>Anmeldelser Prosa 03|08

Maratonl°p mot griske ledere

Marit Skivenes og Sissel Trygstad

Per-Yngve Monsen, Norges mest veldokumenterte og prisbel°nte varsler, har skrevet bok. Hans dokumentar om en arbeidsplass der destruktive kollektiver fikk utvikle seg, er vel verdt ň lese.

Muldvarp i Siemens. En dokumentar

Per-Yngve Monsen
Muldvarp i Siemens. En dokumentar
196 sider
Spartacus 2008


Anmeldt av
Marit Skivenes og Sissel Trygstad

Innholdet står til det klassiske krimomslaget boken har fått – det er som hentet fra Raymond Chandlers fortelling om privatdetektiven Philip Marlowe. Figuren som har gitt opphav til vår forståelse av privatetterforskere med whisky i skrivebordsskuffen, colten i lommen på trenchcoaten og livstrette betraktninger. Monsen blir en Marlowe når han etter å ha varslet ledelsen om at Siemens overfakturerer Forsvaret for en anselig mengde millioner, selv må ta affære og jakte på svindlere og karaktermordere i og utenfor Siemens Business Services AS (SBS).

Bokens beretning er spennende.
Den drives frem gjennom omtalen av SBS’ lange rekke av tvilsomme transaksjoner – på de 20 første sidene talte vi i alle fall femten forhold som må karakteriseres som alvorlige og kritikkverdige. Vi følger Monsens kamp og tvil om hvordan han skal håndtere det som mer og mer tydelig er en storstilt og systematisk tilraning av offentlige midler og tildekking av tilstanden i SBS overfor Siemenskonsernet.
Det var mange kritikkverdige forhold i SBS. Monsen beskriver hvordan aktørene drives i hver sin retning, og hvordan han selv presses mer og mer inn i en varslerposisjon, mens SBS blir mer og mer korrupte. Han beretter interessant om utviklingen til personene som sto for de ulovlige faktureringsrutinene: Fra å låne litt for å pynte på resultater, til å bli korrumpert og i tillegg jakte på Monsen som har «sviktet» dem og ødelagt alt.
    I dag vet vi at Monsen hadde rett. Det er dokumentert at SBS drev med overfakturering i stor skala. Mange av de impliserte har fått straff (om dog ikke så mange som Monsen mente burde straffes). For Monsen er dette likevel en betinget suksess. Han ble kraftig sanksjonert av arbeidsgiver og ble usaklig oppsagt. Fritt Ord-prisvinneren har likevel en visshet om at Siemens-saken trolig hadde endt med et annerledes resultat, hvis ikke han selv hadde stått på og holdt saken varm i offentligheten og blant politikere. Men boken viser det var et resultat som lot vente på seg.

Kamp mot overmakten Monsen begynte å stille spørsmål ved overfaktureringen på nyåret i 2002. I etterkant merket han at sentrale ledere endret holdning til ham. I oktober 2003 varslet Monsen anonymt til moderselskapet i Tyskland (legitim varsling etter bedriftens retningslinjer). I februar 2004 ble sanksjonene mot Monsen for alvor igangsatt. I primo september samme år blir hans stilling, som den eneste blant 400, betraktet som overflødig. En måned senere blir han oppsagt. Monsen blir sykemeldt i oktober 2004. Samtidig blir adgangskortet til arbeidsplassen sperret.  Et knapt år etter, høsten 2005, vinner han en soleklar seier i Oslo Tingrett. Konklusjonen er at oppsigelsen av Monsen er usakelig og at den egentlige oppsigelsesgrunnen var varslingen. Videre står det i dommen at det var Siemens Business Services og ikke Monsen som hadde opptrådt illojalt. SBS anker. Først i februar 2006 trekker SBS sin anke, og melder ifra om at de tar dommen til etterretning. Monsen beskriver sin kamp mot SBS som «en betydelig helsereduserende kamp mot overmakten». Han er i tvil om han ville gjort det igjen.
    Monsen har en nøktern og utfyllende beskrivelse av hva som skjedde og hva det kostet, uten at han blir detaljert og sentimental. Som lesere får vi likevel rikelig del i det ubehaget som Monsen har opplevd, både forut for den første varslingen internt, og etter at «jakten» er i gang. Både Monsens faglige kvalifikasjoner og hans personlige egenskaper blir forsøkt diskvalifisert. Fremstillingen omkring de feil som er gjort fra SBS’ side er ryddig og klar, og som lesere skjønner vi raskt hva dette handler om, selv om det nok ligger ganske komplekse regnskapsmessige forhold til grunn. Monsen er særdeles god til å beskrive ambivalensen og hvordan han slites mellom å være tydelig på at det er noe galt med faktureringen til Forsvaret, og å være strategisk med hensyn til jobb og karriere. Han forøker ikke å fremstille seg selv som spesielt edel eller som en som alltid vil velge den smale sti – han kunne godt tenke seg å glemme hele saken, få seg ny jobb og slippe risikoen og ansvaret med å si ifra.
    Det generelle problemet som boken får godt frem, er at en arbeidsgiver er så uendelig mye sterkere enn en arbeidstaker. SBS ga seg ikke, selv om bevisene var overveldende og det ble tydelig for enhver at de ikke hadde rent mel i posen. Ufortrødent forsøkte de å lukke munnen på Monsen. Det er til å lure på hvorfor Monsen ikke bare sluttet i Siemens, når han tidlig i sin karriere i SBS så at det foregikk ting som ikke tålte offentlighetens lys. Han visste jo at dette ikke kunne snakkes om hvis han ønsket seg en fremtid i SBS. Kanskje er ett svar at han trodde saken ville ordne seg om han bare sa ifra … Der tok han grundig feil.  
    Boken viser at Monsen  har vært utsatt for mye, og hans historie vitner om flere års kamp mot et mektig og verdensomspennende konsern. Mange spørsmål kommer opp – og forblir ubesvarte også etter endt lesning: Hvorfor klarer ikke en bedrift som SBS å håndtere en varslersak? Hva er det som driver Monsen år etter år når overmakten er så stor? Hva kan forklare det paradoksale at ofrene for svindelen – Forsvaret og Siemens-konsernet – ikke utviser glede, handlekraft og takknemmelighet over Monsens varsling?

