>Anmeldelser Prosa 02|08

Gutten i Bosnia-generasjonen

Truls Øra

Gud er norsk. Soldatene fra fredsnasjonen er Aslak Nores svar på hva som er de nye utfordringene norske soldater stilles overfor, etter hvert som kravene fra USA, gjennom våre forpliktelser i Nato, løfter dem ut av den historiske rollen som fredsbevarende styrker og over i regulær imperialistisk krigføring.

Gud er norsk

Aslak Nore
Gud er norsk. Soldatene fra fredsnasjonen
280 sider
Aschehoug 2007

Anmeldt av
Truls Øra

BOKAS PROSJEKT ER, som undertittelen antyder, å fortelle historien om de norske soldatenes tjeneste i utlandet fra og med Tysklandsbrigaden i etterkrigstidens Tyskland og fram til drapet på Kristoffer Sørli Jørgensen i Afghanistan.
    Nore har i flere anmeldelser av boka blitt kritisert for sin mangelfulle kjennskap til krig i det store og hele, og at han selv, verken som soldat eller journalist, noen sinne kommer ildlinjen så nære at han kan uttale seg. Jeg ser ikke nødvendigvis en slik manglende hardcore combat som noen ulempe når man skal skrive om krig. Curzio Malaparte satt på Capri og skrev glitrende om Finlandskrigen på bakgrunn av telefonsamtalene han hadde med kong Gustav den femte av Sverige. Det er Nores måte å argumentere på som i første rekke er bokas svake punkt, som når han for å idiotisere norsk patriotisme under krigen skriver: «Som professor Keilhau hadde påpekt, falt denne nasjonalistiske tankegangen sammen med en feiring av norsk motstandskamp. ’Gutta på skauen’ var som navnet antyder en militær avart av nasjonalromantikken et hundreår tidligere» (s. 79), eller som når han skal forklare hvorfor Thorvald Stoltenberg mislyktes som fredsmekler på Balkan: «Først og fremst var Stoltenberg en jugonostalgiker, tilhenger av det overflateharmoniske 1960-talls Jugoslavia han hadde sett som ung diplomat» (s. 161) og ikke minst, i gjensynet med feltpresten Aslak Bakke: «Vi er Bosnia-generasjonen, sa jeg. – Det er vår dannelseserfaring» (s. 49) og stolt legger til: «Jeg hadde sett konsekvensene av krigen i Bosnia. Noen år senere hadde jeg gleden av å studere i landet som stoppet den.» (s. 51)
 
RETTFERDIG KRIG?
Nores problemstilling er ikke det moralske dilemmaet krig som fenomen skaper for soldatene og norsk utenrikspolitikk. Hans mål er å overbevise oss om at krigen USA fører i den muslimske verden er rettferdig, og at den ble det på Balkan da amerikanske styrker gikk inn og stanset det serbiske folkemordet i Bosnia.
    «De første humanitære intervensjonene i moderne forstand fant sted på 1970-tallet,» skriver han (s. 54) og nevner India, som stanset det pakistanske folkemordet i Bangladesh i 1971, Tanzanias invasjon av Uganda for å fjerne Idi Amin, og den vietnamesiske invasjonen av Kambodsja som knuste det nazimaoistiske terrorveldet til Pol Pot.
    Han skriver imidlertid ikke at USA, Storbritannia og Kina sto bak det pakistanske folkemordet i Bangladesh, at britene støttet Idi Amin og at amerikanerne fløy våpen inn til Pol Pot-regimet fra Thailand så tidlig som i 1972. Henry Kissinger fikk, som vi husker, Nobels fredspris året etter, delt med Vietnams utenriksminister Le Duc Tho, som trakk seg fordi han visste hva amerikanerne gjorde i Kambodsja.
    Fra Øst-Timor til Chile, fra Granada til Irak – rekken av amerikanske folkemord er så lang øyet rekker. Ja, det er ille, skriker Nore. Men Bosnia er noe annet. Bosnia er vendepunktet. Her var krigen humanitær fordi amerikanerne gikk inn på ofrenes side. Ingen kan derfor ensidig anklage USA for å være imperialist lenger. Det har «Bosnia-generasjonen» slått fast. Derfor må Norge nå vise ansvar og støtte amerikanernes kamp for å befri verdens undertrykte folk fra «aggressive pseudo--fascistiske nasjonalister» (s. 55) som Slobodan Milosevic og Saddam Hussein.
    På bokas siste side tar han denne krigsromantikken helt ut og skriver panegyrisk: «Jeg så mine medsoldaters ansikter for meg. De ga faen i luftige fredstanker, de aller fleste av dem. Likevel var det nettopp fred våre NATO-forgjengere skapte og vi opprettholdt. På patrulje, i checkpoints, eller luftig svev over landet i Black-hawk-helikopter. Og selv om det begynner å bli noen år siden, selv om vi er blitt mer og mer sentimentale ettersom tiden går, selv om vi synger ’Gutta som har opplevd alt’ enda en gang, selv om vårt verdensbilde langsomt fryses fast mens verden går videre – ja, så bør du stoppe og høre på hva vi har å si. For vi er Bosnia-generasjonen. Og Bosnia-generasjonen, det er oss.» (s. 254)

