>Minibiografi Prosa 02|06

Omstridt: Bør oppdages: Om Arne Næss

Inga Bostad



Foto: Eirik Brekke
Arne Næss (f. 1912) på signeringstur til Bergen med boka Nærkontakt. Arne Næss og Wenche Foss (Kagge 2004). Dette er en av de bøkene denne minibiografien ikke omhandler som del av sentrale utgivelser i Næss’ mangfoldige forfatterskap. Foto: Eirik Brekke.

DET HENDER IKKE så rent sjelden at jeg møter folk som med mer eller mindre skjult misbilligelse spør meg hvorfor jeg er så opptatt av Arne Næss. Jeg pleier da – avhengig av min filosofiske selvfølelse den dagen – å svare vedkommende enten ved å vise til at jeg da slettes ikke bare har vært opptatt av Arne Næss, men også av en rekke andre filosofer og filosofiske tradisjoner på ulike måter, eller jeg svarer med å argumentere heftig for hvor underkjent Arne Næss’ filosofi er og har vært innen tema som skeptisisme, probabilisme, pragmatisme, argumentasjonslære og vitenskapelig rasjonalitet. Mot et slikt bakteppe burde jeg sannsynligvis være noe forsiktig med å skrive nok en artikkel om Arne Næss, men skitt la gå.

Enorm produksjon Etter mitt syn må en faglig minibiografi over fagforfatteren Arne Næss avgrense seg til å gjelde perioden fra han skrev sin magistergrad 21 år gammel med tittelen Studier over dommers sannhetskvalitet etter adferdsfilosofiske principper, til 1980, hvor han utgir Anklagen mot vitenskapen. Det er en periode som strekker seg over 47 år (!) og har sine høydepunkter med Filosofiske problemer. Deres inndeling og egenart (1941), En del elementære logiske emner (1941), Filosofiens historie (1953), Hva er filosofi? (1965), Scepticism (1968) og Hvilken verden er den virkelige? (1969). At Næss de siste femten årene har skrevet bøker som bestselgeren Livsfilosofi er velkjent, og det kommenterer jeg ikke nærmere i denne kortpresentasjonen.

Sannhetsbegrepet I magisteravhandlingen forsøker Næss å vise at erkjennelsesinnhold ikke kan atskilles fra erkjennelsesaktivitet. Dette er en sentral tanke også i hans senere verker, først og fremst i «Truth» as Conceived by Those Who are not Professional Philosophers (fra 1938). I disse verkene debatterer han sannhetsbegrepet generelt, og det biologiske sannhetsbegrepet spesielt. Et biologisk begrep om sannhet er knyttet til atferd, dvs. at man bekrefter eller sier ja til noe gjennom den måten man handler eller oppfører seg på.
Allerede da han i en alder av 21 år leverer magisteravhandlingen fra seg, synes det tydelig hvor han befinner seg i filosofien: Han skriver: «Den omfangsrike filosofiske litteratur om sannhetsbegrepet er ikke i sig selv noget bevis på at man her har for seg vitenskapelige problemer, hvis man herved mener problemer som lar sig behandle ved en vitenskapelig metode, og som er verdig hertil.» Eller for å si det på en annen måte: Metafysikk og erkjennelsesteori bør ikke neglisjere den moderne empiriske psykologien og sosiologien. Erkjennelsesteori må utvikles i lys av presise forklaringsmodeller – ut fra teorier om sannhet, pragmatisme, atferdspsykologi og biologisk erkjennelsesteori. I den anledning er det viktig å merke seg at Næss selv sier han burde gått dypere inn i nettopp den mer klassiske erkjennelsesteorien.

