>Anmeldelser Prosa 01|08

Politikk som Tuppen og Lillemor

Magnus E. Marsdal

«Vi trenger i det hele tatt en bedre balanse i forholdet mellom deg og meg.» Ifølge Prosessen sa partileder Jens Stoltenberg dette til LO-leder Gerd-Liv Valla 23. januar i fjor. Samtalen fant angivelig sted 12 dager etter Ingunn Yssens stormangrep via VG. Ideen om «balanse mellom deg og meg» er i slekt med det naive verdensbildet som ledet journalistkorpsets tolkninger vekk fra politiske realiteter i denne saken.

<empty>

Gerd-Liv Valla
Prosessen
309 sider
Cappelen 2007

Anmeldt av Magnus E. Marsdal

Prosessen er skrevet i dagbokform. Skal jeg si meg enig med dem som mener at dette grepet gjør fortellingen tidvis meget medrivende? Ja. Men er det ikke også noe falskt ved dagbokformen?
    Jo.
    Personlige stikk og politiske insinuasjoner gis i en dagbok form av noe forfatteren bare kom til å tenke, akkurat der og da. Det er en form som tilsynelatende kan redusere forpliktelsen i formuleringene. Litt sleipt. Men ingen alvorlig svakhet. For Vallas lesere bør vite at ordvalgene i en toppolitisk bok som denne er nøye overveid. Særlig når de er gjort i samarbeid med en skrømtskrivar (nynorsk for ghostwriter), i dette tilfellet Stian Bromark.
    Han var et godt valg. Prosessen fikk fortjent flere pene omtaler. Men i Dagens Næringsliv etterlyste anmelder Ane Farsethås et klarere skille mellom sak og person. Hun savnet også «de store linjene» i Vallas bok. Hege Skjeie gikk lenger, og kalte Prosessen «et renskåret stykke intimitetstyranni». Hun kalkulerte bokens saldo: «Intet av dette gir oss klar innsikt i politiske strukturer og prosesser.» Dette er en relevant kritikk.

Prosessen byr på noe materiale til grundigere analyser, men ikke mye. Den befinner seg tidvis på samme nivå som Stoltenbergs utsagn om «deg og meg». For eksempel protesterer ikke Valla selv på dette perspektivet, selv om «balansen mellom deg og meg» er en besynderlig måte å snakke om samfunnspolitikk på, spesielt i et demokrati, og særlig overfor en som er tillitsvalgt for 830 000 medlemmer.
    Journalister og redaktører flest holdt seg like fullt til Stoltenbergs perspektiv da de kastet seg over Vallas bok: «Hva skriver hun om hvem?» «Sier hun statsministeren er fomlete???» «Har hun referert fortrolige samtaler?» «Å gid.»
    Hver eneste politiske biografi som utgis, avdekker hovedstadsmedienes stadig mer fanatiske hang til å redusere politikk til person. Ingen politisk sak er så stor at ikke deskens lyse hoder klarer å koke den ned til noe à la Tuppen og Lillemor. Tre typiske overskrifter fra lanseringen av Prosessen: «Valla irriterte Stoltenberg.» «– Jens skrek til meg.» «Dette skriver Valla om Jens.»
    Hvilke spørsmål forsvant under journalistkorpsets usensasjonelle sensasjonsjag? For eksempel dette: Hvilke samfunnskrefter barket sammen under maktkampen som førte til Vallas fall?

