>Anmeldelser Prosa 03|08

Let the beat fade out

Grethe Melby

Nylig er «opprørsk kunst» fra 1950-tallet og utover mot 70-tallet blitt behandlet i to norske sakprosautgivelser. Ingen av bøkene problematiserer fenomenet, det handler om å formidle. At disse bøkene er utgitt, gir oss likevel muligheten til å se på denne perioden på nytt.

<empty>

Frida Forsberg
Beatkunst i Norge
192 sider, illustrert
Forlaget Press 2008

Gerd Hennum
Med kunst som våpen. Unge kunstnere i opprør 1960–1975
254 sider, illustrert
Schibstedforlagene 2007


Anmeldt av
Grethe Melby

I begge bøkene er det snakk om kunstpraksiser som med ett ord kan omtales som «opprørsk». I den ene boken, Beatkunst i Norge, presenterer Frida Forsberg kunstnere som levde i San Fransisco fra midten av 50-tallet og frem til 60-tallet. Blant dem er Michael Bowen, Arthur Monroe og Michael McCracken, men også den kvinnelige kunstneren Jay De Feo. Trolig hadde mesteparten av arbeidene til disse kunstnerne gått tapt, hadde det ikke vært for norske dr. Reidar Wennesland. Mens han selv bodde i San Fransisco, ikke bare ga han de amerikanske kunstnerne medisinsk hjelp og husly, han tok også vare på de kunstverk han dels kjøpte, dels mottok som gaver og gjenytelser. Denne samlingen ga han senere til katedralskolen i Kristiansand og til Høgskolen i Agder. Resultatet er at viktige bidrag til amerikansk kunsthistorie er å finne på norsk jord.
    I den andre boken, Med kunst som våpen, gir Gerd Hennum oss et innblikk i verdenen til det vi gjerne snakker om som de «politiske kunstnerne» i Norge. Vi snakker her om størrelser som Kjartan Slettemark, Odd Nerdrum, Victor Lind og Elsebeth Rahlff, og om grupper som GRAS og Gruppe 66. Disse kunstnernes arbeider ble ikke samlet av noen dr. Velgjører, men de hadde, i større grad enn San Fransisco-kunstnerne, en medieoffentlighet som tok notis av deres eksistens. Resultatet er at det er mulig å lete seg gjennom avisenes arkiver for å lære om deres virke.
    I Gerd Hennums bok finner vi flere faksi­miler fra den tids medieoppslag, som dokumentasjon på kunstbegivenheter. Her blir man øye­blikkelig fristet til å knipe forlaget Schibsted i ørene: Når man først skal ta mål av seg å få laget en slik bok, fremstår det som nokså gnitent at de materielle kvalitetene ved boken er så dårlige. Mange av kunstverkene fikk sin viktige betydning gjennom de reaksjoner de vakte i offentligheten – og det er jo nettopp i «medierestene» fra den offentlige samtalen vi kan finne disse kunstnernes praksis. Boken oppleves som altfor liten, den er for tykk, og den bretter seg sammen av seg selv og legger seg ikke behagelig utover bordet, slik Forsbergs bok fra forlaget Press gjør. Dette gjør selvfølgelig noe med leseropplevelsen: Med kunst som våpen virker noe hjemmesnekret, og de layoutmessige valgene oppleves i beste fall som et ikke vellykket forsøk på emnebetoning.
    Først og fremst fremstår bokens grafiske profil som et signal på at Schibsted mente at det var sånn passe viktig å gi ut denne boken. Og i så fall er jeg uenig. Jeg skulle gjerne sett det samme stoffet presentert i en påkostet praktbok, i stort format, der både bilder og avisartikler som både illustrerer og dokumenterer Hennums fortelling, gis en større lesbarhet i seg selv. Rett nok har man kostet på seg å presentere en del av disse kunstnernes arbeider i fargetrykk. Men hva forteller egentlig det? At det er arbeidene, og ikke debatten rundt, som er det viktige her? Det er etter min mening en feil prioritering, for særlig for disse kunstnerne hører verk og verkets resepsjon sammen. Da er det irriterende at de fleste faksimilene er så å si uleselige.

