>Artikler Prosa 03|08

>Agenda: 1968 – de ulydiges år. Fortiden er ikke død, den er ikke engang fortid

Egil Fossum

De som i dag diskuterer 1968, er gjerne folk som ikke var født da, ikke var med, ikke liker sekstiåttere, og som prøver å bringe venstresiden i forlegenhet. Den norske venstresiden er taus. I Danmark har temperaturen vært høyere, med statsminister Fogh Rasmussen i front i krigen om 1968. «1968-tænkning» var helt sentralt i den kulturkamp han førte mot venstrefløyen fra 2002. Men hva kan vi egentlig si om 1968 – 40 år etter?

Prosa 03 08

«There has never been a year like 1968, and it is unlikely that there will ever be one again» (Kurlansky, s. xv). Fint å bli gjort oppmerksom på det – for før enkelte omtaler i forbindelse med «førtiårsjubileet» har jo året på det nærmeste vært glemt. Jeg var selv med i denne fjerne fortid, i en beskjeden rolle, men når tenkte jeg sist tilbake? I bibliotekene våre finnes ikke mange bøker om året heller; noen raske søk i BIBSYS ga 13 bøker fra de siste 20 årene, to norske, en svensk, en dansk, tre tyske, seks på engelsk. Opplagt ikke alt, men uansett ikke overveldende.
    Allikevel, man kan ikke påstå at året helt har forsvunnet, men «1968-tenkning» oppleves som noe høyresiden bruker i sin krig mot venstresiden – med høyere temperatur i Danmark enn her til lands. I boken 1968 – dengang og nu gir Morten Bendix Andersen og Niklas Olsen sin versjon av høyrefløyens fortelling om 1968: «Efter at Danmark i 1950’erne havde været en nation av frihedselskende patrioter, der aldrig tøvede med at stille seg fuldt og helt på USA’s og NATO’s side i kampen mot kommunismen, underminerede og nedbrød en gruppe venstreorienterede 68’ere, drevet av en fascination for vold, totalitarisme og antiamerikanisme, fra 1960’erne systematisk det frie danske samfund, dets autoriteter og strukturer. Fredsmarcher og senere demonstrationer, bl.a. mod Vietnam-krigen, ind­varslede et nationalt forfald, der i 1970’erne resulterede i universitetsmarxisme, meningstyranni og en generel venstreorientering i det danske samfund. Forblændede av pseudorevolutionære, folkemordere og diktatorer – fra Che Guevara til Pol Pot – stod ’nyttige idioter’ og revolutionsromantikere fra venstrefløjen parat til at udføre forræderi mod det danske samfund til fordel for fjendtlige diktaturer i øst. Kun efterretningstjenesternes indsats reddede Danmark» (s. 12). Venstrefløyen kom under disse angrep noe på defensiven, og dets «positive og romantiserede fortelling om 1968» står ifølge forfatterne ikke lenger som noen ubetinget «vinnererindring» (s. 15).
    40 år etter er det ikke så lett å gripe dette året, klare å holde fast på det, finne ut hva det var for noe. Bør vi forresten bare se på selve året, de 12 månedene i 1968? Hva med «det lange 1968»? Det varte kanskje i 10 år, hvis vi starter med den første store amerikanske opptrappingen i Vietnam i 1965, ja enda lenger: «Vi använder termen ’1968’ som et namn på den period som varade fra mitten av 1960-talet til senare delen av 1970-talet,» skriver Ulf Bjereld och Maria Demker i I Vattumannens tid? En bok om 1968 års uppror och dess betydelse i dag (s. 14). Men trenger egentlig året 1968 noen utvidelse, er det ikke stort nok i seg selv? Og hva satte det ikke i gang for ettertiden? Selv om «1968» kom senere i Skandinavia enn mange andre steder, 1969 og utover, så betyr ikke det at det ikke skjedde noe i de 12 månedene i 1968. Det skjedde veldig mye, men mye av det som skjedde, skjedde inne i hodene. Det østasiatiske kraftfeltet – krigen i Vietnam, kulturrevolusjonen i Kina – begynte å virke på bevisstheten, for mange på en nesten personlighetsforandrende måte.

