>Anmeldelser Prosa 02|08

Idealisten Egeland

Sunniva Engh

Jan Egeland har skrevet lesverdig øyenvitneskildring fra livet ved frontlinjene. Boken fremstår som en troverdig dokumentar fra prosesser der han selv endte opp som aktør, fra mange av de siste års humanitære katastrofer verden over.

Det Nytter

Jan Egeland
Det nytter. Rapport fra frontlinjene
320 sider
Aschehoug 2007


Anmeldt av
Sunniva Engh

DA JAN EGELANDS Det nytter. Rapport fra frontlinjene ble lansert senhøstes 2007, fattet media raskt interesse. En bokutgivelse fra en tidligere visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og koordinator for nødhjelp i FN er sjelden vare, og når forfatteren i tillegg er tidligere statssekretær og leder av Norges Røde Kors, og har vært involvert i høyprofilerte politiske prosesser som Oslo-avtalen, sier det seg selv av utgivelsen ble gitt stor oppmerksomhet. Pressen var raskt ute med å gripe fatt i enkelte deler av boken som kunne se ut som journalistiske høydepunkter: Egelands kritikk av den amerikanskledede invasjonen av Irak i 2003, og spesielt av mangelen på planer for hva som skulle skje etter selve invasjonen, vakte umiddelbart stor oppsikt. Likeledes gikk det med Egelands beskrivelse av arbeidet med Oslo-avtalen i 1993; et utsagn om at det kunne ha vært smart å holde avtalen hemmelig og en implisitt innrømmelse av at Norge hadde begrensede muligheter til å skape fred i Midtøsten, ble forstått som selvkritikk.

SPENNENDE ØYENVITNESKILDRING Det nytter fortjener imidlertid oppmerksomhet ikke bare på grunnlag av enkelte kraftutsagn, men fordi boken som helhet er en interessant, spennende og lesverdig beretning om betingelsene for humanitært arbeid på begynnelsen av det 21. århundre. Boken spenner vidt, men tar spesielt for seg Egelands tid som visegeneralsekretær i FN i årene 2003–06, og de ulike konfliktene, krisene og katastrofene organisasjonen var involvert i og forsøkte å avhjelpe. I tillegg, når boken behandler områder som Egeland har vært involvert i forut for sitt FN-engasjement, får leseren også del i den personlige forhistorien i saken – noe som i Egelands tilfelle kan strekke seg flere tiår tilbake.
     Egeland kaller selv Det nytter for en «øyenvitneskildring», en dokumentar fra prosesser der han selv endte opp som aktør, og understreker at dette er hans inntrykk etter mange år på reise og med arbeid i verdens verste konfliktsoner, der han har «møtt de verste og de beste innen menneskeheten». «Massemordere, krigsherrer og tyranner» settes opp mot «fredshelter, hjelpearbeidere og rettighetsaktivister». I forordet understreker Egeland at dette ikke er noen fagbok eller historiebok, men at han nå som FN-engasjementet er avsluttet, fritt kan fortelle om sine opplevelser og om lærdommen han trekker av disse: «Det viktigste jeg lærte, var at vår generasjon har ressurser, teknologi og institusjoner til å gjøre slutt på den fortsatt massive lidelsen i vår tid» (s. 11).
    Boken følger en tematisk struktur, og tar for seg ett bestemt problemområde av gangen, beskrevet kronologisk. Leseren tas med i Egelands arbeid i de verste konfliktene og krisene, i de største humanitære operasjonene og i forsøk på mekling i det som må sies å være en veritabel reise gjennom ulike former for menneskelig lidelse og forsøk på å lindre denne. Elfenbenskysten, Irak, Colombia, Darfur, hjelpearbeidet i etterkant av tsunamien i Sørøst-Asia, Midtøsten-konflikten og Oslo-prosessen, Zimbabwe og Uganda er ulike stoppesteder på en rundtur der leseren er med på så uensartede opplevelser som den atten-årige Egelands opphold hos indianere i den colombianske regnskogen, snøballkrigende geriljaledere og regjeringsrepresentanter på tur i Nordmarka, krigsherrer som klamrer seg til den kalde krigens verdensbilde over ti år etter dens slutt, stadige møter med flyktninger og ofre for urett, den enorme oppgaven å koordinere hjelp etter en naturkatastrofe som har rammet flere kontinenter, utallige meklingsforsøk i mange ulike fredsprosesser, orienteringer i Sikkerhetsrådet, og møter med Kofi Annan i FN-byggets 38. etasje.