Beatkunst – en mannegreie I motsetning virker utgivelsen fra Press gjennomfinansiert (og på kolofonsiden får vi opplyst at støtte er innhentet fra Cultiva Stiftelsen, Vest-Agder fylkeskommune, Kristiansand katedralskole Gimle, Spareskillingsbanken og Universitetet i Agder). Bokens format er stort og vennlig, og Frida Forsberg gir et godt innblikk i den virkelighet kunstnerne befant seg. Forsbergs tekst preges av romlig og tidsmessig distanse til stoffet, og den deskriptive holdningen gjør det behagelig å lese. Samtidig, ikke mer behagelig enn at Forsberg gir leseren grunn til å stoppe opp ved enkelte faktum. For eksempel: Denne kunsten var en mannegreie. Det går tydelig frem at unntaket, Jay Defeo, først og fremst bekrefter regelen, ved at hun i liten grad fylte de forventninger som ble stilt til en kvinne, men konsentrerte seg om sitt. Det er dette som gjør henne til en av de mest betydningsfulle av kunstnerne. Med andre ord er beat-kulturens frihet ikke mer samfunnspolitisk bevisst enn at den overser kvinnesak som et spørsmål om menneskets frihet. Et annet eksempel: Forsberg beskriver nøkternt kunstnernes eksperimentering med rusmidler, og nevner forsiktig den sosiale nød kunstnerne utsatte seg selv for. Kanskje for forsiktig, tenker jeg, for tross alt: Jeg tror vi i dag kan sammenfatte den kollektive erfaring med rusmiddelbruk med at dens skyggesider er større enn at vi bare kan bejuble den som bevissthetsutvidende og frigjørende for kunsten.

Norge og California
Her finner vi også den største forskjellen på kunstnerne i Forsbergs bok og i Hennums bok. Forskjellen er historisk interessant, fordi den sier noe om situasjonen i de to ulike samfunnene Norge og California i USA. Mens opprøret til Hennums nordiske kunstnere var preget av aktiv inngripen i den offentlige samtale, vilje til agitasjon og deltagelse, en agitasjon som tross alt møttes med respons, er opprøret til Forsbergs amerikanske kunstnere i større grad et opprør knyttet til privatlivet, et livsstilsopprør, som langt på vei er usynliggjort utenfor den deloffentlighet som kunstnerkretsene utgjør. Dette er med på å bestemme deres skjebne. Om kunsten var de amerikanske kunstnernes våpen, så må vi nok i ettertid kunne si at de dessverre rettet våpenet mot seg selv.
    Hennums penn er mer preget av at hun er de norske kunstnernes samtidige. Dette er med på å gi teksten preg av å være en slags øyenvitnefortelling, fortellingen oppleves som ekte og autentisk. Hennum evner likevel å løfte blikket og historisere begivenhetene, og for en leser som knapt eksisterte som et blaff av begjær på den tiden, er dette spennende stoff. Likevel, av og til skjemmes teksten av en slags innforståtthet. Hennums kommentarer er rettet mot en implisitt leser som antas å være helt enig når hun etterlater enkelte setninger med megetsigende «prikk, prikk, prikk»… Flere ganger blir jeg sittende og tenke: Er det så selvsagt?
    Dette skjer særlig når medienes funksjon i samfunnet omtales, i mediesynet anes en liten dash av Noam Chomsky i vulgærversjon, der mediene er å betrakte som forfalskere av virkeligheten, mens kunstnerne var aktører som brøt opp og skapte små sprekker av sannhet. I liten grad problematiseres det faktum at nettopp disse kunstnerne har vært med på å skape den medievirkelighet som vi står igjen med i dag. Kunstprosjektene deres matcher i stor grad KVISA-kriteriene, eller det som elever i dagens videregående skole lærer at må til for å skape en god mediesak: K står for konflikt, V står vesentlighet, I for interesse, S for sensasjon, A for aktualitet. Jeg finner de kunstneriske prosjektene som underholdende, men ikke politisk potente.

Politisk kunst Dette synet korrigeres imidlertid straks i samtale med mine foreldre: Jeg får klar beskjed om at det var de den gang. Men nå? I dag? I bokens siste kapittel får jeg vite hvordan det har gått med disse kunstnerne, og sammenliknet med de amerikanske kunstnerne, kan vi vel konstatere at det har gått riktig så bra. Men gikk det bra med oss? Hvilket ansvar har disse kunstnerne for fremveksten av det som i dag gjerne omtales som et av våre største demokratiske problem, nemlig politikerforakten, og forakten for det offentlige? Og er dagens politiske kunst å finne i de kunstverk som benytter seg av de samme virkemidler som den gang, eller skal vi lete etter noe annet? Kanskje fikk vi et hint om dette under åpningen av Høstutstillingen 2006, da kulturminister Trond Giske ga kunsten et oppdrag: Den skal støte og provosere. Samtidig vet vi at politikkens oppgave i større grad har blitt å skape dialog og samhandling. Spørsmålet er om de kunstnere som i dag ønsker at kunsten skal ha en politisk dimensjon, bør godta en slik arbeidsdeling.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>