>Bokessay Prosa 03|08

Reisen som prosa. Om verden sett med nye, norske øyne

Anne K. Bang

Ingress inn herDen norske reiseskildringen har lange, svært berømte aner, med navn som Nansen og Amundsen blant de fremste. Dagens rapporter fra verden omkring er preget av færre strabaser og mer refleksjon, men også av at forfatterne inntar svært ulike­ posi­sjoner til stedene de besøker. En ting har reiseskildringene likevel til felles med sine forløpere: De er stort sett skrevet av menn.

Prosa 03 08

Andreas Viestad
Reisen til Cadillac
264 sider
Cappelen 2007

Nils Rune Langeland
Noreg
192 sider
Aschehoug 2008

Torgrim Eggen
Manhattan. Historier om New York
328 sider
Cappelen 2007

Jørgen Alnæs
I Eventyret. Norske reiseskildringer fra Astrup til Aasheim
330 sider
Cappelen Damm 2008

Prolog Zanzibar, påsken 2008. Tilbringer man noen minutter i Kenyatta Road i Zanzibar Stone Town, ser man mye rart. Gjennom denne gaten passerer indiskproduserte TATA-busser i altfor høy hastighet, lastebiler med hundrevis av sementsekker fra lastebåten «Aziza» som ligger på stranden, pickuper med soldater som også har kommet til øya med samme lastebåt. Turister i minibusser, trygt luftkondisjonert fra ettermiddagsheten, lokale dala-dala-busser med høye tårn av madrasser på taket, og selvfølgelig en strøm av personer til fots. Fra min murbenk i skyggen tenker jeg at du kan lære mye om reising ved å se på de reisende: To middelaldrende svenske venninner, korrekt antrukket i skjørt som når under kneet, har tydeligvis lest sine guidebøker og oppfattet at Zanzibar er et islamsk samfunn. De ønsker ikke å støte noen, vennlig innstilte som de er. De forsvinner i retning museet, for å ta til seg litt kultur, slik man jo bør. En gruppe hvite gutter og jenter i 20-årene, iført standarduniformen shorts og topper, kan være europeere, sørafrikanere, australiere – hva vet jeg, for de snakker relativt lavt og kan dermed være hva som helst unntatt amerikanere. Disse unge menneskene har ikke lest noen guidebøker, i alle fall ikke annet enn sidene som handler om strender og dykkemuligheter. De stopper ved en ansamling beachboys som tilbyr transport til østkysten og billig ganja til reisen. Et italiensk par kommer tett omslynget, og det eneste de har klart for seg er hverandre og omgivelser som signaliserer ’tropisk paradis’ – med palmer og myke netter og vakre planter, men egentlig uten mennesker i det hele tatt.
    Jeg blir avbrutt i gatestudiet av min kollega Chiaki. Hun er japaner og antropolog og har bodd her i fire måneder. Hun er iført hijab og lang, svart abaya og hadde sett ut som en zanzbari – om hun ikke hadde vært så åpenbart japaner.

Se på eller bli del av Folk har ulike motiver for å reise, og motivene påvirker hva den reisende egentlig ser. Hovedforskjellen er at noen vil se på, mens andre prøver å bli del av. Noen vil bli underholdt, andre vil først og fremst slappe av, blant sine egne, i sin egen gruppe. De svenske venninnene vil oppleve en «fremmed kultur», uten å slutte å være det de er – skandinaviske kvinner. Ungdommene vil dykke, drikke øl og treffe hverandre, iblandet noen beachboys i feriecocktailen. De to italienerne vil bare oppleve paradiset, den europeiske forestillingen om sydhavsøyen – uansett hvor den måtte ligge og hvem som hører til der. Chiaki derimot, vil bli del av samfunnet så langt som det lar seg gjøre, og for å oppnå det ifører hun seg andre klær enn hun går med hjemme, og snakker et annet språk enn sitt eget i flere måneder om gangen.
    De ulike motivene for å forlate sin hjemlige sofa, gir de reisende helt ulike opplevelser av det samme stedet. Så blir dette formidlet ved ord og bilder til venner og familie hjemme. Hva har de egentlig sett? Hva har de egentlig opplevd når de kommer tilbake? Og ikke minst: Hvem har de egentlig sett? Hvilke mennesker har de truffet, hva har de sagt til hverandre, og hva har denne reisen egentlig gjort med dem? Hvor mange forskjellige fortellinger er det, fra den samme gaten på den samme dagen i den samme byen?