Hva slags bilder kommer opp ved å tenke tilbake? Den bakbundne FNL-fangen på gaten i Saigon i det øyeblikket politisjefens pistolkule trenger inn i hodet hans på høyre side og han rystes – bildet blir litt uskarpt der hvor innslaget er – sekundet før døden. 200-meterløperne Tommie Smith og John Carlos i Mexico med bøyde hoder og hevede never i sorte hansker. (Sorte hansker – var det for å slippe å berøre den reaksjonære OL-sjefen Avery Brundages hånd direkte ved medaljeutdelingen?) Unge militære igbo-rekrutter i glinsende overkropper i Biafra, tett i tett, et første skritt på veien til krigen og døden. Og den russiske stridsvognen i Prahas gater med forvirret vognkommandør og illsinte studenter. Mange bilder trenger seg på. Mange voldelige – ikke mye «peace-and-love» i min erindring. I første omgang heller ingen norske bilder. Jeg leter litt, og der dukker plutselig dosent Anfinn Stigens profil opp på et velkjent foto. Det er fagkritisk seminar på Filosofisk institutt på Blindern, og Stigen ser ut til å være eneste lærer blant alle studentene, mange av dem ml-ere. På veggen veggaviser, blant annet denne: «Studenter og arbeidere – felles interesser». Stigen sitter der ensom, tenksom. Er han helhjertet med på det som foregår, den hyggelige Aristoteles-forskeren, eller gjør han bare gode minner til slett spill? Dette er første fase av studentopprøret i Norge med fagkritikken i sentrum. Et typisk 68-bilde, tenker jeg, men typisk nok ikke fra 1968. (Bildet er fra våren 1969.)

Hvor skjellsettende var forresten dette året, bortsett fra for dem som var midt oppe i det? Og hvem var de, hvem var de «ekte 68-erne»? Det finnes både «ekte» og «uekte» av sorten i min forståelse. Er det like naturlig å snakke om «genuine 1968-handlinger» og «ikke-genuine»? På slutten av året tok general Velasco Alvorado makten i Peru og eksproprierte storgodsene. En «genuin 1968-handling», eller ikke? Gir spørsmålet mening? Selvfølgelig hører langt fra alt som skjedde i 1968 til «1968» i vår forstand. Nesten ingen gamle kamerater ble 68-ere, men var ikke jeg en slags? Jeg var 29, magister og fredsforsker, demonstrerte ivrig, limte plakater, strevde med de bøkene man skulle ha lest, skrev og talte om Latin-Amerika mellom revolusjon og kontrarevolusjon. Ble temmelig raskt trukket inn i det østasiatiske kraftfeltet – Vietnam og illusjonen om Mao som opprører, byråkratiets fiende. Spilte Sgt. Pepper (fra 1967!). Men for å være en ekte 68-er krevdes vel noe i tillegg – ungdommens helhjertethet – ikke blande sammen rollene som aktør og observatør, som ofte kommer med årene. En ekte 68-er, Daniel Cohn-Bendit, studentlederen fra Nanterre, sier det slik etter de store gatekampene i Paris i mai: «People were piling up the cobblestones because they wanted, many for the first time, to throw themselves into a collective, spontaneous activity. People were releasing all their repressed feelings, expressing them in a festive spirit. Thousands felt the need to communicate with each other, to love one another. That night has made me forever optimistic about history. Having lived through it, I can’t ever say, ‘It will never happen’.» (Ali, s. 95.) Jeg var nok ikke helt der, nei. Nå finnes det jo en helt annen 68-er-definisjon, alle de som var unge i 1968, men hvor klargjørende er den?

