>Bokessay Prosa 01|08

Jenta som gjorde opprør. Om Åsne Seierstads forfatterskap

Aslak Nore

Litterær journalistikk av internasjonal klasse skrives ikke nødvendigvis av skarpe analytikere. Men med mot, empati, og inspirasjon fra en sekstiåttermamma som oppfordret jentene til å gjøre opprør, har Norges ledende journalist nådd langt.

Prosa 01 2008

Åsne Seierstad
Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia
258 sider
Cappelen 2000

Åsne Seierstad
Bokhandleren i Kabul. Et familiedrama
283 sider
Cappelen 2002

Åsne Seierstad
Hundre og én dag.
En reportasjereise
336 sider
Cappelen 2003

Åsne Seierstad
De krenkede. Historier fra Tsjetsjenia
388 sider
Cappelen 2007

1. 
en aprildag i 2007 samles en gruppe journalister på flyplassen i Moskva. De er på vei til Tsjetsjenia. Her er reportere fra The Economist, Wall Street Journal, The Independent og en journalist fra Norge. Åsne Seierstad skriver, i et representativt avsnitt fra De krenkede:

Det føles rart å være journalistgjeng på tur etter så lang tid alene. De er så suverene, så avmålte, så balanserte, så velinformerte og ikke minst så selvsikre, disse toppjournalistene. Selv klokka fem på morgenen. (s. 187) 

Åsne Seierstads internasjonale berømmelse overgår sannsynligvis de andre journalistenes til sammen. Hvorfor føler hun seg underlegen? Det kunne vært koketteri, men en gjennomgang av Seierstads forfatterskap forteller at ironi ikke inngår i hennes litterære verktøykasse. I stedet belyser passasjen kjernen i Åsne Seierstads prosjekt. Seierstads empati, innlevelsen i andre mennesker, er hennes store styrke som reporter. Det er også hennes svakhet som analytiker. Med de «avmålte» reporterne er det trolig omvendt. Det er derfor like underlig som aktverdig at Åsne Seierstad, etter femten år i diktaturer og konfliktområder, fremdeles uttrykker en filantropisk optimisme på vegne av menneskeheten. Forfatterskapet utspiller seg i spenningen mellom den fremmede virkeligheten hun observerer, og det vestlige tankesettet som opplevelsene filtreres gjennom – et møte mellom «sex og singelliv» og mannsdominerte stammesamfunn. Ikke tilfeldig er «clash of civilizations» ofte brukt om Bokhandleren i Kabul og den etterfølgende striden mellom bokhandler Rais og hans norske gjest.
    Den føljetongen er ikke tema her. Dikotomien mellom Vesten og Resten, ofte trukket fram i internasjonale anmeldelser av Bokhandleren i Kabul, er ikke tilfredsstillende for å forstå Åsne Seierstads møte med verden. Jo, Åsne Seierstad gestalter en verdslig-sekulær livsanskuelse ulik afghansk stammekultur. Men med sin insistering på at mennesket er godt, skiller hun seg radikalt fra den kyniske verdensanskuelsen som kjennetegner så mange av hennes venner i det desillusjonerte vestlige krigsreporterlauget. Menneskene som befolker det seierstadske univers kan være pervertert av krig, forledet av diktaturets propaganda, eller kuet av samfunnets undertrykkende normer. Men de er gode på bunnen.
    Leser man bøkene i sammenheng, trer Åsne Seierstads litterære prosjekt tydelig fram. Enkelt sagt er alle hennes bøker variasjoner av hva krig, propaganda og diktatur gjør med vanlige mennesker. Det hele innledes med reportasjeboka Med ryggen mot verden fra 2000, skrevet som en indirekte epilog til Milosevic-regimet, krigene på Balkan på 1990-tallet og serberdemoniseringen i Vesten. Forfatterskapet går videre gjennom Kabul og inn i Saddam Husseins Irak, med utgivelsen Hundre og én dag, publisert i 2003, samme år som invasjonen. Reportasjeboka De krenkede fra Russland og Tsjetsjenia er den siste i rekken. Med denne utgivelsen har Åsne Seierstad levert et foreløpig høydepunkt i forfatterskapet. Hun er tilbake der hennes lysende journalistkarriere en gang begynte, med en fortelling som rommer grunntemaene fra hennes fire bøker. Også underteksten fra forfatterskapet så langt trer tydeligere fram her: menn skildres som stereotype representanter for undertrykkende samfunnsnormer og status quo, mens kvinner er nyansert beskrevne enkeltindivider som rommer håp og forandring. Denne underteksten, som Seierstad bare virker seg delvis bevisst, kan ikke forstås uten å skjønne det historisk-kulturelle miljøet Seierstad er et barn av, bokstavelig talt, en virkelighet der «jentene gjør opprør». Mer om det senere.

