>Anmeldelser Prosa 02|08

Det stubhaugske panorama

Guri Hjeltnes

Er du biografiglad, har du med Arild Stubhaugs nyeste bok sommerlektyren klar. Du m gjerne starte umiddelbart, for det er et helt studium lese boken.

Med viten og vilje

Arild Stubhaug
Med viten og vilje. Gösta Mittag-Leffler (1846–1927)
775 sider
Aschehoug 2007


Anmeldt av
Guri Hjeltnes

ARILD STUBHAUG ER DE store panoramaers mann, og biografien Med viten og vilje. Gösta Mittag-Leffler (1846–1927) om den svenske store matematikeren og forretningsmannen, teller 775 sider med kilder, referanser, registre. Umiddelbart, fra de første boksidene, stiger det som har blitt Stubhaugs kjennemerke fram – den store fortellingen, de mange detaljene og evnen til å gå inn i vanskelige fagfelt, kombinert med skrått blikk på menneskelig atferd. Denne biografien er Stubhaugs største arbeid noen gang.

BIOGRAFEN Arild Stubhaug har en bemerkelsesverdig merittliste. Egentlig ville han bli matematiker. Sunnfjordingen Stubhaug tok examen artium på Bryne landsgymnas og kom til Universitetet i Bergen i 1967 for å studere matematikk. Han fikk med seg 23 vekttall etter  «gammel ordning» i 1968. Men da var det slutt. Stubhaug ble trukket med i studentopprør, politikk og samtid, fikk andre faglige interesser og skrev på si’. Han tok såkalt tre-semester latin og hadde tatt allmenn litteraturkunnskap da han debuterte med en diktsamling i 1970, og har med ujevne mellomrom gjennom tiårene utgitt diktsamlinger. Fra 1990-tallet av har han akslet seg på det ene sakprosaarbeidet etter det andre, bøker som har vært basert på årelang forskning og disiplinert skriving. Stubhaugs interesse for matematikk har alltid ligget der, han har lest matematikk. Og – han er meget vel bevandret i de matematiske landskaper, etter to biografier om Niels Henrik Abel (utgitt 1996) og Sophus Lie (utgitt 2000). Men samtidig – Arild Stubhaug har ikke parkert lyrikeren i seg. Han er fortsatt en både skjønn- og faglitterær forfatter, selv om nok lyrikken har hatt et aldri så lite hvileskjær mens Stubhaug har pendlet fram og tilbake til Institut Mittag-Leffler i Stockholm fra 2001 av.
    Stubhaugs nye biografi representerer et modig og originalt valg av hovedperson – en svensk matematiker. Som for de norske matematikerne som Stubhaug har løftet fram, er heller ikke Gösta Mittag-Leffler en person svensk offentlighet har vært fortrolig med. Stubhaug har, sammen med sine mange matematiske støttespillere, bedrevet et aldri så lite, for ikke å si stort opplysningsarbeid både for et norsk og svensk publikum. Arild Stubhaug har skrevet biografien på norsk, utgitt av Aschehoug forlag, men biografien utkom samtidig på svensk på Atlantis forlag i november 2007, oversatt av Kjell-Ove Widman. Widman er selv matematiker og har tidligere vært direktør ved Institut Mittag-Leffler. Stubhaug har erobret status og respekt i matematiske kretser, det var også inngangsbilletten for dette nye, store, svenskbaserte bokprosjektet.

