>Anmeldelser Prosa 02|08

Hva handler musikkhistorien om?

Erling Sandmo

Det er et underlig valg gi ut en bok om vestlig kunstmusikk gjennom all tid, n, med denne tittelen, Musikkens verden. Boken er likevel et solid bidrag til en problematisk sjanger.

Musikkens Verden

Harald Herresthal
Musikkens verden. Den klassiske musikkens historie
683 sider
Aschehoug 2007


Anmeldt av
Erling Sandmo

FOR DET FØRSTE ER DET NOE av et understatement å si at tittelen er brukt før: Dette er navnet også på den eneste boken som allerede har blitt folkelektyre på dette området – den hadde da, i 1951, undertittelen Familiens musikkbok og var redigert av Kjell B. Sandved og Sverre Hagerup Bull. I 1963 kom den i revidert utgave med Hagerup Bull som eneredaktør. Du har sikkert sett den, den er det tjukke ettbindsleksikonet med permer av lakkert tre. Det er litt som om Karsten Alnæs skulle kalt norgeshistorien sin Langsomt ble landet vårt eget.
    For det andre er tittelen langt mer problematisk nå enn den var det for to generasjoner siden. Den musikalsk nærværende delen av verden er blitt langt større, både som impuls for den vestlige kunstmusikken og som tilgjengelig i seg selv. Musikkens verden handler definitivt ikke om verdensmusikk, tvert imot, den avgrenser sitt emne ganske hardt til det vestlige – faktisk i den grad at helt sentrale modernister som japanske Toru Takemitsu og koreanske Isang Yun bare behandles under overskriften «Etnisk musikk – en uuttømmelig inspirasjonskilde». Riktignok i selskap med komponister som Lasse Thoresen, Tristan Murail og Per Nørgård, men dette er de eneste asiatiske komponistene som nevnes i boken, og de er altså klassifisert som formidlere av etnomusikalske impulser til modernismen, ikke som fullverdige modernister i seg selv. Herresthals bemerkning om at «Man må ikke nødvendigvis være asiat for å tilføre den vesteuropeiske kunstmusikken nye impulser», gjør klassifikasjonen enda mer demonstrativt underlig, ettersom kapitlet for øvrig forteller oss at denne tilførselen er asiatenes eneste klare oppgave i Musikkens verden.

GENI ELLER KULTUR Boken er en kronologisk gjennomgang av den vestlige kunstmusikkens historie, inndelt i tradisjonelle epoker og underinndelt dels i nasjonale skoler, dels i individuelle komponistportretter. Underveis får vi konsise definisjoner av sjangere og retninger, og korte riss av musikklivets sosiale former. De etablert «store» komponistenes biografier blir rimeligvis mest omfattende og detaljerte. Dette biografiske perspektivet styrer visse deler av fremstillingen mer enn andre, og særlig det Herresthal skriver om wienerklassisismen og romantikken består i all hovedsak av et omfattende persongalleri. Periodene før dette handler mer om former og instrumenter, tiden etter mer om utviklingen av ulike sjangere. Men komponistene står alltid i fokus, og de store da altså mye mer enn de små.
    Det har den litt paradoksale virkningen at musikken deres blir mer personlige uttrykk og mindre kulturelt relevant i samtiden enn den som er skrevet av de mindre betydelige. Dermed løser det store kapitlet om Beethoven seg opp i anekdoter og psykologi, mens kapitlet om musikken under den franske revolusjon blir virkelig godt, fordi kontekst og kulturell mening blir viktigere enn de enkelte komponistenes egenart: De er ikke geniale nok til å skyve historien i bakgrunnen, og Herresthal blir straks en mer ambisiøs, og i mine øyne også mye bedre historiker.
    For ellers er dette en bok av et slag det finnes mange av: det kortfattede historiske oversiktsverket. Som sådan er det også en god bok: velskrevet, klar, kunnskapsrik, et imponerende arbeid av en enkelt forfatter, som samtidig med dette har skrevet det meste av en kolossal Ole Bull-biografi og i tillegg substansielle bidrag til et større forskningsprosjekt om norsk kulturpolitikks historie. Jeg liker den nye boka og jeg forbløffes av produktiviteten. Dette vil jeg gjerne ha sagt med en gang, for jeg har innvendinger å føre i felten – innvendinger som dels retter seg mot denne nye boken, dels mot den musikkhistoriske tradisjonen den står i.

DE ANDRES IMPULSER
Hadde jeg vært litt mer velvillig, ville jeg sagt at skjevheten mellom «Vesten og resten» kunne vært rettet opp dersom Herresthal bare hadde gitt boken en annen og mer beskjeden tittel, som hadde angitt klart at dette handlet om vestlig kunstmusikk. Da hadde det jo bare vært en ekstra bonus at han hentet inn asiatiske komponister, eller de kvinnelige som samles i avsnittet med – den riktignok mildt absurde – overskriften «Kvinnene tar føringen». Der er de samlet alle sammen, med unntak av Hildegard von Bingen, som er den eneste kvinnen med eget kapittel, og de er behandlet på drøyt to sider med tekst. Det er et magert belegg for tesen om at kvinnene er i ferd med å ta føringen.
    Men hva skal kreves av en forfatter som setter seg fore å skrive en musikkhistorie for vår tid? Jeg synes det er legitimt å begrense seg til den vestlige kunstmusikken, selv om det selvfølgelig hadde vært dristigere å definere seg et videre prosjekt. Men kan man i dag skrive om den vestlige kunstmusikken uten et kjønnsperspektiv og uten et perspektiv på verden utenfor Vesten – eller utenfor kunstmusikken?