2.
Debuten til Åsne Seierstad i 2000 var lovende, på samme måte som en begavet første novellesamling er det. Som helhetlig verk betraktet mangler den en gjennomgående fortelling som kunne sette de polyfone stemmene sammen til en bok. I portrettene av et knippe serbiske enkeltskjebner anes likevel en sjelden empatisk og klar journalistisk fortellerstemme.
    I et nyskrevet forord til utgaven i 2003 understreket Seierstad sin metode. I en situasjon der serberne var verdens pariakaste – utskjelt, fryktet og spottet etter krigene på Balkan – ville hun «prøve å finne ut hvordan serberne levde, hva som foregikk oppe i hodene deres, hva de snakket om, hva de brydde seg om» (s. 9). I skyggen av maktpolitikernes propaganda blir vanlige folks erfaringer desto mer interessante. Fra første side i forfatterskapet finner vi derfor en filantropisk overbevisning blandet sammen med journalistens nysgjerrighet som viktigste drivkrefter.
    Bokas ramme er Åsne Seierstads reise rundt i landet, og hennes intervjuer med et sett karakterer som med litt vrangvilje kan kalles Balkan-stereotypier, men som også utgjør et nokså troverdig tverrsnitt av landets befolkning. Bokas problem er av mer fundamental antropologisk art. Sett Seierstads intervjuobjekter opp mot persongalleriet i stjerneregissøren Emir Kusturicas (født bosnisk muslim, senere ortodoks konvertitt) filmatiske univers, og det blir tydelig hva som skurrer. Hans karakterer kjennetegnes av en enkel handlingsorientering. Når de foretar sine valg, er de aldri idealistisk fundert. Menneskene handler instrumentelt, for egen vinnings skyld, for penger og sex, for ære og makt i et overdådig Balkan-karneval.
    Denne siden av Balkan forstår Seierstad bare delvis. For henne blir mennene (en småkriminell, en maktservil teaterregissør, en apparatnik etc.) stort sett stereotype uttrykk for maktas korrumpering. Kvinnene (blant dem flere opposisjonelle), som forfatteren naturlig nok kommer tettere inn på, representerer håp og framtid. «Om Katarina er ferdig med studentopprør, vil hun fremdeles kjempe for en bedre verden,» påstår Seierstad (s. 180). Kjønnsdikotomien mellom kvinner (aktive) og menn (passive) er dermed etablert fra første bok.