I mitt 1968 var det voldelige, det voldelige ute i den store verden, helt sentralt. 1. februar sitter jeg og min venn filosofen Eyvind Dalseth på Sognsvannsbanen. Jeg husker det så godt. Vi leser aviser: 70 000 FNL-soldater angriper amerikanerne over hele Sør-Vietnam. Denne offensiven, Tet-offensiven, skulle vise at frigjøringsbevegelsen kunne slå til overalt. Også den amerikanske ambassaden i Saigon var okkupert et lite døgn. Offensiven hadde en høy pris, men de vietnamesiske lederne var villige til å betale denne prisen. Hvorfor? Fordi de regnet med at amerikanerne ville forstå at selv med 500 000 mann i landet kunne de ikke vinne krigen. Offensiven rystet Lyndon B. Johnson. Han så nederlaget komme. Han stilte ikke som presidentkandidat på ny.
    Vietnamkrigen var selve motoren – både i det «korte 1968» og i det «lange 1968» – den som ga ekstra energi til alle andre kampavsnitt i hele verden. Krigen var en internasjonal organisator – alle så de samme TV-bildene. Og hvorfor denne energiutløsningen? Det var den svimlende asymmetrien: spelemmede vietnamesere i sine sorte, ledige og løse antrekk og med de parasolliknende hattene, i gåsegang over rismarkene, og så alt det amerikanske stålet og jernet og ilden, og de svære, tatoverte soldatene med patronbelter rundt halsen og over brystet, som pepret de små landsbyene noen titalls meter under helikoptrene de satt i. Tilfangetagne FNL-soldater utsatt for drukningstortur med vannslange på NRK-nyhetene, amerikansk pilot som brente folk med napalm og syntes jobben var interessant, de myrdede i My Lai og utallige andre steder, ruinene av keiserbyen Hué, den kjemiske ødeleggelsen av jungelen. Det var så himmelropende urettferdig. Det var ikke til å holde ut.
     1968 er nå fjern fortid – trekk 40 år fra 1968 og vi er tilbake i 1928, og nye 40 – tilbake til 1888. Dataene til magisteravhandlingen min fra høsten 1967 ble punsjet inn på randhullkort av papp, åpne eller lukkede hull, og sortert ved å riste kortene ned fra strikkepinner. Ingen kalkulator, men en liten regnestav var til god nytte. Det var tiden før Internett; fjernsynet var det nye, Vietnam-krigen den første fjernsynskrigen. En del har vi nok glemt fra disse fjerne år, og det som er igjen er det veldig lett å tolke ut fra dagen i dag: All historie er jo også samtidshistorie. Danskene sier det slik med en vellykket formulering: «Den heftige og polemiske omgang med 68 understreger, at 68 – ikke blot for politikerne, men for alle oss dansker – er et stykke uavsluttet fortid, et stykke samtidshistorie, der i sjælden grad forbinder fortid, nutid og fremtid» (Andersen, s. 21).
    Vietnam var bakteppet, krigen var der hele tiden, men ellers var det ingen mangel på iøynefallende begivenheter andre steder: Attentatene på Martin Luther King, Robert Kennedy – og på teologistudenten Rudi Dutschke. I Frankrike: Menneskemassene i gatene, stillheten i fabrikkene og CRS med dragne køller. Stod kanskje regimet for fall? Aggressivt politi fra Berlin til Chicago – og til Mexico, drapene på studentene på De tre kulturers plass. Palestinsk gerilja med jordansk artilleristøtte påfører Israel et militært nederlag ved Karameh i Jordan, og palestinerne strømmer til frigjøringsbevegelsene. Saddam Hussein er på vei mot toppen etter et kupp støttet av vestlig etterretning, og i Kosovo de første demonstrasjonene mot serberne. Warsawapakt-landene går inn i Tsjekkoslovakia med 200 000 mann og 5000 tanks for å stoppe Dubcek og de andre ulydige. Jeg er på vei fra Warsawa via Praha til en fredsforskningskongress i Varna i Bulgaria, men det går ikke noe tog fra Warsawa til Praha natten mellom den 20. og 21. august 1968. Ingen kan fortelle oss hvorfor. Partilederen Liu Shao-shi kastes ut av det kinesiske kommunistpartiet som forræder, banditt og det som verre er. The Beatles er på topp med «Yellow Submarine» og «Hey Jude», men bandet er i ferd med å bryte opp. I USA skjer det en overgang i begrepsbruken fra «negroes» til «blacks». Yale-universitetet tar inn kvinnelige studenter for første gang – hundre år etter Oslo – mens Columbia-universitetet er okkupert av studentene. Andreas Baader og Gudrun Ensslin sprenger to butikker i Frankfurt. Nixon vinner det amerikanske presidentvalget. En bombekampanje over Laos ender ikke før det er sluppet over 3 millioner tonn bomber.

