>Artikler Prosa 04|08

>Agenda: Den nye anti-amerikanismen

Sigmund Ro

Anti-amerikanismen er i ferd med å bli vår mest potente politiske «store fortelling» og globale lingua franca. Den nye anti-amerikanismen griner mot oss i en mer aggressiv retorikk og i naken terror. Hvordan tolkes denne globale utviklingen i nye sakprosa­utgivelser? Finnes det grunnlag for å si at anti-amerikanismen er dagens Europas ­nasjonalisme, og spå at vårt århundre vil bli «det anti-amerikanske århundre»?

<empty>

Siden berlin-murens fall, og særlig siden 11. september 2001 og krigen i Irak, har anti-amerikanismen vokst. En økende mengde litteratur beskriver anti-amerikanismens nye og tradisjonelle trekk – og dens større utbredelse enn noen gang før i sin mer enn tohundreårige historie. Den er mer personalisert med et komplett galleri av hatfigurer, folkehelter og intellektuelle helgener – fra George W. Bush til José Bové, Hugo Chavez, Osama bin Laden, Jean Baudrillard og Harold Pinter. For første gang er den blitt tverrpolitisk og «mainstream», en politisk masse-emosjon som forener elitene med brede befolkningslag. Fra sine kjerneområder i Europa og Midtøsten har den spredt seg til resten av verden, og den har økt mest blant gamle allierte. Den fordømmer ikke bare konkret politikk og sittende ledere, men folket, nasjonen og amerikansk maktut­øvelse mer generelt, og frykter USAs totale og globale hegemoni. «Amerikanske tilstander» er blitt et kodeord for en samfunnsutvikling ingen ønsker. Reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer finner hverandre i en felles motvilje mot den nye «hypermakten». Og den opptrer i en endret internasjonal kontekst – en verden midt i en dyptgående globaliseringsprosess med mer ustabile geopolitiske relasjoner, ny informasjonsteknologi og en meningsmålingsindustri som muliggjør politisk mobilisering av folkeopinionen.
Anti-amerikanisme som fobi og patologi I studiet av anti-amerikanismen har ingen påvirket den alminnelige forståelse av begrepet mer enn Paul Hollander, som i sin pionerstudie Anti-Americanism (1992) definerte den som et psykologisk og politisk syndrom: «Anti-Americanism is a predisposition to hostility toward the United States and American society, a relentless critical impulse toward American social, economic and political institutions, traditions and values ...» For Hollander er anti-amerikanismen, med alle sine variasjoner, selvmotsigelser og irrasjonalitet, en enhetlig størrelse, i slekt med det tjuende århundres ideologier.
    Slike analogier med fortidens gjennomorganiserte og institusjonaliserte ismer og ideologier er problematiske. Anti-amerikanismen har aldri startet kriger eller drept millioner i gasskamre eller gulager. Her må det skilles mellom helt ulike realiteter. Likevel ser vi i dag en global «amerikanofobi» med klare strukturelle strekk, en «America bashing» som går langt utover misnøye med Irak-krigen, «Dubya» og neokonservativ utenrikspolitikk. Den springer ut av en dypere, mer primal anti-holdning til USA, dets idealer og grunnverdier, ja, den er fobisk og holdningen rotfestet negativ. Ofte innrømmes den ikke, eller skjules bak forsikringer om å like amerikanere som enkeltmennesker. Eller den dekker seg bak innfødte amerikaneres forakt for sin egen nasjon – et tydelig element i Michael Moores og Gore Vidals popularitet i Europa.
    Anti-amerikanismen bobler av aversjon og fiendtlighet – projeksjoner, fornektelser og syndebukktenkning. Den preges av frykt og en forutinntatt holdning ikke bare til hva USA gjør, men hva USA er. Gjerne med lite grunnlag i de faktiske forhold, men full av mørk mistro til USAs motiver både når landet handler og når det lar være å handle – «damned if you do, damned if you don’t». Feilgrep og tilbakeslag møtes med dårlig skjult skadefryd. Ikke sjelden er anklagene selvmotsigende og fordømmelsene inkonsekvente og selektive. Gjør amerikanske myndigheter seg skyldig i brudd på menneskerettighetene, er reaksjonen sterk og umiddelbar, mens andre makthavere slipper unna kritikk for de samme eller verre forhold. USA vurderes ut fra utopiske normer og krav som ikke stilles til andre land. Landet er alltid skyldig, også når det er offer.