3.
La oss tenke oss følgende: Året er 2002 og Åsne Seierstad har nylig kommet hjem fra Afghanistan etter oppholdet hos familien «Khan». Siden debuten to år tidligere har karrieren pekt bratt oppover. Hun har dekket invasjonen i Afghanistan høsten 2001 i norsk tv og blitt tildelt Fritt Ord-prisen for sine «uredde og selvstendige reportasjer fra krigsområder». Vi kan anta at Seierstad og hennes mentor, Cappelen-forlegger Anders Heger, vurderer to muligheter med stoffet om de afghanske kvinneskjebnene. Det første er å utgi en aktivistisk reportasje, der forfatteren legger alle pretensjoner om objektivitet til side, og i stedet gir en ramsalt (og berettiget) kritikk av kvinneundertrykkelsen i Af­ghanistan. Denne dokumentariske formen, et konseptbasert journalistisk ideal, skal komme til å bli en av de viktigste tendensene på 2000-tallet, med ledende eksponenter i Michael Moore og Barbara Ehrenreich. Den andre muligheten med stoffet er å skrive roman. Åsne Seierstad velger å møtes på halvveien.
    Heller enn å gå i åpen strid rundt temaet «islam og kvinnefrigjøring i Sentral-Asia», velger hun å tilsløre sin kritikk av forholdene i landet med en skjult og allvitende fortellerstemme som beskriver et familiedrama med passende doser eksotisme, dramatikk og lidende kvinneskikkelser. Litt forenklet er dette en blanding av to sjangere: 1800-tallets realistiske roman- og scenekunst på den ene siden, og eksotiske «bak sløret»-fortellinger på den andre. 
    Bokhandleren i Kabul har den ibsenske undertittelen Et familiedrama. Bokas etterord innledes med Leo Tolstojs berømte formulering fra Anna Karenina: «Alle lykkelige familier ligner hverandre. Hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin måte.» (s. 281) Nå er det riktignok langt, både i avstand og sjelelig dybde, fra verdenslitteraturens store kvinneskikkelser som Madame Bovary, Anna Karenina, Nora Helmer og Hedda Gabler til de ulykkelige damene i Kabul. Bokhandler Sultan Khans blanding av ytringsfrihetsidealisme og hustyranni overskygger dessuten alle andre karakterer i boka. Men Leyla og de andre kvinnene kjemper den samme kampen – retten til utdannelse, til frihet og til å leve ut sin kjærlighet. I hvert fall tror vi de gjør det. 
    Det er ikke tilfeldig at denne tematikken de siste tiårene ofte spilles ut i møtet mellom det liberale Vesten og mer hierarkiske, patriarkalske samfunn. Når norske forleggere etterlyser «den store innvandrerromanen», er det rett og slett fordi temaer som krig og forbudt kjærlighet er sterke utgangspunkt for gode historier, og fordi slike historier bare unntaksvis finnes i sekulære sosialdemokratier. Det er like symptomatisk som eksepsjonelt at noen av 2000-tallets mest leste bøker i Norge er familiefortellinger fra et fjernt fjelland i Sentral-Asia. Kritikere ser imidlertid saken annerledes. Både Bokhandleren i Kabul, Drageløperen og Å lese Lolita i Teheran har fått merkelappen «New Orientalism», bøker som ifølge litteraturkritikeren Fatemeh Keshavarz «explains almost all undesirable Middle Eastern incidents in terms of Muslim men’s submission to God and Muslim women’s submission to men», og dermed river ned «through unnuanced narration, the complexity and richness in the local culture».
    Om vi holder beskyldningene om ærekrenkelser utenom, er det metodiske hovedproblemet med Bokhandleren i Kabul at forfatteren inngår en dokumentarisk sannhetspakt med leseren, samtidig som hun skriver en roman. Hadde boka nådd like mange om den var blitt presentert som et stykke fiksjon? Det er høyst tvilsomt. Fra forfatterens insisterende innledning, der hun understreker sin dokumentariske metode, leser vi teksten med et skjerpet blikk: Disse menneskene eksisterer. Dette er virkelig. Dette er slik de tenker. Her er bokhandlerens sønn, Mansur:

Han er lei av livet sitt, rutinene, maset, og er sur tverr mot alle. Han er sint på faren som lenker ham til butikken, mens livet foregår andre steder.
    Jeg er sytten år, tenker han. Og livet er ferdig før det har begynt. (s. 137)