Møt Jan Davidsen! Vallas mektigste støttespiller i LO-systemet. Brannmann Jan fra Bergen har vært forbundsleder siden 1993, og står i spissen for nær 300 000 medlemmer i Fagforbundet, som er LOs største. Jan Davidsens medlemmer er i hovedsak kvinner, lavlønte og ansatt i landets kommuner.
    Møt Kjell Bjørndalen! Vallas tydeligste antagonist blant forbundslederne. Industriarbeider Kjell fra Buskerud ble ansatt i Jern- og Metallarbeiderforbundet i 1977. Han var forbundsleder i Fellesforbundet, LOs største i privat sektor, fra 1991 til oktober 2007. Dette er mannen som overrasket LO ved å foreslå gransking av Yssen-saken, noe som endte med at Valla ble ført til skafottet framfor Jan Fougner.
    Davidsen versus Bjørndalen. Forbundsgigantene stod mot hverandre under hele Valla-sakens forløp. Av dette kan man slutte at den underliggende konflikten gikk mellom offentlig og privat sektor. Det stemmer ikke.
    Møt Sture Arntzen! Leder for 60 000 medlemmer i Handel og Kontor. Trønderen Sture var en sterk støttespiller for Valla under hele prosessen, sammen med Jan Davidsen. Handel og Kontor organiserer i hovedsak privat sektor – kassa på Rimi og varelageret på Ikea.
    Hvem var så maktbasen under Gerd-Liv Vallas kandidatur til toppvervet i LO? Primært medlemmene i lavlønte, kvinnerike yrker for tjenestearbeidere.
    Bjørndalens maktbase er et forbund med massiv mannsdominans der mange har et relativt høyt lønnsnivå, det såkalte «arbeider­aristokratiet».
    Striden stod imidlertid ikke kun innad i LO.

Møt Jens Stoltenberg! Den flinke politikersønnen fra Frogner som dr. Gro Harlem Brundtland fra Bygdøy tidlig satte så stor pris på. Hvis det er «politiske strukturer og prosesser» bak Vallas fall man er ute etter, går det ingen vei utenom den Oslo vest-dominerte falanksen på Ap’s høyrefløy som Stoltenberg og Brundtland tilhører. 
    Blant aktørene som drev Valla-hetsen fram gjennom massemediene etter Ingunn Yssens angrep, var folk som Turid Birkeland, trofast nestleder under AUF-leder Jens, og Øystein Mæland, hans forlover. Valla trekker i sin bok fram disse to som medlemmer av angrepsflokken, sammen med advokat Berit Reiss-Andersen, jurist Anne Holt og advokat Ingeborg Moen Borgerud. Den skadeskutte dagbokskriver oppsummerer hele bunten: «Omgangsvenner. På høyresiden i Arbeiderpartiet. Sterke EU-tilhengere. Jeg er den som har mektige venner?»
    Dermed har vi introdusert tre tunge poler som syntes å virke under spillet som førte fram til LO-lederens avgang:
    Tjenestearbeidernes toppfolk.
    Industriarbeidernes toppfolk.
    Statseliten fra Oslo vest.
    De to sistnevnte polene utgjør en hegemonisk maktakse som ganske synlig har dominert Det norske Arbeiderparti siden professor- og statsråddatter Gro Harlem Brundtland tok over som partileder etter fabrikkarbeidersønnen Reiulf Steen i 1981.
    Maktaksens to poler kan symboliseres av Brundtland på den ene siden og Yngve Hågensen på den andre. Eller Jens Stoltenberg og Roar Flåthen. Mens industripampene stiller med arbeidertroverdighet, har eliten fra Oslo vest statsledertroverdighet.
    Parforholdet er ikke uten motsetninger. De to miljøene kan slåss seg imellom om den gule ledertrøya – som da Hågensen vippet inn sin kandidat (Jagland) framfor Brundtlands (Stoltenberg) ved partiledervalget i 1992 – men maktpolitisk er det alliansen som er interessant. Den gylne maktaksen sikrer hegemoni for en kurs som sier ja til EU-medlemskap, ja til lønnsmoderasjon, ja til gasskraft og nei til økt skatteinnsats for å løfte nivået i offentlig sektor.
    Industripampene gir Ap Oslo Vest redskaper for politisk kontroll med fagbevegelsen, i bytte får de en politikk som prioriterer industrifolket framfor andre arbeidere. Taperne i dette spillet er tjenestearbeiderne. Deres interesser kommer i tredje rekke. Mens Ap-regjeringene knebler helsearbeidernes streik med tvungen lønnsnemnd, preker Fellesforbundet for moderasjon og eksportindustriens konkurransekraft. Samtidig kan industrigutta hente ut store lokale tillegg de årene det passer seg sånn. Et annet talende eksempel: Industriarbeideren som jobber skift gis fortsatt høyere kompensasjon enn omsorgsarbeideren som jobber turnus, selv om det er «trøste og bære»-arbeiderne som slites ut først og uføretrygdes mest.

