>Min debut Prosa 03|08

Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller

Heming Gujord

Heming Gujord (39) er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Stavanger, og gir i denne teksten et tips til sakprosaforfattere som vil ha ting gjort: Legg inn en skriveøkt mellom 0500 og 0700.

Foto: Universitetet i Stavanger

Heming Gujord
Olav Duun. Sjøtrønder. Forteller
490 sider
Aschehoug 2007

De fleste biografier kommer til på initiativ fra forlagene. Min debut, en biografi om Olav Duun, er i så måte intet unntak. Telefonen fra Aschehoug kom mens jeg ventet på tilsagn om å få prøve min avhandling for doktorgraden, også den om Olav Duun.
    Som doktorand på Duun var jeg selvsagt vel kjent med at det ikke forelå noen biografi om den viktige klassikeren. Parallelt med tekststudiene hadde jeg derfor i flere år bygd opp en personlig kunnskapsbase til rådighet om nå biografioppgaven skulle falle på meg. Så i prinsippet kunne jeg bare sette meg ned og skrive. Det meste av grunnlagsarbeidet var allerede gjort.
    Fullt så enkelt var det likevel ikke. Var det noe litteraturstudenter på begynnelsen av 1990-tallet hadde fått med seg, så var det nettopp skepsisen til biografer, biografisme og historisk-biografisk orientert tekstarbeid. For meg var dette noe av en korsvei. Samtidig som jeg skulle disputere for å få godkjenningsstempel som litteraturforsker, fikk jeg sjansen til å tre ut av dette, og også skrive for en allmennkulturell offentlighet.
    Jeg bestemte meg for å gripe den muligheten, vel vitende om at dette ikke nødvendigvis ville være snarveien til ytterligere merittering. For eksempel har jeg måttet skrinlegge, eller i det minste legge på is, planene om å publisere doktoravhandlingen. At jeg i det hele tatt kunne ta på meg å skrive en biografi, var ikke minst takket være at jeg allerede satt i en fast vitenskapelig stilling ved Universitetet i Stavanger. Den som trakter etter en vitenskapelig stilling, bør nok sørge for å holde seg i de vitenskapelige tidsskriftenes velpreparerte løypenett til de har fått seg en stilling. Først da er det tilrådelig å kaste seg ut i en eller annen form for akademisk off piste. Selv om Duun-biografien jamt over har fått gode kritikker, har nok meritteringsgevinsten vært heller beskjeden. I noens puristiske forskerøyne kan nok et slikt arbeid til og med virke diskvalifiserende. Om jeg selv er aldri så inhabil, er jeg av den faste mening at arbeid av denne typen burde være meritterende. Det er jo nettopp her vi kan bygge bru mellom den akademiske og den allmennkulturelle offentligheten. Biografien om Duun er min personlige protest mot tellekantregimet i høyere utdanning.
    Selve skriveprosessen løste jeg ved å ha faste rammer, selvdisiplin og ved å loggføre den daglige dont. NFF og Fritt Ord var inne med stipendmidler underveis, og det ga arbeidsrom i godt samarbeid med min arbeidsgiver. Men kombinasjonen småbarnsfar og forfatter byr på særlige utfordringer. Ønsker man å være sammen med ungene, er det umulig å strekke dagene i etterkant. Min heroiske løsning – unnskyld ubeskjedenheten – var å legge inn ei skriveøkt om morgenen, før hanegal, fra kl fem til sju. Det var en ideell løsning så lenge skrivearbeidet sto på, og jeg sender en hilsen til mine småbrukerforfedre som arbeidet etter samme timeplan. Ungene merket da heller ikke noe særlig til presset fra dødlinja. Men selv har jeg merket at kjøret tok på og har nok vært i «dvale» i litt lengre tid enn jeg strengt tatt setter pris på. Sprenger du døgnet for å komme unna tidsklemma, kan det fort komme til å klemme på andre kanter i stedet. Trøsten er at Olav Duun fikk sin biografi.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>