>Anmeldelser Prosa 03|08

Med norske agenter gjennom jernteppet

Stian Bones

Morten Jentoft har gjort det til en spesialitet å grave fram menneskeskjebner fra den spenningsfylte historia på Nordkalotten. Den siste boka, Døden på Kola, er solid og spennende, sjøl om detaljene kan bli så mange at også forfatteren går vill.

Døden på Kola

Morten Jentoft
Døden på Kola
245 sider
Gyldendal 2008


Anmeldt av
Stian Bones

Jentoft er godt rusta til å få fram historier fra Nordkalotten. Han behersker alle de aktuelle språkene (inkludert finsk og russisk), han har en levende interesse for regionens historie og kultur, han råder over et stort kontaktnett, og ikke minst: Han har arbeidet systematisk med temaet over tid. Det merkes. Resultatet er tette og nære skildringer av personer som ble brakt i berøring med sterke politiske krefter.
    Døden på Kola forteller ei historie der vi kjenner grunntrekkene fra før – dels gjennom Jentofts tidligere utgivelser, og dels gjennom anna norsk litteratur om norsk etterretning og overvåking. I boka Strengt hemmelig (1997) ga historikerne Olav Riste og Arnfinn Moland ei samla oversikt over norsk etterretningstjeneste fram til 1970. Flere sensasjonelle hendelser ble der beskrevet i korte og nøkterne vendinger, slik som operasjon «Rena» i 1952. Agentene «Pelle» og «Kalle» ble sendt over grensa fra Sør-Varanger og inn på sovjetisk område, men som Riste skriver, «det meste gjekk gale». Pelle ble nødt til å skyte en sovjetisk soldat, og de to agentene måtte flykte hals over hode til Norge igjen. I Døden på Kola kan Jentoft legge for dagen at det var flere liv som gikk tapt: I september 1951 ble en annen finsk agent, «Veikko», skutt og drept midt i Jacobselva av sovjetiske soldater.

Dunkle saker Døden på Kola forteller historia til en rekke agenter, særlig finlendere, som ble sendt ut på etterretningsoppdrag i Petsjenga-området og i Karelen i perioden 1951–54. Oppdragsgiver var den norske militære etterretningstjenesten Forsvarsstaben II, kjent som FST II. Flere av disse operasjonene ble gjennomført i samarbeid med amerikansk og britisk etterretningstjeneste, skriver Jentoft, noe som underbygger synspunkter andre forfattere og historikere har gitt til kjenne tidligere. Boka gir også flere eksempler som illustrerer hvor vanskelig det var å trekke eksakte grenser for de hemmelige tjenestene på vestlig side. Hvor skulle ansvars- og samarbeidslinjene trekkes mellom dem, og hvor offensivt kunne man operere i forhold til fienden, Sovjetunionen? Historia om agenten «Veikko» er talende i så måte. Da han ble skutt i Jacobselva i 1951 – hvem arbeidde han egentlig for? Jentoft viser at han ble rekruttert av forsvarets Bjarne Bell Evjen og av den finske forretningsmannen Eino Polón, en tidligere finsk offiser. Operasjonen hadde også et amerikansk innslag. Men i den norske etterretningsoffiseren Hallfred Skaus erindringer, som er en hovedkilde for Jentoft, er ikke denne operasjonen nevnt. Den finnes heller ikke i Riste og Molands bok. Hele saken, og dermed også ansvarsforholdene, er i dette tilfellet temmelig dunkelt.
kjent, men nytt Det er således ikke uten grunn at de hemmelige tjenestene i Norge var svært opptatt av å få sterkest mulig nasjonal kontroll over det etterretningsarbeidet som berørte norske interesser. I de første åra av den kalde krigen rådde det en grunnleggende usikkerhet på vestlig side om hva som egentlig foregikk på den andre sida av jernteppet, og dette var kombinert med ei utstrakt frykt for sovjetiske motiver. Både CIA og britisk etterretning var aktive. Historikerne har tidligere gitt detaljerte beskrivelser av hvordan den norske etterretningstjenesten, under ledelse av Vilhelm Evang, lyktes med å ta styringa i dette arbeidet. De har også via mye plass til motsetninga mellom Forsvarets etterretningstjeneste og Politiets overvåkingstjeneste. Disse konfliktene er kjent fra før, men Jentoft fyller ut med flere illustrerende eksempler og detaljer. Dermed byr Døden på Kola på mye nytt. Det gjelder framfor alt de personene som var involvert – bakgrunnen, motivene deres og skjebnen de fikk. Aktørene var relativt få, men innsatsen deres var bundet opp til en storpolitisk konflikt av nærmest eksistensiell betydning.