Time spent together Den som reiser, opplever. Alt fra intens spenning til intens kjedsomhet. Hvis han eller hun er slik anlagt, kan det bli ord av slike opplevelser. Ryszard Kapuscinski døde i januar i fjor, etter å ha levd hele livet som reisende journalist, tildels i dramatiske omstendigheter. Han er blant dem som skriver aller best om verden og menneskene i den. Et av hans svar på hvorfor noen av oss skriver fra reiser, finnes i The Shadow of the Sun. My African Life (2001): «This is not a book about Africa, but about some people there, and time spent together.» Er det så enkelt? «Time spent together»? Kapuscinskis bøker handler om tiden han har tilbrakt med vanlige folk på gaten i Accra, med Haile Selassies tidligere tjenere, med statsmenn og barn og helt alminnelige kriminelle. Ikke mest om stedene han besøkte, men om dem som bor der. De handler om møter med mennesker andre steder, med andre skikker, men som ikke er andre, men oss. Humanismens grunntanke ligger oppe i dagen: Kapuscinskis prosjekt er å vise oss mennesket, i all sin gru og smålighet og forbipasserende storhet. Her aner vi også slektskapet med antropologen, og tanken om at man gjennom å forstå andre måter å organisere liv på, kan si noe vesentlig om menneskeheten som helhet.

Vi mennesker
Fredrik Barth utga i 2005 noe som ligner et intellektuelt testamente. Vi mennesker er basert på flere og lengre reiser enn de fleste av oss rekker å gjøre i løpet av et liv, og den er også basert på stor faglig kunnskap. Boken er en av mine absolutte favoritter innen sjangeren «norsk reiselitteratur». Det aller mest tiltrekkende med boken er tittelen. Det er så elementært, og likevel så vanskelig, både å erkjenne og å skrive om: Vi, oss, menneskene. Det finnes egentlig ingen «andre», bare mennesker. Merkelige vesen som holder underlige dyr, bisarre skikker og rare ritualer – alt handler vel egentlig om det samme? Om menneskenes behov for å skape orden, seg imellom og individuelt. Barth viser at vi mennesker overalt strever med å skape systemer av uhåndterlige fenomen som makt, verdier, idealer og kunnskap, og at dette skjer gjennom ulike prosesser, men med samme hensikt. Det er et vakkert testamente som er basert på en enda vakrere tanke, nemlig tanken om menneskene på jorden som en og samme «vi».

