>Minibiografi Prosa 03|08

Kunnskap til folket! Om Karsten Alnæs’ flittige, men konfliktfylte skrivekarriere

Trond Berg Eriksen

«Ingen i dette landet, som kjenner hans innsats for litteraturen i alle dens sjangre og på mange plan, vil betvile det høyst fortjenstfulle i Karsten Alnæs’ innsats.»

Foto: Scanpix

Dette er kun et lite utvalg av Karsten Alnæs’ sakprosautgivelser. Se http://ask.bibsys.no for en mer fullstendig bibliografi.

Karsten Alnæs
Språk og forståelse
89 sider
Norsk journalistskole 1971

Karsten Alnæs
Historien om Norge
5 bind, 1. utg. 1996–2000, illustrert
Gyldendal Norsk Forlag

Karsten Alnæs
Barcelona. Et katalansk fyrverkeri
188 sider, illustrert
Stenersens Forlag 2000

Karsten Alnæs
Lisboa. Dikternes, kunstnernes og
fadoens by
222 sider, illustrert
Aschehoug 2001

Karsten Alnæs
Historien om Europa
4 bind, 1. utg. 2003–2006, illustrert
Gyldendal Norsk Forlag

Dette er bra. Jeg sitter med en bok av Karsten Alnæs i fanget. Saklig, analytisk og sobert rydder han opp i de problemene som journalistyrket reiser innenfor temaer som språkbruk, kommunikasjon og lesbarhet. Han gir gode eksempler i et klart og enkelt  fagspråk. Boken er ikke publisert. Mitt eksemplar er en stensil fra Norsk Journalistskole 1971: «Språk og forståelse» – registrert i Bibsys som Om språklig tilgjengelighet. Jeg leter etter spor som kan forklare forfatterens senere karriere, både dens styrke og svakheter. Hva sier den unge Alnæs om dramatisering, fortellerteknikker og sitatregler? Men jeg finner ingen nøkler i den tidligste teksten. Som oss andre, er Alnæs snarere blitt formet underveis av oppgaver som han har grepet etter, og av oppgaver han er blitt utfordret til å ta.

Rokokko og ski 70-årsjubilanten Karsten Alnæs har spilt imponerende mange roller i den oppsetningen som gjerne kalles «den litterære institusjonen» i Norge. Han var en dyktig lærer i journalistikk tidlig på 1970-tallet, og så en elsket norsklærer i den videregående skolen. Skriving og formidling har vært et gjennomgangstema i hans livsløp. Frem til 1995 var han først og fremst skjønnlitterær forfatter, og senere slo han til som sakprosaforfatter. En omgjengelig, men fast formann i Den norske Forfatterforening (1985–87 og 1999–2001) og en ufattelig flittig kulturredaktør i Dagbladet (1987–1991). Han har vært barnebokforfatter og medrivende reisebokforfatter (Barcelona 2000, Lisboa 2002) ved siden av sin siste berømmelse som kulturhistorisk forteller. Hverken vikingenes liv, rokokkoens prostituerte, Hans Nielsen Hauge eller skihistorien er ham fremmed.
    Mange har satt pris på Alnæs’ virketrang, ikke minst fordi hans allsidighet har gitt opphav til en høyst sympatisk væremåte. Som andre sterke arbeidshester, virker det som om han klarer alt, og har tid til alt. Innenfor den litterære institusjonen har han fylt sine egne roller med nærvær og oppmerksomhet og som regel kjent de andres roller innenfra. Jeg har ved et par anledninger møtt ham over bordet som forhandlingspart og organisasjonsmann i et av de utallige sammenstøtene mellom de skjønne og de saklige forfattere. Jeg kunne ha valgt Alnæs som advokat om jeg noen gang ble tatt på fersk gjerning og hvor det ikke fantes annet forsvar enn overtalelse. I forhandlingssituasjoner var det aldri noen tvil om hva han mente. For sin allsidige, litterære virksomhet har han fått to Bragepriser (1992 og 2003), Bokhandlerprisen (1992), Doblougprisen (1998) og historikernes Sverre Steen-pris i 2000. Som TV-cicerone i norgeshistorien er han blitt hilst velkommen i de fleste norske hjem. Han har altså en innsats bak seg som – fra én side sett – er all ære verd.