MORAL OG ÆRLIGHET Egeland bruker historiene som presenteres i hvert enkelt kapittel til å illustrere noen av sine viktigste synspunkter på humanitært arbeid. Et stadig tilbakevendende poeng er den moralske plikten og ansvaret han mener verdenssamfunnet har til å gripe inn for å forhindre nød og lidelse. Den selverklærte idealisten Egeland mener at «organisasjoner som FN og Røde Kors har en moralsk plikt til å være tilstede der det er fare for overgrep og der det er et udekket behov for livsnødvendig hjelp» (s. 29). Ikke overraskende var han lenge en ensom forkjemper for FNs fortsatte tilstedeværelse i Irak etter invasjonen, og resignerte kun etter angrepet på Den internasjonale Røde Kors-komiteen i Bagdad.
    En annen viktig rettesnor for Egelands arbeid har vært hans ønske om å formidle sine opplevelser av menneskelig lidelse og nød, og behovet for hjelp, uten noe slags dip-lomatisk omsvøp. Hans mantra om alltid å si sannheten kommer opp i flere av historiene som fortelles, og fører noen ganger til et gjennombrudd: Joseph Kony forevises statistikk over egne plyndringer, angrep på og kidnappinger av sivile, og innstiller siden slike handlinger, mens Robert Mugabe i løpet av en samtale under fire øyne overtales til å motta telt til Zimbabwes interne flyktninger (noe Mugabe ellers av uvisse årsaker synes passer best for arabere, ikke afrikanere). Ærlighetslinjen fungerer fint – helt til BBC rapporterer at Egeland beskriver situasjonen i Zimbabwe som en «meltdown», og Mugabe blir rasende.
    Prinsippet om ærlighet har flere ganger ført Egeland inn i vanskeligheter med ulike aktører. Da han koordinerte hjelpearbeidet etter tsunamien i Sørøst-Asia i desember 2004, og omtalte de rike vestlige landenes bidrag som «stingy», møtte han motbør i amerikanske medier. Andre mente det var befriende at noen endelig fortalte sannheten. Gang på gang gjennom Det nytter havner Egeland i liknende situasjoner, og gjør seg upopulær hos amerikanere, israelere og palestinere etter tur. Leseren kan begynne å lure på om Egeland lar seg rive med av sitt engasjement uten å tenke på konsekvensene, eller om han rett og slett bare er dønn ærlig, og eventuelt bruker dette i en bevisst strategi for å fremprovosere reaksjoner. Uansett synes Egelands ærlighet som et befriende friskt pust i et ellers i overkant diplomatisk virke, der han går mot strømmen gjennom å la hensynet til ofre for krig og konflikter veie tyngre enn politisk eller diplomatisk korrekthet.

INGEN SKANDALEBOK For de som har forlest seg på nyere bistands- og nødhjelpslitteratur gir Det nytter også et perspektiv på humanitært arbeid i FN-regi som nå nesten kan synes noe uvant. Tidlig på 2000-tallet kom en strøm av utgivelser basert på hjelpearbeideres opplevelser i felten, mange med et svært kritisk blikk. Kontrasten mellom Egelands bok og tidligere skandalebøker om FNs arbeid som for eksempel Emergency Sex (and other desperate measures): True Stories from a War Zone (2004) kunne knapt vært større. De tidligere FN-ansatte Cain, Postlewait og Thomson beskriver en humanitær jetset-tilværelse med ville fester og tilfeldige forbindelser, og kommer med sterk kritikk av FNs rolle i Rwanda, på Haiti og i det tidligere Jugoslavia.
    Motsetningen til det humanitære jetset-livet er påfallende når Egeland beveger seg inn på det personlige planet, og forteller om avbrutte familiehøytider og utallige døgn på reise. På tross av dette synes Det nytter som en eneste lang opptur av optimisme og håp om mulighetene for hjelpearbeid, samtidig som Egeland både er realistisk og kritisk med hensyn til begrensninger og hindre for humanitær innsats. Amerikansk unilateralisme, gjerrige givere, handlingslammede og ineffektive organisasjoner og uvillige politiske ledere får alle en hard medfart i Det nytter.
    Det avsluttende kapittelet, «Generasjonen som skal gjøre slutt på lidelsen», oppsummerer bokens hovedbudskap: Humanitært hjelpearbeid nytter, men innsatsen må forbedres og gjøres mer forutsigbar. Ifølge Egeland er det ikke småtterier som må til: de rike landene må gi mer av sin overflod, politiske ledere må vise større vilje til innsats og stilles til ansvar, terskelen for å gripe inn i lands indre anliggender må senkes, og FN må effektiviseres, og reformeres vekk fra sin eurosentriske innretning.
    Det nytter lanseres under tittelen A Billion Lives. An Eyewitness Report from the Frontlines of Humanity i USA og Storbritannia i mars og april i år. Det blir spennende å se hva Egelands ærlighet fører til denne gangen.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>