>Bokessay Prosa 02|08

Fortsatt verdenskrig i sakprosaen. Om forvaltning og resepsjon av krigsvitnesbyrd

Torill  Torp-Holte

«Man skulle jo tro at det fortsatt var krig,» utbrøt historiker Guri Hjeltnes fra panel­plass under en debatt i Litteraturhuset i januar i år. Utgangspunktet for møtet var en av de mange sakprosautgivelsene om 2. verdenskrig på det norske bokmarkedet. Krigen er både et smertepunkt, fascinasjonsobjekt og et forskningsfelt som fortsatt gløder. Hvem er så dagens forvaltere av krigsvitnesbyrdene?

Prosa 02 08

Berthold Grünfeld og Jahn Otto Johansen
Ettertanker.
En samtale
240 sider
Aschehoug 2007

Geir Stian Orsten Ulstein
Piggtrådroser
340 sider
Gyldendal 2007

Anette Storeide
Fortellingen om fangenskapet
255 sider
Conflux 2007

Eli Schiøtz
Offiser og krigsfange. Fra oberst Johannes Schiøtz’ dagbok
436 sider
Genesis 2007

Jan Erik Thoresen
Mørket er min venn. En grenselos forteller
145 sider
Spartacus 2008

Jan Erik Vold
Ruth Maiers dagbok
415 sider
Gyldendal Norsk Forlag 2007

 

«KRIGEN OM KRIGEN», det vil si det emosjonelle og intellektuelle trykket som fortsatt utløses når gamle fronter og traumer trigges, er en stadig pågående prosess. Avklaringene om hva som utgjorde 2. verdenskrigs ulike handlingsforløp, interesser, erfaringsrom og konfliktfelt, er på ingen måte avsluttet. Skal vi så tro eller håpe på at de noen gang vil bli det? Temaet for den nevnte debatten i Litteraturhuset var forholdet mellom historiefaget og moral/etikk, med utgangspunkt i Arvid Brynes bok Vi sloss for Norge. I boken framstiller tidligere frontkjemper og NS-medlem Bjørn Østring og den tidligere motstandsmannen Svein Blindheim sine krigsmotiv og krigssyn, slik de i dag tolker dem. De vurderer også hverandres.
    Brynes bok, lansert med brask og bram i forsoningens tegn, 62 år etter krigsslutt, gir ikke håp til dem som ønsker en slutt på «krigen om krigen» . Den offentlige samtalen som ble forsøkt igangsatt med Vi sloss for Norge, grunnstøtte raskt på en bortgjemt, uforsonlig historie: ekteparet Østrings overtakelse i januar 1943 av en leilighet med innbo tilhørende en dels deportert, dels flyktet jødisk familie.1

Krigens retrospektive nærvær Men det er ikke bare slike sterkt kontroversielle forsøk på å overkomme fortiden som i dag holder krigens nærvær vedlike. Retrospektivt er krigen både et smertepunkt, fascinasjonsobjekt og et forskningsfelt som fortsatt gløder. Hvert år utkommer det flere verk som beretter om krigsopplevelser og sider av krigen som ennå ikke er fullt ut kjent. Et spesielt aktet utgivelseskriterium for krigslitteratur er øyenvitne- eller deltakerskildringen, den selvbiografiske teksten eller historien. Begjæret hos leserne, og dermed også hos forleggerne, søker seg stadig til den personlige kilden; til den som så, tenkte, følte og reflekterte i krigens egen tid og rom. Senere tids utgivelser omkring emnet framviser imidlertid en ny tendens som ikke burde overraske, nemlig at tiden som er gått gjør at originalteksten eller -historien stadig sjeldnere bringes til torgs av forfatteren eller opphavsmannen selv. I stedet er det gjerne en slektning eller annen forvalter som sørger for utgivelsen. Faktisk er dette tilfelle med alle titlene det har vært naturlig å berøre i dette bokessayet. Her er det ikke snakk om bruk av medforfatter i vanlig forstand, men om et yndet litterært topos som opptrer som pur virkelighet: historien om det gjemte eller glemte betydningsfulle manuskriptet som dukker opp fra skuffer og gjemmer. Konkret dreier det seg om dagbøkene etter den unge jødiske flyktningen til Norge, Ruth Maier, som ble funnet som en portefølje i Gunvor Hofmos etterlatte papirer i 1995, og som deretter er blitt ivaretatt av Jan Erik Vold. Det gjelder også dagbøkene fra tysk fangenskap etter oberst Johannes Schiøtz, som overraskende dukket opp av en arvekiste hos yngre slektninger i år 2000, og ble brakt til utgivelse av grandniesen Eli Schiøtz.