    Anti-amerikanismen forvrenger historien, generaliserer delsannheter og dyrker hatefulle stereotypier: USA som en rik barbar, et politisk barn, en åndelig og kulturell pygmé – materialistisk, grådig, arrogant, intolerant, voldelig, krigersk, puritansk og hyklersk, selvrettferdig osv. Karikaturene understreker alltid den amerikanske nasjonens moralske skavanker og anti-amerikanistens egen overlegenhet. I verste fall demoniseres den og tillegges onde eller konspiratoriske hensikter. Anti-amerikanismen blir en automatisk refleks som ser «Uncle Sam» overalt, overdriver landets faktiske innflytelse og bruker det som forklaring på alle kriser og problemer. I hodet til anti-isten må dette ondet – sauset sammen i et bilde av kirker, cowboyer og elektriske stoler – fordrives og kulturen renses.
    Anti-amerikanismens antipatier varierer. Den anklager landet for hykleri og for ikke å leve opp til sine egne prinsipper. USA sies å moralisere, men ikke å leve som det lærer. Det pretenderer å stå for menneskerettigheter, men praktiserer eller medvirker til tortur, preker puritansk seksualmoral, men selger sin pornografi til verden, hevder frihandelsprinsipper, men praktiserer proteksjonisme. Det skryter av sine universelle demokratiske idealer, men handler ut fra nasjonale interesser og støtter autoritære regimer, vil fremstå som miljøvennlig, men er verdens største forurenser og vender ryggen til konkrete forpliktelser. USAs moralske standard betraktes som hyklersk og håpløst korrupt.
    Eller så retter anklagene seg mot de indre forhold i det amerikanske samfunnet – de sosiale og økonomiske ulikhetene, manglende velferdsgoder, voldsmentaliteten, manglende kontroll med skytevåpen, brutale fengsler, dødsstraff, bigott religiøsitet, anti-vitenskapelig kreasjonisme osv. Europeere, særlig konservative, har til alle tider fnyst av det amerikanske «mobbokratiets» vulgaritet og kulturløshet – som Talleyrands foraktelige snøft om Amerika: «toogtredve religioner og én matrett» – mens venstresiden har rast mot profittgal kapitalisme og krigersk imperialisme. Ikke sjelden dyrker anti-amerikanismen nostalgiske minner om en tid før amerikaniseringens syndefall, en ren og idyllisk fortid før McDonalds og Coca-Cola utfordret den tradisjonelle bistroen og franske viner, eller før «Den Store Satan» korrumperte muslimsk moral.
 
Europa som «Ikke-Amerika» I ettertid kan det synes underlig at en mer systematisk utforskning av anti-amerikanismen ikke fremstod før på 1990-tallet med Hollanders bok. Til gjengjeld har den hatt en nesten eksplosiv vekst det siste tiåret, og særlig etter 11. september 2001. Stort sett faller den i to kategorier – engasjert debattlitteratur, og studier med en strengere samfunnsvitenskapelig tilnærming.