Alvorlig svikt SBS hadde forpliktende varslingsrutiner. Det saken dreier seg om, er derfor en alvorlig svikt i arbeidskulturen, ikke bare i SBS i Norge men også i selve varslingsorganet – Compliance Officer i Tyskland. Dette var de som skulle ha håndtert Monsens varsel om kritikkverdige forhold.  Monsen begynte på et arbeidssted som hadde et destruktivt ytringsklima, og tvilsomme standarder for rett og galt. Norske skattebetaleres penger ble benyttet til å dekke over dårlig inntjening, utbetalinger av bonuser og for å finansiere smøreturer til personer i Forsvaret. Vi vet at Siemens hadde et klart og omfattende etisk regelverk, der det blant annet var etablert varslerrutiner også for anonym varsling. Medarbeiderne skrev under på avtaler der det klart fremgikk hva som var deres etiske forpliktelser, og der det også sto hva som var konsekvensene av å ikke følge disse.
    Spriket mellom teori og praksis var altså stort. På Monsens arbeidsplass må de ha glemt en vesentlig ting – de kan ikke ha diskutert hva et etisk regelverk betyr i praksis. Da blir også det etiske regelverket lite verdt.
    Siemens’ etiske retningslinjer fremstår å være et strategisk verktøy til bruk for å skape seg et godt omdømme. Paradoksalt nok er det frykten for å miste omdømmet som gjør at SBS ikke vil innrømme feil og ta affære. Er det også omdømmet Forsvaret bekymrer seg for når de viser så liten vilje til å rydde opp i mislighetene og straffe SBS som har lurt dem for titalls millioner? Ikke vet vi, men det er grunn til å spørre hvilke motiver som ligger til grunn for Forsvarets valg.
    For Monsen har dette betydd at han ikke bare har hatt én, men to mektige motstandere å forholde seg til. Innledningsvis i boken råder han andre varslere til å ha en fagforening i ryggen. Kanskje det ville gjort en forskjell i SBS. Vår egen forskning på varslere bekrefter at Monsens råd har noe for seg. Det viser seg at tillitsvalgte og verneombud har svært viktige funksjoner som samtalepartnere, alliansepartnere og som en motvekt til ledelsen på en arbeidsplass. 
    Det som er særlig tankevekkende i Monsens bok, er at hans kløkt i varslingsprosessen trolig er en sentral grunn til at han fikk medhold i retten, og slik sett vant frem med sitt budskap. Monsen var forutseende nok til å spare på e-poster, til å dokumentere overfaktureringen og til å informere sentrale personer om SBS’ overfakturering. Han var også flink til å styre mediedekningen av saken og holde den varm. I tillegg var han heldig, fordi han hadde familie som støtte ham, også økonomisk. Han hadde også noen allierte på arbeidsplassen. Og som et siste poeng, etter forsøk nummer to fikk han en dyktig advokat han hadde tillit til. Slik sett viser boken at utfallet lett kunne blitt et annet. Monsen må kunne karakteriseres som en svært ressurssterk varsler.
    Monsens bok er uten tvil den mest interessante av de norske varslerbøkene som har kommet de siste to årene. Den forteller hvor farefullt det kan være å utfordre aktører som er villige til å sette kollektivets interesser til side for å sikre individuelle interesser. Det er denne type arbeidsplasser vi gjerne omtaler som destruktive kollektiver, hvor det kan bli svært farlig for en arbeidstaker å varsle. Boken viser imidlertid med all tydelighet hvor dumt det er for en virksomhet å ikke ta varslere på alvor.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>