>Anmeldelser Prosa 01|08

Kristenhetens tveeggete blikk

Anne Hege Simonsen

«I begynnelsen var Ordet,» står det i Bibelen. Spørsmålet er om vi hadde hatt noe å snakke om hvis ikke blikket allerede hadde sett – og tolket?

<empty>

Aud V. Tønnessen
Kirkens Nødhjelp
Bistand, tro og politikk
342 sider, illustrert
Gyldendal Akademisk
2007

Marianne Gullestad
Misjonsbilder
Bidrag til norsk selvforståelse
295 sider, illustrert
Universitetsforlaget
2007

Anmeldt av Anne Hege Simonsen

La oss begynne med slutten: I år 2000 blar den norske misjonæren, historikeren og fredsmegleren Kåre Lode og den kamerunske historikeren Eldridge Mohammadou seg igjennom en samling misjonsfotografier fra Nord-Kamerun. Bildene ble tatt av norske misjonærer knyttet til Norsk Misjonsselskap (NMS), en organisasjon som har vært virksom i landet siden 1920-tallet. Av 25 000 bilder ble 2000 valgt ut for «tilbakesendelse» til Kamerun, som et ledd i den i dag verdensomspennende prosessen med å gi folk i koloniserte land deres historie tilbake. Et prisverdig prosjekt, men med noen haker:
    Fotografiene er ikke kamerunsk virkelighet selv om det er kamerunere avbildet på dem. De bærer snarere vitnesbyrd om norske tolkninger av Afrika og afrikanere. Mange av dem ble tatt – eller i alle fall brukt – for å vekke entusiasme rundt norsk misjon, og vi kommer ikke forbi at engasjementet i Norge ofte gikk foran kamerunernes individualitet og verdighet. Denne dimensjonen ved bildene har i liten grad vært problematisert. Før nå, i Marianne Gullestads siste bok Misjonsbilder. Et bidrag til norsk selvforståelse.

Detektivarbeid Sosialantropologen Gullestad er best kjent for sine studier av norsk hverdagsliv – fra bergenske arbeiderklassekvinner til «vanlige folks» selvbiografier og synet på det flerkulturelle Norge. Når hun i denne boka tar turen til Kamerun, er hun sjeldent godt forankret i det norske.
    Nord-Kamerun er NMS’ eldste misjonsmark og ikke rent få misjonærer har tilbrakt kortere eller lengre deler av livene sine i denne regionen. Mange av dem har utviklet nære relasjoner til folk og land, ofte nærere og mer komplekse enn det vi finner hos andre reisende nordmenn – som sjøfolk, koloniansatte, bistandsarbeidere eller journalister. Gullestad har imidlertid ikke studert misjonærenes private fotoalbum, men fotografier myntet på utvalgte deler av den norske offentligheten. Hennes hovedmateriale er misjonspublikasjoner i ulike varianter, fra medlemsblader til bøker og filmer. I tillegg har hun intervjuet både misjonærer og kamerunere.
    Gjennom denne metoden kommer hun bakenfor papiret bildene er trykket på. Bilder som er blitt brukt flere steder, har ofte en tendens til å framstille kamerunere som «afrikanske typer» snarere enn individuelle mennesker. Gullestads detektivarbeid har lyktes i å gi flere slike navnløse fotografier en historie, til tross for at de avbildete gjerne mistet sin identitet på ferden over kontinentene. Ved å gjøre rede for bildenes vandring fra situasjonen det ble tatt i og til måten det ble brukt på, gir Gullestad dem dobbelt liv. Slik trer også bildenes tveeggete karakter fram på en overbevisende måte.

Tveeggete bilder
Gullestads ambisjon er å forstå det kristne blikket og dets ringvirkninger ute og hjemme. Hun finner liten grunn til å trekke de norske misjonærenes gode intensjoner i tvil. På den annen side er det heller ingen tvil om at bildene deres har bidratt til å forsterke og understreke stereotype oppfatninger om afrikanere i Norge.
    Iblant skjer dette mot misjonærenes eget ønske. En misjonær forteller til Gullestad om raseriet hun møtte i en norsk forsamling en gang hun kom til å vise et bilde av noen kamerunske venner som ikke svarte til de norske forventningene. Misjonens norske støttespillere ville at deres midler skulle gå til verdige trengende, og afrikanere måtte derfor se passe sultne, ydmyke og offeraktige ut.
    Men misjonærene var langt fra vanlige fotografer. Et særlig interessant trekk ved misjonsbildene er den kristne ikonografien som ofte skinner igjennom. Gullestad viser hvordan klassiske malerier som illustrerer misjonskallelsen eller inderlighet i bønn, går igjen i måten misjonærene komponerer bildene sine. Religiøs tilhørighet illustreres også ofte gjennom kroppsholdning og særegne måter å smile på (med blottede tenner, noe som ikke er vanlig i Kamerun). Også informanter i Kamerun identifiserer kristne landsmenn ut fra slike variabler.
    Misjonærene har også tatt bilder av seg selv, og måten de portretterer seg selv og andre bærer ikke bare vitnesbyrd om religion, men om norske middelklasseverdier med et sterkt paternalistisk fortegn.