    I den første kategorien finner vi en rekke bøker med konservativt perspektiv, som den Hollander-redigerte antologien Understanding Anti-Americanism (2004) og Russell A. Bermans Anti-Americanism in Europe (2004). Essayene i den første (av ulike forfattere) belyser en rekke nasjonale og regionale varianter i Europa, Latin-Amerika og Russland foruten hjemlig anti-amerikanisme i USA selv, som både overlapper med og skiller seg ut fra internasjonal anti-amerikanisme. Bermans bok begrenser seg til Europa og betrakter den transatlantiske konflikten som en dyp og tiltakende kulturkløft. Begge bøkene har som sin umiddelbare bakgrunn 11. september og Irak-krigen, og begge preges av å være apologier – om enn indirekte – for Bush-regimets politikk. Her leter man stort sett forgjeves etter en vilje til å forklare anti-amerikanisme som noe annet enn andre lands fordommer mot USA. Da er perspektivet mer overbevisende i Friendly Fire. Losing Friends and Making Enemies in the Anti-American Century (2006) av Julia E. Sweig, politisk liberaler og Latin-Amerika-forsker i tenketanken Council of Foreign Relations. I en omfattende gjennomgang av global anti-amerikanisme balanseres bildet med rikholdig dokumentasjon av hvordan USAs utenrikspolitikk og internasjonale rolle selv har bidratt til å fremprovosere et globalt «anti-Amerika», særlig gjennom sin politikk overfor den tredje verden.
    Det mest hardtslående debattinnlegget er imidlertid Andrei S. Markovits’ Uncouth Nation. Why Europe Dislikes America (2007), utgitt i en ny serie, Public Square Series, på Princeton University Press. Med bakgrunn i egne erfaringer og et rikholdig statistisk materiale gjør forfatteren det klart at Bush-regimet har ansvaret for at anti-amerikanismen de siste årene har vokst dramatisk og har mutert fra å være elite-opinion til politisk masse-emosjon, og fra å rette seg mot konkret politikk til en dyp mistro til hele det amerikanske samfunnet. Men «anti-Bushism» er ifølge Markovits langt fra hele forklaringen. Denne hviler på et grunnfjell av mistro og fiendtlighet som er like gammelt som USA selv, og som retter seg minst like mye mot det Amerika er som hva det gjør. I hans konstruksjon er anti-amerikanismen paneuropeisk, primært vesteuropeisk. Den ser Amerika ikke bare som forskjellig fra Europa, men som Europas uforsonlige «Andre». Europa er «Un-America», med en rekke vesensforskjeller i synet på stat, samfunn, lovverk og ikke minst religion. I denne kulturkampen betrakter Europa seg alltid som den moralsk og intellektuelt overlegne part, mens USA tillegges alvorlige mangler som politisk demokrati, kultur og samfunnssystem. Likevel nærer Europa en dyp frykt for Amerika. Den nye verden er oppkomlingen ­– rik, mektig og vulgær, men forførerisk – som utløser ikke bare kastrasjonsangst, men en følelse av subjekttap, lammelse og avmakt.
    Med et vell av eksempler illustrerer Markovits praktiske utslag av USA-vegring, også utenfor politikkens verden – i sport og idrett, arbeidsliv, utdanningsreform, språk, massemedia, kriminalitet og rettspleie, synet på kropp og helse, kjønn og militær kultur. Overalt finner han det samme mønstret: europeernes forbitrelse over å ha blitt frastjålet sin kultur og sin identitet av et imperium som er dem moralsk og kulturelt underlegent. I Markovits’ europeiske anti-amerikanisme er USA den store usurpator som maktstjeler sitt offer og påfører det sin inautentiske pseudokultur. Og fordi motstanderen har overlegen makt, kan den nye anti-amerikanismen legitimere seg som en heroisk motstandskamp – til forskjell fra tradisjonelle anti-ismer, som har rettet sin forakt mot svake og utsatte grupper.
    Anti-amerikanismen knyttes også overbevisende til det nye Europas identitets- og legitimeringskrise. I dag lar Europa ifølge Markovits seg bare definere negativt som «Ikke-Amerika». Anti-amerikanismen er det nye Europas nasjonalisme. Likevel øynes det en positiv mulighet: at anti-amerikanismen kan spille rollen som en pådriver for europeisk identitetsdannelse i en tidlig fase, slik all stats- og nasjonsbygging gjerne begynner i forestillinger om en ytre fiende. Slik sett vil anti-amerikanismen kunne bidra til å forsone indre motsetninger og mobilisere til større ideologisk enhet i et fremtidig paneuropeisk fellesskap. På lengre sikt vil også en slik mobilisering kunne redusere polariseringen og øke bevisstheten om fellesvestlige verdier.
