>Anmeldelser Prosa 01|08

Rocken som død eller klisjé

Stig Andersen

Rock er det viktigste kulturuttrykket etter andre verdenskrig. Ingen annen kunstform har hatt større påvirkningskraft. Ingen annen kunstform har vært mer holdningsskapende. Ingen annen kunstform har gitt grobunn for mer intens sekterisk dyrking. Ingen annen kunstform har vært vanskeligere å definere. Men hva er egentlig rock – og gir to norske rockebiografier svar?

<empty>

Jan Zahl og Paal Audestad
Kontroll på kontinentet.
Historien om Kaizers Orchestra
270 sider
Tiden Norsk Forlag 2006

Håkon Moslet
Turboneger. Sagaen om denimfolket
542 sider
Gyldendal Norsk Forlag 2007

Anmeldt av Stig Andersen

«Døden er begynnelsen til livet.»
(Edv. Munch)

Er rock gladgutten Bruce Springsteen med jovial, rutete skjorte og med like karslig fremferd, koselige refrenger og meningsriktige tekster? Eller er det Alice Coopers perverse «Dead Babies can’t do things on their own»? Er punk rock, og er alskens gladpop rock bare fordi det hoster en fuzzgitar i bakgrunnen?
    Jim Morrison fra The Doors og Nirvanas Curt Cobain er begge døde. Og hva med Joachim Nilsen i Jokke og Valentinerne? Hadde disse tre, Janis Joplin og Jimi Hendrix noe til felles? Jo, det kostet dem bokstavelig talt livet. Rock er anarki, sirkus, rå livsbejaing og seksualitet, stadionallsang, destruktiv og bråkete. Gladkunst kommer det sjelden noe godt ut av. Slikt kan Marianne Aulie og hennes likesinnede ta seg av. Som all stor kunst handler rock mest av alt om seg selv, og om sin egen sjanger. Munchs verdenskjente maleri Skrik forteller om opphavsmannens eksistensielle angst. Ikke om politiske vedtak, kvinnesak eller klima. Curt Cobains «Rape me» handler om det samme, og Jim Morrison synger «This is the End». Fornedrelse og dødslengsel blandet med dødsangst.

Jimi Hendrix hadde før han var 17 år bare «spilt» på kosteskaft. Så fikk han en gitar som gikk på elektrisitet. 10 år etter var han død. Da var han en av verdens største artister, og han hadde fornyet musikken. Hendrix er forrige århundres Mozart. Rocken er «faen ingen søndagsskole», som det er sagt om Arbeiderpartiet. Musikk krever 100 prosent for å bli troverdig, enten du gjør det til fatalt sirkus som Mötley Crüe og Turboneger, eller intellektualiserer som Morisson og Hendrix. Derfor gir rocken «samfunnstaperne» identifikasjon, og «samfunnsvinnerne» intellektuell refleksjon. Knapt noen annen kunstform favner et så vidt spekter. Rocken snakker til basale følelser: fyll, sex og vold – iblandet litt kjærlighet. Rocken er maskulin og er blitt ansett som kvinnefiendtlig, men jentene elsker den. Om ikke musikken, så i alle fall de tidvis androgyne demonene som står på scenen. «Sell your body to the night» messer Hank von Helvete, og fortsetter å brøle «Erection» mens han putter brennende kakelys i rompa. Det glade vanvidd og kokett sludder, men det er underholdning og var – før den bemalte tjukkasen på scenen ble folkeeie – sterkt provoserende. Det er Turboneger og deres like som er dagens Kristianiabohemer. Hans Jægers Kristianiabohemens ni bud er omsatt til et effektivt sceneshow, og i bakgrunnen høres Doors: «Father – I want to kill you. Mother I want to – uhæææ«. (Amerikansk sensur ville aldri godta at han ville knulle sin mor.) For å fortsette med Jægers bud nr 8 «Du skal aldri angre»og nr 9 «Du skal ta live a dei».

Edvard Munch gjorde følgende oppsummering:

Å kjære mine dommere
Bohemer og griser
Hva har jeg da gjort
Jo det skal jeg si!
Jeg har skidt en lort
For dydens fanfare
En helvedes vare
Den handling var sort

Hver tid har sin potente, kunstneriske forløsning, men hvordan og hvorfor er det alltid så trygt å dømme i ettertid? Munchs «Skrik» eller Hank von Helvetes sørgmodige, trinne fremtoning forteller begge om hva som skjer når man ikke vil innordne seg. Den skapende kraften som ligger i dette elektriske spenningsfeltet mellom kunst og kommers, mellom åndsliv og russetid kan få noen og enhver til å føle som Munch: «Jeg tumler om blandt det levende liv» og «Livsangsten har raset i mig». Også han var sterkt opptatt av å selge sitt produkt, om enn fyllenervene krevde sitt:

Hvor mange er klokken – sier jeg
12
Ja – da har jeg sovet et par timer – sier jeg
La oss få champagne
Champagnekorken smalt.