Arvinger og ledsagere Et annet kjent litterært topos finner vi også: det uferdige, ikke-bearbeidede manuskriptet eller dokumentariske stoffet – altså en potensiell forfattergjerning – som arves så å si testamentarisk. Arvelater er her kjent med tekstoverdragelsen og har selv, på en eller annen måte, utpekt eller godtatt sin arvtaker. Blant de nyutgitte bøkene jeg omtaler, har vi å gjøre med henholdsvis en sønn og en sønnesønn som har påtatt seg et slikt forfatteransvar. Det er Jan Erik Thoresen med boken Mørket er min venn. En grenselos forteller, som framstiller farens illegale innsats som sjåfør og grenselos for flyktninger til Sverige under krigen, og senere som kurér etter at han selv måtte flykte. Og det er Geir Stian Orsten Ulsteins Piggtrådroser, som  bygger på bestefarens nedtegnelser om tiden han som norsk student tilbrakte i tysk fangenskap, i tvangsarbeid i Sennheim og i konsentrasjonsleiren Buchenwald.
    En tredje arketypisk fortellersituasjon som er representert i bokknippet mitt, kunne vi kalle bekjennelsen på gravens rand. Boken Ettertanker. En samtale er en utgivelse som Berthold Grünfeldt selv tok initiativet til etter at han fikk en alvorlig kreftdiagnose i 2007. Ifølge forordet ble boken til som en erstatning for den selvbiografien Grünfeld i 30 år hadde vegret seg for å skrive: «Nå skal jeg snart dø, og nå er jeg klar, men jeg må ha hjelp,» var beskjeden til Aschehoug. Resultatet har fått form av en dialog mellom Jahn Otto Johansen og Berthold Grünfeld, der Johansen har ført teksten i pennen, mens begge står oppført som forfattere. Den siste boken i mitt utvalg representerer en annen, mer moderne tilnærming til krigens vitnesbyrd – også den muliggjort av tiden som er gått. Det er Anette Storeides Fortellingen om fangenskapet, som er en vitenskapelig studie av de norske Sachsenhausen-fangenes egenberetninger. Mens Johansen har vært ledsager og hjelper for den som ønsket å fortelle, kan Storeides rolle betraktes mer som en veileder- og opplyserfunksjon for resepsjonen: Hvordan fortelles det i vitnesbyrdsammenheng? Og hvordan leser vi, eller bør vi lese?

Det tilføyde laget Alle de nevnte forfatterne har gjort et omfattende arbeid med å få fram og belyse de aktuelle tekstene eller historiene. Men i denne prosessen er det også blitt tilført et betydningsfullt «noe», et lag i teksten som har vært ansett som nødvendig for å få historien/teksten fortalt, forstått eller lest. Dette tekstlaget kan imidlertid være vanskelig, ei heller alltid ønskelig, for leseren å skille fra den opprinnelige historien eller skriften. Et slikt selvprodusert og gjennomgående tekstlag finner vi i bøkene Piggtrådroser og Mørket er min venn. Forfatterne av disse bøkene har begge valgt å omforme de overgitte historiene til en variant av romanformen; en måte å løse oppgaven på som både sønn og sønnesønn sannsynligvis har ment tjener opphavsmannen og historien best. I andre av titlene er den tilførte teksten felt inn klart atskilt fra originalteksten, som når Jan Erik Vold og Eli Schiøtz har bidratt med introduksjonsavsnitt til de gjengitte dagbøkenes ulike deler, og også har skrevet for- og etterord. Men om dette grepet både er mer synlig og mindre omfattende, vil det like fullt ha en innflytelse på resepsjonen av hovedbidraget. Spørsmålet er hvilken. Kan hende er Jahn Otto Johansen den letteste å se i kortene i så måte. Ved å innta plassen til en som også taler ved den sykes seng, og dermed i teksten, vil leseren lett komme til å reflektere over hvilken innvirkning samtalepartneren kan ha hatt på Berthold Grünfelds egen beretning. I Anette Storeides bok er det tilføyde laget av en helt annen art. Her er det i stor grad akademiske teorier, teser og metoder i en bestemt kombinasjon, som bereder veien fram til de selvbiografiske beretningene.