    Mest utfordrende blir Markovits når han kobler dagens anti-amerikanisme til anti-semittisme og gjør dem til «tvillingbrødre» i en intim relasjon. Allerede fra 1800-tallet ble jøder og Amerika konstruert som symboler på kapitalisme og modernitet (jfr. «Jewish Wall Street», «Jewish Hollywood» og Roosevelts «Jew Deal»), en symbolikk som fortsetter i ny forkledning i markedsliberalismens og globaliseringens tidsalder. Nå opptrer en ny antisemittisme under dekke av freds- og antiglobaliseringsaktivisme. Rett nok lar antisemittisme, antisionisme og kritikk av Israel seg skille rent begrepsmessig, men i praksis fungerer de to siste ofte som skalkeskjul for gammelt grums. Shylock er byttet ut med «Rambo-jøden». Hvem husker ikke den famøse «gullkalv»-episoden på Davos-møtet i januar 2003?
    Med støtte i offentlige utredninger dokumenterer Markovits en voksende antisemittisme i Europa i ly av venstresidens anti-amerikanske globaliseringskritikk. I stedet for å stigmatisere enkeltjøder eller jødene som folk, tillegges antisemittiske forestillinger nå staten Israel. Israel dømmes også etter andre mål enn andre stater og karakteriseres ved hjelp av falske historiske analogier – Sharons Israel og Nazi-Tyskland, Davidsstjernen og hakekorset, israelske militæraksjoner og Auschwitz. Her legges det frem mye urovekkende materiale, som for øvrig er helt i tråd med Die Zeit-redaktøren Josef Joffes tanker om en «konseptuell» antisemittisme eller «ny-antisemittisme» i dagens Europa. Ifølge ham har både den europeiske og amerikanske venstresiden et opprydningsarbeid å gjøre i møtet med Jøden, Amerika og Moderniteten.
    Markovits opptrer i rollen som offentlig intellektuell som bruker sin faglige ekspertise (sammenliknende politikk) i en kritikk av den nye anti-amerikanismens virus i dagens Europa. Samtidig er boka et oppgjør innenfra med «amerikanofobien» på den demokratiske venstresiden – hans eget politiske miljø – som det ikke er vanskelig å identifisere seg med. Men Markovits gjør seg også skyldig i forenklinger. I iveren etter å konstruere en enhetlig paneuropeisk størrelse blir den for monolittisk. I hans fremstilling er det kun tysk, og delvis gresk, anti-amerikanisme som fremstår med sine mer spesifikke trekk.

Samfunnsvitenskapenes anti-amerikanisme De siste årene har samfunnsvitenskapene for alvor gjort sitt inntog i studiet av anti-amerikanismen. En rekke nye bøker er redigerte samlinger av bidrag fra spesialiserte seminarer og fagkonferanser – Tony Judt og Denis Lacornes With US or against US: Studies in Global Anti-Americanism (2005), Brendon O’Connor og Martin Griffiths’ The Rise of Anti-Americanism (2006), Peter J. Katzenstein og Robert O. Keohanes Anti-Americanisms in World Politics (2007). I en annen kategori er America against the World (2007) av Andrew Kohut og Bruce Stokes – en nyttig presentasjon av de siste årenes statistiske materiale fra Pew og andre kilder tolket i et språk fritt for abstrakt og teknisk sjargong. Resultatet når anti-amerikanismen legges under sosiologiens, antropologiens og de politiske vitenskapenes luper, er ingen radikal nyforståelse, men snarere en mer eksakt kartlegging og nyansering. I forskernes dekonstruksjon fremstår anti-amerikanismen som mer relativ, mindre enhetlig og med større kompleksitet. Den kan bunne i kunnskapsløshet og misforståelser – som når ikke-amerikanere ikke forstår amerikansk religiøsitet. Eller den kan være betinget eller påvirket av konkrete hendelser, politikk og lederskap. Men den kan også være permanent problematisk, som når den har rot i dype og stabile kulturforskjeller – eksempelvis amerikansk kulturs tendens til internasjonal alenegang, lavere terskel for militær maktbruk og arrogansen i overbevisningen om at hele verden ønsker å bli som Amerika.
