>Anmeldelser Prosa 03|08

Elektrikeren fra Skjeberg

Reiulf Steen

Det er i mai 2008 femti år siden Oscar Torp døde, og vi har ventet lenge på biografien om Oscar Torp. Men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, heter det. Med Hans Olav Lahlums glimrende biografi om elektrikeren fra Skjeberg, kan vi konstatere at den er verdt ventetiden.

Oskar Torp

Hans Olav Lahlum
Oscar Torp. En politisk biografi
560 sider
Cappelen 2007


Anmeldt av
Reiulf Steen

Oscar Torp er mannen som var Arbeiderpartiets valgte formann fra 1923 til 1945, den mest turbulente, men også den sterkeste vekstperiode i partiets historie. At den unge historikeren Lahlums (f. 1973) bok blir standardverket om Oscar Torp, er jeg ikke i tvil om. I tillegg gir den en innsikt i 50 års partihistorie som jeg ikke har lest maken til. At forfatteren under arbeidet med biografien tydeligvis er blitt glad i Oscar Torp, har gitt ham en nærhet til objektet som slett ikke er en svakhet ved boken. Tvert imot.
    Oscar Torp tilhørte en slekt og hadde en bakgrunn som gjorde ham til prototypen på en arbeiderpartileder for sin tid. Han hadde sine røtter dypt plantet i arbeiderklassen, slik praktisk talt alle lederne hadde. Kyrre Grepp, som ble valgt til formann i 1918, var et unntak. Han var akademiker, men en samlende lederskikkelse, som dessverre gikk bort i ung alder (1922).  Martin Tranmæl var malersvenn  fra Melhus, Johan Nygaardsvold var sagbruksarbeider fra Hommelvik, Oscar Torp elektriker fra Skjeberg, Einar Gerhardsen veiarbeider i Oslo kommune, Trygve Bratteli bygningsarbeider fra Nøtterøy. Ingen av dem hadde høyere utdannelse enn syvårig folkeskole.
    Deres livsløp var eventyrlige, og Lahlum beskriver levende dette miljøet. Med opprøreren Martin Tranmæl som ideologisk veiviser, og etter hvert inspirert av den russiske revolusjon, ble de revolusjonære. Hvis det var det de var. Det er jeg sterkt i tvil om. Tvilen blir ikke svekket av Lahlums bok. Hvor hadde de gjemt våpnene? Hva var slagplan og strategi? De hadde ingen! Det var knapt noen av lederne som kunne behandle et skytevåpen. Martin Tranmæl var personlig så snill at han ikke kunne ta livet av en flue. Men skrive opprørske resolusjoner, det kunne de.

Partisplittelse Det hadde i årene før DNAs landsmøte i 1918 dannet seg to fløyer i partiet, betegnet som den gamle og den nye retning. Den gamle retning, som ville bygge et sosialistisk samfunn på folkeflertallets grunn, hadde landsstyrets flertall på sin side. Partiets stiftere, Carl Jeppesen og Christian Holtermann Knudsen, befant seg også der. Det kom derfor som en overraskelse at den nye retning vant. Landsstyrets mindretall ble landsmøtets flertall. DNA var blitt revolusjonært. På papiret.
    Lahlum redegjør for hvordan radikaliseringen førte til at partiet ble splittet. Første gang i 1921, da de moderate dannet Norges sosialdemokratiske arbeiderparti. Deretter i 1923, da striden stod mellom dem som ville underordne seg «verdensrevolusjonens generalstab» i Moskva, og dem som under Tranmæls ledelse ville bryte med Komintern. Det måtte holdes to landsmøter det året, ett i februar og ett i november. Lahlum forteller om hvordan februarlandsmøtet valgte den 29 år gamle Oscar Torp til formann og den 25 år gamle Einar Gerhardsen til sekretær. Forfatteren mener det har «høy troverdighet» at Kyrre Grepp på dødsleiet, i et notat til Tranmæl, hadde pekt på Torp som sin etterfølger. Det var kampvoteringer på alle viktige plasser. Gerhardsen ble sekretær med bare to stemmers overvekt. Motkandidat var Peder Furubotn!
    Den berømte Nikolai Bukharin, Internasjonalens president og Lenins yndling, som han ble kalt, var gjest under møtet. Han var en av de første Stalin tok livet av under Moskvaprosessene. Da Martin Tranmæl talte, bøyde han seg mot sidemannen og sa: «Den mannen er uovervinnelig.»  Det virker som en bekreftelse på dette utsagnet når Lahlum forteller om en samtale Torp og Gerhardsen hadde etter landsmøtet, der de to ble enige om å godta at Tranmæl var partiets egentlige leder.
    En ny splittelse var blitt uunngåelig. Novemberlandsmøtet hadde ikke noe annet formål enn å vedta en allerede etablert realitet. Tranmæl fikk det som han ville, men med det knappest mulige flertall. Etter den avgjørende voteringen, reiste mindretallet seg, sang Internasjonalen og forlot lokalet for å stifte Norges kommunistiske parti.