Det er ikke vanskelig å forstå at ekstreme kunstneres liv fascinerer. Det er derfor rocke­biografiene har blitt en egen, svært vital sjanger. I 2001 kom den skjellsettende biografien om og av medlemmene i det amerikanske bandet Mötley Crüe. Her beskrives et liv ingen trodde var mulig. Neppe verdens største musikk, men verdens råeste sirkus. Et vrengebilde av det perverterte, amerikanske samfunn på sitt ypperste. Rocken som Wagnersk Gesamtkunstwerk der alle tenkelige og – ikke minst utenkelige – effekter inkorporeres. Ikke bare på scenen, men like mye utenfor. Slik skapes et helstøpt uttrykk. Historiene om als­kens rockegalskap fra Jim Morisson til Jimi Hendrix og Curt Cobain er selvsagt blitt fortalt i film og bøker. Ikke fullt så lystig lesning som eventyret om moromakerne i Mötley Crüe, riktignok.
    Selvsagt er det en ulik kamp når lille Norge skal fortelle sin rockehistorie. Det meste av det som produseres lar seg selvsagt ikke eksportere utenfor Svinesund. Jeg har selv vært et pinlig vitne til hvordan vår hjemlige, såkalte popkonge Morten Abel stod med Pelz-bandet på en pub i London for 10 års tid siden. Snakk om å selge kjøleskap på Nordpolen! Er det noe et internasjonalt publikum ikke trenger er det pastisjer. Vi har bare to virkelige internasjonale pop/rock-band i Norge: A-ha og Turboneger. Nå har sistnevnte fått en omfattende biografi – like tykk og detaljert som sjangeren tilsier. Et annet norsk band har også fått bok: Kaizers Orchestra. Det er interessant å sette disse to ambisiøse rockebiografiene opp mot hverandre. Er den ene en fascinerende skjebnehistorie? Den andre en reklameplakat for et band?

Kaizers orchestra først. Kontroll på kontinentet er skrevet av Jan Zahl. Han er storebror til Kaizers gitarist Geir, og til vokalist og frontfigur Jan Ove. De mange fotografiene er tatt av Paal Audestad. At det fra Bryne og Jæren skulle springe ut et norskspråklig ompa-rockeband som har skapt gjenklang i Europa, var umulig å forestille seg. Det er dette det er blitt bok av. I og for seg er det morsomt å følge bandet fra den spede begynnelse til jubel på Roskilde-festivalen i 2006 – ti år senere. Et slit har det vært, og musikernes uhorvelige energi og vilje står det respekt av. Ikke minst at de har funnet sin egen identitet med gassmaske fra 1939 som varemerke. Å slå på oljefat og annet skrammel er imidlertid ikke fullt så revolusjonerende utenfor Norge. Tyske Einstürzende Neubauten gjorde såkalt industrirock populær i kunst- og subkulturkretser på 1980-tallet. De hadde i tillegg med seg vinkelslipere og gatebor som finstilt akkompagnement.
    Historien om Kaizers er fortalt på en ikke-kronologisk måte der de forskjellige turneene og spillestedene utgjør ledetråden. Dette er et morsomt grep, men boka unngår ikke fortellermessige repetisjoner. Svart/hvitt-fotografiene er bra. Klassiske band-på-tur-bilder, og lay outen er nytenkt. Her er bak-scenen-bilder, de store konsertene og pauser ved bensinstasjoner med varevogna. De unge ambisiøse musikerne hadde dels jazz, dels rock/pop/vise-bakgrunn. Slik sett får leseren et fint innblikk i hvordan og hvorfor enkelte sammensettinger av mennesker kan bli så skaperkraftig. Kaizers Orchestra har virkelig klart å lage et genuint uttrykk, og det har gjort suksessen til et faktum. At de synger på nynorsk var neppe utgangspunktet for bandets populæritet.
    Kaizer-biografien er en konvensjonell rockebok – tett observert, men mest interessant for fansen. Det spilles på klassisk bandromantikk når det gjelder tonn med utstyr osv., men etter Rolling Stones’ verdensomspennende turné nylig blir dette så lettvektig at det mister enhver spektakulær effekt. Det føles bare provinsielt når man vet at de geriatriske gamlekarene hadde med seg over 300 tonn. Sånt er dumt, fordi Kaizers Orchestra faktisk har greid å få en tilhengerskare utenfor landets grenser. Som liveband er de åpenbart en opplevelse. Sjarmerende, folkelige og fulle av morsomme påfunn, men noen skjebnehistorie forteller ikke boka om.

