>Anmeldelser Prosa 02|08

«... Et dokument som viser at jeg har levd»

Anette H. Storeide

Den tyske historikeren Dan Diner har sagt at holocaust ikke har noe narrativ, men kun er statistikk. Med utgivelsen av Ruth Maiers dagbok har Jan Erik Vold forhindret at Ruth forblir en anonym del av statistikken, og gjort hennes refleksjoner tilgjengelige for oss.

Ruth Maiers dagbok

Jan Erik Vold
Ruth Maiers dagbok. En jødisk flyktning i Norge
416 sider
Gyldendal 2007


Anmeldt av
Anette H. Storeide

I ET DAGBOKSNOTAT FRA november 1942 skriver den østerriksk-jødiske jenta Ruth Maier, flyktning i Norge siden januar 1939: «Det er som om det var for sent for meg, som om mitt liv har gått glipp av noe vesentlig.» (s. 410) Bare dager senere ble hun arrestert. En kvinne som bodde på samme hospits på Sankthanshaugen forteller om en brutal arrestasjon den 26. november 1942 der to norske politimenn slepte henne ned trappene og skubbet henne inn i en ventende bil (s. 415). Oppstyret førte til at flere jenter våknet opp, de tilbød seg å oppbevare Ruths gullarmbånd til hun kom tilbake. Men Ruth svarte: «Jeg kommer aldri tilbake.» Hun ble ført til fangeskipet «Donau». En lapp smuglet ut til venninnen, lyrikeren Gunvor Hofmo før «Donau» la fra kai, er siste livstegn fra Ruth. Hun ber venninnen ikke å bekymre seg for henne. Bare seks dager senere ble Ruth ett av ofrene i gasskamrenes monstrøse dødsstatistikk.

ÅTTE DAGBØKER
Til grunn for Ruth Maiers dagbok ligger åtte dagbøker og om lag 50 brev fra perioden 1933–1942. Ruth skrev dagbok kontinuerlig, men noen har gått tapt, for eksempel for de første månedene i Norge. Denne perioden i Ruth Maiers livshistorie fylles imidlertid av brev hun skrev til søsteren Judith i England. Dessuten er flere illustrasjoner innkorporert i teksten, som fotografier, tegninger, dikt, avisutklipp og prospektkort etc.
    De om lag 400 boksidene er et svært viktig vitnesbyrd over Ruth Maier. De viser at hun har levd, hva hun tenkte, følte, irriterte seg over og drømte om – fra hun var en 12 år gammel jente i Wien og frem til bare noen dager før hun ble arrestert som 22-årig flyktning i Oslo – og utslettet. Dagboksnotater, brev, tegninger, fotografier, Hofmos dikt om henne, besøkerlistene på Universitetsbiblioteket, politiets fortegnelse over jøder man ikke visste noe om –  alt inneholder spor av Ruth Maier.
    Hun vokste opp som eldste datter i en sekularisert og assimilert jødisk middelklassefamilie i Wien. Med Østerrikes innlemmelse i det «stortyske» riket ble tilværelsen hennes snudd på hodet. Hverdagen ble raskt kjennetegnet av antisemittisme, trakassering, plyndring og vold. De østerrikske jødene ble tvunget ut i en pariasituasjon, og Ruth og familien (faren døde i 1933) måtte flytte til et jødisk ghetto-område i byen. Fra å være dagboka til en reflektert ung jente, hvis tanker kretset rundt skole, krangler med foreldrene, småforelskelser og litteratur, blir det en dagbok som vitner om forfølgelse, flukt, trakassering, tortur, selvmord, drap og konsentrasjonsleire. Dagboka kan leses som en situasjonsbeskrivelse av jødenes tilværelse i Wien på 1930-tallet og gir en viktig og illustrativ skildring av hvordan det var å leve som jøde i den østerrikske hovedstaden etter de tyske nazistenes innmarsj og med de østerrikske jubelropene som hilste dem velkommen. Ruths opplevelser og observasjoner som jøde i Wien i 1930-årene står i skarp kontrast til den østerrikske etterkrigsmyten om landet som nazismens første offer.

