>Anmeldelser Prosa 01|08

Solid om global utvikling

Maria Vinje Dodson

Morgenbladets Sten Inge Jørgensen har oppsummert bachelorgraden i utviklingsstudier på 180 sider. Vesten mister grepet er en grundig og nødvendig bok om skiftende maktallianser, nye internasjonale konflikter og Norges rolle i det globale systemet.

<empty>

Sten Inge Jørgensen
Vesten mister grepet. Norge uten retning
182 sider
Kagge Forlag 2007

Anmeldt av Maria Vinje Dodson

August 2007. Boliglånsmarkedet i USA kollapser. Dollaren stuper mens handelsunderskuddet holder fram – amerikansk økonomi lever på Kinas nåde. Dette er kun ett eksempel på nedturen som er synlig i amerikansk økonomi og politikk. En gang var landet en åpenbar verdensleder, men i dag befinner landet seg i en situasjon der det er stadig mer isolert fra utviklingen i verden omkring. Støtten til krigføringen i Afghanistan og i Irak faller kontinuerlig, og med hint om et mulig angrep på Iran skyver den amerikanske administrasjonen ytterligere flere land fra seg. 
    Men det er ikke bare USA som opplever redusert makt og oppslutning blant tidligere allierte. Flere store vestlige land utfordres nå av nye potensielle supermakter med høy økonomisk vekst, for ikke å nevne befolkningsvekst. Med et stort flertall av verdens befolkning i fattige land i øst og sør er det bare rimelig at deres påvirkningskraft økes og at stemmene deres telles og høres.
    Ja, verden er i ferd med å endre seg. De siste 10–15 årene har vi sett fremveksten av store nye markedsøkonomier basert på en alternativ kapitalisme. Nye land og nye produsenter entrer markeder som vestlige land hittil har dominert. India, Kina og flere øst­asiatiske land kan konkurrere både på pris og kvalitet. De store institusjonene har begynt å miste sin relevans når verden ikke lenger kan deles inn i nord og sør, rik og fattig. Landene som tidligere mer eller mindre frivillig fulgte råd og bestemmelser fattet i Vesten og institusjonene der, har tatt steget inn som viktige globale politiske aktører med egne agendaer.

Imponerende oppsummering Jørgensen ser flere bekymringsverdige trekk ved den nye multilaterale verdensordenen. Med mange sterke aktører på banen må flere preferanser tas hensyn til. Flere land har nå makt til å forhandle om sine ønsker, og med stadig flere deltakere rundt bordet blir det stadig vanskeligere å komme frem til enighet. Doha-runden i Verdens handelsorganisasjon ser ut til å være død etter at utviklingslandene og vestlige land ikke klarer bli enige om hva som utgjør en rettferdig jordbrukspolitikk. Betydelige resolusjoner fattes sjelden i et sikkerhetsråd der USA og Kina utgjør hver sin skarpe front med ulike allierte å ta hensyn til og økonomiske interesser å opprettholde. Kyoto-avtalen om klimautslipp blir irrelevant når én stor politisk aktør, USA, ikke skriver under.
    For oss som lever og ånder utenriks- og utviklingsspørsmål sier Jørgensens bok lite nytt, men den er en imponerende oppsummering av dagens maktforhold og realpolitikk. For dem som ikke har hatt tid eller ork til å følge utviklingen i internasjonal politikk på alle bauer og fronter, er dette en glimrende introduksjon, og for dem med en spirende interesse kan boken være litt av en vekker. Jørgensen går nemlig hardt til angrep på den unaturlig polariserte globaliseringsdebatten, både internasjonalt og i Norge, samtidig som han også går til angrep på Norges tendens til å rosemale egen bistandsinnsats og til å overdrive egen betydning i internasjonal sammenheng.
stødig stil Med sin dekning av en lang rekke pressende tema fremstår Vesten mister grepet som ikke så langt unna det man etter en tid sitter igjen med etter å ha fullført en bachelorgrad i utviklingsøkonomi. Når Jørgensen forsøker å rekke over så mange tema som det han gjør i denne boken, går det selvsagt på bekostning av en dypere analyse av de ulike institusjonene og konfliktene. Boken lider imidlertid ikke under det. Den er ikke ment som en grunnbok i verken økonomi eller statsvitenskap, men som en introduksjon til emnet for de gjennomsnittlig interesserte, en tankevekker for dem som tror de vet, og som et nytt bidrag til en i det siste laber debatt om globalisering og internajsonalt samarbeid.
    En slik bok står eller faller på hvor tilgjengelig den gjøres. Tilgjengeligheten er sikret gjennom Jørgensens behagelige og stødige stil. Man stopper aldri opp ved dårlige formulerte setninger, og inntredenen av Jørgensens egne sterke meninger er avgjørende. Stemmen til en ung idealist som har «blitt voksen» og ideologikritisk, bidrar til å gjøre delkapitlene mer interessante og engasjerende. Poengene han legger frem er enkle og går rett til sakens kjerne. Selv om jeg savner noe mer bakgrunnsinformasjon har jeg full forståelse for at bokens form ble slik den er nå – den er fremdeles grundig, veldokumentert og nyansert.
    Bokens svakeste kapittel er om Norges rolle som bistandsdonor og tilrettelegger for internasjonale avtaler. Jørgensen er svært kritisk til det han oppfatter som et sterkt overdrevet og grunnløst selvbilde av Norge som en viktig deltager på den internasjonale arena. Han kritiserer også Norges urokkelige tiltro til FN og til hva organisasjonen kan utrette, som naiv og urealistisk. Som et lite land med en enda mindre befolkning har vi liten innvirkning per hode, men vårt renomé som en pålitelig og progressiv aktør trenger ikke undervurderes. Norge står som forkjemper for en rekke kontroversielle, men nødvendige forslag, deriblant økt gjeldssletting og globale skatter for å finansiere utvikling og kanskje etter hvert FNs videre drift, og dette legges merke til. Der enkelte har hevdet at «det er typisk norsk å være god», tilhører Jørgensen den mer moderate leiren der man fremdeles ikke må tenke for høyt om seg selv. Med det sagt, så bør Jørgensens påstand likevel leses som en advarsel. Det er viktig at Norge ikke bruker sitt omdømme og sin sterke tiltro til FN som sovepute i fremtiden – verken innenriks eller utenriks i for eksempel klima- og utviklingsspørsmål.

Få forslag Verdensbanken mangler midler, Det internasjonale pengefondet mangler kunder og FN mangler både midler, troverdighet og dermed gjennomslagskraft. Vestens bistandsmillioner ser ut til å ha gjort lite for fattige land, og landene som har kommet seg opp og frem har gjort det mer til tross for enn på grunn av bistanden. Frimarkedsaktivister har blitt globaliseringskritikere etter at deres egne økonomiske aktiviteter utkonkurreres. Verden er i aller største grad blitt multipolar, der flere og flere avgjørelser tas bilateralt eller regionalt. Det vil være en enorm utfordring fremover å finne et forum der man kan oppnå troverdige løsninger på felles utfordringer. Utover å foreslå at EUs tilnærming til multilateral institusjonsbygging kanskje bør ligge til grunn, kommer ikke Jørgensen med noe videre forslag til hvordan de internasjonale styringsproblemene kan løses.
    Vesten mister grepet blir nok derfor aldri en «viktig» bok i den forstand at den vil bidra til å sette i gang en reform av norsk utenrikspolitikk slik vi kjenner den i dag. Boken er likevel et solid bidrag som burde skapt noe mer debatt, og som burde vekket en sterkere interesse for globale maktforhold og økonomiske sammenhenger.


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>