BRILLIANT – SELV PÅ BORTEBANE Så selv om hovedpersonen denne gang også er en mann av 1800-tallet, en periode Stubhaug er godt fortrolig med, har han måttet gå løs på perioden med nye øyne: Mittag-Lefflers oppvekst i en svensk sosialhistorisk og kulturell kontekst, hans svenske dobbeltkarriere som forretningsmann og matematiker, hans mangslungne og celebre omgangskrets, og ikke minst Mittag-Lefflers fagutvikling i en europeisk kontekst, svensk og europeisk kulturhistorie. Bare det å gå løs på den tredje matematikeren er sprekt, dette er den tredje mastodonten, Abel-biografien talte 589 sider, Lie-biografien 624 sider. Selv om Stubhaug har kommet borti Gösta Mittag-Leffler under arbeidet med de to norske matematikerne, så er det å arbeide forskningsmessig på bortebane noe ganske annet. Vi snakker om et stort løft.
    Over de 775 sidene slås opp og ut et av de største panoramaer i norsk sakprosa som denne anmelder har latt seg lokke inn i. Biograf Stubhaug ruller ut, med et overbevisende lommekjent blikk, beskrivelser og karakteristikker av akademiske slekter, borgerlige miljøer, svensk adel, oppvekst i en lærerfamilie, svensk gutte- og skoleliv på 1800-tallet, historien til forstaden Djursholm, han formidler med overbevisende kraft glimt fra Dalarne, Stockholms lokalhistorie, svensk utdanningssystem og -historie, akademiske skjærmysler og med stor innsikt i reisemåter fra forna dar. Mittag-Leffler var en reisende, og Stubhaug har fulgt i hans fotspor, om ikke bokstavelig, så gjennom et enestående kildemateriale, deriblant store brevmengder, som har kunnet gi detaljerte skildringer og tidskoloritter. De mange små og store brevsamlingene som til sammen omfatter mellom 30 000 og 40 000 brev, brukes flittig og kreativt av Stubhaug langs hele Gösta Mittag-Lefflers liv. I det hele snakker vi om en biograf som ikke så lett lar seg bremse av gode kilder, ellers kanskje ikke lar seg bremse i det hele. Snarere tvert om, Stubhaug har heller en svakhet for kilder og lar seg forføre så det synger på boksidene. Det er til den leseglade lesers gunst, uten tvil.

KINESISK ESKE
Her rulles den store fortellingen ut, med mange små fortellinger inni, som en kinesisk eske. Over starten er det schwung. Stubhaug trekker leseren med på en fascinerende reise ved sekelskiftet, der professor Gösta Mittag-Leffler og hans hustru Signe og legen Wettervik reiser fra Stockholm med tog gjennom Europa med kurs for å tilbringe julen 1899 i Egypt, ved Nilen, pyramidene. Ja, følget tar inn på Mena House, like ved pyramidene. Mittag-Leffler har en rekke plager, og legen Wettervik gir alskens behandling, massasje av magen, sol på terrassen, hvile, rideturen om ettermiddagen. Leseren introduseres dermed raskt, og på en elegant måte, både til vitenskapsmannens intense fokus på sitt faglige arbeid under reisen, og til hans helseplager i hete og kulde, morgen og aften. Samtidig går det åpenbart fram at dette også er en mann med visse midler å rutte med, en som kan bekoste en slik ekspedisjon.
    Og selvsagt møter følget de to forfattervenninnene Selma Lagerlöf og Sophia Elkan. Man skal være bra arrogant, om man ikke fjetres av skildringene av personene og av livet ved pyramidene ved sekelskiftet. Stubhaug har ikke bare hatt adgang til brev fra Gösta og Signe Mittag-Leffler, også de ekteparet møtte, skrev hjem. Selma Lagerlöf skrev til sin mor om ham: «Professorn är mycket talande och vet bra reda på allting.» Professoren på sin side skrev hjem til sin mor om møtet: «(Selma Lagerlöf) är tyst, ser klok och pigg ut och svarar forständigt och klart, men hon ger sig icke lätt sjelf, och det är svårt få ett rätt intryck af den sjudande fantasi, man finner i hennes böcker.»