Den amerikanske New New Journalism-retningen kjennetegnes av fraværet av indre monologer hos sine intervjuobjekter, en metode Tom Wolfe og hans generasjon nyjournalister tok i bruk. Bokhandleren i Kabul er derfor en metodisk utdatert bok. Men hva kunne Åsne Seierstad gjort i stedet? Bokas innledning kan tjene til inspirasjon. I et stykke håndgripelig, sterk prosa med en moralsk slagside, skriver Seierstad om hvordan hun selv, en norsk kvinne, opplevde å gå med burkha: «Hvordan jeg etter hvert begynte å hate den. Hvordan den presser rundt hodet og gir hodepine, hvor dårlig man ser ut gjennom trådgitteret.» (s. 13)

4.
Åsne Seierstads bok Hundre og én dag åpner slik:

Først var lyset. Det trengte seg gjennom øyelokkene, kjælte seg forbi søvnen, smøg seg inn i drømmen. Ikke som det pleide, ikke hvitt og kjølig, men gyllent.
    Mysende øyne mot et vindu med lange tyllgardiner, to mønstrede lenestoler, et vaklevorent bord, speil og skap. En spraglete skisse på veggen. En basar der skygger av kvinner i lange, svarte sjal glir gjennom mørke smug.
    – Jeg er i Bagdad!
    Slik er altså morgenlyset her. Smygende. (s. 17)

I en nesten parodisk bibelsk åpning vises Seierstads begrensninger som litterær stilist. Klisjémotiver i form av lys-mørke, drømmer og skygger vikler seg ufortrødent inn i et avsnitt rikt ornamentert av irrelevante rekvisitter og overflødige verb (kjæle, smyge, myse etc.) og ladete adjektiver (gyllent, spraglete). Prosaen er sukret og kulørt, slik Seierstad skriver når hun har for store litterære pretensjoner. Derfor er det gledelig at forfatteren raskt forlater det mytiske Babylon til fordel for en dramatisk skildring av Irak gjennom de avgjørende vintermånedene i 2003. Boka er inndelt i tre deler – før, under og etter den amerikansk­ledete invasjonen. I første del får Seierstad gjenoppfrisket sine gamle kunster fra Milosevics Serbia. Det vil si: Irak er mye verre. «Dagene går med til å intervjue folk som ikke tør snakke, oversatt av en tolk som ikke vil samarbeide, i et land som har ører og øyne overalt. Aldri i mitt liv har jeg arbeidet under så vanskelige forhold,» skriver Seierstad (s. 53). Saddam Husseins Irak er virkeliggjøringen av en totalitær dystopi, monumentalt forfallen, arkitektonisk som mentalt.
    Den andre delen, som omhandler selve krigen, har en spenningsutløsende funksjon etter den klaustrofobiske åpningen. Her blir boka en slags krigsmemoar, dramatisk først og fremst som fortellingen om journalistene som valgte å bli igjen i landet da de fleste trakk ut. At Seierstad er modig, er det liten tvil om. Denne delen mangler likevel reporterens sedvanlige nærhet til sitt stoff, det er spennende og velskrevet, men først og fremst en beretning om Seierstad og hennes krigsreporterkollegaer.
    Imponerende nok kan siste del av Hundre og én dag leses som en framsynt advarsel mot Irak slik landet har utviklet seg etter invasjonen. Frykten for borgerkrig og sekterisk vold har ligget under mange av samtalene gjennom hele fortellingen, men på slutten blandes det sammen med antydninger om amerikansk «mismanagement» og arroganse. Her makter også Seierstad å forene den kaotiske politiske situasjonen i Irak anno april 2003 med sin empatiske portrettkunst. Ta Aliya, forfatterens tolk, som gjennom hele boka har framstått som en hyggelig venninne og lojal Saddam Hussein-tilhenger. Helt til slutt skriver Seierstad:

Da den hundre og første natten opprant, ville Aliya sove hos meg (...) Jeg så på Aliya. Det var gått ti dager siden hennes verden var blitt snudd på hodet, og hennes gamle forestillinger var blitt knust (...) Hun hadde tatt imot spott og hån mot landet hun elsket, mot presidenten hun hadde trodd på og beundret, men aldri raljert tilbake.
    – Folk sier at han ikke brydde seg om oss. (...)
    – De sier at han bare brydde seg om seg selv, sa hun, nærmest undrende.
    Det hvite flomlyset skinte gjennom florlett tyll og lagde smale skygger. Et vindkast over Tigris formet en liten virvelvind. Den ble ført inn balkongdøren og fikk gardinene til å danse. (s. 335)   