Biafra-barn og norske givere En tolkning av Gullestads tekst er at bilder verken tilhører de som blir avfotografert eller fotografen selv. Det er i tilskueren kampen om bildets betydning står. Dette dilemmaet er ikke unikt for misjonen, også norske hjelpeorganisasjoner har kjent på de etiske grensene for hvordan man skaper folkelig oppslutning ved hjelp av bilder.
    I Aud V. Tønnessens historie om Kirkens Nødhjelp (KN) er det utearbeidet som er viet størst plass, men i denne sammenhengen er organisasjonens arbeid for å skaffe penger relevant. Allerede fra tidlig 1960-tall brukte KN bilder av sultne, svarte barn for å bløtgjøre norske giverhjerter. Bildene bidro til å dypetse afrikanske barn som et kontekstløst symbol på all nød i verden.
    I 1968 brøt en dramatisk borgerkrig ut i Nigeria, og KN støttet utbryterrepublikken Biafra som senere ble synonymt med begrepet Biafra-barn. Den nigerianske sentralmakten brukte sult som våpen, og KN var blant de mange som brukte Biafras barn for å skaffe penger til hjelpearbeidet. I dette tilfellet var det et sammenfall mellom budskap og bilde, men KN har i ettertid tatt selvkritikk på at bildene også forsterket koloniale forestillinger om passive og hjelptrengende afrikanere.

Evangelisering, diakoni, politikk KN er en kristen organisasjon, men ingen misjonsorganisasjon. Tønnessens organisasjonshistorie understreker spenningen mellom kristent hjelpearbeid (diakoni) og evangelisering som grunnleggende allerede fra organisasjonen så dagens lys som en kirkelig innsamlingsaksjon i 1947. I en periode da nøden var stor over hele Europa og bitterheten mot Tyskland og tyskere – sivile som militære – var stor, valgte KN å bistå nødlidende tyskere uavhengig av konfesjon. Og stikk i strid med norske biskopers ønske om å bruke hjelpearbeidet til å bygge opp protestantiske kirker i europeiske land, vedvarte denne grunnholdningen i organisasjonen.
    I dag er KN en av de store bistandsorganisasjonene i Norge, og arbeider konfesjons­uavhengig over hele verden. Interessant nok er det på hjemmebane det religiøse aspektet spiller sterkest rolle. Den såkalte «norske modellen» i bistandsbransjen har blitt kritisert for å være en statlig kooptering av organisasjonene og en strømlinjeforming av deres innsats og innhold. I denne sammenhengen har KN brukt sin kristne plattform på en kreativ måte for å verne om sin særegne identitet. Selv om evangelisering ikke er berettiget statlig støtte, er kristne verdier nødvendig for å sikre folkelig oppslutning i det sjiktet av folk i Norge som organisasjonen henvender seg til.
    En annen sentral akse i KNs historie er spenningen mellom bistand og politikk. Særlig i den såkalte tredje verden har KN vært involvert i flere kontroversielle politiske situasjoner, fra Sudan til Guatemala til Palestina og Afghanistan. I Sør-Afrika var organisasjonen sent ute med å støtte kampen mot apartheid, fordi motstanderne av regimet ble forstått som kommunister. Til gjengjeld var KN tidlig ute med sin støtte til Palestina, noe som fortsatt er kontroversielt i en del kristne kretser i dag.

Innenfra og utenfra Aud V. Tønnessens bok er sober, ryddig og interessant, selv om hovedproblemstillingen, hvordan KN kunne vokse fra en liten innsamlingsaksjon til en stor og betydningsfull organisasjon, for denne leser er det som fenger minst. Tønnessen er teolog, og kan derfor sies å ha et slags innenfraperspektiv når det gjelder den religiøse dimensjonen ved KN. Hun har imidlertid ingen bistandserfaring og bruker derfor et bredt arsenal av sekundærlitteratur for å nærme seg dette. Her har hun valgt forfattere som kritiserer bistandssektoren fra ulike vinkler (f.eks. Terje Tvedt, Roy Krøvel, Mark Duffield, Knut Nustad, Jarle Simensen, Alex de Waal). Dette er ikke et selvsagt valg, og det tjener både Tønnessen og KN til ære. Det er med andre ord ingen apologetisk historiefortelling hun har skrevet. Som forfatter holder Tønnessen seg i kulissene, noe som sjangermessig sikkert er riktig, men som også gjør at en bok full av dramatiske historier og avgjørende veivalg er blitt litt distansert og «kjølig».
    Marianne Gullestads bok om norske misjonsbilder er skrevet fra et motsatt perspektiv. Her møter vi utenfraperspektivet som forsøker å trenge inn. En viktig forskjell er at der Tønnessen anvender eksisterende teorier for å forstå KN, søker Gullestad å videreutvik­le sitt teorigrunnlag. Slik sett er Gullestads prosjekt både mer personlig, organisk og akademisk utfordrende.

Moderne misjonering Mange av problemstillingene i de to bøkene likner hverandre, ikke minst spenningen mellom diakoni og evangelisering. Begge viser også hvordan modernitet brukes både som mål og redskap for begge deler, selv om Gullestad er den som går lengst i å problematisere dette forholdet. Hun beskriver misjonen som «redskaper for et hegemonisk verdensbilde» der vitenskap og religion glir over i hverandre. I møte med moderniteten erstattet ikke misjonen Gud med teknologi, men brukte teknologi for å fremme gudstro. Sykepleie og moderne medisin fungerte som verktøy for misjonen, i likhet med jordbruksteknologi. Fotografiet dokumenterte og videreformidlet misjonærenes selvpålagte sjenerøsitet som en paternalistisk gest fra noen som kan og vet bedre.
    Det er liten grunn til å tro at slik paternalisme er unik for religiøse organisasjoner. Kanskje tiden er inne til å analysere også de ikke-kristne organisasjonenes billedmateriale?


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>