Human touch
Personer, skjebner, møter, er noen sentrale stikkord i den tradisjonen Jentoft skriver seg inn i. I jakta etter human touch føres enkelte av bøkene innafor denne sjangeren over i det parodiske. De personlige møtene brukes gjerne til å gi leseren et inntrykk av forfatterens «åpenbaringer» underveis. Som en slags parallell til den romantiske forfattermyten – man må ha følt de mektige kreftene sjøl før man kan erkjenne dem og gå ut og fortelle om dem. Dette er en temmelig påklistret og unødvendig teknikk, og den preger heldigvis ikke Døden på Kola. Riktignok begynner boka med et personlig møte mellom Jentoft og en av de finske agentene, «Kalle», eller Muisto Aadolf Lassila som han egentlig heter. Men både dette og andre møter fungerer bra. Det er først og fremst emnet sjøl som innbyr til de tette og aktørorienterte beskrivelsene som Jentoft presenterer i rikt monn. Dette gjelder ikke bare agentene, men også oppdragsgiverne deres. Her blir vi godt kjent med etterretningsfolk som Hallfred Skau og Arne Ekeland. Vi ser hvilke dilemma og farer de måtte leve med i hverdagen, og hvordan de ofte måtte gjøre gode miner til slett spill eller servere hvite løgner. Ta Hallfred Skau. Han ble etterretningsoffiser ved Garnisonen i Sør-Varanger i 1947, og sto sentralt i denne virksomheten fram til 1980. I de spenningsfylte åra på 1950-tallet hadde han også en dekkstilling ved Grensekommisariatet, og deltok således i offisielle møter med sovjetiske grensemyndigheter. Det må ofte ha vært en spesiell atmosfære under disse møtene, for å si det slik.

Gjennomført aktørperspektiv Den sentrale strategen på norsk side var etterretningssjefen Vilhelm Evang. Kanskje har han følt at forholdet mellom ansvar og ensomhet økte proporsjonalt? Jentofts framstilling av møtene i koordineringskomiteen for de hemmelige tjenestene tyder i hvert fall på det. Det er vel kjent at denne komiteen ikke akkurat ble et fruktbart forum, og at både personlige og profesjonelle motsetninger bidro til dette. Forsvaret og politiet spilte ikke med åpne kort overfor hverandre. Flere ganger fortalte Evang bare halve historier i komitemøtene, og ofte forsøkte overvåkingssjef Asbjørn Bryhn å sjekke historiene hans i ettertid. Man kan undre seg: Hvor langt hadde Evang rett til å holde tilbake informasjon? Hvor langt strakk egentlig myndigheten hans? Koordineringsutvalget rapporterte til regjeringens sikkerhetsutvalg, noe som skulle ivareta den politiske kontrollen. Men materialet viser at det til syvende og sist ofte var opp til Evang sjøl å avgjøre hva politikerne skulle få informasjon om. Det beste eksemplet på dette er de norske agentoperasjoner som ble organisert fra finsk territorium gjennom flere år – ifølge Evang i samforstand med finske myndigheter, men ifølge Jentoft med store betenkeligheter fra finsk side. Det var et urolig farvann Evang manøvrerte i, men som oftest gikk det bra.
    Bokas styrke ligger i det gjennomførte aktørperspektivet, men for den uinnvidde leseren blir det mange navn og steder å forholde seg til. Kanskje gjelder det også for Jentoft? Det skal vel for eksempel være Gunvor Galtung Haavik, ikke Gudrun (s. 60, 117)? Noen spørsmål, som gjerne kunne ha vært besvart bedre, henger også litt igjen i lufta etter lesinga. Hva var det for slags makt og myndighet den norske etterretningstjenesten egentlig utøvde, og hvilken politisk betydning fikk dette? Og hva med forholdet til andre vestlige lands virksomhet i det norske nærområdet? Hva betydde deres virksomhet for Evangs handlemåte? Ei spennende bok kunne ha løfta seg enda mer om den hadde behandla slike spørsmål noe mer systematisk.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>