Forvalterne I møte med alle disse tekstene trer følgende tydelig fram: Vi må i dagens krigslitteratur også studere forvalterne, det vil si: deres tolkningsraster og motiver. Krigens historier og vitnesbyrd avhenger i stadig større grad av annen- og tredjepersoners håndtering. Forfatterne er gjerne sterkt dedikerte og utfører arbeidet med stor innsatsvilje og pasjon. Noen følsomme tentakler og lett undergravende spørsmål må likevel kunne kastes inn blant tekstene og deres hjelpere og voktere. For det er uansett et spørsmål hvordan forvalteren/ledsageren/hjelperen selv har lyttet til det originale tekstmaterialet eller den opprinnelige fortelleren. Alle bøkene forteller om ekstraordinære situasjoner av det mørkere slaget; om flukt, familieatskillelse, ensomhet (men også kjedsomhet), halsbrekkende mot, nervepirrende situasjoner, forestående død eller trussel om død, deportasjon, fangenskap, kroppslig nedbrytning (men også om mat i overflod og lediggang). Hvordan har forvalteren/ledsageren tatt dette inn over seg? Med formidlerens stemme også iblandet: hva slags polyfoni eller legering av stemmer er det leseren møter i den endelige teksten (om vi skal forsøke å tenke med den russiske  litteraturteoretikeren Bakhtin)? Fra et historisk ståsted kan bøkene deles inn slik: tre titler presenterer beretninger om og fra norske menn i tysk fangenskap, en henter sin historie fra flyktningetrafikken til Sverige, to handler om unge jødiske flyktninger til Norge, om en som overlevde og om en som ikke gjorde det. Vi starter med beretningene fra fangeleirene.

Det uutsigelige? Blant de utvalgte boktitlene er det Anette Storeide som, kvantitativt sett, har påtatt seg den desidert største forvaltnings- og tolkningsoppgaven: å analysere hele det norske selvbiografiske Sachsenhausen-materialet; 140 tekstbidrag, over 7000 sider, i én stor studie. Arbeidet har allerede passert de akademiske domstoler i tysk språkdrakt. I norsk og bearbeidet utgave har boken fortsatt form av et kompakt akademisk arbeid. Tekstmaterialet som ligger til grunn er utvilsomt av stor nasjonal og historisk betydning. Sannsynligvis har det ikke vært komplett samlet og registrert før Storeide sørget for å få det gjort. Hva slags tolkningsramme settes så dette stoffet inn i? Internasjonalt har det fra begynnelsen av 1990-tallet vært utvist en betydelig akademisk aktivitet rettet mot konsentrasjonsleir- og fangeberetningene fra 2. verdenskrig, en vesentlig del av den såkalte vitnesbyrdlitteraturen. Her har imidlertid den jødiske katastrofen stått i fokus, både for teoretiske tilnærminger og konkrete tekststudier. Metarefleksjonen over problemet traumatisk erfaring og taushet/tale knyttet til holocaust er likevel med som Storeides innfallsport til Sachsenhausen-tekstene: Kan man, og i tilfelle hvordan, berette om «det postulert uutsigelige», spør hun. I norsk sammenheng gir boken, meg bekjent, den første grundige framstillingen av traume/tale-diskursen, fra Freud og Adorno fram til senere tids vitenskapelige og filosofiske bidrag.

Narratologien som mellomleggspapir Dessverre trekkes ikke  krigs- og traumeproblematikken tilstrekkelig med inn i den litteraturvitenskapelige tilnærmingen til tekstene. Den traumebelastede beretningen blir hos Storeide snart å forstå som en allminnelig fortelling og litterær tekst, som hun velger å analysere primært ved hjelp av narratologien, dvs. ut fra tekstenes formelle oppbygging og struktur, retoriske strategier, ledemotiver, intertekstuelle forbindelser osv. Boken formidler altså det syn at traumehistorien/vitnesbyrdet fortelles med «normal-litteraturens» virkemidler. Og at tekstene derfor kan analyseres som sådan. Dette er Freud, Adorno og narratologisk tankemønster2 i en altfor rask og friksjonsfri forening. Det fører til en god del dissonanser. Eksempelvis er det problematisk når beskrivelsene av deportasjonen fra Norge og trinnvise forverringer i leirsystemet kobles til «reisen som litterær strategi» og «reisemotivet». Eller når det gjengis konkrete, tøffe beskrivelser av medfangers sår og skader, eller av hengninger; konkret av en ung gutt – og vi i boken blir bedt om å merke oss at det her brukes «filmiske teknikker» og en «skrekkens estetikk».

