>Anmeldelser Prosa 03|08

Erkjennelse og interesse

Espen Søbye

De fleste bøkene i Universitetsforlagets «Hva er»-serie handler om hevdvunne universitetsdisipliner som filosofi, biologi, fysikk, medisin og antropologi, eller om tverrfaglige begreper som makt, etikk og menneskerettigheter. Det er naturligvis viktig for nyetablerte disipliner som sakprosa å bli innlemmet i en sånn bokserie. Å være et fag eller en egen disiplin på universitetet gir prestisje, identitet og legitimitet – og er like nødvendig i den moderne verden som klubbe og flintstein var for huleboeren.

Hva er sakprosa

Johan L. Tønnesson
Hva er sakprosa
159 sider
Universitetsforlaget 2008


Anmeldt av
Espen Søbye

En viktig innsikt i denne boka er da også at det som regnes for litteratur ikke bestemmes etter «uangripelige ikke-kommersielle eller ahistoriske kriterier for litteraritet, men etter hva samfunnet har institusjonalisert som litteratur». (33) Dette er en treffende definisjon, ikke minst for sakprosaen, som også er institusjonalisert av dem som har interesser knyttet til dens status og aksept. Her har Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) spilt en viktig rolle. Dette begynte ikke med, men den første store manifestasjonen var, det NFF-initierte tobindsverket Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995, redigert av Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen. Universitetsforlaget har gjennom alle disse årene, som de akademiske forfatternes forlag, vært en viktig støttespiller. Endelig ble arbeidet videreført ved at NFF finansierte et professorat i tekstvitenskap og nordiske språk ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo i tre år. Det er dette sakprosaentusiaster omtaler som «verdens første professorat i sakprosa», og det er Johan L. Tønnesson som har dette professoratet og som nå altså har skrevet Hva er sakprosa.

Kampskrift Faglig fornyelse og utvikling skjer på denne måten; mange professorater er opprettet og startfinansiert på liknende vis. «Ren» vitenskap, uten innslag av interesser, fins knapt. Tønnesson går likevel lenger enn tidligere «Hva er»-forfattere har gjort, ved å avslutte boka med et kapittel om «Sakprosapolitikk mot 2014». Det er ganske utenkelig at en «Hva er»-bok om medisin, biologi eller fysikk skulle inneholde tilsvarende kapitler, selv om også disse bøkene naturligvis er skrevet for å skape forståelse for de respektive fagenes betydning – og i det hele tatt bidra til positivt omdømme. De etablerte fagene og profesjonene kan tillate seg å kamuflere egeninteressen, mens Johan L. Tønnesson bevisst har valgt å lage et fagpolitisk kampskrift.  

Alle skal med Som medlem av NFF har jeg fått Hva er sakprosa gratis i posten med et introduksjonsbrev fra generalsekretær Trond Andreassen. Boka har vært presentert i flere sammenhenger, blant annet på et frokostmøte om sakprosapolitikk i Litteraturhuset i Oslo, og på en frokostsamtale mellom Egil Børre Johnsen og Johan L. Tønnesson på NFFs årsmøte (ja, alt foregår til frokost nå). Møtet på Litteraturhuset avfødte en diskusjon da lederen for den statlige innkjøpsordningen for sakprosa, Aslaug Nyrnes, uttalte at det ikke var behov for en tredobling av innkjøpsordningen. Aslaug Nyrnes var forresten også med i arbeidsgruppa med NFF-tilknytning som i 1992 drøftet muligheten for å beskrive norsk sakprosatradisjon, noe som resulterte i tobindsverket om norsk sakprosa. Trond Andreassen var også den gangen generalsekretær i NFF, men i mellomtida har han vært innom Universitetsforlaget. Kvaliteten på norsk sakprosa tilsa ikke mer enn en økning fra 50 til om lag 80 bøker, hevdet Aslaug Nyrnes, mens Tønnesson parerte i Dagbladet 28.3.: «Nyrnes mener åpenbart det er stimulerende for forfattere og forlag å legge lista så høyt at de fleste river i første hopp. Det må tenkes motsatt: Også sakprosainnkjøpsordningen må være så raus at forfattere og forlag tør å ta noen sjanser.» Dette kan stå som et eksempel på at selv om sakprosafeltet er befolket av personer som går igjen, er de ikke nødvendigvis enige i alt. Fagutvikling har ofte nettverk som en forutsetning. Kollegial enighet virker imidlertid ofte sløvende, mens begrunnet uenighet egger tanken. Sakprosaen vil heretter være tjent med at disiplinens gylne triangel: NFF, Universitetsforlaget og tekstvitenskap ved nordisk institutt på Blindern svekkes. Tønnessons pamflett markerer i så måte en merkestein både når det gjelder dette triangelets interessekamp og fagutvikling.  
    Hva er sakprosa tar stilling. Tønnesson støtter krav som alt er stilt fra NFF, og utvikler nye. Under lesningen kan man av og til få et inntrykk av at sakprosa-begrepet i boka er en dristig konstruksjon, og at det er interessepolitikk som gjør at den ikke faller sammen. På den annen side gjør dette boka lett å ta stilling til, den er mer engasjert og offensiv enn de fleste andre bøkene i «Hva er»-serien.