Dette er Åsne Seierstad på sitt aller beste, intim uten å være privat, subtil uten å kunne misforstås, språklig effektiv og lyrisk, mens hun bruker sin fortrolighet med en vanlig irakisk kvinne til å ligge i sengen og høre henne fortelle om overgangen fra diktaturet til friheten, en frihet som skulle bli svært vanskelig.

5.
Om det tragiske drapet på den russiske journalisten og Tsjetsjenia-aktivisten Anna Politkovskaja i oktober 2006 har hatt noen positive ringvirkninger overhodet, må det være at situasjonen i Tsjetsjenia endelig har kommet på den internasjonale, offentlige dagsorden – også den norske. Parallelt med økende bekymring for retningen i Putins Russland, utkom både Aage Borchgrevink og Åsne Seierstad med bøker fra området senhøsten 2007 (bøkene anmeldes i Prosa 02/08).  I De krenkede minnes Seierstad sitt første møte med krigen i Tsjetsjenia. Hun skriver:

    En uke senere ligger jeg i en grøft. Kulene kvister greinene av trærne over meg og sneier kanten av skrenten så steiner og ugress raser ned. På åkeren ved siden av slår de ned med få meters mellomrom. Jorden spruter opp der de treffer, akkurat som på film, tenker jeg. Ja, det tenker jeg faktisk, der jeg ligger med ansiktet ned i tørr torv og sviende tistler (...)
    Det er faktisk noen som forsøker å drepe meg.
    Å bli beskutt: En intens visshet om at dersom du blir truffet, er kulene sterkere enn deg. På ett sekund kan du bli borte. Alt du er, alt du vet, alt du kan, alt du har lest eller tenkt eller hørt. Du er prisgitt den som holder våpenet, hvem han er, og ikke minst hvor redd han er. Tiden det tar mens noen forsøker å drepe deg, gjør noe med deg, om du overlever.
    Faen hva gjør jeg her? Dette er ikke min krig. (s. 36–37)
   
