>Artikler Prosa 02|08

>Agenda: Min dikter er større enn din. Om forfatterjubileenes vilkårlighet

Willy Dahl

I lys av vinterens debatter om forfatterjubileenes betydning og innretning, finner litteraturprofessor Willy Dahl det betimelig med en beretning fra forfatterjubileenes bakgater. Kan det hende at noen historisk sentrale nyanser er forsvunnet på veien fram til årets store Wergeland-jubileum?

Prosa 02 08

«Vår litterære overdommer, kultur- og kirkeminister Trond Giske, var … ikke enig i dette med at Wergeland er den største norske dikter: ‹Ibsen står i en solid særklasse. Vi har ingen over og ingen ved siden av Ibsen.»

«Et medlem av Wergelands fan­klubb var straks på pletten med en lang rekke punkter som skulle vise hvor uendelig mye større enn Welhaven Wergeland var.»

DIKTERISK STORHET MÅLES i penger. Av noen.
    I statsbudsjettet for 2008 er det ført opp tre millioner til «Wergeland 2008», som er et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonal-biblioteket, Riksarkivet og «Eidsvoll 1814». På netttsidene til prosjektet heter det at Henrik Wergeland er «den største dikter Norge har fostret». Prosjektet har ansvar for en del nasjonale markeringer, og dessuten vil jubileet bli feiret «lokalt over hele landet gjennom markeringer som er initiert, planlagt styrt og finansiert av skoler, organisasjoner, kommuner og andre aktører».
    Like før nyttår 2007 gav Kultur- og kirkedepartementet et ekstraordinært tilskudd på halvannen million til «Eidsvoll 1814». Med øremerking: pengene skulle gå til forberedelse av 200-årsjubileet for Wergelands fødsel. Oslo kommune bevilget i 2007 én million til «markeringen i 2008». Dessuten øremerket Kristiansand kommune 55 000 kroner på 2007-kulturbudsjettet.
    Tre millioner var mye mindre enn det prosjektet hadde søkt om. Bare en tidel av det Ibsen-jubileet fikk i 2006. Vår litterære overdommer, kultur- og kirkeminister Trond Giske, var nemlig ikke enig i dette med at Wergeland er den største norske dikter: «Ibsen står i en solid særklasse. Vi har ingen over og ingen ved siden av Ibsen,» sa Giske, og la til at «vi kan ikke regne med at hvert jubileum skal være i den kategorien».

Stor, mindre, bitte liten Målt i offentlige midler er altså Ibsen en mange ganger større dikter enn Wergeland. Men til trøst: Vi feiret nylig et jubileum for en dikter som ut fra den samme målestokken har mindre enn en hundredel av Wergelands verdi. Dette er blant annet en beretning om feiringen av ham som havnet i litteraturens bakgate, bak Wergelandsveien med det nye, ruvende litteraturhuset.
    Johan Sebastian Welhaven, f. 22. desember 1807. En rundspørring i 2006 brakte for dagen at ingen offentlige institusjoner hadde tenkt en tanke om Welhaven – med ett unntak: Ved Universitetet i Oslo var det noen som planla et seminar. (Det ble avviklet på et høyt faglig nivå i månedsskiftet november/desember 2007.) Nordisk institutt ved Universitetet i Bergen kunne bare beklage: De hadde ikke kapasitet til noe Welhaven-arrangement. Tore Vassdal, forfatter av Bastian, biografien over Welhaven som vestlending, og jeg, som var i gang med et lite Welhaven-utvalg til jubileet, etablerte oss da som Welhaven-komité og begynte å lete etter meningsfeller og samarbeidspartnere.
    Det var langt mellom dem. 23. oktober 2006 skrev jeg til Postens informasjonstjeneste: Hadde de planer om et Welhaven-frimerke? Det var ikke noe forslag, bare et høflig spørsmål som kunne besvares ja/nei. Intet svar. Vel, det hender jo at brev kommer bort i posten, så jeg purret 14. februar 2007. Intet svar. Ny purring 31. mars: Intet svar. Posten Norge holder seg altså med en «informasjonstjeneste» som ikke har såpass til folkeskikk at de svarer på brev.
    Nåja, man skal ikke vente for mye av den etaten. Den har tradisjoner for å neglisjere viktige forfatterskap – i fleng kan jeg nevne Dorthe Engelbretsdatter, Hans E. Kinck, Kristofer Uppdal, Sigbjørn Obstfelder, Olaf Bull og nå sist Torborg Nedreaas. Firmaet har visstnok et rådgivende organ for personjubileer; hva med å supplere det med en litteraturhistorisk sakkyndig?

