestillingspolitikk, som har blitt kvinnevennlig fordi det er kvinner og kvinners organisasjoner som har presset den frem. En slik feminisme var, mente hun, i ferd med å utvikle seg i de skandinaviske sosialdemokratiene; de hadde, som hun skrev, «et kvinnevennlig potensial». Med dette vendte hun seg mot statsskepsisen i mange feministiske miljøer. Her var det gjengse å analysere staten som en «patriarkalsk» ordning. Nå kom altså Helga og sa at denne staten på sikt, og under de korrekte sosialdemokratiske vilkår, kunne bli en feministisk alliert.

Statskvinnen Etter at Helga Hernes flyttet fra Bergen, virket hun en stund som direktør i Forskningsrådet før hun ble leder ved Institutt for samfunnsforskning. Fra slutten av 1980-tallet tok hun nye utfordringer. Hun har vært statssekretær (1988–89 og 1990–93) og spesialrådgiver i fredsbevarende operasjoner og konfliktforebygging (1996–98) i Utenriksdepartementet, direktør ved Cicero (1993–1996), ambassadør i Wien, Bratislava og FN-organisasjonene i Wien (1998–2002), og i Bern og den Hellige Stuhl (2002–04). Hennes siste stilling er som leder for Stortingets kontrollutvalg for etterretnings, overvåknings og sikkerhetstjeneste (fra 2007). Samtidig med alle disse betrodde stillingene (og en lang rekke private og offentlige styre- og tillitsverv som vi ikke har plass til å ramse opp), har Helga også holdt ved like en akademisk karriere, som forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og professor II ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. Hun er dessuten æresdoktor ved Universitetet i Tromsø (utnevnt i 1993) og ved Universitetet i Stockholm (utnevnt i 2002). Siden Helga gikk av med pensjon i 2006, har hun vært tilknyttet Institutt for fredsforskning, Oslo (PRIO) som seniorrådgiver. Hun har nå anledning til å fokusere på sine mange ekspertiseområder, ikke minst internasjonal politikk og kjønnsspørsmål. Hennes artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift om «De nye kriger fra et kjønnsperspektiv» (nr. 1, 2007) har alt blitt viden sitert, og var utgangspunktet for boken Kjønn, krig,  konflikt som ble utgitt av Pax forlag til hennes ære på 70-årsdagen.
    En utlending i et norsk-norsk Norge, topp­akademiker og toppolitiker på samme tid. Og kvinne der ingen kvinne hadde vært før. For dette har slått oss: Helga Hernes har på den ene siden viet mye av sitt liv til å være der for andre kvinner, profesjonelt og politisk, men også privat. På den andre siden har det aldri vært tilstrekkelig for henne bare å operere på etablerte kvinnearenaer. Hun må være i besittelse av et slags barrierebrytergen. Hun tar plass der hun mener hun trengs og vil være, også om det innebærer å entre de mest mannlige av mannsarenaer, ikke sjelden som enslig, kvinnelig svale. Vi som kommer etter henne ser opp til henne – mer enn hun selv aner.

Note
(1) Hernes, Helga Maria (1982) «Møter med Norge», Samtiden nr. 5, 1982, s. 26–29.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>