Det er litterær kvalitet i dette utdraget frontlinjejournalistikk. Beskytningen er presist beskrevet, og ord og rytme brukes effektivt for å skape maksimal effekt på leseren. Samtidig avslører fortelleren en sympatisk mangel på rutine med sin vage filmreferanse. Betraktningene rundt «å bli beskutt» er like livsfilosofisk trivielle som de er usentimentale sjangerrekvisitter innen krigsfortellingen. Avsnittet beskriver en hendelse i 1995, året da Åsne Seierstad første gang kom til Tsjetsjenia. «Det skulle gå ti år fra jeg reiste derfra til jeg tenkte: Det er på tide å dra tilbake.» Når De krenkede er blitt Seierstads i særklasse mest interessante verk, er det nettopp spennet mellom hennes erfaringer som krigsreporternovise og dagens durkdrevne journalist som løfter teksten. Boka har dybde, både fordi forfatteren kan vurdere dagens Tsjetsjenia opp mot situasjonen midt på 1990-tallet, og fordi hennes brede kunnskaper om Russland og språket tilfører en fortellerautoritet de foregående bøkene mangler. I dem har  hun i langt større grad vært prisgitt tolker og andre bekjentskaper.    
    De krenkede er et portrett av Russland fra det turbulente 1990-tallet og fram til Vladimir Putins tiltakende autokrati. Nøkkelelementer i russisk nasjonalisme, som kombinasjonen av litterær dannelse og utilslørt rasisme, er godt beskrevet i kapitlet «Knyttneven» om høyre­ekstrem vold i Moskva. Beretningen om Klaudia Mikhailovna og hennes hardt skadde soldatsønn er både grusom og symptomatisk for en hær som historisk har satt hensynet til sine menige svært langt ned på prioritetslisten.
    Men skildringene av Russland fungerer best som en speiling av virkeligheten menneskene i Tsjetsjenia har levd, og lever under. Seierstad viser med overbevisning hvordan russere (i likhet med tenkemåten til sine slaviske kampfeller i Serbia) betrakter seg som ofre for «terroristene fra Kaukasus», og hvordan mediene fordreier bildet av krigen. Seierstad mestrer også å forklare den kaukasiske retningen innen islam historisk, med dens konfliktfylte forhold til importerte wahabistiske tendenser. Ikke minst er intervjuet med Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrovs og beskrivelsen av hans ekstravagante galskap underholdende og tragisk. President Kadyrovs nyrestaurerte fasader i Grozny gir tydeligere enn noe annet mening til begrepet potemkins kulisse – virkeligheten slik den burde være, ikke slik den faktisk er. Dette begrepet er en av De krenkedes hovedallegorier.
    Seierstad ville imidlertid ikke vært noen journalist av internasjonalt kaliber dersom hun ikke hadde trosset russiske myndigheters forsøk på å hindre journalister innpass i Tsjetsjenia, og funnet fram til en passende institusjon som uttrykker krigens grusomhet. De krenkede er en bok om et barnehjem bebodd av «ulveungene», tsjetsjenske barn med en framtid som for alltid vil være preget av grusomhetene de vokste opp med. Hva gjør krig med et barn? Åsne Seierstad prøver seg heldigvis ikke på bombastiske svar. I stedet forteller hun opprivende og gripende om tolvåringen Timur som flår hunder, om Liana som stjeler fra de andre, eller om heroiske Hadizat som etter beste evne forsøker å drive institusjonen videre, trusler og økonomiske bekymringer til tross:

Barna strømmet på. Grimete. Hutrende. Sultne. Noen ble funnet av slektninger slik at de kunne reise hjem, andre ble boende. Etter hvert begynte folk å levere barn de hadde funnet, alt fra et par måneder gamle til hengslete tenåringer. Hadizat gikk selv og halte barn ut av ruinene, og sa aldri nei når noen kom. Slik fikk hun tilnavnet Engelen i Grozny. (s. 91)
     
Engelen i Grozny er blitt den internasjonale tittelen på boka, og dømt ut fra persongalleriet – for så vidt også i Åsne Seierstads forfatterskap for øvrig – er dette en mer treffende tittel enn den norske. Hadizat gestalter den moralsk entydige, ærbare og sterke kvinneskikkelsen Seierstad alltid har hatt nese for. Hun er «stor og omfangsrik», øynene er «vakre og dype» (s. 5), men først og fremst er Hadizat en handlingens kvinne, i en verden der maktsyke, krigerske og kvinnediskriminerende menn har gjort ubotelig skade. Igjen: Menn uttrykker status quo – kvinner forandring.
    Alle med kjennskap til bistandsarbeid vet at Seierstad er inne på noe viktig med sin kjønnsdikotomi. Utvikling, lyder mantraet, starter når kvinner får kontroll over egne liv. Men når Seierstad nesten konsekvent beskriver mennene – fra Serbia, Afghanistan, Irak og Tsjetsjenia – som stereotype, skyldes det også at hun som vestlig kvinne ikke klarer å trenge bak den ytre fasaden mennene i disse områdene skjuler seg bak. Motsatt: Kvinnene blir enkeltindivider nettopp fordi Seierstad klarer å etablere en intimrelasjon – med de afghanske kvinnene i hammam, liggende i senga med en irakisk tolk, eller i dialog med engelen på et tsjetsjensk barnehjem. Slik er Seierstads verden, og den må ikke forveksles med virkeligheten.   