Om vi var overveldet av de store begivenheter, var mye som før. Blant de mest populære melodiene folk nynnet på i vårt land var «Lyckliga gatan» og «Those were the days». Det var ingen generalstreik. Ingen studenter ble skutt av politiet. Det som skjedde i Skandinavia var preget av at de opprørske og de styrende hadde en sterk, men unevnt allianse i sin moderasjon. I Hvem Hva Hvor 1969 satte «1968» få spor etter seg, men ellers gifter Harald og Sonja seg, et forslag om å melde Norge ut av NATO får seks stemmer i Stortinget, og hvalkokeriet Kosmos går ikke til Sydishavet det året. Det er slutt på blåhvalfangsten – slutt på blåhvalen også. «1968-handlinger» synes knapt, men studentopprøret er i gang, Vietnam-demonstrasjonene vokser og maoistene begynner å røre på seg – bruddet i SF er ikke langt unna. Fra Stockholm har Hvem Hva Hvor et berømt bilde: statsminister Olof Palme i fakkeltog sammen med den nord-vietnamesiske ambassadøren. Kurlansky har ingen skandinavisk innførsel i registeret i sin omfattende bok om 1968.
    Mest politisk og mest dypsindig av de tre 68-bøkene fra Skandinavia jeg har lest, er nok den danske antologien 1968 – dengang og nu. En rekke forfattere er bedt om å svare på hva som skjedde i og omkring 1968 på den enkeltes spesialfelt og hvordan våre senere forestillinger om dette året er blitt skapt. Bidragene sveiper over det hele fra dagens politikk, via rock og pop til kvinnefrigjøring og pornografi, med en kløktig innledning. Således får vi blant annet vite at danskene mener 1968 var et hvileår i musikken. Og i Danmark ble forbudet mot porno opphevet i 1967, mens billedpornografi ble tillatt i 1969 – først i verden. En styrke er at hver av forfatterne reflekterer sitt tema inn i den større 1968-problematikken. Boken avsluttes med noen 68-erindringer – ikke hopp over provoen Ole Grünbaum! Han plasserer seg slik: «I virkeligheden var der måske to opfattelser av 60’erne, som man kan kalde henholdsvis 67 og 68. Mens 67 var synonymt med hippiebevægelsen, flowerpower, slagord a la Make Love Not War, astrologi, sit-ins, LSD, alternative livsformer, var 68 præget av studentoprør, Vietnambevægelsen, og den egentlig ganske forbløffende genkomst av marxismen som populærideologi i 70’erne. Jeg havde et ben i begge lejre» (Andersen, s. 351).
    Svenske I Vattumannens tid? er en tankevekkende bok. Tittelen henspiller på Aquarius (Vattumannen) i musicalen «Hair» som hadde première det året. Vannmannens tid skulle være en tid med fred, kjærlighet og forståelse, men, som forfatterne sier: «Nei, kraften i ’Hair’ ligger i stället i dess ifrågasättande och nedrivande av auktoriteter» (Bjereld, s. 13), og dette er et sentralt tema i  boken, nedrivingen av autoriteter og dets konsekvenser på lengre sikt. «I denne førsta bok vill vi illustrera hur de värden som låg til grunn for auktoritetsupplösningen – jämlikhet og solidaritet, rationalitet og universalism – underminerades av händelseutvecklingen på 1970-talet, så at varken idealen eller det goda samhället förverkligades» (Bjereld, s. 27). Boken tar for seg Sverige, område for område: utenomparlamentariske metoder, ville streiker,  en minsket status for finkulturen – «alle kan spille», frihet på det seksuelle området – «kan bejakandet av den kvinnelige sexualiteten betraktas som ett ifrågasättande av patriarkatets auktoritet» (Bjereld, s. 21). Også synet på barn som selvstendige individer, lærerautoriteten som undergraves gjennom krav om medinnflytelse, mens kunnskapens autoritet ble underminert av andre mål, slik som elevenes sosiale kompetanse. Færre lyttet til presteskapet, og når det ikke lenger eksisterer noen faste verdier, blir hver og en sin egen gud (Bjereld, s. 23). På et viktig punkt skiller denne boken seg fra mye annet som er skrevet om 1968, nemlig at «1968» ikke først og fremst var begynnelsen på noe nytt, men kanskje heller slutten på noe gammelt. 