Politiske dommer I dag vil det falle vanskelig for de fleste å sette seg inn i de beinharde og uforsonlige motsetninger som hersket i det norske samfunnet i 1920-årene. Rettssamfunnet ble satt på harde prøver, og det ble avsagt dommer som utvilsomt, etter min mening, var politisk, ikke juridisk, begrunnet.
    Lahlum refererer fra lagmannsretten i Tinghuset i Kristiania, 4. juni 1924. Der stod ingen ringere enn Tranmæl, Gerhardsen og den nyslåtte partiformann Torp tiltalt for å ha støttet et opprop fra partiets ungdomsforbund om militærstreik. Torp var i tillegg tiltalt for at han i et foredrag i Kristiania Arbeidersamfunn hadde uttalt at streikebrytere måtte gjøres fredløse i landet.
    Statsadvokat Jørgen Grøner, som representerte påtalemyndigheten, hadde aldri lagt skjul på at han hatet arbeiderbevegelsen. Lahlum gjengir de ulike partenes syn med faghistorikerens strenge krav til analyse og objektivitet. Han bringer imidlertid et par sitater fra aktor som forteller mye om hvor politisert rettssaken var. Ifølge Grøner var DNA et «samfunnsfiendtlig» parti, og Oscar Torp «en degenerert person».
    I arbeiderbevegelsen var det en entydig oppfatning at de tre tiltalte speilvendte saken og gjorde den til arbeiderklassens prosess mot samfunnets klassejustis. Tranmæls avslutningstale, lavmælt til ham å være, gjorde så sterkt inntrykk at et av jurymedlemmene brast i gråt. Fengselsstraffer ble de idømt likevel. Dommen ble anket til Høyesterett, som avviste anken og opprettholdt fengselsstraffene. Gerhardsen, da generalsekretær i DNA, ble idømt en litt mildere straff enn de andre på grunn av sin ungdom. Han var en politisk ungdomsforbryter!
    Ikke i sine villeste fantasier var det noen som den gangen forestilte seg at to av de tre som Jørgen Grøner fikk buret inne, skulle bli statsministre i Norge.  

Forsonende vesen I 1927 ble det sosialdemokratiske parti og DNA samlet. Lahlum får godt frem at Torp, med sitt forsonende vesen og sin kameratslige væremåte, fra første stund ble hele partiets leder, hvilket på ingen måte var selvsagt. Mye agg satt igjen fra den nådeløse innbyrdesstriden. Samlingen utløste nye krefter, men likevel måtte partiet tåle et sviende nederlag ved valget i 1930. Det var selvforskyldt. På landsmøtet forut for valget, hadde et flertall sluttet seg til noen programformuleringer som fikk mange til å tro at partiet ikke hadde kastet av seg sine revolusjonære aspirasjoner, og at det var kristendomsfiendtlig. De borgerlige partiene utnyttet dette for alt hva det var verdt, og vant 14 mandater. DNA gikk tilbake fra 47 til 39 mandater. Det var en dårlig trøst at valget var en katastrofe for rivalen, Kommunistpartiet, som fikk en tilslutning på fattigslige 1,7 prosent og mistet alle sine stortingsmandater.
    Lahlum lar oss forstå at Torp ikke var noen lykkelig tilhenger av det radikaliserte programmet, selv om han, som også Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen, tilhørte det flertallet som fikk de skjebnesvangre formuleringene vedtatt.

Psykedelisk Når jeg leser Lahlums bok, tenker jeg at det som skjedde med partiet under den revolusjonære fasen fra 1918 til 1927, for dagens unge må fortone seg som psykedelisk. Innsikt i den sosiale situasjon og de klassemotsetningene som hersket, gjør det lettere å forstå de ytterliggående holdningene. «Indlader nogen Arbeider sig i Ægteskab uden dertil at have Bestyrelsens Samtykke, ansees han for at have brudt sin Arbeidscontract,» het det i arbeidskontrakter fra Sarpsborg og Skjeberg, ikke mange årene før Oscar Torp ble født inn i en ettroms bolig der han vokste opp i en søskenflokk med åtte overlevende. Ett av barna døde tidlig, i den tiden ikke uvanlig i arbeiderfamilier.