    Den vektigste blant disse bøkene er Anti-Americanisms in World Politics med bidrag fra en rekke internasjonale samfunnsforskere fra flere disipliner. I psykologiens språk og ved hjelp av avanserte analyser defineres anti-amerikanismen som en negativ holdning til USA og amerikansk samfunn med kognitive, affektive og normative elementer, på en intensitetsskala fra mening («opinion») til mistillit («distrust») og fordom («bias»). Slike anti-amerikanske holdninger finnes nærmest i en uendelighet av variasjoner og kombinasjoner avhengig av lokal kontekst, aktuelle hendelser og historisk erfaring med amerikansk påvirkning eller maktutøvelse. Anti-amerikanismen er omskiftelig og endres over tid. Ikke sjelden forekommer den i forskjellige, ofte ambivalente, blandingsforhold med nøytrale eller proamerikanske holdninger. Gjennom hele boka legges vekten på anti-amerikanismens variasjon og mangfold – derav tittelens flertallsform.
    På denne bakgrunn utvikler Katzenstein/Keohane en klargjørende typologi med fire hovedkategorier. «Liberal anti-Americanism» påtreffes gjerne i liberale demokratier og anklager USA for hykleri og for ikke å leve opp til sine egne verdier og idealer (jfr. europeeres indignasjon over Guantánamo, Abu Graib, tortur og hemmelige fengsler). «Social anti-Americanism» kommer fra forsvarere av moderne velferdsstater, mens en «sovereign-nationalist» variant finnes mest i Asia og Latin-Amerika når nasjonal identitet og strategiske interesser trues (jfr. Kinas sabelrasling i konflikten om Taiwan). Den siste typen, «radical anti-Americanism», er den mest rendyrkede og ideologiske. Den assosieres mest typisk med kommunistisk propaganda og islamsk fundamentalisme og betrakter USA som så korrupt at samfunnets institusjoner må ødelegges eller transformeres, med eller uten bruk av vold.
    I en rekke studier anvendes så dette analyseapparatet på konkrete land og regioner, både i og utenfor Europa. Som seg hør og bør får fransk anti-amerikansk diskurs bred dekning, men andre studerer kinesisk og arabisk USA-fiendtlighet. En interessant komparativ studie av Frankrike og Indonesia illustrerer med stor tydelighet bokas hovedtese: anti-amerikanismens røtter i spesifikke lokale forhold som utsettes for amerikansk påvirkning. Mens Frankrike og Indonesia deler en sterk skepsis til det som oppfattes som amerikansk imperialisme og arroganse («sovereign-nationalist»), spiller anti-amerikanismen helt forskjellige roller i de to nasjonenes politiske kulturer.
    Katzenstein/Keohane reflekterer overbevisende om årsakene til anti-amerikanismenes slitestyrke. I stedet for mer vanlige forklaringer – «’Mr. Big’ is never liked», antiglobaliseringsaktivisme og sivilisasjonskonflikt – setter de den amerikanske kulturens mangfold («polyvalence»). I et samfunn så åpent og interaktivt som USA, samtidig religiøst og sekulært, moderne og premoderne, materialistisk og idealistisk, vil det alltid være noe å mislike, hate og beundre. Derfor er anti-amerikanismene så mange, så blandede og så seiglivede. Derfor er de også så dynamiske, omskiftelige og påvirkelige.