UTELATELSER Selvfølgelig, alle som var med på å redde liv i Bosnia kan for all tid prise seg lykkelig. Men også denne krigen har en bakside som Nore velger å utelate.
    Julen 1980, rett etter at russerne hadde gått inn i Afghanistan, intervjuet jeg Michael Herr, forfatteren av Dispatches, boka som senere ble lagt til grunn for filmer som «Apokalypse nå» og «Platoon»: «Det er bare en ting Amerika aldri vil tilgi russerne, og det er at de tok Afghanistan på tre uker,» sa han med bitende ironi.
    Masterplanen for å knekke russerne ble bruken av den pakistanske sikkerhetstjenesten (i lomma på CIA siden 1960-årene) til å åpne kanaler for våpen og islamske fundamentalister fra alle muslimske land. Kort etter fikk Taliban og al-Qaida alt det de trengte, og russerne ble som konsekvens tvunget til å trekke seg ut.
    Men amerikanerne stoppet ikke her. De eksporterte modellen med tilsvarende suksess til de muslimske enklavene i Russland, Kina, Pakistan, India og Thorvald Stoltenbergs Jugoslavia.
    I Tsjetsjenia og Bosnia førte dette til blodbad.
    Dette har opinionen i USA visst lenge. 22.9.96 skrev Washington Post at Clinton-administrasjonens «hands-on»-engasjement med muslimske våpenlinjer inkluderte den amerikanske regjeringens inspektører i Iran, at den humanitære hjelpeorganisasjonen TWRA i Sudan har stått for hovedleveransene av våpen til Bosnia, og at kanalen ble ledet av hjernen bak angrepet på World Trade Centre i 1993, sheik Omar Abdel Rahman.
    Årsakene til at al-Qaida plutselig og uventet vendte våpnene mot USA og deres allierte, den såkalte Blowback-problematikken, henger sammen med at frigjøringsgruppen mer enn å være et redskap for å destabilisere amerikanske interesseområder, slåss for en virkelig frigjøring av den muslimske verden.
    For USA har det aldri vært meningen. Det er ikke bare al-Qaida som har forstått dette. Pakistan, som gjennom sin støtte til USA har mistet retten til å utvikle seg på linje med de øvrige muslimske landene langs ondskapens akse, gjør nå felles front med Taliban for å kaste de forhatte amerikanerne ut.
    Nato frykter krig i Kosovo, skrev Aftenposten 8.12.07. Men ikke et ord om at makedonske myndigheter og nyhetsmedia anklager USA for å bygge opp islamistiske terroristgrupper i landet med tanke på krig.

NORES BLINDHET Nore ser ikke noe av dette. Følgen blir at den store forskjellen på hans egen rettferdige krig og islamistenes Jihad blir borte.
    Borte blir også fortellingen om Jan W., Bosnia-soldaten som går til grunne i det sivile liv etter å ha utført sine tjenester for landet. Nore drukner ham uten å se det, ved å gjøre ham til helt i en krig som på papiret er rettferdig, men som i virkeligheten er råtten den også.
    Om man skulle komme til den erkjennelsen at de moralske og politiske premissene for FN-operasjonene våre, enten det nå dreier seg om fredsbevarende styrker eller personell i krig som i dagens Afghanistan, er falske, blir det vanskelig å være veteran.
    Nore åpner, uten å se det, døren til denne tragediens fødsel ved å trekke paralleller til det politiske forræderiet krigsseilerne og motstandsfolkene våre ble utsatt for i etterkrigs-årene.
    Da, skriver han, «ble den tyske admiral Otto Ciliax, øverstkommanderende for den tyske marinen i Norge under annen verdenskrig, fløyet til Norge i ytterste diskresjon ... Her ble admiral Ciliax brukt som rådgiver for de allierte» (s. 88)
    Livet til motstandsfolkene som hadde hatt med russerne eller det norske kommunistpartiet å gjøre, ble etter dette ødelagt. Et forræderi mot krigens mål, utryddelsen av nazifascismen, som svært mange krigshelter aldri kom over. Ikke bare fordi det rammet dem personlig, men fordi rettsoppgjøret og lidelsene den påførte folk, ble en farse. Hvorfor skyte Quisling og Rinnan og så bruke en tysk general som angiver av norske motstandsfolk i årene etterpå? Arvid Brynes bok Vi sloss for Norge viser at både motstandsfolkene og nazistene ble lurt. Denne erkjennelsen er tragisk nok det eneste forsonende elementet Milorgmannen Svein Blindheim og Østfrontkjemperen Bjørn Østring ved dagens slutt har felles. Derfor omfavner de hverandre.