VEIBESKRIVELSE SAVNES Bokens andre kapittel er klokt valgt tematisk, «Hjemmet i Djursholm». Villaen som Gösta Mittag-Leffler lot bygge, er i dag et pulserende matematisk institutt. Her introduserer Stubhaug oss til det voksne, barnløse ekteparet som bygger villa nummer to i det som skal bli den mest eksklusive bydel i Stockholm, Djursholm, et område som gis en inngående, varm skildring og med et vell av kjente svenske personligheter som slo seg ned i de den gang landlige omgivelsene.
    Men her, etter to introduserende kapitler, rykker biografen tilbake til start, til Göstas foreldre, deres møte, ekteskap, Göstas fødsel osv. Det er her, ved inngang til kapittel tre på side 65, med drøye 700 sider foran seg, at leseren savner en ørliten veibeskrivelse. Det ville ikke vært all verden som skulle til, det trengte ikke være forfatterens stemme, ingen uttalt beslutning og plan fra biografen. Men leseren føler seg fysisk, med mursteinen i fanget, på vei ut på dypt hav. Biografien har intet forord eller etterord som gir noen bruksanvisning, bare et ytterst kortkort «Takk» helt bak. Et lite «skilt», en markør om hva biografen tenker gjøre, eller hva han har gjort før han brakte leseren hit, hadde vært mottatt med glede. Kanskje var det denne anmelderens behov for oversikt som meldte seg? Heldigvis kom oversikten, langsomt, sammen med leseropplevelsen.

FABELAKTIG KILDEMATERIALE Framstillingen videre er kronologisk: foreldrenes møte, hovedpersonens fødsel, barndom, skoleår, studier – basert på fabelaktig korrespondanse mellom Mittag-Lefflers kamerater får vi enestående innsyn i Uppsalas studentliv, studier i Paris, Göttingen, Berlin og hans første stilling i Helsingfors. Vi får innblikk i ekteskapet med Signe Lindfors, fra en velstående finlandssvensk slekt, etableringen av det matematiske tidsskriftet Acta Mathematica som han klarte å holde gående, ikke på sin professorgasje ved Stockholms Högskola, men fordi Mittag-Leffler drev forretninger ved siden av. Tidsskriftet ble umiddelbart en stor suksess, etablerte seg på høyeste nivå som et internasjonalt tidsskrift, og utkommer fortsatt, nå utgitt av Institut Mittag-Leffler. Han ble en dyktig lærer og fikk mange talentfulle elever som etablerte forskning og undervisning ved flere svenske universiteter. Mittag-Leffler ble den svenske matematikkens far.
    Han var nok konservativ, men meget langt framme i synet på at kvinner burde likestilles innen kunst og vitenskap. Han støttet sin søster, forfatteren Anne Charlotte Leffler, og gjorde en stor innsats for å skaffe den russiske matematikeren Sonja Kovalevsky et professorat. Hun hadde ikke en gang hatt adgang til Humboldt-universitetet i Berlin for å følge forelesningene til sin mentor, professor Karl Weierstrass – også Mittag-Lefflers mentor. Men takket være Mittag-Leffler ble hun verdens første kvinnelige professor i matematikk, ved Stockholms Högskola.
    Stubhaug har atskillig nytt. Han dokumenterer hvor viktig Mittag-Leffler var for at det gikk to nobelpriser til Marie Curie. I 1903 var det opprinnelig bare Henri Becquerel og Pierre Curie som var nominert til prisen i fysikk, for oppdagelsen av radioaktiv stråling. Mittag-Leffler skrev til Pierre Curie og spurte om hva Marie Curies rolle hadde vært. Ektemannen stadfestet hennes store og avgjørende rolle. Hun ble med på å dele nobelprisen i fysikk.  Da Marie Curie mottok nobelprisen i kjemi 1911, spilte også Mittag-Lefflers inngripen inn.
    I det hele er Mittag-Lefflers sammensatte forhold til Alfred Nobel, til nobelprisen og til etableringen av nobelprisens status, spennende lesning. Gösta og Signe Mittag-Leffler etablerte etter høytidlighetene en mer avslappet og festlig nobelmiddag i villaen på Djursholm, med taler, fest, pomp og prakt. Da ekteparet ikke orket mer, overtok svenskekongen – som holder festen den dag i dag.