NIVÅENES DILEMMA I praksis: ja. Herresthal er ikke den første som gjør det. Men et mer normativt svar på spørsmålet om en moderne musikkhistorie kan være uten perspektiver på kjønn eller på sosiale og kulturelle forskjeller i verden, vil likevel være nei. I det minste skulle jeg ønske at det var slik i Herresthals tilfelle, for jeg er helt sikker på at han har det inne. Boken Med spark i gulvet og quinter i bassen: musikalske og politiske bilder fra nasjonalromantikkens gjennombrudd i Norge (1993) og mange av hans bidrag til Norsk musikkhistorie er fulle av virkelig samfunnshistorie, de gir musikken en meningsdimensjon, et virkningsrom, en sosial og kulturell betydning. Det gjør Musikkens verden bare i glimt. Den gir oss en god og nyttig oversikt, og ikke mye mer.
    Spørsmålet til denne boken blir da: Hva gir det egentlig at den er historisk ordnet? Den gamle Musikkens verden er ikke det; den er et leksikon. Den nye boken ordner sine oppslag kronologisk, men det forblir uklart hva den historiske dimensjonen egentlig består i: Hvilken historie er musikkhistorien?
    Det tradisjonelle svaret er at musikkhistorien handler om form. Det egentlige historiske subjektet er musikken selv, altså dens indre struktur og dens ulike sjangere. Den historiske fremstillingen for øvrig består da gjerne av rekker av komponistbiografier og litt om respons og virkning. Dette vil være hovedteksten, det som vil være lesbart for folk flest, men det som er det egentlig historiske, er formen, som utvikler seg mot det stadig rikere og mer komplekse, og som kan dokumenteres ved noteeksempler. Svakheten ved en slik historieskrivning er åpenbar: De to nivåene henger ikke sammen. Biografiene forklarer ikke formutvikling; den abstraherte og formelt utlagte musikken blir aldri kultur.

OVERSIKT – MEN OVER HVA? Hva er alternativene? Herresthal har selv antydet flere mulige retninger i Med spark i gulvet og quin-ter i bassen, som utvikler fine analyser av hva musikk konkret og praktisk betydde for sitt publikum i Norge på 1800-tallet. Dermed åpner han også for diskusjoner av hvordan musikk blir et felt og en kunstform som bearbeider samtidens øvrige diskusjoner og utfordringer. Avsnittet om revolusjonsmusikken er ett av flere slike partier i den nye boken. Enda mer i pakt med nyere historieskrivning er musikkforskere som Richard Leppert, Susan McClary og Gary Tomlinson, som alle på ulike måter utforsker hvordan en bred historisering av musikken kan kaste lys over hva dens tidsbundethet består i, hva den talte til, og eventuelt også hva det er ved musikken og ved samfunnet som gjør musikken forståelig, uforståelig eller betydelig. For glemsel, storhet og tilbakekomst er alle historiske fenomener som lar seg studere og beskrive – også i lys av kjønn, konflikt og undertrykking.
    Det er selvsagt umulig å realisere slike perspektiver i en bok som setter seg fore å handle om verden på mindre enn 700 sider, men nå finnes de. De er reelle muligheter innenfor musikkhistorieskrivningen på en helt annen måte enn de var forrige gang det kom ut en bok som het Musikkens verden. Dermed er det nå noe som mangler. Og selv om jeg beundrer den nye boken for dens pedagogiske oversiktlighet, savner jeg helt viljen til å spørre om hva musikkhistorie er og kan gi: Hva er denne oversikten en oversikt over? For det er ikke lenger formene, de er nå skjøvet i bakgrunnen, og det finnes ikke noteeksempler. Biografiene er der, men de er ikke i seg selv noe å skape orden i, så lenge de ikke er systematisk relatert verken til musikken «selv» eller til samtidens maktstrukturer og meningssystemer.

HISTORIE UTEN OBJEKT Så her ender jeg, med å mene at dette er en historiebok som ikke har noe klart historisk objekt, og som verken forklarer musikken eller bidrar virkelig substansielt til å forstå den. Den har langt på vei kvittet seg med formanalysene, som gjør mye annen musikkhistorie nesten uleselig, men den har ikke funnet noe annet å sette i formens sted, som det historiske.
    Her ender jeg nok også med å være urimelig. Så store ambisjoner som dem jeg etterlyser, lar seg neppe realisere i dette formatet. Gitt rammene og sjangeren, er dette godt håndverk.  Og det er klart at den historiske formen fungerer som pedagogisk grep, den skaper alltid opplevelsen av at man leser videre og lærer mer – hvilket man også gjør. Men spørsmålene om forholdet mellom bokens tittel og dens innhold gjenstår, ubesvarte: Den handler ikke om musikkens «verden», den problematiserer ikke hva musikken er, og den kan ikke anlegge systematiske perspektiver på historien, fordi den dermed ikke avklarer hvilken historie den i siste instans forteller. Det ville jeg gjerne sett Harald Herresthal diskutere, fordi jeg er overbevist om at han har flere og mer interessante svar på dette spørsmålet enn hva vi får gjennom denne boken, alle dens kvaliteter til tross.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>