>Leder Prosa 04|08

Sakprosaens offentlighetsverdi

Karianne Bjellås  Gilje



Foto: Karin Beate Nøsterud

«Gjensynet med etterkrigstidens norske sakprosa har i alle fall fått meg til å ønske en fornyet debatt om sakprosaens offentlighetsverdi.»

Sommerens to litteraturkåringer – Dagbladets «Bøkene som forandret Norge», og «Norsk fjellitteraturs kanon» i regi av Norsk Fjellfestival – har begge skapt debatt. Det er selvsagt arrangørenes ønske, og jeg synes det er bra at de har lykkes. Sakprosaen blir med dette (gjen)oppdaget, lest, brukt, diskutert, videreført eller kanskje forkastet.
    Slike kåringer anskueliggjør også viktige diskusjoner om selve begrepet sakprosa som samlebetegnelse på et mangfold av tekster og ytringsformer. Som det påpekes i Dagbladets introduksjon til sin kåring, går det ikke an å fastslå ett overordnet kvalitetskriterium for sakprosaens bøker, som om alle skulle være skrevet etter samme mal – eller for samme mål: «Sakprosaens kvaliteter avhenger av sakprosaens funksjoner. Og de funksjonene er mangeartede: infor­masjon, instruksjon, refleksjon, innsikt, analyse, adspredelse, opplysning, overbevisning, bedømmelse, kritikk. For bare å nevne noe.» (1)
    Det er dette faktum – sakprosaens mangfold og mengde – som gjør det mer utfordrende å lage statlige støtteordninger for sakprosaen enn for skjønnlitteraturen. I den ferske evalueringsrapporten om innkjøpsordningen for sakprosa (som Prosa har mer omtale av i kommende nummer), konkluderes det med at virkningene av ordningen så langt er svake og uklare. Dette bl.a. «fordi ordningen er av begrenset økonomisk omfang og fordi formålet og innkjøpskriteriene er uklare». Rapporten foreslår at kriteriene gjøres tydeligere og mer i overensstemmelse med den type sakprosa man faktisk ønsker ordningen skal støtte, og hevder dette vil gi «den raskeste og mest effektive forbedring av måloppnåelse» (vi snakker om sakprosa …). Forslaget om å erstatte dagens vagt definerte «språklige, litterære, innholds- og formidlingsmessige kvaliteter» med kriteriet «offentlighetsverdi», virker fornuftig. Særlig om man finner gode presiseringer av hva dette er. Rapporten har selv gode forslag, og det anbefales en visitt på www.kulturradet.no.
    Sommerens gjensyn med deler av etterkrigstidens norske sakprosa har i alle fall fått meg til å ønske en fornyet debatt om sakprosaens offentlighetsverdi. Jeg håper flere medier følger opp dette og andre punkter fra evalueringen av innkjøpsordningen – og ikke minst hva som står om sakprosa i regjeringens forslag til statsbudsjett 2009 som legges fram en dag i oktober. Jeg forventer at innkjøpsordningen for ny, norsk sakprosa videreføres – og utvides.

(1)   Trygve Riiser Gundersen: «Sakprosaens epoke», Dagbladet 06.07.08.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>