1968 var nødvendig for utviklingen av det virkelig moderne og for menneskets frigjøring: «Värdena från 1968 var upplysningens … De värdena var desamma som de vilka byggde demokrati och välfärd, de har sin arv från den franska borgerliga revolutionen 1789» (Bjereld, s. 25). 1968 var slik sett ikke en protest mot opplysningstanken og moderniteten, men et uttrykk for modernitetens definitive seier over det premoderne. Definitiv? Mon det. Jeg kan ikke la være å tenke på Faulkner: «The past is not dead, it is not even past.» Men 1968s verdier slo altså over i, eller ble overveldet av, sin motsetning, individualisme og normløshet. Hvorfor det ble slik er det nok ulike oppfatninger om. De fleste kritikere av 1968 vil nok knytte dette til nedrivingen av de gamle autoritetene, de som hadde sin legitimitet først og fremst fra tradisjonen. En artig påstand fra Bjereld og Demker er at de politiske autoritetene selv, etter hvert, ble med på å fjerne gamle og urettferdige autoritetsforhold.
    Boken 1968. Opprør og motkultur på norsk har en lokkende forside, demonstrasjonstog og kraftige røde typer, mens anslaget er en nedtur: «Mennesker er symbolvesener. Vi ordner og beskriver tilværelsen ved hjelp av lyder og tegn som står for noe annet enn seg selv.» Det skal noe til for å gå videre etter dette, men Tor Egil Førlands innledning tar seg noe opp og gir en leseverdig innføring i dette noe spesielle bokprosjektet. Hvorfor spesielt? Fordi det handler om foreteelser i «det lange 1968» – uten å bry seg om Vietnam-krigen, studentene og marxist-leninistene. Det blir litt energifattig. For meg blir et «1968» uten Vietnam som kirken uten Den Hellige Ånd, om man kan tillate seg en slik parallell. Innholdet i boken kan kanskje best beskrives gjennom undertitlene: «Kjartan Slettemark og den politiserte bildekunsten», «Ti år med forsøksgymnaset», «Jan Greves psykedeliske kamp mot autoritetene», «Kollektivliv på Karlsøy i Troms» og «Mai og den radikale musikkbevegelsen». Disse fem kapitlene er basert på hovedoppgaver i historie ved Universitetet i Oslo, med en innledning og avslutning av Førland. Boken plasserer seg eksplisitt midt inne i symbolkampen om 1968, og den gjør det først og fremst ved å nedtone storpolitikken og revolusjonen og foreta et dypdykk ned i en del noe mer perifere fenomener, hovedsakelig av motkulturell karakter. Mye er kjent, og mye av stoffet mangler energi der det står isolert, avskåret fra den store sammenheng. Det står naturligvis enhver fritt å skrive den boken man vil skrive, men virkeligheten henger nå sammen på bestemte måter, og ikke alle beskjæringer av det større bildet fungerer like godt.
    Førland sier: «Denne boka handler om ’1968’ som symbol for kamp for individuell frihet og selvbestemmelse. Derfor handler den lite om ml-erne. Kommunistene kjempet ikke for frihet og selvbestemmelse» (Førland, s. 8). Mon det: Når det gjelder nedriving av autoritet, både myndig og kyndig, for å bruke Førlands gode begrepspar, en hovedsak i 1968 og i tiden som fulgte, så sto vel ikke de tidlige ml-erne tilbake for noen hverken i skolegården eller på seminarrommet – eller på arbeidsplassen, hvis de var gamle nok. At de var mer skeptiske til utflipping og narkobruk var vel ikke bare et ondartet anslag mot frihet og selvbestemmelse? Ml-erne gikk jo etter hvert sin egen vei, men du verden så mange de dro med seg, også av de utflippa, og ikke minst var frihet og selvbestemmelse en hovedverdi i det internasjonale solidaritetsarbeidet, Vietnam, Palestina, Tsjekkoslovakia. Den mest forbitrede kampen for frihet og selvbestemmelse i hele verden var den nasjonale revolusjonen i Vietnam, og det var vel ikke helt uten betydning for individnivået å fri seg fra generalenes diktatur.