En referensiell genre Vitnesbyrdlitteraturen er i høyeste grad en referensiell, dvs. virkelighetshenvisende genre.   Det pekes heller ikke på hvilken virkelighet som helst. Å skrive om disse tekstenes formidlings- og resepsjonsformer bør vel da i størst mulig grad gjøres med den pietet for situasjonen som fortellerens beskrivelse kaller på? Brutal, presis, mimetisk realisme er ikke nødvendigvis samme virkemiddel i vitnesbyrdlitteraturen som i annen litteratur. Andre ganger kan den narratologiske tilnærmingen falle både intetsigende og utilsiktet parodisk ut, for eksempel når «leirlitteraturen» blir sagt å være formet som et treakters drama, dvs. i «aktene» arrestasjon, fangenskap og til slutt frigjøring. Slik det heller ikke gir noen stor meningsgevinst å anføre hyppig bruk av helvetes-metaforer, i en slik sammenheng, som et interessant funn. I Fortellingen om fangenskapet kan sensibiliteten overfor tekstene og det «arbeid» disse gjør, langt på vei synes fortrengt av både etablerte akademiske diskurser og diskurser i frammarsj. Vitnesbyrdenes autentisitet og autoritet relativiseres nemlig på flere vis. Det understrekes også at erindringer ikke bare er litterært konstruerte, de er samtidig en sosial konstruksjon. Viktigst i så måte er det såkalte «basisnarrativet», dvs. «motstandsfortellingen» om Norge og nordmenn, som blir omtalt som en langt på vei negativ, ideologisk størrelse. Dermed kobles studien til et bestemt kultursosiologisk felt, som tenderer mot å sette erindringens uttrykk under legio mistanke. Og ikke bare erindringen; også historietolkningen. I Fortellingen om fangenskapet finner vi, i andre halvdel av boken, «motstandskjemperne», «landsforæderne» og «den riktige siden» satt i anførselstegn. På samme måte som Storeide også ytrer skepsis overfor den gjengse brutale «stereotypien» som de fleste av tekstene sies å tegne av de tyske fangevoktere i leirene.3

Skrift på skrift En revisjon av historien om konsentrasjonsleirene, og måten det er blitt fortalt om dem på, står også på Geir Stian Orsten Ulsteins program. Hos Orsten Ulstein er imidlertid denne intensjonen koblet til en mer personlig agenda. Uansett kan man merke seg likhetspunkter med Storeides avhandling. Blant annet mener de begge at vitnesbyrdene ofte er skrevet ut fra forelegg, dvs. påvirket av annen kjent litteratur om emnet. Begge trekker også fram Æresretten av 19464 og det glemselens slør de mener er lagt over denne historien. Men der Storeide bekymrer seg over vitnesbyrdenes tendens til demonisering, er det «idealiseringen av nordmennene i leirene» Orsten Ulstein vil til livs.5 Det er uklart om dette er et syn Orsten Ulstein selv har utviklet, eller om han har funnet incitamenter i slik retning i bestefarens nedtegnelser eller muntlige utsagn. Til grunn for Piggtrådroser ligger uansett flere manu­skripter og notater fra Thorvald Ulsteins hånd, som sønnesønnen har anvendt som grunnlag og spunnet videre på til en ny vev. Foruten Thorvald Ulsteins egen fangehistorie finnes i Orsten Ulsteins bok også en variasjon over historien til bryggearbeider og Wollweber-aktivisten Anker Thorsrud, som fortalte sin historie til fangekameraten Ulstein kort tid etter krigsslutt. Thorvald Ulstein gav da beretningen en dramatisert form (hvor han også tok seg noen litterære friheter) med tanke på utgivelse.6

Roser til bestefar Signaler om et spesielt forhold mellom bestefar og sønnesønn er lagt inn som en rammefortelling i Piggtrådroser. En høystemt bisettelsesscene (Thorvald Ulsteins bisettelse samt urnenedsettelse) og funn av en farsgrav (generasjonen imellom) tangerer en familiehistorie som ikke fortelles. Thorvald Ulstein hadde etter eget utsagn en drøm om å bli forfatter, men legegjerningen fylte livet.7 Forfatterpretensjonen, og i tillegg stoffet, har sønnesønnen overtatt i nær sagt utvidet utgave. I debutboken Piggtrådroser er det svært mye unge Orsten Ulstein har ønsket å ta hånd om. Foruten de nevnte historiene, hvor Thorvald Ulstein får en kanskje rettmessig hedersplass, er det også lagt inn både typiske og atypiske tablåer fra den jødiske tragedien. Forfatteren forsøker dessuten å se SS-menns vurderinger og følelser innenfra i spesielle situasjoner. Og han sender kameratene Thorvald og Anker på rekognosering i Buchenwalds «Hades», krematoriet, alt som for å gi en beskrivelse av konsentrasjonsleirens indre i pedagogisk øyemed. (Orsten Ulstein er også historiestudent.) I vandringene i konsentrasjonsleirens univers oppstår den kjølighet overfor det beskrevne som flere anmeldere har bemerket. På et tidspunkt kan leserne faktisk bli mer engstelige for måten fortelleren trekker oss rundt på, og de briller han gir oss, enn for selve leirsystemet. En allvitende synsvinkel i denne verdenen har uansett svært dårlige odds.