Wienerkretsen Etter avlagt magistergradseksamen dro Næss til Wien, og studieoppholdet der (1934–35) kom til å prege ham sterkt, ikke minst gjennom møtet med den såkalte Wienerkretsen av de logiske empiristene i Wien. Det er ingen tvil om at Næss ble påvirket av den logiske empirismen eller positivismen, og at denne retningen innen filosofien passet bra med hans tidlige interesse for den nye atferdspsykologien og den amerikanske pragmatismen. Men det er først og fremst erfaringstroen og anti-dogmatikken Næss deler med den logiske positivismen. Det fører for langt her å gå mer detaljert inn i den såkalte positivismedebatten, men jeg minner om at Næss selv er tidlig ute med å nyansere positivismen, noe han gjør allerede i forelesningen over oppgitt emne til doktorgraden, tre år før han blir professor i 1939.
    Etter oppholdet i Wien ble han så i 1936 dr.philos. på avhandlingen Erkenntnis und wissenschaftliches Verhalten – en filosofisk undersøkelse av radikal empirisme. Arbeidet skulle først og fremst vise vitenskapens begrensninger ved systematisk å fremstille hvordan vitenskapen drives ut fra en objektiv-psykologisk metode. Næss setter her frem en hypotese om at den kunnskap og erkjennelse som finner sted i vitenskapen må kunne måles ut fra tilnærmet objektive beskrivelser av atferd – både språklig og ikke-språklig. Næss ville i doktoravhandlingen bidra til å utvikle en metavitenskap, eller en empirisk vitenskap om vitenskapen. Avhandlingen er sterkt preget av hans psykologiinteresse og studier av pragmatikk og atferdspsykologi, samtidig som studieoppholdet i Paris (1931) og møtet med den franske filosofen Henri Bergson ligger i kulissene.

Høydepunkter I 1944 starter Næss skriftserien Filosofiske problemer, som han tidvis redigerte, og i 1958 var han med på å grunnlegge Inquiry – et tverrfaglig filosofitidsskrift. Da Næss i 1951 utgir Interpretation and Preciseness, har han lenge arbeidet med empirisk semantikk og på bakgrunn av sine lærebøker til examen philosophicum utviklet en empirisk metode for språkanalyser. I Interpretation utvikler han tolknings- og presiseringsmetoder som skulle være midler for å oppnå større intensjonsdybde, det vil si å avklare hvor mye eller hvor lite hver enkelt legger i en påstand. Og så; i 1969 utgir han det jeg oppfatter som hans to mest interessante verk, nemlig Scepticism og Hvilken verden er den virkelige? Det oppsiktsvekkende Næss viser oss i disse bøkene, er retten til og muligheten for å stille seg avventende til konklusjoner og påstander. Hvis man sier at man befinner seg i en tilstand av balansert likevekt, hvor man inntil nå holder noe for bedre enn noe annet på grunn av visse argumenter, men at man godt kan komme til å skifte synspunkt, så vil man også være mer åpen for det som er nytt og annerledes. For Arne Næss handler skeptisisme om søken, det å være åpen for muligheter og forebredt på at alt kan skje – i hvert fall i teorien. Vi er ikke like overbevist om alt, alt er ikke like sannsynlig, men ingenting er helt sikkert. Næss sin versjon av skeptisisme er original – den handler ikke om tvil slik den tradisjonelt blir fremstilt.
    Kan vi vite at den ytre verden eksisterer? Dette er et klassisk spørsmål i skeptisismen. Næss viser oss at det er fullt mulig å erstatte viten med overbevisninger og tro. Det er originalt å forsøke å forstå hva som ligger i den pyrrhoniske skeptisismen til forskjell fra den tradisjonelle akademiske eller dogmatiske skeptisismen. Også i denne boken er det begrepet sannhet som opptar Næss. Hva slags forhold er det mellom sannhet og kunnskap? Lar disse seg kombinere slik at jeg kan si at noe helt sikkert er sant når jeg har oppnådd en viss mengde kunnskap om det? Er det for eksempel slik at p er nesten sann når jeg kan vise til x og y som bevis, men helt sann når jeg har funnet frem til x og y og z? Nei, hevder Næss. Vi kan aldri være sikre på at vi har nådd det punktet der vi kan si at vi vet at p er sann. Det kan for eksempel hende at vi ikke har belegg for noe i det hele tatt, men at det likevel er sant.  Det er verdt å bite seg merke i at Næss først og fremst leser den pyrrhoniske skeptisismen på sin egen måte, det vil si som retningslinjer for et liv i praksis hvor det er fullt mulig å være sterkt overbevist om noe og samtidig avstå fra å fatte påstander av mer generell karakter.