NETTVERK OG FORRETNINGER
Tidligere har Mittag-Lefflers formue blitt knyttet til det faktum at han giftet seg rikt. Stubhaug løfter fram den periodevise meget ekspansive forretningsvirksomheten og de vellykkede investeringene, blant annet i vannkraft i -Lungan, i Norrforsen og i Kinsarvik i Hardanger i Norge, og i karbid- og klorfabrikker i Alby ved Ljungan og torvfabrikk i Finland. Videre skaffet han seg en rekke store aksjeposter i bank og i livforsikring.
    Persongalleriet ut over i boken øker i omfang og fascinasjon. Gösta Mittag-Leffler kjente dem alle, ikke bare den matematisk-vitenskapelige eliten, men adelsfamilier i
inn- og utland, bank- og finanselite, et vidt spekter innen kulturlivet, forfatterne Elsa Beskow, Selma Lagerlöf, Erik Axel Karlfeldt, August Strindberg, Verner von Heidenstam, kunstnerne Carl Larsson, Albert Edelfelt, Carl Milles, komponistene Alice Tegnér, Hugo Alfvén – bare for å nevne noen få.
    Stubhaug har lagt fra seg markører for de matematisk kunnige i de passasjene der Mittag-Lefflers faglige innsats og hans faglige møter beskrives, nesten uten at en legperson merker det, og i hvert fall uten at det virker utilgjengelig. Matematikken er enkelt, mer deskriptivt omtalt. Ja, det er som man spør – hvor mye matematikk er det her, sammenliknet med den omfattende kultur-, samtids-, mentalitets- og personalhistorien og -utviklingen. For en biografiinteressert er det nettopp det brede tyngdepunktet som gjør denne boken. Hva de matematikkinteresserte tenker og ville ønsket seg, vites ikke.
    Arild Stubhaug kom i 2001 over 80 hyllemeter med Mittag-Leffler-materiale i kjelleren på Kungliga Biblioteket. Dette materialet ble grovsortert i 2002, med Stubhaug som pådriver, og kom i tillegg til de andre omfattende arkivene på Djursholm og også andre arkiver. Leseren hadde tålt noen flere sider bak i boken, med detaljerte beskrivelser av det store kildematerialet Stubhaug har hatt til rådighet. Deriblant ville en mer annotert omtale av den omfattende korrespondansen vært verdifull og, skulle man tro, noe Stubhaug ville omtale med glede. Han har gjennom brevene kunnet gå og stå helt nær en rekke begivenheter, dødsleier, begravelser, fest og sorg, en lang rekke måltider og – mageonder. Iblant bikker det nesten over i for mye detaljer ved de minste bevegelser framover i historien. Men leseren kommer i mål (men da er ferien slutt).

SJELDENT RITT Det er et sjeldent ritt Stubhaug har gjennomført – tre mastodonter om matematiske begavelser, to norske og en svensk, utgitt mellom 1996 og 2008. Aschehoug skal ha ros for å utgi en biografi om en person som så å si er ukjent for norsk offentlighet, ja som trolig bare er kjent i matematiske miljøer, realfagsmiljøer. Det skulle forresten bare mangle at ikke Aschehoug tro til, Arild Stubhaug har vært en trofast forfatter på forlaget. Men likevel – det er flott at norske forlag satser på bøker som er smale – når de er så tykke og innholdsrike som denne.
    I den svenske utgaven er det en noe mer fyldig omtale av svenske adelsslekter, i den norske utgaven noe mer utfyllende om samtidig miljø i Uppsala. Det må sies, den svenske utgaven av biografien har den absolutt beste tittelen, «Att väga sitt tärningskast» – fra et dikt av Verner af Heidenstam. Den norske tittelen «Med viten og vilje» framstår som ganske likegyldig i sammenlikning. Stubhaug kunne levert en langt mer treffende og original tittel. Han av alle, som skriver så det suser.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>