Hvorfor skrive?
Også i norsk skjønnlitteratur florerer det av reiser – romaner som finner sted utenfor landets grenser. En klassiker er Axel Jensens Ikaros (1957), et nyere eksempel er Marit Tusviks Sigrid Finne (2007) som delvis utspiller seg på Sicilia.
    En annen variant er Thomas Espedals Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv (2007) som ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. I boken, som handler om vandreren Thomas Espedals vandringer, besøker forfatteren ulike deler av Vest-Norge, Tyskland, Frankrike, Hellas og Tyrkia. Det er en veldig tankevekkende bok, for den handler først og fremst om tanker og ikke om steder, og for Espedal er det selve den fysiske handlingen – å gå – som frembringer refleksjon og som får tanker til å vokse og bli selvstendige nok til å finne veien til ord og tekst. Jeg er nesten helt enig med Espedal: bevegelse gir nye impulser som gir tilstrekkelig usikkerhet til at man faktisk begynner å tenke. I motsetning til Espedal har jeg likevel ikke noen spesiell forkjærlighet for føtter fremfor andre transportmidler. Biler, busser, fly, båt, tog og taxi har samme effekt på meg, så lenge de fører meg ut av det vante og inn i noe nytt. «Hvorfor reise?» skriver Espedal. «Hvorfor ikke heller bli hjemme, på værelset, i huset på det stedet du liker best av alle steder, hjemstedet?» Til det kan man tilføye: «Hvorfor skrive om det?»
    Å reise er ikke risikabelt. Det er heller motsatsen til det som er risikabelt for sjelelig helse: dagligliv og uendelig repeterende rutine. Å reise for deretter å skrive om det, er derimot en risikosport. «Alle» reiser jo nå til dags – så hvorfor skulle mine reisebetraktninger være interessante? Alle har jo vært i Thailand, i Cape Town, i Canada. Alle har jo etter hvert møtt (eller i det minste sett, litt på avstand) at mennesker andre steder lever forskjellig fra oss. Så hvorfor skulle jeg ta meg bryet med å skrive om det som alle vet? I mangel av evne til å skrive en roman? For å drive «folkeopplysning»? For å formidle noe? I så fall, hva da? Jeg har ikke noe svar på dette. Jeg har selv skrevet om reiser (Rastløs, 2005), og jeg har ikke engang noen forklaring på hvorfor jeg gjorde det. Det må ha vært et anfall av stormannsgalskap, eventuelt et forsøk på å skape klarhet, om ikke annet så for meg selv.

Refleksjoner fra en stor bil
Hva er det så Andreas Viestad prøver på, tenker jeg, mens jeg leser smussomslaget på boken Reisen til Cadillac? En reise i Europa i en amerikansk bil, som liksom skal si noe om forholdet mellom USA og Europa? Vet ikke Viestad at dette er to uforenelige sjangre; den amerikanske roadmovien og den europeiske dannelsesreisen? Vet han ikke at de opererer i ulike kategorier, at de henvender seg til ulike publikum? Vet han ikke at de to aldri kan møtes? De hører ikke sammen – hvis de var TV-programmer ville de gått på helt ulike kanaler! For å holde oss til Dagblad-kokkens egen bransje: der roadmovien er Coca Cola er den europeiske reisen olivenolje. De holdes adskilt, selv i de mest fusion-orienterte kjøkken. En Cadillac i Europa? Hva skal det være godt for? Amerika og Europa i en og samme reisebok; det høres ut som et prosjekt som er dømt til å bli enten ekstremt pretensiøst, eller ganske enkelt mislykket. Merkelig nok (jeg vil nærmest si mot alle odds) er Viestads bok ingen av delene. Den er bare litt pretensiøs (i korte glimt, som når forfatteren utrettelig forsøker å møte Jürgen Habermas), og den er absolutt vellykket. Viestad makter, fra sin utkikkspost i Cadillacen, å vise at USA og Europa er og blir nære slektninger som til stadighet arver brukte klær, kulturer og vaner fra hverandre. Han viser hvordan den amerikanske jeansen har sin opprinnelse i Frankrike, og påpeker sirkulering av kulturuttrykk på evig reise frem-og-tilbake over Atlanteren.
    Viestad finner en interessant tilskuerplass til denne transkontinentale trafikken. Ved å plassere seg resolutt i en bil, definerer han seg selv som en person på gjennomreise, en som ikke hører til og som heller ikke gjør noen forsøk på det. Bilen er selve holdepunktet i Viestads reise. Han bruker nesten mer trykksverte på parkeringsforholdene enn hotellforholdene i byene han oppsøker, og han beskriver menneskenes reaksjoner på bilen før han skildrer møter med mennesker. Viestad fremstår verken som europeer eller amerikaner – han faller ikke inn i den store europeiske tradisjonen av «America-bashing», og heller ikke i det amerikanske eposet om «min reise i Europa». Han plasserer seg rett og slett ingen steder, verken på vei ut eller inn av stedene han oppsøker. På et underlig vis befinner Viestads Cadillac seg et sted midt ute i havet, som en forvokst flåte mellom to tradisjoner, og det han skriver om er forholdet mellom dem. Slik sett blander han Cola og olivenolje, og resultatet er, som det høflig heter, interessant. Så interessant, synes jeg, at det faktisk smaker godt.