Kierkegaard Næss’ antidogmatikk kommer også til uttrykk i innledningen han skriver til et utvalg av Søren Kierkegaards tekster.1 Det er særlig i skillet mellom såkalte vesentlige og objektive sannheter at et slikt syn er tydelig. En vesentlig sannhet har å gjøre med enkeltmennesket, og virker inn på hennes liv, mens en objektiv sannhet gjelder saksforholdene i verden. Og slik Næss tolker Kierkegaard, kan de objektive sannheter bare «nærme seg» viten for det enkelte menneske. Også forskningen nærmer seg sannheter, ifølge Næss. Den baserer seg på såkalt approksimasjonsviten, og kan aldri stadfestes en gang for alle. Mye av forskningen, som for eksempel bibelforsk-ningen, legger frem sine resultater som om de var allmenngyldige sannheter: «Selv om forskningens konklusjoner var at alt i Bibelen er ekte og sant,» skriver Næss i innledningen til Kierkegaard, «eller at alt er uekte, vil den ikke kunne få betyding for spranget inn i religiøs tro.»
    Både Kierkegaard og Næss legger altså vekt på den enkeltes forhold til kunnskapen. Samtidig må man alltid lete etter de normer som ligger til grunn for ens personlige holdninger og valg. I Næss’ terminologi er det snakk om «overbevisninger», mens hos Kierkegaard dreier det seg om en slags «overtro» eller religiøs erfaring.

Fantasi og følelse Det er ikke til å skyve under teppet at hos Næss er den filosofiske argumentasjonen helt intimt sammenvevd med hans filosofiske livsholdning. Han fremstår – slik vi har møtt ham på 1980- og 90-tallet – som utpreget barnlig av natur: Han fremhever stadig hvor viktig det er å bruke fantasien, utfordre det bestående og hele tiden lete etter og kreve en mulig årsakskjede. Det er ikke bare slik at han lever seg inn i et alternativt syn på naturen eller på moralske verdier, men han kan simpelthen ikke la være. Dette er både en egenskap og et grunnlag for en vitenskapelig fordring. «Engasjement uten innlevelse skjer på falskt grunnlag. Er man hele tiden innerst inne sikker på hvor, og i hvilken retning, Sannheten er å finne, blir innlevelse i det fremmedartede en umulighet,» sier han i Hvilken verden er den virkelige? Her finner jeg interessante paralleller til både Simone de Beauvoir, Skjervheim og Levinas, som gjør at begreper om det ukjente, den Andre og den fremmede kan forskyves og forfriskes. Jeg har stadig lest filosofiske tekster som setter meg tilbake til Næss – riktignok med helt andre utgangspunkt. Men til mitt bruk er det fruktbart. For Næss er fantasi og innlevelse, følelse og medfølelse en nødvendig del av den vitenskapelige rasjonalitet og først og fremst knyttet til forholdet mellom menneske og natur. Alt dette blir selvfølgelig lettere hvis vi ikke har noen faste dogmer å tro på, ikke har noen religion eller et livssyn som gir oss rigide leveregler. Det kan begynne «å sveve», som Kjell Madsen har sagt om Arne Næss.2 Alt blir lettere hvis man som Næss står utenfor (i teorien) og forsøksvis betrakter alle posisjoner og livssyn, alle kulturer og religioner, all atferd hos mennesker og dyr (og fjell) som potensielt verdifulle og interessante.

noter

1 Søren Kierkegaard. Utvalg og innledning ved Arne Næss. Oslo 1966
2  Filosofi på norsk, bd. 2, red. Bostad. Oslo 1997

Utvalgte bøker fra Arne Næss’ faglitterære forfatterskap «Truth» as conceived by those who are not professional philosophers, Det Norske Videnskapsakademi 1938 • Filosofiske problemer. Deres inndeling og egenart, Aschehoug 1941 • En del elementære logiske emner, Studentforeningen 1941, Grøndahl 1950, Universitetsforlaget 1975 • Filosofiens historie, Akademisk forlag 1953, Universitetsforlaget 1962 • Democracy, Ideology and Objectivity, Oslo University Press 1956 • Symbolsk logikk, Universitetsforlaget 1961 • Opp stupet – til Østtoppen av Tirich Mir, Gyldendal 1964 • Moderne filosoffer, Vinten, København 1965 • Hva er filosofi? Pax Forlag 1965 • Scepticism, Universitets­forlaget 1968 • Hvilken verden er den virkelige? Universitetsforlaget 1969 • The Pluralist and Possibilist Aspect of the Scientific Enterprise, Universitetsforlaget 1972 • Gandhi and Group Conflict, Universitetsforlaget 1974 • Vitenskapsfilosofi, Universitetsforlaget 1974 • Økologi, samfunn og livsstil, Universitetsforlaget 1976 • Teknikk, pedagogikk og en ny livsstil, Universitetsforlaget 1978 • Anklagene mot vitenskapen, Universitetsforlaget 1980


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>