DAGENS VETERANER
Men for veteranene våre av i dag, enten de nå kommer fra Libanon, Sinai, Bosnia eller Afghanistan, er krigen mot muslimene fortsatt forklaringen.   
    Den er ikke alltid like lett å svelge. Flere av de norske styrkene i Sinai under Fredrik V. Bull-Hansen ble i løpet av sin tjenestetid overbevist om at Mossad hadde infiltrert PLO med den hensikt å provosere fram massakrer som legitimerte represalier.
    Med slike tanker i hodet blir det vanskelig å glemme ofrene. Når politikerne og pressen setter lokk på erkjennelser som dette, blir det vanskeligere å leve. Selvfølgelig er det forferdelig at vi ikke følger veteranene våre opp, men ingen sosialhjelp og økonomisk støtte kan fjerne bildene av det soldatene var med på, og tvilen som river troen på tjenesten ned.
    En annen bok som ble utgitt omtrent samtidig med Aslak Nores, Kampklar. Norske soldater i fredens tjeneste, av Knut H. Granhagen, Kenneth Been Henriksen, Anne Kari Rom og Stine Walmsnæs Skjæret (Damm 2007), gir ved å fokusere på det menneskelige aspektet som et politisk tabu, et langt mer nyansert bilde av det soldatene våre utsettes for, enn det Nore gjør. Det er et alvorlig skritt å plassere unge mennesker hinsides godt og ondt. Ordet infanteri kommer av infant, som betyr barn. Motivet, krigens hjerte, må være ulastelig og  urokkelig. Hvis ikke blir den voldelige handling, og med den – offeret, meningløs.
     Mange krigsveteraner klarer ikke å leve med denne erkjennelsen og vender i en aller siste heroisk handling verden ryggen ved å ta sitt eget liv.
    Nore ber oss om å omfavne det amerikanske fiendebildet. Et fiendebilde som ikke er reelt fordi det holdes levende med konspirasjon og bomber. Et fiendebilde selv våre egne militære ledere ikke lenger tror på.  Soldatene, og ikke minst flygerne våre som bomber treningsleirene CIA bygde for Taliban på 1980-tallet, risikerer hver dag å bli denne anakronismens ofre.
     Sannheten er at vi har bombet Afghanistan tilbake til steinalderen. Å tro at vi kan gjøre opp for dette med noen fattige skoler er fåfengt. De hater oss for det vi gjør mot landet deres. Likevel, for å vise opinionen at vi også tenker på sivilbefolkningen – 90 prosent av ofrene denne krigen skaper er jo uskyldige sivile – inviterte utenriksminister Jonas Gahr Støre pressen til Kabul den 14. januar i år. Taliban svarte med å angripe hotell Serena, der delegasjonen bodde, og da våpnene stilnet gikk det med sjokk opp for oss at den døde Dagbladet-journalisten Carsten Thomassen hadde gitt avlatshandelen sitt ansikt.
    Nore idealiserer den politiske dobbeltmoralen som gjør ofrene i denne imperialistiske krigen usynlige: «Vi marsjerte i takt mot kirken med det norske flagget på skuldrene, vi marsjerte på rekker og rader. Bevegelsene var synkronisert og ansiktene fratatt sin individualitet. Vi var en del av noe større. Vi var nitten, tjue, kanskje tjueen år, på vei til utlandet. Kompanis. Vi var med i brødsbrytelsen. Vi var Band of brothers. Vi tok av oss beretene da vi steg inn i kirkerommet. Gudstjenesten varte en snau time. Mot slutten var det lagt inn et moment som ikke inngår i vanlig sivil liturgi. Bataljonsjef Robert Mood trådte fram. Han ropte: – GUD BEVARE KONGE OG FED-RELAND!» (s. 63)
    Slik leker Aslak Nore med krigen som fenomen, og han forstår ikke at han ikke forstår. Som Goethes Zauberlehrling fekter han med armene, uten å se hvilket helvete på jord for millioner av mennesker han prøver å forsvare.

 

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>