    Med sin strenge empiri er Anti-Americanisms in World Politics et varsko mot debattlitteraturens generaliseringer, forenklinger og spekulative psykologisering. Men dens styrke er også dens svakhet, slik det demonstreres i redaktørenes eget bidrag om anti-amerikanismens konsekvenser. Selv om de ikke benekter mulige langtidsvirkninger, er de mest opptatt av den målbare effekten her og nå av anti-amerikanske holdninger for rekruttering til terrornettverk, antiterrorsamarbeid og boikott av amerikanske varer. Ikke på noe område finner de klare sammenhenger. Som en annen av bidragsyterne (Doug McAdam) påpeker, er dette å undervurdere hva som kan skje når anti-amerikanske følelser går over fra å være diffuse og uorganiserte til å bli organisert motstand. Enda verre: Det er å undervurdere faren over tid ved USAs omdømmetap, ikke minst blant yngre aldersgrupper, slik en rekke målinger viser. Når Amerikas prestisje samtidig faller så tungt både blant unge og blant økonomiske eliter og utdanningseliter over hele verden, burde det ringe flere bjeller i Washington. En generasjon av fremtidige internasjonale ledere kan være i ferd med å vokse frem uten minner om USA som en troverdig og pålitelig alliert, og som ser landet verken som et frihetssymbol eller en liberal stat.

Anti-amerikanisme på norsk Norge er nærmest for et u-land å regne når det gjelder USA-forskning. Ikke et eneste professorat i amerikansk historie, ikke noe forskningsinstitutt viet studiet av denne supermakten. Bortsett fra i individuelle prosjekter, studeres USA bare som deldisiplin i engelskfaget og i et nordamerikansk områdestudium (sammen med Canada) ved Universitetet i Oslo. Når de politiske og kulturelle båndene mellom Norge og USA dessuten har vært så sterke i etterkrigsårene – man blir uvilkårlig minnet om Odd Børretzen: som barn var hans høyeste ønske å bli amerikaner når han ble stor – er det kanskje ikke å undres over at kommentarer om norsk anti-amerikanisme for det meste har vært henvist til referatjournalistikken eller bloggosfæren. Et ferskt eksempel på hvor dominerende amerikanske analyser av verden er blitt i norsk offentlighet, er de første utgivelsene i Gyldendals nye Arena-serie for politisk sakprosa, noe også forsker Henrik Thune påpekte i Morgenbladet i sin anmeldelse av Samantha Powers bok om FN og Vieira de Mello (23.5.08). Hun, og flere forfattere i serien, skriver med utsiktspunkt fra den amerikanske østkysten. Det er viktig at et slikt fortolkningshegemoni utfordres – slik det er viktig med enhver rasjonell og begrunnet kritikk av USA – både av hva landet er og hva det gjør. Dagens regime gir rikelig grunn til begge deler.
    Men signalene er samtidig merkbare om en dypere og foruroligende norsk anti-amerikanisme. I sin reneste form kan den observeres hos Dag Solstad. I forbindelse med sin siste roman, Armand V – i seg selv en høyst problematisk tekst i denne forbindelse – sto Solstad offentlig frem med sin innrømmelse av at han er anti-amerikaner, at han allerede som barn forkastet USA og har renset sitt liv for alle «referanser til amerikansk kultur og politikk» (intervjuer i Morgenbladet, 13.-19.10.06 og Fædrelandsvennen, 25.10.06). Han fremstår da som et speilbilde av sin egen USA-karikatur – representert ved et enkelt og naivt tankesett uten nyanser og kompromisser, som ser verden i absolutte, halvreligiøse kategorier der alle er enten «with us or against us».
    Noen forsøk har det vært på å trenge dypere inn i denne nye og voksende anti-amerikanismen. Fra Herman Willis (Ich bin ein Amerikaner, 2003) og Hallgrim Berg (Amerikabrevet: Europa i fare, 2007) har det kommet varskorop. Stian Bromarks og Dag Herbjørnsruds Frykten for Amerika (2003) utvider perspektivet, både historisk og fra Norge til Europa. Deres bok, nyttig og lesverdig som den er, presenterer likevel mer enn den analyserer. I en klasse for seg er Stephen J. Waltons Den teksta versjonen. Amerikanisering og modernitetens intellektuelle (2006), som på høyt teoretisk og idéhistorisk nivå særlig studerer fransk anti-amerikanisme, men også gir til beste generelle og kritiske refleksjoner om amerikaniseringspress og -motstand. Mye av denne franske historien er likevel gått opp av andre. Nyttigst er Walton når han bringer historien à jour med sin gjennomgang av nyere representanter som Jean Baudrillard, Jean-Francois Revel og Emmanuel Todd.