Det gjør derimot Håkon Moslets meget ambisiøst anlagte 500 siders biografi om Turboneger. Vi snakker her om Norges eneste og største popkulturelle fenomen. Et band som høster fra populærkulturens bakgater, og spiller på utsøkte banaliteter. Et band som lever opp til alle rockens myter med kvinner, alkohol og selvsagt dop i alle varianter. Det var dette siste som flere ganger knekket bandet akkurat som de sto på terskelen til det store, internasjonale gjennombruddet. Turboguttene har ikke akkurat lekt seg til suksess. Sjefen sjøl, bassisten Thomas Seltzers visjon om det store death metal-bandet lyktes til slutt med et skrik. Det er noe ADHD-aktig over hans opprør mot absolutt alle etablissementer. Men det måtte en Hans-Erik Dyvik Husby til – blant venner Hertis, og blant fansen Hank von Helvete – før bandet fikk den nødvendige frontfigur. Det ble han som ga Turboneger et ansikt. Den enda senere tilkomne gitaristen Knut Schreiner betydde et løft for bandet fra kraftrølp til de høyere musikalske sfærer. Uten tvil er dette historien om den mest ulydige rocken Norge noen gang har fostret.
    Håkon Moslet gir i den første halvpart av boka en god presentasjon av de enkelte bandmedlemmene, og deres felles bakgrunn som endte med Turboneger. En ellevill blanding av Nesodden og forsøksgym, Kolbotn og dansebandfamilie fra Verdalen. Sammensveiset kan man likevel ikke si at disse folkene virker. Psykisk terror, ikke minst takket være Seltzer selv, ifølge Moslets bok, skapte ikke hjemmekoselige tilstander. Forfatterens understrekning av at dette nærmest er en del av den store, intelligente Seltzers strategi virker kritikkløst.
    Utskiftningene i bandet har vært mange og kompliserte. Ikke alle tåler et slikt liv. Moslet har vektlagt de forskjellige bandmedlemmene for ujevnt, til tross for at det virker som research og forarbeid er meget omfattende og godt. Pål Pot Pamparius, Rune Rebellion og trommisen Chris Summers kunne saktens fått noen sider ekstra. Og hvor er det blitt av alle groupiene? Her har både bandmedlemmene og jentene sluppet for billig. Er dette fordi de fleste i bandet i dag er samboere med barn?
    Bortsett fra Thomas Seltzer, som er selve grunnen til at bandet overhodet oppsto og eksisterer, er det like selvsagt at det er Hank von Helvetes skjebne som fascinerer mest. Det er nettopp her vi kommer inn på bokas sterkeste side – skjebnedramaet og den personlige tragedien. Den menneskelige historien om en mann som ville bli rockestjerne og kjøre limousin, ender i dødens forgård. Så er det likevel en lykkelig slutt, og Hank von Helvete får tilfredsstilt sitt naive ønske. Han får være med på Skavlan og blir hyppig gjest i avisspalter. Opprøret er blitt stuerent, bakgatene tåler dagens lys og Turboneger er blitt folkeeie. Det skyldes etter mitt skjønn den lubne mannen med de triste øynene: Hans-Erik Dyvik Husby. I rockens berg- og dalbane ble den største regningen hans, men også den største triumfen.

Den alvorligste mangelen ved Moslets biografi er at han i for liten grad har maktet å analysere og vurdere stoffet på eget grunnlag. Hva er hans mening om fenomenet Turboneger? Hvordan skal deres musikalske kostymeball egentlig defineres? Bandet burde vært plassert inn i en større sammenheng og tradisjon. En lang liste av obskure, mer eller mindre kjente band fra USA gir ikke et dypt nok perspektiv. Den siste delen av boka er en nesten absurd oppramsing av ufordøyde hendelser. Verdensomspennende Turbojugend er negrenes fanklubb, og har antakelig mer å by på enn at de kan overnatte hos hverandre på reiser i utlandet. Litt utdyping om fascinasjonen overfor tysk disiplin hadde vært på sin plass. Her er en herlig blanding av Fassbinder­homoromantikk med erotiske matrosluer som merkelig nok Moslet kaller sjømannsluer eller noe sånt. Men direkte kjedelig blir det først når vi skal følge produksjonen av bandets nyeste utgivelse Retox. Inn og ut av studioer i månedsvis og trettende reising blir att og fram og like langt.
    Det er ofte slik – og det er vel derfor så mange rockeartister døde unge – at de formende årene er så fulle av skaperkraft at alt som kommer etterpå blir det samme i ny innpakning. Da kan man bli «Træt til døden» som Edvard Munch uttrykte det. Men han tok ikke livet av seg. Også Turboneger lever i beste velgående.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>