Ferdaminner fra Noreg Det er vanskelig å skrive interessant om reiser hos seg selv – hjemmefra. Hva kan man egentlig rapportere fra eget liv og eget hus, uten å bli pinlig, klam og – enda verre – kjedelig? For de fleste nordmenn vil det å reise i hjemlandet sjelden medføre trang til å skrive, for hva skal du egentlig fortelle? I går så jeg flere nordmenn som samlet seg til kanopadling, øldrikking, hundeutstilling, bryllup, fotballkamp – eller hva det nå måtte være nordmenn bedriver sin tid med. Det naturlige spørsmålet for tilhøreren (uavhengig av om denne er nordmann eller ikke) vil da være: «Var du med?» Hjemme er vi ikke fremmede tilskuere, men rett og slett deltakere. Nils Rune Langelands bok Noreg rapporterer fra reiser i Norge, men i stedet for å være med, stiller han seg resolutt og nesten konsekvent utenfor. Han påtar seg med andre ord den rollen som den europeiske reisende i Afrika eller Asia naturlig har – og eventuelt må jobbe for å overvinne. Det er en langt fra naturlig rolle for en nordmann i Norge. Nesten alle Langeland møter er å anse som «de andre», som mer eller mindre fremmede: kvinnene på kafé, fritidskongene (et utmerket ord!) i hyttepalassene på Geilo, Arbeiderpartiets delegater, ansatte i service-næringen. Hos Langeland blir de størrelser som observeres, beskrives og tolkes ut fra ord, utsagn, adferd. Det er ikke noe «vi mennesker» her, det er «de», ikke «oss» eller «vi» (med et knapt unntak av en håndfull akademikere i 40-årene, som etter bare ett avsnitt raskt glir tilbake i rollen som «de»).
    Det er klart at en slik rolle er påtatt. Langeland kunne, i praktisk talt alle situasjoner som beskrives i boken, selv gått inn som en naturlig deltaker, til og med på Arbeiderpartiets landsmøte. I stedet velger han å beskue fra en imaginær posisjon på utsiden, som det uttrykkes aller tydeligst i møtet med Martin Kolbergs samfunnsvisjon: «Korleis er det råd å røyne at ein er ein del av samfunnet?»
    Spørsmålet her er snarere hvordan det er mulig å oppleve seg som en del av samfunnet, og samtidig beskrive det? Langeland stiller seg i den klassiske, og trolig eneste fornuftige og mulige, posisjonen for forfatteren. Det er reiseskribentens privilegium eller forbannelse å stille seg på utsiden. Som regel er det en utrivelig posisjon å være i,  men iblant er den nyttig. For hva ville hans reise ellers vært? Den ville, både litterært og analytisk, blitt redusert til en serie av opplevelser – en slags enkeltmanns gutta-på-tur, der hensikten ikke er annen enn å gjøre nettopp det: fortelle hva man har opplevd, spist, drukket og sett. Slikt er det ingen som vil bruke tre timer på å lese. Bare med tilstrekkelig avstand er det mulig å løfte beskrivelsene til noe som handler om mer enn Kongsberg, eller dyreparken i Kristiansand (som ikke akkurat virker mer tiltrekkende etter Langelands beskrivelse). Dypest sett handler det å reise om å definere seg selv – ikke de andre. Så får vi heller tilgi forfatteren når han i korte øyeblikk faktisk deltar, og til og med avsynger nasjonalsangen «høgt og klårt».