Welhaven på privat initiativ Høsten 2007 hadde Universitetsbiblioteket i Bergen en fin liten Welhaven-utstilling. Og på vårt initiativ laget også Bergen offentlige bibliotek en utstilling. Dette var den offentlige responsen på jubileet. Desto mer måtte vi ta tak privat: Vi fikk opp en nettside der vi tilbød Welhaven-foredrag, og vi planla en festforestilling på Den Nationale Scene. Resultatet ble fem foredrag, vesentlig på senioruniversiteter, og en lyrikkaften – med et samlet deltakerantall på nesten tusen interesserte. Og festforestilling på DNS ble det: Vi fylte salen 10. november 2007 med et program som utløste trampeklapp.
    På forhånd hadde vi søkt Bergen kommune om et tilskudd uten spesifisert kronesum. Fungerende byrådsleder lot seg i den anledning intervjue i pressen og medgav at han ikke visste at Welhaven var født i Bergen. Men rett skal være rett: Vi fikk, etter hvert, 30 000 kroner.
    Den samme kommunen bladde spontant opp to og en halv millioner kroner for å feire Branns seriemesterskap i 2007. Vi har alle våre prioriteringer.
    Det har også Norsk kulturråd. Dit sendte vi en nøye spesifisert søknad, der vi presiserte at «den overordnete hensikten med prosjektet er å løfte fram Welhavens diktning for nye generasjoner». Den største og vesentligste posten i prosjektet var festforestillingen på DNS. Om den skrev vi at «Welhavens prosatekster blir sentrale elementer», at to skuespillere var engasjert til å lese fra Welhavens poesi, og at «et kor og en tenorsolist akkompagnert av fire musikere skal fremføre sanger med tekster av Welhaven». Vi lovet også innslag av allsang.
    Det skulle vi kanskje ikke ha gjort, for det ble avslag. Med den begrunnelse at «fagutvalget syntes det var for få rene litterære innslag i arrangementet».
    I Forskningsrådet var jeg en gang med på å fordele midler til vitenskapelige søknader. Vi hadde altfor lite penger, og det gikk mye tid med til å begrunne avslagene på en overbevisende måte. Jeg var flink til dét, men jeg nådde nok aldri de kreative høyder som vedkommende fagutvalg i Norsk kulturråd utfolder seg på.
    Da var Fondet for utøvende kunstnere triveligere å ha med å gjøre. Derfra fikk vi en underskuddsgaranti på 20 000 kroner. Og det må legges til: Den private organisasjonen Bergen Kulturforum administrerte det hele – kostnadsfritt. DNS lot oss få hovedscenen gratis, vi måtte bare betale teknikernes overtid. For ordens skyld: Vi to initiativtakere har ikke hevet en krone.