Romantikk og skittenrealisme Konsentrasjonsleiren Buchenwald beskrives i en skittenrealistisk (tør vi også si vulgær?) stil som et ganske gjennomført Sodoma og Gomorra (med vekt på den første byen). Er dette sant, eller er det en nåtidig spekulasjon? Orsten Ulstein dikter nemlig videre der bestefaren slapp, og det både i et grusomhetens og et romantiserende henseende. Den som skal lese Piggtrådroser anbefales å supplere med Sabotør og fange, manuskriptet som Thorvald Ulstein førte i pennen. Til sammen gir disse to bøkene et interessant innblikk i palimpsest-skrivingens og genreblandingens veier og villeveier. Et av spørsmålene er blant annet: Hvor langt kan man tillate seg å gå i å gi navngitte personer en annen historie enn den faktiske?8 Sabotør og fange gir for øvrig, foruten en mer virkelighetstro versjon av Anker Thorsruds historie, et bilde av den utrolige hardhet naziregimet utviste overfor egne borgere ved minste tegn til opposisjon. Piggtrådrosers historiske verdi ligger for denne leser i framstillingen av studentfangenes skjebne og motstand i og utenfor leiren. Om det faktisk stemmer at de kvestet en sultende medfange av annen nasjonalitet til døde, må andre svare på.

Det gode liv? Da de norske offiserene (ca. 1150 i tallet) var på vei hjem fra tysk krigsfangenskap ble de møtt med ferske aviser med sterke utfall mot gruppen. Offiserenes krigshistorie ble lenge oppfattet som lite ærerik. Det finnes en fare for at Eli Schiøtz’ Offiser og krigsfange. Fra oberst Johannes Schiøtz’ dagbok kan bidra til å sementere et slikt syn. Med andre fangeberetninger tett på øret kan det føles ugreit å lese om offiserenes vilkår gjennom Johannes Schiøtz’ dannede, skolerte dagbok-penn (han var også faglitterær forfatter): Offiserene mottar pakker av alle slag; svenske, danske, amerikanske, portugisiske, og de får jevnlig brev fra familien. De sender også brev, og sågar mat, hjem til Norge. Offiserene går turer, innreder sine rom, holder historiske foredrag, enkelte får malt sitt portrett (!) og spiller «bridge med Tobiassen, Hagem, Bugge om formiddagen». Andre ganger går det i boccia. Og de kan, ved behov, synge nasjonalsangen og «Gud sign vår konge god». De forlater med andre ord aldri helt det normale livet. Men til leseren: Hold fast på at vilkårene for høyere militært personell var et utslag av tysk militarisme (akkurat her fulgte man Genève-konvensjonen) – og at offiserene ble holdt borte fra sine familier i nærmere 3 1/2 år.

Fange og familiefar Det er blitt påpekt av anmeldere at boken er svært lang og detaljert. Det er bare fornavnet. Men å vaske etter gull kan gi resultater. Schiøtz’ beskrivelser av medfanger av ulike nasjonaliteter er både kostelig og interessant. Offiserene nekter å utføre noe som helst arbeid for tyskerne, og det har en del bisarre konsekvenser. Lus finnes – men her drepes de i underholdende entall. Etterhvert røyner det på også for offiserene. Siste del av fangenskapet og tilbakereisen gir dem et mer korrekt materielt bilde av hva krigen faktisk har vært. Av russiske soldater blir Schiøtz tatt for å være norsk frontkjemper og avrevet sine distinksjoner. Men i teksten finnes også et betydelig «mer»: Johannes Schiøtz’ sterke tilknytning til sin elskede Pille og Golli (som man kunne kalles på Oslo Vest både da og nå), dvs. hustru og datter, en utrolig sammenknyttet familie, er et like viktig tema i boken som selve fangenskapet. Boken bør leses vel så mye for den særegne familie-, klasse, og standshistorie den faktisk er. Og da er detaljene nettopp ikke å forakte. Bortsett fra i for- og etterordet er Eli Schiøtz’ stemme  lagt svært tett opp til grandonkelens. Leseren trues da av en altfor unison slektstone, med stadig prising av naturen, maten, alt som er vakkert og siste kaffeselskap. Her hadde det nok tjent oberst Schiøtz – og offiserenes krigshistorie – bedre med en mer mollpreget ledsagerstemme.