Den nye latinen? Det fins imidlertid et annet og like grunnleggende trekk ved boka, som merkelig nok ikke er blitt diskutert. Det består i at Tønnesson etablerer en forståelse av at sakprosa er mer grunnleggende enn alle andre fag. Han forsøker å begrunne sakprosa som et metafag på universitetet. Det er ikke mulig å forstå verden uten å forstå sakprosa, det er gjennom sakprosatekster vi forstår verden. Forstår vi sakprosa, har vi skaffet oss nøkkelen til å skjønne alt annet. Slik sett ønsker han ikke bare å etablere et nytt fag, men et fag som er forutsetningen for å kunne tilegne seg alle andre fag. Det er mange resonnementer i boka som argumenterer for at sakprosa må være et slags «forberedende», som man må beherske før man skal studere noe som helst annet. Tønnesson argumenterer for at sakprosakunnskap er vår tids latin eller filosofi. Og det er ikke bare på universitetet han implisitt argumenterer for at sakprosa må bli det grunnleggende faget.
    Tønnessons tanke beror på en klar beskrivelse og/eller forståelse av verden. Den går ut på at alt et menneske skal gjøre, bygger på at det kan tilegne seg en sakprosatekst. Det er den grunnleggende ferdigheten for et menneske i dag. Det er naturligvis noe besnærende riktig i dette, men her vil også andre disipliner kunne komme med sine kjepphester og sine imperialistiske drømmer. Jeg synes allerede jeg hører representanter for medievitenskap og informatikk: Det er gjennom medier og data vi forstår alt annet, det er dette som er de nye metafagene og det perfekte forstudiet. Lingvistenes versjon kan være: Det er ikke gjennom medier, datateknologi eller sakprosa, men gjennom språk vi forstår alt annet. Men ennå er det filosofien som er «forberedende».
    I en forstand kan etableringen av disiplinen tekstvitenskap eller sakprosa studeres som det siste stadiet i en lang oppløsningsprosess av det gamle faget nordisk og den gamle og litt for selvgode filologien. Universalistene taper, spesialistene vinner. Først ble allmenn litteraturvitenskap spaltet ut, deretter medie- og kommunikasjonsvitenskap, og nå sist er det sakprosa eller tekstvitenskap som er i ferd med å etablere seg som et eget fag eller selvstendig underdisiplin, med universelle pretensjoner. Johan L. Tønnesson er en offensiv mann.

Skille sak og skjønn Det er to hovedperspektiver i boka, den litteraturpolitiske som står i forbindelse med sakprosasatsingen til NFF – og det universitetspolitiske som står i forbindelse med etableringen av et eget tekstvitenskapelig metafag. Den sterke vekten som legges på at verden forstås gjennom sakprosatekster eller bare tekster, søkes begrunnet i et syn på språket som det er vanskelig å få tak i. Hensikten synes imidlertid klar: å skille sakprosa og skjønnlitteratur.
    Etter at romanen ble den helt dominerende skjønnlitterære sjangeren, er det blitt, i alle fall på setningsnivå, nesten umulig å skille skjønnlitteratur fra sakprosa. Dessuten skapes jo fiksjonen som en realitet ved at språkets referensielle egenskaper benyttes, hvordan disse nå enn skal beskrives, forstås og forklares. Dette er uansett ikke egenskaper ved sakprosaen eller skjønnlitteraturen, men ved språket.   
    I stedet for å søke å begrunne dette skillet med uforpliktende småvisitter til språkfilosofien, som også kan ha mange ulike svar på samme spørsmål, ville det vært tryggere å  ha holdt seg til de institusjonelle og samfunnsmessige konvensjonene. Disse er i større eller mindre grad avhengig av innflytelse, makt og prestisje. En mye anvendt måte å endre slike konvensjoner på, er å bruke forskning og vitenskapelige argumenter. Johan L. Tønnesson lykkes dårlig i å etablere skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Det må imidlertid straks legges til at han ikke er alene om det, ingen andre har heller lyktes i dette. Tønnesson er da også svært springende på akkurat disse sidene. Selv om han hevder at boka ikke skal presentere en fiks ferdig og konsistent teori, men ta opp stridsspørsmål, burde han bestrebet seg på å være klarere på dette avgjørende punktet. Anmelderne som har rost boka, har heller ikke overbevist meg om at Tønnesson på dette punktet har tilført debatten noe særlig.
    Et annet problematisk punkt er metaforen. Tønnesson opphever denne til et svært viktig element ved språket, den blir nærmest et bilde på hvordan språket virker, og noe det er umulig å klare seg uten. Dette vil mange språkfilosofer være uenig i. Tønnesson gir selv et godt eksempel på at det er grunn til å holde fast på at metaforen destabiliserer språket og tanken når han skal forklare intertekstualitet ved at tekster «husker» andre tekster.  