First we take Manhattan? Tilbake i Kenyatta road: Her finnes det reisende som hardnakket prøver å bli del av samfunnet de besøker. Noen av disse er profesjonelle, som Chiaki. Andre finner ganske enkelt den rene observatørrollen lite tilfredsstillende, og søker, på ulike måter, å delta. Torgrim Eggen må være av den sistnevnte typen reisende, om vi skal dømme ut fra boken Manhattan. Boken kan leses som Eggens halvårslange forsøk på å leve som de andre innbyggerne på Manhattan – et forsøk som bare delvis lykkes. På coffeeshopen forsøker han iherdig å svare på kanonaden av spørsmål som følger en enkel bestilling av kaffe. Han og samboeren strever med å leve som newyorkere, med å gå på de rette tilstelningene og tilbringe søndager på ekte Manhattan-vis. Eggen gjør med andre ord det motsatte av Langeland. Han jobber seg fra utsiden og inn, via jazzklubber, galleribesøk, vandringer i gatene i Harlem og via samtaler med fastboende. Der han opprinnelig var en utenforstående, forlater han Manhattan som – ja hva? Om ikke akkurat som en insider, så i alle fall en skribent med mye kunnskap om øyen. Oppholdet på Manhattan er for Eggen en reise i seg selv, inn i et samfunn, med alt det innebærer av endringer i dagligliv, språkbruk, sosial omgangsform. Det ligger i bunnen av prosjektet en vilje til å ta del, og til å oppfatte newyorkerne ikke som «andre», men som «oss». For å nå sitt mål bruker Eggen en fremgangsmåte som er velkjent. Han utruster seg med store mengder kunnskap – om byens historie, om kjente kulturpersonligheter innen musikk, litteratur og kunst, og formidler dette videre til leserne. Som narrativ fungerer dette godt, fordi kunnskapstilegnelsen i seg selv er en prosess, en overgang fra en tilstand til en annen. Dette er et grep som er velkjent i reiseskildringer, og som Eggen mestrer til det fullkomne. Han skriver engasjert, uten å bli belærende. Her lurer det imidlertid en felle, rent litterært, for det er ikke gitt at alle lesere er like interessert i all denne kunnskapen. Om du, som denne leseren, ikke er spesielt interessert i jazz, har du mange sider foran deg med rent fyllstoff. Andre vil falle ut på sidene om beatgenerasjonen eller om borgerrettsforkjemperne i Harlem. Dette er naturligvis til syvende og sist en smakssak, men personlig skulle jeg ønske mer stoff om Manhattan i dag, om menneskene som lever der nå, og om hvordan fortiden eventuelt påvirker (eller ikke påvirker) dem.