I flyktningtrafikk Et helt annet slags miljø møter vi i den nærmest anakronistisk pregede spenningsromanen Mørket er min venn. En grenselos forteller, som har sitt utspring i et arbeiderklasse- og håndverkermiljø på Kampen i Oslo. Forfatter Jan Erik Thoresen, som også er sønn av hovedpersonen  i boken,  uttrykker i forordet at han har «prøvd å være så tro mot kildematerialet som overhodet mulig». Det tror man ham på. Forsøket på å holde en autentisk tidskoloritt preger såvel dialoger som fortellerens blikk og språkføring. I motsetning til Orsten Ulstein, som blant annet legger inn tydelige forfatterkommentarer og ofte også et tidsutypisk språk, har denne forfatteren bestrebet seg på å være så usynlig som mulig i teksten. Boken kunne slik sett bli tatt for å være skrevet i nær etterkrigstid – av Ragnvald Thoresen selv. Å låne øre og øye til en annen tidsepoke krever noe av både forfatter og leser. Men spenningsroman-konseptet virker, og leserens nervebaner begynner snart å fungere i takt med hovedpersonens. Vi forstår stadig mer av hva det krevde å komme seg ut av et bevoktet Oslo og omegn-område, med lasteplanet fullt av levende last. Den unge bileieren og sjåføren Ragnvald Thoresen kom inn i dette illegale arbeidet på et tidspunkt hvor lastebiler ble satt inn i en sterkt økende flyktningtrafikk. De mange jødiske familier i dekning etter deportasjonene i oktober og november 1942, samt harde anslag mot motstandsbevegelsen, skapte behovet.9 Øvelse skaper som kjent både mester og profesjon, og da Ragnvald Thoresen og hans lille familie selv blir nødt til å flykte, går han over grensen igjen – begge veier – som kurér. Etterrettelighets-kravet har nok bidratt til at denne forfatteren ikke har utbrodert seg unødig. Resultatet er et mindre mastodontisk verk enn de til nå nevnte titler og vil bl.a. derfor kunne tåle også yngre lesergrupper. Gjerne i pedagogisk øyemed.

Siste ord De fleste har lagt merke til det: Dialoger (kanskje bortsett fra mellom ektefeller) har tendens til å gå mot det felles multiplum. Så også dialogen mellom Jahn Otto Johansen og Berthold Grünfeld. Hvorfor dette genrevalget? Gitt situasjonen, med Berthold Grünfeld  svært syk, var det kan hende den mest realistiske løsning. For en vegrende selvbiograf gav det uansett fordelen å kunne fortelle mer i stykker og deler, for øvrig i tråd med den første abrupte fortellingen som Freud snakket om. Selv om det som for Berthold Grünfelds del, og for leserne, var kjernen i plottet; den store hemmeligheten, morens profesjon, allerede var rullet ut på lerretet gjennom datteren Nina Grünfelds bevegende film «Opphav ukjent». De kunnskapsrike herrene er gamle intellektuelle ringrever, bosatt på henholdsvis Bygdøy og Ullern og med trofaste koner (vice versa er i boken et hm, hm ...). De får fram en god del historisk Øst-Europa-kunnskap, som ikke er allemannseie.10 Men leseren er ikke nødvendigvis akkurat der. Trass i samtalens kloke gang, med bidrag fra to vinkler, noe i overvekt fra Johansens, er det utfyllingen av den selvbiografiske historien man stadig venter på. For det er jo Berthold Grünfelds liv og historie som på alle måter står på spill i disse samtalene. Så da vasker man igjen gull og finner: Historien om den alltid nærværende angsten, skammen, den dårlige samvittigheten. Og mottrekkene til dette: de gode menneskene, utdanningen, arbeidet, den sikre økonomien, familien. Hvor mye har det ene kunnet dempe det andre? Her gis ingen helt klare svar. Johansen forsøker flere ganger å lokke Grünfeld ut i mer infantile freudske temaer, men han møter ingen hjemme, og disse taktene framstår mer som en projeksjon. Historien om de katolske pleieforeldrene som Berthold vokste opp hos i Bratislava, gjør kanskje sterkest inntrykk. Da han kom til Norge med Nansenhjelpen, ble  gutten fortalt at han aldri kom til å se dem igjen. Han innrettet seg deretter, også emosjonelt. I 1962 oppsøker han dem sammen med sin kone. Fram til da hadde ekteparet trodd at «Bertie» var gått med i dragsuget av holocaust på norsk jord. De er overveldet over at «barnet» finnes. Men dette vil dessverre ikke Johansen snakke mer om; han vil videre med på flukten til Sverige.
    Hvem og hvordan var egentlig Berthold Grünfeld? Inntrykket er blant annet at han var en person som alltid maktet å beskytte seg selv mot smerte – som nettopp ofte er det samme som å verge seg mot selvbiografisk sannhet. Og den dårlige samvittigheten? Var den kanskje forbundet med at han opplevde sin truede jødestjerne bli omformet til en lykkestjerne? Og at han valgte å satse nettopp på  siste?