Ulik virkelighetsbeskrivelse Det kan ikke herske noen tvil om at enkelte sjangre befinner seg på begge sider av grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur – som den historiske romanen, dokumentarromanen, den biografiske romanen, nyjournalistikken, biografien, essayet, reiseskildringen, selvbiografien. I tillegg kommer at disse sjangrene benyttes, og blandes, både av sakprosaforfattere og skjønnlitterære forfattere. Dette er ikke noe Arne Melberg har funnet på for å trekke visse opphøyde deler av sakprosaen inn i kunsten, slik Tønnesson skriver, men en beskrivelse av virkeligheten som de fleste vil være enig i.
    Hvor de ulike sjangrene skal plasseres, er ikke bare et akademisk spørsmål. Det dreier seg selvsagt om kroner og millioner for forfatterforeningene i form av bl.a. vederlag for utlån fra bibliotekene og kopiering. Kampen om plasseringen av en gitt tekst – sakprosa eller skjønnlitteratur – blir også en interessekamp. Tønnesson er flere ganger innom Norsk Forfattersentrum, som har vedtatt ikke å inkludere sakprosa i sin formidlingsvirksomhet. Jeg syns heller ikke at det vedtaket var lurt, men det virker litt smålig å trekke det fram. Sakprosaforfattere har jo en mengde ordninger og goder som ikke kommer de skjønnlitterære forfatterne til del. Alle de milliardene som brukes til forskning og stillinger på høgskoler og universiteter, kan også ses som en støtte til utviklingen av norsk sakprosa. De fleste som skriver sakprosa, gjør det i embets medfør, er lønnet for å gjøre det – om ikke bare det. 

Eklektisk Boka drøfter ulike tekster, den analyserer en blogg og et avisinnlegg, dette er opplysende og virkelig godt. Disse analysene er høydepunkter i boka. Det er imidlertid uvisst i hvor stor utstrekning dette bidrar til å forklare hva sakprosa er. Jeg er sikker på at Tønnesson kunne ha klart å gjennomføre like interessante nyretoriske analyser av skjønnlitterære tekster. Mens Aristoteles skilte mellom retorikk og poetikk, tale som skal overbevise og tale som skal være skjønn, forkaster jo mange moderne retorikere både sjangerlæren og skillet mellom skjønnlitteratur og sakprosa. Intervjuet med professor dr.med. Magne Nylenna om medisinens tekstkultur virker ganske skremmende, og er også en perle. Er Nylennas påstander om legenes lesevaner riktige, og det belegges med statistikk, virker legenes arbeidssituasjon fullstendig uholdbar. Men sier dette så mye om hva sakprosa er? Eller demonstrerer det heller hva den nye metadisiplinen tekstvitenskap er i stand til?
    Johan L. Tønnesson hadde gjort oppgaven enklere for seg hvis han hadde tatt utgangspunkt i noen etablerte sakprosaformer. I stedet har han definert sakprosa så vidt at den nesten omfatter alt. Samtidig skal han aggressivt markere revir for å erobre en så stor del som mulig av gråsonen som sakprosaen deler med skjønnlitteraturen. Kombinasjonen av et dårlig organisert forsvar og høyt press, for å bruke metaforer fra fotballen, gjør boka til en typisk hjemmekampsbok. Den er beregnet på dem som på forhånd er enig, men overbeviser ikke så mange tvilere eller motstandere. Det er en vanskelig oppgave Tønnesson har hatt. Han hadde kunnet gjøre det lettere for seg hvis han hadde lagt opp argumentasjonen etter den institusjonelle og samfunnsmessige linja som han bare ofrer den ene siterte setningen på.
    Boka er gjennomgående eklektisk, her fins retorikk, metafor- og essayteori, intertekstualitet og litterær institusjon, kultursosiologi og sjangerteori. I tillegg kommer det at Tønnesson ustanselig skifter nivå fra prinsipielle grunnlagsbetraktninger til praktiske eksempler. Det er ikke mange som vil kunne skrive like lett og tilsynelatende ubesværet om alle disse emnene, men en spesialist vil kunne finne mye å sette fingeren på. Går det for eksempel an med utgangspunkt i Aristoteles’ retorikk å hevde at alle tekster inneholder patos? Analysene av forskjellige slags tekster kommer i tillegg, disse er strålende, men bidrar lite til å definere sakprosa. Alle som leser disse oppfinnsomme analysene, skjønner umiddelbart at Tønnesson ville ha kunnet analysere en hvilken som helst slags tekst like godt.
    Boka er altså springende, men det må samtidig legges til at forfatteren skriver greit og rett fram, ofte med en underfundig snert. Det er få eksempler på tyngende konstruksjoner, men på side 56 fins det én: «utdefinering av funksjonsdyktighet fra inkluderingsbegrepet». Tønnesson har ikke hatt noen lett oppgave, og gjennom en del av de valgene han har tatt, har han gjort den enda vanskeligere for seg. Jeg vet at alt er politikk og at politikk er interesser. Likevel hadde jeg ønsket at veien mellom profesjonsbygging og vitenskap hadde vært litt lengre.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>