>Form & Design Prosa 01|08

Sitat- og grimasetegnet

 



<empty>

I boktrykkerkunstens tidlige historie ble ikke sitat markert med spesielle tegn. Fram til 1600-tallet brukte man formuleringer som «quoth the Raven» etterfulgt av et komma. I det nevnte århundret flyttet en ukjent engelsk typograf kommaet fra undersiden av linjen til oversiden. Dermed oppsto det vi i dag kaller anførselstegn eller sitattegn. Omvendt komma ble i begynnelsen ikke bare brukt ved sitat, men også for å dra oppmerksomheten mot viktige utsagn. Etter at tegnet først hadde sett dagens lys, oppsto ulike varianter rundt om i Europa. De fleste var versjoner av “dobbelt anførselstegn” eller de franske hakene «guillemeten».
    Utviklingen av dedikerte sitattegn henger sammen med at gjengivelsen av andres ord ble en mer sentral tekstpraksis. Fram til renessansen kunne skribenter i stor grad forutsette at leseren hadde kjennskap til relevante historier, myter og bøker. Dermed kunne de forholde seg fritt til kildene. Men når den europeiske kulturen gradvis ble en skriftkultur og kildemangfoldet økte, ble henvisninger og nøyaktige sitater stadig viktigere. Fram til 1800-tallet hadde sitat oftest en harmoniserende funksjon. En mer polemisk skriftkultur tvang imidlertid fram bruken av anførselstegn som markør for skribentens holdning til et ord eller uttrykk. Tegnet ble vanlig ved både uttalt og uuttalt begrepskritikk og for å understreke at et ord ble brukt på en ikke-naiv eller uvanlig måte. Når tegnet brukes på denne måten, avslører det brudd og konflikter i en tradisjon snarere enn kontinuitet. Det oppstår en stil preget av generell skepsis til begreper og kunnskap. Dette kaller Nietzsche for et språk av gåseføtter og grimaser – «ein Gänsefüsschen- und Grimassen-Deutsch».
    Grimaserende anførselstegn har blitt tatt opp i den litterære og filosofiske tradisjonen, men også i hverdagsspråket. I muntlige samtaler har tegnet blitt til en sarkastisk gest utført med fingrene. På plakater utenfor kiosker annonseres «byens ‘beste’ boller», og Dagbladet kan fortelle at «Hjelmeset ‘snøt’ Svartedal for seieren». Anførselstegn har i det hele tatt blitt en så omfattende holdningsmarkør at det virker umulig å kategorisere de mange pragmatiske funksjonene. Dette er blant grunnene til at Chicago Manual of Style fraråder bruk av tegnet til annet enn sitat. Ellers avsløres lett en uerfaren skribent, heter det, og ironisk bruk fornærmer endog leserens intelligens. På tross av det har enkelte stilister, som Derrida og Gombrowicz, brukt sine svært mange anførselstegn på en produktiv måte.
    Formen som brukes mest i norske trykksaker (også i tidsskriftet du har i hendene), er «guillemeten» (Unicode 00AB og 00BB) som kanskje ble oppfunnet av Guillaume Le Bé på 1500-tallet. Danskene snur gjerne på tegnenes retning, »slik«, mens man i Frankrike setter inn ekstra luft, « slik ». “Omvendte komma” (Unicode 201C og 201D) brukes blant annet i Storbritannia og Spania, men er også den vanligste her i landet i tekster som ikke er profesjonelt redigerte. En loddrett ″variant ″ (Unicode 0022) av omvendte komma var standard på mekaniske skrivemaskiner og er det fremdeles i Microsoft Word.

Av Espen Røsbak

Kilder:
Bringhurst, Robert: The Elements of Typographic Style. Hartley & Marks, 2004.
Garber, Marjorie: Quotation Marks, Routledge, 2003.
Nietzsche, Friedrich: Menschliches, All­zumenschliches, Deutscher Taschenbuch Verlag, 1980.
Røsbak, Espen: Gombrowicz, Universitetet i Oslo, hovedoppgave, 2007.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>