Hvorfor denne forskjellen? Tallene ovenfor avslører et visst misforhold mellom den estime Welhaven og Wergeland har i det offisielle Norge. I dette «Wergeland-året» bør vi spørre: Hvorfor?
    En ledetråd er en episode i Klassekampen siste høst, da Anne-Lise Seip ble intervjuet om Welhaven-biografien sin, Demringstid (anmeldt i Prosa 06/07) og antydet at Welhavens kulturhistoriske rolle nok er blitt noe undervurdert i nyere tid. Et medlem av Wergelands fanklubb var straks på pletten med en lang rekke punkter som skulle vise hvor uendelig mye større Wergeland var, og minnet også om at Welhaven var blitt utnevnt til lektor (og senere professor) uten formelle kvalifikasjoner. Mens Wergeland, som ble byråsjef i Riksarkivet, han hadde embetseksamen, han!
    Man bør være forsiktig med å transponere dagens politiske begreper tilbake i tid. Det samme gjelder formelle universitetsprosedyrer. Begge dikterne fikk sine embeter gjennom politisk proteksjonisme, og begge to fylte stillingene godt. Som Seip påpeker: Ingen av Welhavens forgjengere hadde formelle kvalifikasjoner i filosofi, og det var vanlig å belønne dikterisk innsats med universitetsstillinger – hun nevner Oehlenschlägers professorat i estetikk i København som et av eksemplene.
    Det er unødvendig å diskutere det faktum at Wergeland som nyskapende dikter har et langt større vingespenn enn tradisjonens vokter, Welhaven. Men så stor er ikke forskjellen mellom dem at det er noen rimelig proporsjon mellom minnemarkeringene i 2007 og 2008, og den del av kulturarven de to hver for seg har etterlatt. Forklaringen ligger nok i Wergelands status som nasjonalt ikon.
    Den begynte han å få alt fra 1870-årene av, med Bjørnson som pådriver. Han ble et fanemerke for Venstres politiske kamp, seinere overtatt av arbeiderbevegelsen. Statusen steg til nye høyder i frigjøringsdagene i 1945. Les Harald Beyers Henrik Wergeland (1945) og se hvordan en ellers nøktern forsker uttrykte seg i begeistringens rus! Wergeland ble påkalt i alle 17. mai-taler, nesten like mye som Haakon VII. Ved et lykketreff falt frigjøringen sammen med hundreårsdagen for hans død, og portrettet hans prydet de første nye frimerkene som ble trykt i 1945. Og det som ble trukket frem i offentligheten (men mindre i forskningen) i årene fra 1945 til 1972 og videre enda, var det spesifikt nasjonale ved ham.
    Litt merkelig. For den del av Wergelands tankeverden som kan konsentreres i begrepet frihetsideologi, den er jo ikke opphavlig norsk; den kom utenfra, som et oppgjør med enevelde og despoti, et oppgjør som ble en lykkelig allianse mellom kravet om politisk demokrati og forestillingene om nasjonalstaten som den naturlige samfunnsorganisasjon. Wergeland som politisk og sosial tenker var sin tids formidler av progressive europeiske ideer – dette være sagt med fare for misbruk i EU-debatten …
    Denne Wergeland-viraken hadde en bakside. Det var ikke til å unngå at det snek seg inn en firkantet vrangforestilling, særlig i pedagogikken, fra barneskolen av: Når Wergeland stod for alt som vent og vakkert og nasjonalt og demokratisk var, for ikke å si sosialdemokratisk, da måtte jo motmannen hans, Welhaven, være både unasjonal og udemokratisk og reaksjonær – ?

Welhaven og det nasjonale La oss ta det nasjonale først. I Anne-Lise Seips glimrende Welhaven-biografi er et av hovedpoengene Welhavens rolle i nasjonsbyggingen, fra nasjonalromantikkens dager av. Den som vil etterspore hvordan forestillingen om det spesifikt norske blir til og tar form, kommer ikke utenom Welhavens bidrag. Vinje så dette klart alt i samtiden. I Dølen 1859 skrev han at det «finnst Verst og Visur af Welhaven, som er nokot af det beste og mest nationale i vaar heile ’Literatur’». Om «Visa til Myllarguten» sa han «at ho i Ordets beste Meining maa kallast norsk, endaa ho er paa Bokmaal. Naar eg leser slikt af Welhaven og høyrer hans norske Ordalag, so kann eg knytta Neven og segja: ’det vantar deg berre at vera Døl.’»
    I den samme forbindelsen trekker han frem Wergelands Svalen fra 1841 og skriver at

havde denne Boki komit ut no, so maatte eg hava sagt: med alle poetiske Vers og gode Billæti og Likningar, so er der nokot so unorsk i det Heile, at det maa lastast, for det, som skal kallast nationalt, maa fyrst og fremst vera -klaart og greidt og beint fram og ikki alle desse klopstockske hastemte Tonar […]


Kortslutninger av typen nasjonal/unasjonal og progressiv/reaksjonær har også preget kulturens «venstreside». Og her må et skjelett ut av skapet.
    For en dryg mannsalder siden redigerte jeg en serie norske klassiker-tekster. Den første var Wergelands Jan van Huysums Blomsterstykke. I 1972 fulgte jeg opp med Welhavens Norges Dæmring. En yngre kollega leverte en filologisk sett uklanderlig utgave. Men i forordet skrev han at

med Damringen gikk det som det ofte går med den slags verker når bare massebevegelsen er sterk nok: Giftig ugras ble til fin-fin gjødsel. I sporene til Dæmringen vokste det fram en hage av avisinnlegg og pamfletter, artikler og dikt, som forsvarte den nasjonale og demokratiske politikken og kulturen …


Jeg kunne og burde ha stoppet dette, for jeg visste jo bedre. Men: Folk må ha lov til å ha sine meninger, og det kunne jo tenkes at det ble et salgsfremmende ordskifte … Jeg nølte. Men til slutt ringte jeg forlaget: Det kommer nytt forord. – For seint, sa forleggeren. Boken er allerede trykt.
    Årstallet var altså 1972, og forordet var egentlig et innlegg i debatten før den første folkeavstemningen om norsk medlemskap i det som den gang het EEC.
    Noe liknende presterte en ellers oppegående Oslo-bokhandler i en kronikk i Klassekampen 27. august 2005. Han brukte «maskinstormerne» – arbeiderne som på 1800-tallet ødela maskiner som tok fra dem arbeidet – som et bilde i en litteraturhistorisk sammenlikning:

Sånn sett var de antikapitalister, men fungerte reaksjonært. I Norge var Johan Welhaven og hans intelligensparti den fremste målbæreren for maskinstormerne, mens Henrik Wergeland var den største motstanderen. I motsetning til Welhaven, som var bakstreversk og allierte seg med embetsmennene og maskinstormerne, var Wergeland fremskrittsvennlig og allierte seg med fattigbøndene og minoritetene.