    Er det ikke litt misvisende forresten med tittelen 1968 når boken, som det sies i innledningen, ikke handler om 1968 fordi «1968» i Norge ikke var i 1968? Kunstkapitlet begynner før 1968, men den radikaliserte kunsten får mye av sin energi av 1968 – og gir mye tilbake og hører til her, men hva med Forsøksgymnaset? I hvilken forstand var det en del av «1968»? Det begynte før og forandret seg lite på grunn av det som skjedde i 1968. Heller ikke fikk det noen særlig betydning for ettertidens skolepolitikk. Her, og i andre kapitler, skulle jeg ønske at hver av forfatterne hadde reflektert sitt kapittels spesielle tema inn i helheten, dets plass i «1968». Førland har noen ansatser i innledningen, men det er et savn i enkeltkapitlene.
    Det er vanskelig å unngå noen ord om Karlsøy i Troms for en som bodde i Tromsø på samme tid, og som betrakter «karlsøyfolket» noe annerledes enn forfatteren. Anders Lindhjem-Godal skriver: «Og da Karlsøy utover 70-tallet ble kjent som hippieøya, ble (sangen) ’Karlsøy i Troms’ sunget ved leirbål landet rundt som en hyllest til ungdommene som prøvde å skape et alternativt liv i kollektiv langt mot nord» (Førland, s. 93). Mang en gang sang jeg ’Karlsøy i Troms’ i ulike sammenhenger og på ulike steder på den tiden, også ved bålet, men at den ble sunget til ære for et dusin anarkister som drev med partnerbytte og cannabis på Karlsøy i Troms, vil jeg bestride: De fleste leirbål på 70-tallet fant sted under det røde flagget – med ulik tilknytning – og ikke det sorte.
    Førlands bok tar sikte på å ta del i kampen om «1968» som symbol. Hvorfor? Hva er det egentlig som står på spill? 68-erne så naturligvis den gang på «1968» som en begynnelse – de ville veldig gjerne være en begynnelse ellers så var de vel ikke 68-ere? «Løb kammerat, den gamle verden er efter dig!» De rev ned autoritetene, de myndige og de kyndige, og mange av de normene de sto for, men de maktet ikke å sette noe mer varig isteden. Kanskje like bra, skjønt gudene skal vite at de forsøkte både i den ene og den annen retning. Nettopp dette nederlaget, om vi kan kalle det dette, åpnet opp for strømninger som var det motsatte av mye av det de selv en gang hadde stått for. Heller enn en ny begynnelse, ble kanskje – men bare kanskje – 1968 først og fremst et sluttpunkt for noe som hadde startet for lenge, lenge siden, for eksempel i 1789. Men hvis det var slik at «1968» var et sluttpunkt, hvorfor er det da så viktig å vinne definisjonskampen om «1968»? Hva vinner i tilfelle vinneren?
     Uansett, 68-erne er under angrep, sporadisk, men økende. Samtidig ser ikke lysten til å forsvare seg ut til å være så stor; man gir mest uttrykk for lede når man i det hele tatt ytrer seg. Hvorfor? Kanskje tenker man at «1968» står godt på egne ben og ikke trenger noe forsvar? Eller er det motsatt – ikke verdt å forsvare? Mange 68-ere ble ml-ere, og ikke så få ml-ere har mest lyst til å glemme. Da kan alt det positive ved 1968 – all ulydigheten – oppe i alt det tragiske, lett gå med i dragsuget. Er det kanskje slik at «1968», og særlig «det lange 1968», er litt skambelagt? Er det grunnen til det lunkne forsvaret? Eller er vi redde for at ingen lenger vil høre på oss? Den gang hørte vi selv aldri på andre. Aldri.
   

Litteratur

Ali, Tariq og Susan Watkins 1998: 1968. Marching in the Streets. London: The Free Press.
Andersen, Morten Bendix og Niklas Olsen (red.) 2004: 1968 – dengang og nu. København: Museum Tusculanums Forlag.
Førland, Tor Egil og Trine Rogg Korsvik (red.) 2006: 1968 – opprør og motkultur på norsk. Oslo: Pax Forlag.
Bjereld, Ulf og Maria Demker 2005: I Vattumannens tid? En bok om 1968 års uppror och dess betydelse i dag. Stockholm: Hjalmarsson & Högberg.
Kurlansky, Mark 2005: 1968 – The Year that Rocked the World. London: Vintage.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>