Om å lese Ruth Maier Går vi til Ruth Maier og hennes «dagbok», er det ikke lykken, men tragikken som har promotert denne for et stort publikum. Boken er behørig anmeldt, anbefalt og referert fra, og den anmeldes også i dette nummer av Prosa. Derfor går jeg her mer direkte til resepsjonsspørsmålet: Hvorfor og hvordan bør vi lese – eller lytte til – Ruth Maier? Til «tilbehørteksten» for denne bokens del må vi ikke minst regne omtalen og forhåndsomtalen, som har lagt en del kraftige føringer for lesningen. Her tenker jeg ikke på gjengivelser av bilder og tekstutdrag, manuskriptets historie og intervjuer med oversetteren, tilretteleggeren og denne tekstens svorne tjener, lyrikeren og prosaforfatteren Jan Erik Vold. Det gjelder snarere rammen det er blitt anbefalt å lese teksten inn i. Ruth Maiers bok er blitt lansert og mottatt som et kraftig emblem, et vitnesbyrd og symbol på jødeforfølgelsene i Europa, men ikke minst i Norge. Ifølge anmeldelsen i Prosa er Ruth Maiers tekster «en dagbok som vitner om forfølgelse, flukt, trakassering, tortur, selvmord, drap og konsentrasjonsleire». Samtidig understrekes at Ruth Maier er begavet og reflektert og at hun legger inn observasjoner av hendelser og miljø både fra Wien og Norge. I nærværende anmeldelse beskrives hun likevel som «flyktningen, offeret, som gjerne ville bli til noe». Problemet for oss som lesere er at vi står overfor en langt mer kvalifisert og krevende tekst enn hva en slik beskrivelse skulle tilsi. Og det er heller ikke nødvendigvis den type tekst vi tror vi leser. Når Ruth Maier skriver dagbok «for å grave i sår så de holdes åpne», er det verken våre eller Europas sår hun graver i, men først og fremst sine egne. Ruth Maiers bok, slik den nå framstår, er ikke lenger en dagbok, men en suksessivt skrevet og samtidig fullendt selvbiografi, som aller mest utfordrer – og gleder – med sin utforskende og utleverende skånselsløshet, noe som i tyngde gjelder vel så mye for privatsfæren (familien, forholdet til moren, farstapet, seksuell oppvåkning, symbiosebehovet, kunstnerønsket) som den historiske scene. Men selvfølgelig: her er alt dette nettopp blandet, og det på en vill og også ganske så farlig måte. Når dagboken ikke tidligere ble utgitt med begrunnelsen at den var for «privat», var dette sannsynligvis reellt: Ruth Maier skriver som en hypermoderne selvbiograf; tekster som hennes, og fra en kvinne, så verden stort sett ikke før tidligst på 1960- og 70-tallet, og knapt nok da. Ruth Maier er død. Men Ruth Maier lever. Hun har akkurat oppstått som en av de helt store europeiske selvbiografiske forfattere. Men fordi hun ikke vet det selv, har vi forpliktelsen på oss til å vite det for henne. Juvelen blant tekstene er Ruth Maiers.