    Den som i Norge har kommet den nye anti-amerikanismen tettest inn på livet er trolig den norsk-amerikanske forfatteren og forlagssjefen John Erik Riley, i den personlige essayboka Blår (2006). Rileys tekst svever mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Men vevd inn i ekskurser om tegn, tekst og virkelighet utfolder det seg en viktig selvbiografisk erkjennelsesreise med 11. september som bakteppe. Fra å være historien til en hybrid «venstreintellektuell nordmann» og «sorgtynget amerikaner», utvides perspektivet til en historie om generasjonen som vokste opp i kjølvannet av 1960-tallets politiske aktivisme og fikk sine liv formet av Reagan-Amerika. Med sitt raseri og sitt apokalyptiske fiendskap mot et USA som styrer seg selv og verden mot avgrunnen, gjenkjenner han terroristimpulsen i seg selv og ser at han står i fare for å fanges inn i et destruktivt Amerika-hat.
    Forfatterens kritiske selvinnsikt har mange lag – det konservative Amerikas paranoia og krigsretorikk, populærkulturens voldsdyrking, venstresidens selvrettferdighet og lefling med totalitært tankegods, arrogansen i amerikansk nasjonalisme, forfatteres og intellektuelles ansvar. Men hans advarsel rettes like mye mot norsk og europeisk anti-amerikanisme – et sinne «som er i ferd med å utvikle seg i en farlig retning», og som han første gang merket blant venstreradikale venner som «bagatelliserte amerikanske dødsfall» i terrorangrepene mot tvillingtårnene og Pentagon. Her gir venstresidens lefling med Amerika-forakten, både i Rileys og Solstads versjon og slik det beskrives av Markovits, assosiasjoner til Tzvetan Todorovs betraktninger fra fangetiden i konsentrasjonsleirene: Den som ikke ser likheten mellom seg selv og sin fiende og bare tror at ondskapen ligger hos den andre, er bestemt til å likne sin fiende.

Anti-amerikanisme og presidentvalg Mot denne bakgrunnen av global anti-amerikanisme blir presidentvalget 4. november av spesiell interesse. Anti-amerikanske følelser har ofte knyttet seg til presidenter. Det første eksemplet i moderne tid er Woodrow Wilson, som i mellomkrigsårene, særlig på den europeiske høyresiden, ble selve symbolet på et hyklersk og selvrettferdig USA som fremmet egne interesser i ly av en moralistisk og idealistisk retorikk om åpent diplomati og nasjonal selvbestemmelse. Siden har bare George W. Bush klart å utløse en liknende fiendtlighet. Spørsmålet er om nominasjonen, og enda mer et eventuelt valg, av Barak Obama har så mye symbolkraft at det kan motvirke anti-amerikanske holdninger og bidra til å legge grunnlag for nye relasjoner mellom USA og verden. Hans valgkampanje har til nå utløst et helt uvanlig engasjement. I det anti-amerikanske Frankrike (inkludert Paris’ afrikanske og arabiske banlieus) vekker «Monsieur Obama» begeistring, som han gjør det i Egypt der muslimer nesten ser med vantro på at amerikanske velgere har nominert og kanskje vil velge en svart mann med muslimske aner på farssiden og Hussein til mellomnavn. I Ghana heter årets musikalske landeplage «Barack Obama». I sangen, laget av en kjent reggae-rapper, hylles han som «a Son of Africa» og et tidenes tegn for alle svarte mennesker.
    Det skal selvfølgelig mer til enn en stemningsbølge for å endre bildet av USA og skape nye internasjonale relasjoner. Men kanskje sier det overraskende og overveldende utbruddet av global «Obamania» likevel noe om at det under den nye anti-amerikanismen og årene med Bush-regimet lever en hunger etter et annet Amerika – åpnere, mer radikalt og mer optimistisk.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>