Læreren Men rollemangfoldet har også gitt grensefeider. Da jeg først møtte Alnæs til debatt i Dagbladet-tiden, gjorde han seg til talsmann for det jeg den gangen oppfattet som en kynisk kommersialisme. Å selge aviser er som å selge brød, sa han, man lager dem etter sin art og sitt tall utfra folks antatte behov. Det kan ha vært en eksperimentell provokasjon, men både Vibeke Løkkeberg og jeg spratt i stolene. Fra Dagbladets kant ønsket vi noe mer ideologisk mat ved siden av kommersen. Men Alnæs fastholdt sin oppfatning av at aviser er og skal være én type dagligvare blant alle andre. Alnæs er mannen som smiler når han får et spørsmål, for han er aldri opprådd for svar. Ikke bare det. Han skjønner som regel hvorfor den som spør, spør om akkurat det. Han kan dosere på en måte som gjør det lett å innta elevrollen.
    Nietzsche sier et sted i Jenseits von Gut und Böse at den som etter sin natur er lærer, vil være lærer i alt han gjør. Det kunne ha vært en treffende karakteristikk av Alnæs. Også hans reisebeskrivelser og hans romaner er didaktiske. Ofte er de triste. Fortellingene er aldri uten jammer. Men når alt kommer til alt, lever hans romanfigurer i en verden hvor rettferdigheten vinner til slutt. Gjennom nød til seier. «Alt hva Fedrene har kjempet, Mødrene har grætt ...»  Jo lenger ned i klassesamfunnet han kommer, desto mer autentiske tanker og følelser finner han. Bare aller nederst er kjærligheten evig, sorgen utrøstelig og lojaliteten uten svikt. I tidsriktig fordomsfullhet gjør han gjerne kvinnene enda mer autentiske enn mennene.

Historien nedenfra Som publisist er Alnæs populist, men av et litt annet merke enn venstrepopulisten Ottar Brox eller høyrepopulisten Carl I. Hagen. Historien nedenfra er Alnæs’ kram. Når han i debatten rundt fembindsverket Historien om Norge skulle forsvare sine valg som forteller, henviste han alltid til alminnelige mennesker.1 Det er ikke nødvendigvis noe dårlig valg, men ofte skranter kildene når man nærmer seg proletariatets egne tanker og drømmer. Da overtar romanforfatteren for historiefortelleren uten at han behøver å røre girspaken. De fattige og utsatte er hans objekter. I en litt underlig, gammelmodig form er hovedaktørene nettopp hverdagens helter. Den jevne manns og kvinnes lykke og sorger er det som opptar Alnæs sterkest, både som romanforfatter og som kulturhistorisk forteller.
    En forfatterkollega, som gang på gang var blitt belånt for beskrivelser, sitater og konklusjoner av jubilanten, sier at det eneste interessante ved Alnæs’ forfatterskap er Alnæs-saken. Den var kulturlivets foregripelse av både Sudbø-skandalen og Valla-saken. Vi tenker da først og fremst på fallhøyden. Opprøret mot Alnæs skyldtes delvis en irritasjon over hans vandringer frem og tilbake over faggrenser og profesjonsgrenser. Han brukte allemannsretten til å spasere over alle gjerder og forsyne seg av andres multer uten å spørre om lov. Alnæs og historieverkets utgiver, Gyldendal forlag, ville i utgangspunktet heller ikke kvittere for det forfatteren forsynte seg med.

Ingen mentalitetshistoriker Nå er det som regel en æresbevisning at andre forsyner seg av ens avleverte ytringer. Alnæs parafraserte imidlertid ikke, refererte ikke, men brukte andres tekster slik at de hørtes ut som hans egne ytringer. Gyldendals forlagsapparat, med direktør Geir Mork i spissen, beskyttet ham ut over all rimelighet, fordi Alnæs var høna som la gullegg. Offentligheten ble i omstendelige, juridiske vendinger belært om at dette var en fullt akseptabel måte å skrive historie på.2
    Men. Alnæs er ikke faghistoriker, og bør derfor heller ikke vurderes som faghistoriker. Kritikerne har rett i at skillet mellom hans historiske romaner og hans romanpregede historiefortellinger er flytende. Han er ikke popularisator, fordi han ikke selv har bidratt til å generere de kunnskaper som han formidler, og selve teksten i historiebøkene tyder ikke på at han er opptatt av hvordan slike kunnskaper blir generert. Men han er en utmerket kulturjournalist – kanskje den beste og flittigste i landet.
    Selv kaller Alnæs seg av og til «mentalitetshistoriker». Men det han driver med er ikke mentalitetshistorie, for han mangler et skarpt blikk for grunnleggende mentalitets­endringer. Frans G. Bengtssons Røde Orm kommer vikingsjelen – om noe slikt fantes – langt nærmere enn Alnæs’ nyfreudianske utlegninger. Jeg har tidligere uttalt at jeg erg­ret meg over Alnæs’ avstand til det religiøse. Ved dette stenger han seg ute fra all eldre historie. Det er som om han ikke vil gå med på at hele tenkemåter kan forandre seg. At språkspill kan mutere. At ulike tankesystemer dessuten kan leve side om side samtidig i samme samfunn som et slags dobbelt eller mangedobbelt bokholderi.
    Historien om Norge og Historien om Europa viser at Alnæs hører til blant dem som mener at alle mennesker til alle tider har vært freudianere, irreligiøse og egalitære sosialdemokrater i sitt hjerte. Han jubler hver gang han finner antydning til støtte for sine egne, moderne preferanser i fjerne generasjoner. Slik arbeider ikke en mentalitetshistoriker. Historikerens forundring gjelder hvordan både de gyldige spørsmålene og de foretrukne svarene endrer seg med historiens gang.
    Likevel. Alnæs er blitt uantastelig, fordi han deler de moderne lesernes fordommer. Det synes som han forutsetter – på Dagbladets vis – at alt annet enn det å følge lystprinsippet er produkter av hykleri og snobberi. Han stenger seg ute fra historien også ved å operere med et forbausende fattig behovsrepertoar hos sine aktører.
    Moderne fordommer fungerer stedvis tilfredsstillende for de leserne som sogner til Historien om Norge. Urimelighetene blir ikke katastrofale, fordi vårt samfunn har vært relativt enkelt og oversiktlig, og fordi frie gjendiktninger av norgeshistorien har lang tradisjon bak seg. Nasjonale fantasier er et beskyttet marked. Men mangelen på forståelsen av klasseforskjeller, historiske sprang og kulturforskjeller i Historien om Europa gir i sum en fortelling som er både anakronistisk og ensidig. Alnæs’ fortelling kan bidra til å befeste den tabloide myten om at alle der ute egentlig ønsker å være nordmenn.