Gullalderen Lahlum minner oss om at 1930-valget var det første – og siste – store valgnederlaget i Oscar Torps tid. Deretter gikk det bare oppover og fremover så lenge han levde. Valgkampen tre år etter, det var treårige valgperioder, ble ført under det berømte slagordet «Hele folket i arbeid», og resulterte i en strålende seier. Valget 1933 dannet innledningen til de nesten 50 årene som var gullalderen for norsk arbeiderbevegelse. I 1935 ble regjeringen Nygaardsvold dannet etter et kriseforlik med Bondepartiet (Senterpartiet). Bortsett fra en episode (dramatisk, men kortvarig – Kings Bay 1963), hadde partiet  regjeringsmakt i tretti sammenhengende år.
    Lenger sør i Europa ble 1933 et skjebnetungt år på en annen måte: I januar det året kom Adolf Hitler til makten i Tyskland.
    DNA måtte venne seg til å spille en helt ny og annerledes rolle. Hvor skulle for eksempel det politiske tyngdepunkt ligge, i regjeringen eller i partiet? Martin Tranmæl ønsket at partiorganisasjonen skulle ha størst mulig innflytelse, hvilket hans tidligere protegé, nå statsminister Johan Nygaardsvold, likte mindre og mindre.
    Lahlum beskriver levende hvordan Tranmæl i første omgang fikk forhindret at Torp gikk inn i regjeringen. Han håpet at det ville tjene partiorganisasjonen. Han forandret imidlertid oppfatning, og høsten 1935 var det han som dyttet Torp inn som konstituert forsvarsminister under Fr. Monsens sykdom. Deretter ble han sosialminister, for så å fortsette som statsråd og bestyrer av flere departementer, i Norge og i London, frem til 1948. Fra 1951 til 1955 gav han Gerhardsen midlertidig avløsning som statsminister.
    Etter at Torp forlot regjeringen, ble han, som Gerhardsen før ham, stortingspresident og gruppeleder for DNA. Det slår meg som underlig at de to fulgte hverandre så tett helt fra 1923 og til Oscar Torp døde i 1958. Som personer var de helt ulike. Gerhardsen kunne for eksempel aldri skjønne hvorfor Torp foretrakk å spille whist fremfor å snakke politikk, når han var hjemme sammen med familien. For DNA, må jeg tilføye, var de begge en velsignelse, særlig når de var på lag med Tranmæl. En sterkere partiledelse, uavhengig av formelle verv, enn denne troikaen, senere supplert med den yngre Haakon Lie, har dette landet aldri hatt. Bukharin hadde rett, Tranmæl var uovervinnelig. I tillegg visste han å utpeke «the best and the brightest» som sine nærmeste kampfeller.

Endelig fremstilling Skiftene mellom Torp og Gerhardsen som partiets leder i 1940, og som statsminister i 1951 og 1955, har vært gjenstand for spekulasjoner og mytedannelser. Jeg tror Lahlums fremstilling av de tre rollebyttene vil bli stående som den endelige. Einar Gerhardsen var partiets nestformann da krigen kom til Norge. Torp fulgte regjeringen til London, og Gerhardsen ble fungerende formann. Det er mer til å stusse over at han sommeren 1945 uten videre fortsatte i dette vervet, til tross for at den sist landsmøtevalgte formannen nå var tilbake i Norge.  Dette skjedde uten at Torp tok til motmæle. Han var ikke mannen som ville gjøre noe som kunne skade det partiet han hadde viet sitt liv til, og som han var glad i. Hva han måtte ha følt, er en annen sak. For en gangs skyld tillater Lahlum seg å være underfundig: «… det er muligvis dekkende å si at Gerhardsen ikke arbeidet aktivt for å tilsidesette Torp. Men Torp ble tilsidesatt, og Gerhardsen forsøkte på ingen måte å hjelpe ham med å bli sittende».
    1. mai 1958 – for akkurat femti år siden – gikk han bort. Det var som om han selv valgte dagen. Han skal ha en brorpart av æren for at Arbeiderpartiet ble hva det ble, «ørnen» blant partiene. Nå har Oscar Torp fått det monument han fortjener i form av en biografi som i store stykker har skjønnlitterære kvaliteter. Den er velskrevet, medrivende, spennende og troverdig.
    Postskriptum bør det bemerkes at forfatteren har gitt plass til det mest omfangsrike noteapparat jeg har sett i noen historisk fremstilling. Det strekker seg over 106 sider, en liten bok i seg selv. Ikke så plasskrevende, naturlig nok, men like imponerende, er litteraturlisten. Originalt, og til stor nytte for leseren, er minibiografiene om alle personer som spiller større eller mindre roller i boken. Personregisteret er selvfølgelig på plass, og, ikke så selvfølgelig: Oscar Fredrik Torps CV, som etterlater et ubesvart spørsmål: Hvordan kunne han rekke og orke alt dette?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>