6.
Hvor har så det seierstadske verdensbilde som preger bøkene, sitt opphav? Hva formet hennes blikk på verden? I september 2003, da striden med bokhandler Rais akkurat var eksplodert i norske medier, intervjuet jeg som Klassekampen-journalist Åsne Seierstad. Hun avsluttet med en kraftsalve:
Jeg har et syn på verden som ble formet av min bakgrunn med en feministisk kvinnesakskvinne til mor. På 1970-tallet skrev hun en barnebok som heter Jentene gjør opprør. Hos meg, i motsetning til kvinnene i Afghanistan, er dette noe som har kommet inn med morsmelken. (3.9.2003)

Selv om «sekstiåtterkulturen» i Norge på overflaten hadde visse likheter med strømningene internasjonalt, er forskjellene vel så åpenbare. Amerikansk og kontinentaleuropeisk radikalisme må forstås som en reaksjon på foreldregenerasjonens unnfallenhet overfor nazisme og imperialisme. En demonstrant i Vest-Tyskland anno 1968 kunne ha en far som hadde vært panserfører i slaget om Stalingrad; en fransk jøde kunne ha blitt skilt fra foreldrene under holocaust; en opprørsk Berkeley-student kunne ha mistet begge brødrene i Vietnam. Denne mentale nærheten til det tjuende hundreårets drama bidro til å gi opprøret internasjonalt et moralsk, eksistensialistisk alvor, og utstyre deltakerne med et kynisk hobbesiansk syn på verden. Det er derfor ingen tilfeldighet at ledende internasjonale sekstiåttere som Bernard Kouchner, Joshka Fischer og Sergio Vieira de Mello endte som talsmenn for NATO-bombing på Balkan. De forsto at bare med ondt kunne ondskapen fordrives.  
    Fjernt fra både historien og internasjonale hendelser, kun stående igjen med vage etterdønninger, ble den norske sekstiåtterkulturens (som strengt tatt først fant sitt uttrykk på 1970-tallet) verdensbilde annerledes. De demonstrerte for fred, men ikke på den gateaktivistiske måten som preget Vietnam-demonstrasjonene i USA – men fordi fred og harmoni gjennomsyret deres nasjonale mentalitet. Hobbesiansk kynisme fikk derfor ingen særlig gjenklang i Norge. I stedet trodde de – i tråd med Jean Jacques Rousseaus antropologi – på det gode i mennesket, på konfliktråd, på andre avstraffingsformer enn fengsel, på elevenes medbestemmelsesrett etc. Og ikke minst trodde de på tanken om at kjønn er noe man blir, ikke noe man er.
    Det er her Frøydis Guldahls bok Jentene gjør opprør kommer inn i bildet. Standpunktene på det norske 1970-tallet ble bleke kopier av tyske, franske og amerikanske tenkere, og måten de trengte inn i norske sekstiåtteres bevissthet skiller seg radikalt fra forholdene i den store verden. I utlandet ble de argumenter i en debatt. I Norge ble de hegemoniske, i skolen, i kriminologien, i kjønnsdebatten. I Jentene gjør opprør nekter hovedpersonen Åsta å ha håndarbeid. Hun vil heller ha sløyd. For hovedpersonen Åsne, født tre år før boka ble gitt ut, var likestilte kjønnsroller og retten til å gjøre hva hun ville, en selvsagt del av oppveksten. At det formet Åsne Seierstad, kan det ikke være tvil om. Det la grunnlaget for en kvinne som fryktløst reiste ut i verden og leverte intime skildringer av mindre heldige medsøstre.
    Med sin selvstendighet og sitt mot er Åsne Seierstad en journalist av internasjonal klasse. Men god journalistikk bygger ikke nødvendigvis på skarpe refleksjoner. Hun forstår ikke – og hvike vestlige journalister gjør egentlig det – livsbetingelsene til kvinnene hun skriver om, like lite som hun reflekterer over sin egen bakgrunn.
    Få journalister har beskrevet ikke-vestlige kvinners intimsfærer med større innlevelse enn Åsne Seierstad. Det problematiske med hennes litterære journalistikk er at hun ikke forstår at hun ikke forstår en verden svært forskjellig fra den særnorske sekstiåtterkulturen som formet henne.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>