Markedstenkning og hastverk
De fortellingene Alnæs leter frem, er ofte gode. Jeg har spurt meg for blant oppegående lesere som har lest hans historieverker fra ende til annen. Alle har vært beskyttende og lojale overfor forfatteren. Skriv ikke noe stygt om ham! sier de. Jeg har ikke lest norgeshistorie eller verdenshistorie siden jeg gikk i skolen, og Alnæs’ bøker har åpnet en ny verden. Da Carl Grimbergs verdenshistorie (1926–1951) kom på norsk, var de akademiske innvendingene av en art som gjør dem pinlige å lese i dag. Men Grimbergs prosjekt befant seg fremdeles innenfor den idealistiske folkeopplysningens ramme. Det Alnæs og Gyldendal med rette blir kritisert for, er at markedstenkningen og hastverket har bikket over i noe som ligner et røvertokt.

Suksess og fall Man kan ikke argumentere mot suksess, sier de i USA. Både Trollbyen (1992) og Sabina (1994) var suksesser etter enhver ytre målestokk. Det samme gjelder selvsagt historieverkene. Den nødvendige kritikken som fagfolk for sin samvittighets skyld må formulere i sakens anledning, øker tilskuddet til det arsenalet av råtne egg som «folk flest» alltid er rede til å kaste mot akademikerne som tror at de vet bedre. Dessuten har Alnæs tjent penger og det skaper misunnelse, sier man. Geir Mork skriver: «En slik størrelse eller et slikt fenomen må tåle kritikk. En slik suksess er selvsagt uimotståelig fristende for kritikk.» Men det er ingen gyldig universalforklaring. Alnæs har alliert seg nettopp med dem som han gjør til helter i sin historiefremstilling. Han heroiserer folket, og de forsvarer ham. I et bytteforhold innenfor en slik naturalhusholdning av gjensidig beundring, er det lite rom for kritikk.
    Alnæs’ skrivekarriere ser altså svært ulik ut fra ulike vinkler. Personlig setter jeg stor pris på entusiasmen, formidlingsgleden, den journalistiske teften, og den genuint liberale innstillingen til livets forunderligheter. I takketalen etter hedersprisen under Brage-utdelingen i 2003 betegnet han selv juryens valg som «dumdristig». Men ingen i dette landet, som kjenner hans innsats for litteraturen i alle dens sjangre og på mange plan, vil betvile det høyst fortjenstfulle i Karsten Alnæs’ innsats.
    Det spørsmålet jeg likevel sitter igjen med etter en nylesning av forfatterskapet hittil, er hvorfor det gikk så galt i historieverkene. I den første teksten – «Språk og forståelse» – finnes det en analytisk avstand til teksteksemplene som gjør Alnæs til en sakkyndig fagmann. Han plukker setninger fra hverandre, ordner og sammenligner. Han skriver om hvordan man fanger og fastholder lesernes oppmerksomhet. Han skriver om hvordan språket må utformes for at leserne skal holde ut med sin forfatter. Langt på vei har Alnæs fulgt sine egne, praktiske anvisninger. Men et eller annet sted i den altfor raske byggingen av historien om Norge og Europa, ble disse presise skrive­rådene glemt på Sehesteds plass.

Noter
1    Så også både i NRK og i Aftenposten for 7. nov. 2004. Til og med hans kritiker Jan Eivind Myhre innrømmer ham nettopp det. Han taler om Alnæs’ «human and empatic attitude towards the people of the past» (Historisk Tidsskrift 2/2000). Se ellers Jan Eivind Myhres innlegg i Prosa nr. 3/2004, «Popularisering, plagiering og historie. Diskusjon om Alnæs i et edruelig lys».
2    Geir Morks forsvar sto å lese i Samtiden 4/2004 og ble besvart av Alf van der Hagen i Samtiden 1/2005. Det som startet skredet var hovedoppslaget i Morgenbladet for 7. nov. 2003.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>