Eventyrets historie Posisjon er et avgjørende utgangspunkt når den reisende skal skrive om sine opplevelser. Hvor den reisende står, avgjør hva vedkommende får øye på. Viestad, Langeland og Eggen plasserer seg på ulikt vis i forhold til stedene de oppsøker, noe som igjen avgjør hvilke refleksjoner som får komme til uttrykk. Likevel er deres bøker alle skrevet av norske menn, omtrent samtidig, og kan sies å ha et noenlunde likt utsyn på verden – og på egen posisjon.
    En reiseskildring skrevet av en nordmann på 1920-tallet har selvsagt et annet utsynspunkt – for ikke å snakke om posisjonen til en arabisk reisende i New York på 1800-tallet (de fantes også!). Det er nettopp dette som er temaet for Jørgen Alnæs’ bok om norske reiseskildringer «fra Astrup til Aasheim». Min første reaksjon da jeg leste boken, var ren misunnelse. Denne boken skulle jeg gjerne ha skrevet selv! Å studere reisen, uttrykt litterært, er et uimotståelig tema, og det gir kjærkommen legitimitet til timelange besøk på antikvariater og lesing av til dels bisarre utlegninger om «villmenn» og lignende. Reiselitteraturhistorien forteller mye om den reisendes syn på verden og på seg selv. Etter å ha lest boken er jeg full av beundring. Fortolkningene av norske reiseskildringer er grundige og svært gode. Alnæs går historisk til verks, og viser hvordan forfatterne av reiseskildringer i stor grad er preget av rådende oppfatninger og historiske rammer, og da særlig den europeiske kolonialismens syn på verden. Han viser veien fra den naive, nærmest troskyldig beskrivende Eivind Astrup på Grønland på 1890-tallet, og videre til polfarerne som ble nasjonale ikoner. Derfra fortsetter historien om «trampen» som turnerte verden i imperialismens glansperiode, via Thor Heyer­dahl, Arne Næss og Erik Damman til dagens skildringer av «kultur» versus «ensomheten i naturen».
    Alnæs siterer forfatter og litteraturforsker Syed Manzurul Islam, som i sin bok The Ethics of Travel skiller mellom den nomadiske og den stedbundne reisende. Den nomadiske reisende sidestiller det å reise og å bo, mens den stedbundne er mer opptatt av å sammenligne det han møter med det han kommer fra. I praksis betyr det at den stedbundne ikke egentlig er reisende i det hele tatt, fordi sammenligningen mellom «ute» og «hjemme» alltid favoriserer sistnevnte. For å ta det et steg lenger, refererer Alnæs også til Edward Saids Orientalisme. Det fungerer, selv i 2008, 30 år etter at boken først kom ut. Hvis man sammenligner «ute» med «hjemme», ligger det da ikke snublende nær å sammenligne «dem» med «oss»? Hvordan vi skriver om andre mennesker, både innen journalistikk og i mer fagorienterte tekster som antropologi og historie, er stadig til debatt.
    Blant Alnæs’ utvalgte reiseskildringer er bare et fåtall skrevet av kvinner. Da jeg oppsøkte bokhandelen etter nye reiseskildringer av norske forfattere utgitt det siste året, dominerte også mennene. Det finnes selvsagt, også på 2000-tallet, flere gode reportasjebøker skrevet av kvinner: Åsne Seierstad, Sigrun Slapgard, Elisabeth Eide, Kjersti Strømmen og flere har rapportert fra verden utenfor Norge. Marit Eikemo er en av dem som har skrevet samtidsskildringer fra eget land. Likevel: Hvorfor er det ikke flere kvinner som skriver om sine reiser? All statistikk viser jo at kvinner reiser mer en menn, og de reiser lenger og oftere. Hvorfor er det da så få kvinner som skriver romaner som Thomas Espedahl eller beretninger som Viestads, Langelands eller Eggens? Ingen av disse reisene er spektakulære ekspedisjoner som krever ekstraordinært vågemot. Tvert imot er de helt normale turer som de aller fleste ville vært i stand til å gjennomføre (med et mulig unntak her for Espedahls vandringer). Som Alnæs viser, finnes det kvinnelige forløpere i reiselitteraturen. Greta Molander og Sonni Krag skrev begge fra Afrika, Tulle Bang (ja, hun er undertegnedes mor), skrev fra Alaska på 1950-tallet, for å nevne noen.
    Hvorfor må vi til 1980- og 90-tallet før det dukker opp mer omfattende reiselitteratur skrevet av kvinner? Alnæs svarer ved å referere litteraturteori som påpeker selve formen i reiseskildringen: Selve terrenget, eller reisemålet, beskrives som «kvinnelig», mens den reisende, «erobreren», beskrives som mannlig. Mulig dette har noe for seg. Men trenger mangelen på reiselitteratur skrevet av kvinner å føres tilbake til formen eller til selve reisen? Kanskje selvkritiske kvinner oftere stiller spørsmålet «hvorfor skrive om det»? Det kan se ut til at kvinner må gjøre mer spektakulære ting (som Liv Arnesen og Monica Kristensen) før de finner det passende å gjøre bok av det, mens menn altså kan skrive bøker om en rimelig ordinær kjøretur til Frankrike, en rundreise i Norge eller et kort opphold i USA. Moralen for norske kvinner må bli å utstyre seg med laptop (eventuelt penn og papir) – selv på korte turer.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>