Sånn går det når man ikke kan historie. Welhavens allierte, de unge menn som ubeskjedent kalte seg «intelligensen» og som fra slutten av 1830-årene overtok styringen i landet – de var det som begynte moderniseringen av det gamle bondesamfunnet med å bygge en ny infrastruktur. Stikkord er veier, fyrvesen, postverket, telegraf og jernbane. Ut fra frihandelens prinsipper brøt de ned gamle privilegier (der hadde de Marcus Thrane og hans arbeiderforeninger på sin side). De bygget samfunnsvitenskapene og økonomisk teori på naturvitenskapelige metoder, observasjon av fakta, og de moderniserte skolen med krav om mer natur- og realfag og moderne språk – og mindre latin. De la altså til rette forutsetningene for et friere og mer selvstendig Norge.

Oppkonstruerte motsetninger Alt dette hadde Wergeland sikkert ikke hatt det minste imot, om han hadde fått leve. Den oppkonstruerte motsetningen er meningsløs. Men sant nok: «Intelligensen» mente at folket, allmuen, måtte ledes og formes og dannes av eliten med kunnskapene. Her er det at Wergeland-linjen politisk tar en annen retning: for et bredere folkestyre, knyttet til bøndenes sosiale kamp, og med brodd mot de styrendes elitisme.
    Men dette er en nåtidsvurdering av samme slag som den offisielle websidens utpeking av Wergeland som «den første sosialdemokrat». Wergeland var ikke fri for ovenfra-nedad-holdning han heller. Alt i 1832 skrev han om opplysningspresten Dahl i Eivindvig at kirkesangen var klang av englevinger som presten spilte ut av strilekoftene: «Brød af Steen og Aand af Striler / Dahl i Eivindvigen tvang.» – Tvang? De første norske sosialdemokrater mente faktisk at arbeiderklassens frigjøring måtte komme nedenfra. Wergeland skrev i 2. utgave av Normandens Katechisme (1845) at man med «husbonde-tilsyn» skulle «tvinge» den «sløve Armod» til å bo «litt bedre enn Galte og So». Gjør ikke den store dikteren mer fremsynt enn han var! De siste årene av sitt liv stod han for en progressiv økonomisk liberalisme, ikke så fjernt fra den politikken «intelligensen» satte ut i praksis. 
    Dette er ingen «kritikk» i ordets vulgære betydning. Poenget med å minne om historiske faktum, er at det i år 2008 burde være mulig å se at det er meningsløst å spørre hvem som «hadde rett» av Welhaven og Wergeland. Det er brytningene mellom de ulike interessene i 1800-tallets sosiale og kulturelle strid som har formet det moderne Norge.
    Litterater har lett for å gi dikteres verk status som drivmakter i historien. De er da i godt selskap med i hvert fall én norsk historiker: Ernst Sars. I hans Norges politiske historie 1815–1885 (1904) får man inntrykk av at det var Wergeland og Bjørnson og et par-tre litt mindre diktere, blant andre Ibsen, som innførte parlamentarismen. Moderne historikere er atskillig mer skeptisk til den forestillingen. I det hele tatt: Virkningen av litterære verk er noe av det litteraturforskningen vet aller minst om. Og det er nok tryggest at vi overlater det spørsmålet til historikerne. De har ikke noe særlig godt utviklet teoriapparat på det feltet, de heller, men de er i hvert fall bedre rustet enn vi tekstanalytikere.