Noter

  1. Debatten om denne boken og  offentliggjøringen rundt leilighetsovertakelsen skjedde først og fremst i Dag og Tid, Verdens Gang og Aftenposten høsten 2007. Det var Guri Hjeltnes som kjente historien rundt Laksov-leiligheten og som også bidro med ytterligere dokumentasjon.
  2. Narratologien, eg. læren om fortellerkunsten, har en lang historie med røtter tilbake til bl.a. Aristoteles, russisk formalisme og fransk strukturalisme. Lett tilgjengelig litteratur om denne disiplinen, eller retningen, innenfor litteraturvitenskapen er bl.a. Seymour Chatman: Story and discourse: Narrative Structures in Fiction and Film og Jokob Lothe: Narrative in Fiction and Film: An Introduction.
  3. Forsoning er ikke bare Østrings/Blindheims/Brynes tema i øyeblikket. 16/3 i år holdt Anette Storeide et foredrag ved Holocaust-senteret på Bygdøy med tittelen: «Fortellinger fra fangenskapet: Med fokus på forsoning».
  4. På flere områder ble det reist sivile «æresrettssaker» etter krigen. En dreide seg om tre norske tillitsmenn i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen som kom på transport til leiren Bergen-Belsen. De tre var alle erklærte kommunister. To av dem døde i denne leiren, tredjemann døde på hjemtransporten med de hvite bussene. I 1946 ble det framsatt anklager om at norske medfanger hadde bidratt til at de tre ble sendt vekk og at motivet var politisk. Ingen ble dømt i  saken. Men temaet bringes altså opp igjen i våre dager. Bl.a. gjøres det av Orsten Ulstein i Aftenposten 31.12.07, under tittelen «Etterspill som krever åpenhet».
  5. Dette framgår klart av Orsten Ulsteins kronikk i Dagbladet 24.10.07, «Uredelig om konsentrasjonsleirene». Det framgår også av hans debattinnlegg i samme avis 5.11.07, «Ottosens bøker og Borgersruds ansvar».
  6. Denne boken fant Thorsrud og Ulstein aldri noen utgiver til.  Men de prøvde kun i Stockholm. Da Ottosens bøker tok til å komme, kontaktet Thorvald Ulstein Cappelen forlag for å få manuset utgitt, men fikk avslag. Anker Thorsrud var på det tidspunkt død (i 1982). Opplysningene framkommer i et samtaleintervju som Lars Borgersrud hadde med Thorvald Ulstein 20.9.02. Da  Geir Stian Orsten Ulstein ble interessert i stoffet, dro bestefar og sønnesønn sammen til Arbeiderbevegelsens arkiv for å finne et gjennomslag av manuset (i realiteten Anker Thorsruds kopi), som  er nevnt i Borgersruds bok Fiendebilde Wollweber. Det var  da utvilsomt en ubehagelig overraskelse å bli kjent med at manuset nettopp var utgitt som bok, med bare Anker Thorsrud oppført som forfatter. Manuset hadde Lars Borgersrud funnet navnløst i Arbeiderbevegelsens arkiv, identifisert som Thorsruds historie, antatt at han også var forfatteren og fått det utgitt som sådan på Falken forlag. De emosjonelle reaksjonene i denne forbindelse må antas å være bakgrunnen for Orsten Ulsteins sterke utfall mot Borgersrud både i Piggtrådroser og i kronikken i Dagbladet 24.10.07. Lars Borgersruds svar til Orsten Ulstein, «Uredelig om konsentrasjonsleire?» ble trykket i Dagbladet 30.10.07.
  7. Dette fortalte Thorvald Ulstein i samtalen med Lars Borgersrud 20.9.02.
  8. Forholdet til Madelaine-skikkelsen, en ung kvinne Thorsrud iflg. Sabotør og fange møtte i tysk fengsel, er betydelig utbrodert i Piggtrådroser. I Piggtrådroser havner samme Madelaine i Buchenwalds «puffen», dvs. bordell. Det hører man aldri noe om i Sabotør og fange. Anker Thorsrud kommer i Piggtrådroser heller ikke hjem med de hvite bussene, men bytter identitet med en annen Neuengamme-fange (transitt-leir for studentene før de ble hentet av de hvite bussene), for å kunne bli igjen og lete etter Madelaine. Han havner dermed i stedet på båten «Cap Arcona», som gikk ned i Østersjøen med 5000 fanger fra Neuengamme om bord. Å plassere Thorsrud på dette skipet er etter alt å dømme Orsten Ulsteins fiksjon.
  9. Av Ragnar Ulsteins bok Jødar på flukt framgår det at Ragnvald Thoresen kjørte både for den uavhengige gruppen Carl Fredriksens Transport og for Komorg (det såkalte kommunistapparatet).  I Mørket er min venn fortelles også at han i en periode  var «drosjesjåfør» for nr. 24, den legendariske Gunnar Sønsteby, og for nr. 28. Per Mörland.
  10. På denne bakgrunn er det underlig å høre  omtalt en spesiell trøndersk antisemittisme under krigen. De tidligere og mer omfattende tiltak mot jødene i dette området skyldtes vel snarere den halsstarrige antisemittismen hos Gestaposjefen for Midt-Norge, Gerhard Flesch.

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>