VOLD FORFATTER?
Etter som situasjonen for de østerrikske jødene tilspisset seg, ble det umulig for den lille familien å bli i hjembyen. Søsteren Judith kom med en «Kindertransport» til England, men Ruth var akkurat for gammel. I januar 1939 kom hun som flyktning til Norge for å bo hos bekjente av familien på Lillestrøm. Moren og mormoren reddet seg senere over til England. Ruth lengtet etter familien i England, men okkupasjonen av Norge forhindret en gjenforening. I stedet begynte hun på Frogner gymnasium. Hun mistrivdes sterkt og gir en lite smigrende skildring av gymnaslivet. Klassekameratene var uvennlige og fiendtlig innstilt mot henne som var jødisk flyktning (s. 205). En medelev risset inn «Jøder uønsket her» på pulten (s. 218). Universitetsbiblioteket og Deichmanske bibliotek ble hennes tilfluktssted.
    «Jeg vil leve! Og etterlate meg noe, et dokument som viser at jeg har levd. Et stort, vakkert verk.» (s. 19) Dette skrev den snart 14 år gamle Ruth i oktober 1934 i Wien. Takket være Gunvor Hofmo og Jan Erik Vold har dette rike og levende vitnesbyrdet over Ruth Maiers korte liv blitt bevart for ettertiden. Ruth Maier og Gunvor Hofmo møttes i den kvinnelige Arbeidstjenesten i 1940, ble venner og Ruth overlot dagbøkene sine til oppbevaring hos henne. Jan Erik Vold har samlet, oversatt og redigert nedtegnelsene samt skrevet innledningene til enkeltkapitlene. Vold har ordnet stoffet på en overbevisende måte. Hans kapittelinnledninger begrenser seg til å være innledninger, og de er beundrings-verdige i måten de informerer på, uten å overdøve Ruths fortellerstemme. Merkelig nok står Vold som forfatter og ikke som redaktør av boka, noen begrunnelse for dette blir ikke gitt. Det er klart at det er Ruth som her forteller sin historie, mens Vold muliggjør dette på en eksemplarisk måte.
    Ruth Maiers dagbok er ingen vanlig ungpikedagbok. Dagbok-sjangeren er en personlig sjanger, og deler av dagboka består da også av Ruths personlige tanker og opplevelser. Men Ruth skrev ikke bare om hva som foregikk i hennes indre, men først og fremst om hva som skjedde rundt henne. Hun var tydelig svært interessert i politikk, filosofi og litteratur. De mange politiske, sosiale og kulturelle observasjonene og vurderingene vitner om et interessert, velutdannet og vitebegjærlig menneske som så gjerne ville skape noe. Hun synes utørstelig etter kunnskap, ville gjerne vært en engasjert deltaker, men hennes situasjon reduserer henne til en frustrert observatør – observasjonene og refleksjonene formidler hun i brev til søsteren og i dagboka. Slik er denne dagboka ikke bare et vitnesbyrd over Ruth Maier, men også en ung jentes politiske og kulturelle refleksjon over en sentral periode i vår nære historie, en refleksjon som fikk en brå og voldsom slutt senhøstes 1942 da forfatteren ble gasset i hjel.

ANNE FRANKS DAGBOK er den mest kjente dagboka fra andre verdenskrig, og Anne Frank har blitt et symbol på nazistenes grusomheter mot uskyldige mennesker. Ruth Maier ble i A-Magasinet 12.10.07 kalt den norske Anne Frank. Imidlertid er forskjellene på Ruth Maiers dagbok og Anne Franks dagbok ikke til å overse. I Ruth Maiers dagbok utgjør de mange politiske, filosofiske og litterære refleksjonene en markant del, disse er knapt å finne hos Anne Frank. Så var da også Anne ni år yngre enn Ruth og levde i skjul med minimal tilgang til verden utenfor. Anne Franks dagbok var i sin opprinnelige utgivelse en sterkt redigert og stilisert dagbok. Hvor sterkt redigert Ruth Maiers dagbok er, blir det dessverre ikke gjort rede for. Det blir opplyst at 1100 sider håndskrift og 300 sider brevskrift er blitt til en livshistorie på om lag 400 sider (s. 7). Men Ruth Maier, slik hun fremstår på bakgrunn av denne boka, er ingen stilisert martyr eller heltinne.
    De utvalgte dagboksnotatene og brevene viser henne ikke bare som et usedvanlig begavet og interessert menneske, også andre notater er tatt med, som f.eks. krangler med vertsfamilien på Lillestrøm, tilfeldige bemerkninger til søsteren, tanker om gutter hun har møtt, hva hun har kjøpt o.l. Disse bidrar ikke direkte til fremdrift i teksten, og tekststrukturen skiller seg klart fra spenningsstrukturen i Anne Franks dagbok. Opplysningene bidrar imidlertid til å tegne et komplekst bilde av mennesket Ruth Maier. Boka er et ekte og nært møte med Ruth, flyktningen, offeret, som så gjerne ville bli til noe. Og dette klarer boka uten å postulere martyr- eller heltebilder, sensasjons- eller spenningshistorier. Heller ikke forholdet mellom Gunvor Hofmo og Ruth Maier, som i enkelte dagboksnotater får en klar erotisk overtone, blir gjenstand for spekulasjoner eller tvilsomme antydninger, men formidlet som et spesielt vennskap som var til stor glede for begge to. 
    Blant dagboksnotatene fra 1942 er det avbildet en akvarell med tittelen «Lengsel» (s. 405). Dagboka til Ruth vitner om at hun lengtet etter å elske noen, skape noe, bli til noe, bety noe. Samme år ble hun altså arrestert, deportert og myrdet. Landet som skulle redde henne, ble ingen redning. Og etterpå ble alt fortrengt og glemt. Knut Rød, den norske politimesteren som var ansvarlig for arrestasjonene, ble etter krigen frikjent fordi det ble lagt vekt på at han ved noen anledninger hadde hjulpet Hjemmefronten. Den norske motstandskampen ble stående som nasjonalfortellingen om nordmennenes krigstid. Derfor er det ikke overraskende at det måtte gå over 65 år før disse unike dagbøkene ble utgitt. Utgivelsen av Ruth Maiers dagbok er derfor et særdeles viktig bidrag til å skrive de norske jødenes erfaringer inn i det norske narrativet om andre verdenskrig.
    Ruth Maiers dagbok er et nært møte med en livsglad, nysgjerrig, intelligent og reflektert ung jente, hvis liv endte så brått i Auschwitz. Og samtidig er den så mye mer. Den er et vitnesbyrd over antisemittisme, trakassering, utgrensing, forfølgelse, deportasjon og folkemord – også i Norge. Under et opphold på sykehus i april 1941 skriver Ruth følgende om hvorfor hun skriver dagbok: «for å grave i sår så de holdes åpne» s. (326). Det er nettopp derfor denne boka er så viktig. Ruth Maiers dagbok er et unikt vitnesbyrd og bidrag til å holde såret over hva som skjedde med jødene i Norge under andre verdenskrig åpent, et sår som i over 60 år har vært plastret av fortielse, fortrengning, fornektelser og ignoranse.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>