Hvilken Wergeland?
Feståret 2008 fører med seg to prinsipielle spørsmål. Det ene er hvilken Wergeland vi feirer. Det er grunn til å frykte en serie svada-taler om mannen som var så veldig norsk og glad i barn og 17. mai og gjerne red på Vesle-Brunen. Men håpefullt er det at en så tung aktør som lederen i Wergeland-selskapet, Jahn Thon, ser Wergeland som kanskje norgeshistoriens største taper: «Idéene hans er aldri blitt virkeliggjort.» I en kronikk i Klassekampen 17. juli 2007 så Thon for seg hvordan Norge hadde sett ut hvis Wergeland virkelig hadde vært en seierherre.
    Da hadde vi hatt et bredt demokrati der elitene hadde vært kontrollert av folket, og der «kulturen, kunnskapen og dannelsen hadde regjert, ikke pengene, uvitenheten og maktens selvsikre arroganse». Wergeland så for seg en nasjon uten for store økonomiske og sosiale forskjeller; «i dag øker disse ulikhetene brutalt» – med stadig flere milliardærer. «Dagens helt er ofte til forveksling lik Wergelands skurk.» Han mente at menneskets viktigste oppgave er å perfeksjonere seg og at kunsten skulle foredle menneskets ånd, «i dag dyrker de offentlige mediene menneskets sletteste sider i en utvidet medieskapt reality-virkelighet.» Han ville at forfatterne skulle være nasjonens samvittighet og folkelærere – «i dag er forfatterne henvist til en utkant i kulturens randsone, underholdningsindustrien eller en avdeling for spesielt interesserte».
    Dette er et høyst ufullstendig referat av Thons argumenter. De lar seg sikkert diskutere, bør diskuteres, men er det tenkelig at den offisielle feiringen i det hele tatt vil kunne ta opp en slik diskusjon?
    Dette leder over til spørsmålet om hvilken form dikterjubileer bør ha – og hvilken nytte de gjør. Peer Gynt ble spilt i Egypt, for et norsk og egyptisk publikum, på norsk – hva fikk publikum ut av det, og har det gagnet Ibsen-forståelsen her hjemme? Og hva med kommende jubileer? Vårt internasjonale navn nr. 2, Knut Hamsun, fyller 150 år i 2009, og vi kan trolig vente oss en ny og tidsødende debatt om forholdet mellom han som diktet Sult og Pan – og nazisten og Hitler-beundreren. I 2010 er det hundre år siden sjølve nasjonalskalden døde, og han skal sikkert minnes, men den triste sannhet er jo at av hele verket hans er det i dag bare Synnøve Solbakken som blir lest av andre enn spesielt interesserte. Kan en festtale gjøre noe med det?
    Det er nok helst så at opphausingen av noen få utvalgte reduserer interessen for dem som ikke blir offisielt feiret – også i forlag, bokhandel og i trykk- og etermedier. Nei, de offentlige millionene kan gjøre bedre nytte for seg på grasrota.
    Vi som har drevet en del med slikt, vet at det seriøse litteraturengasjementet her i landet, utenfor det snevre litteratmiljøet, det finner du i bibliotekene og i de folkelige opplysningsorganisasjonenes studiesirkler – helst ute i «periferien», i lesesirkler, i senioruniversitetene – og i det publikum som altså fyller en teatersal i Bergen ikke for å høre om Welhaven, men for å høre ham. For Wergelands vedkommende er det et mye større utvalg av muligheter. Et eksempel i farten: En seriøs diskusjon om kunstnerrollen, med utgangspunkt i Jan van Huysums Blomsterstykke, i en slik engere sammenheng, vil bety mer for folkehelsa enn et tv-sendt hurrarop fra Eidsvoll 17. mai.
    I hvert fall får vi håpe at den offisielle feiringen ikke reduserer Wergelands ettermæle ved å gjøre ham til den absolutte seierherre med ubetydelige motstandere. Dyrkingen av ham har fått den latterlige virkning at når det i dag blir tatt til orde for å gi Welhavens ettermæle andre og større proporsjoner enn vanlig de siste tiårene – da blir dette oppfattet som et angrep på og en nedvurdering av Wergeland. Det burde jo være stikk motsatt: Når Welhavens status stiger, blir Wergeland enda større.
    En moderne vrangforestilling, næret av vår tids rop om «konkurranse», er den at fortidens politiske og kulturelle brytninger endte med at noen stod som seierherrer og noen som tapere. I sin mest vulgære form blir forholdet Welhaven–Wergeland oppfattet som en slags Idol-konkurranse, der den utslåtte finalisten tårefylt går inn i glemselen, mens vinneren får fete platekontrakter: blir feiret med Samlede Verker, frimerker og jubelfester i statlig regi landet over.
    Så enkel var nok ikke de to W-enes verden. Les om igjen avsnittet om «Wergeland som taper» ovenfor. Jeg skulle anta at Welhaven, oppe på Parnasset, funderer ettertenksomt: Jamen, alt dette gode mente jo jeg også! Så er vi altså to tapere, Henrik og jeg …


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>