Hva sier disse gruppemotsetningene om Gerd-Liv Vallas rolle som LO-leder? Hva var hennes maktbase da hun, mot industritoppenes vilje, stilte som lederkandidat i 2001? Hvilke maktbaser står denne i motsetning til? Påvirket disse maktforholdene forløpet av Valla-striden i 2007? Det er slike problemstillinger jeg savner i medienes dekning av denne saken. Og i Vallas egen bok.
    Var posisjoneringen av Gerd-Liv Valla et ledd i et angrep fra tjenestearbeidernes toppfolk mot den gylne maktalliansen på toppen av Ap- og LO-systemet?  Det er i alle fall en mulig tolkning. Vallas viktigste maktbase var støtten fra Jan Davidsen og Fagforbundet (Kommuneforbundet), som i kraft av sin størrelse alltid har enormt mange delegater på LO-kongressen.
    Hva er den politiske tendensen til Jan Davidsens fløy i LO? Valla gjengir Davidsen fra et sentralstyremøte i Ap: «Gerd-Liv har betydd enormt mye for å dreie politikken til venstre, dit våre medlemmer vil ha den. Det er takket være henne at LOs fokus nå hele tiden er på likelønn, lavlønte kvinners kår, og mot privatisering og svekkede fellesskapsløsninger.» Både Davidsen, Valla og Arntzen er EU-motstandere.
    I klar kontrast står Kjell Bjørndalen, EU-tilhengeren som aldri var noen tydelig motstander av privatisering. I kontrast står også Jens Stoltenberg, hvis første regjering privatiserte større verdier i løpet av et og ett halvt år enn den påfølgende, Høyre-dominerte regjeringen klarte i løpet av fire.

Dette handler også om hvor underdanig LO-toppene skal opptre overfor Ap’s ledelse. Her har Bjørndalen utmerket seg. Da Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen høsten 2006 gjorde sitt famøse framstøt mot sykelønnsordninga, var han den eneste forbundslederen som gikk ut (i Aftenposten) og aksepterte at «løypa er lagt». En slik arbeiderleder kan Stoltenberg like! Gerd-Liv Valla beviste deretter at løypa kanskje ikke var helt lagt, likevel. Det likte man som kjent svært dårlig på Statsministerens kontor.
    Avvisningen av sykelønnskuttet var ikke noe Valla gjorde i kraft av sin person, sin psyke eller sin herskertrang. LO-lederen kritiserte regjeringen på vegne av hele LO og dessuten NHO, Unio, YS og det organiserte arbeidsliv for øvrig. Dette gikk visst journaliststandens kommentatorkorps hus forbi. Der tolker mange politikk slik Stoltenberg gjør: «balansen mellom meg og deg». Ifølge kommentator Hanne Skartveit var det som skjedde i sykelønnssaken at «Valla overkjørte Stoltenberg». Skartveit regner saken inn blant LO-lederens «ydmykende maktdemonstrasjoner mot statsministeren» (VG 25.10.2007). Hun overser glatt at Valla hadde NHO i ryggen. Dette er samfunnskamp tolket som Tuppen og Lillemor. Politikk redusert til person. Fordummelsen brer om seg. Ovenfra.

Man lærer mer om politikk ved å lese Gerd-Liv Valla enn Hanne Skartveit. Men Vallas beretning måtte nødvendigvis bli svært subjektiv (og selvrettferdig). Ofte gjennomskuer ikke aktørene selv til fulle hvilket spill de inngår i. Det var ikke å forvente at Valla selv skulle levere kjølige analyser av samfunnskrefter, motpoler og maktakser under et drama som rammet hennes person så kraftig.
    Derimot burde vi forvente at journalistene og kommentatorkorpset tar opp tråden der hvor aktørene slipper. Men det forventer vi ikke. Det har vi heller ingen god grunn til.
    De store redaksjonene overtok i denne saken ukritisk bestemte aktørers selvforståelse. Først Ingunn Yssens («ble mobbet») og deretter Jens Stoltenbergs («balansen mellom deg og meg»). Dette stenger for innsikt, fordi en noenlunde balansert analyse av et politisk drama nødvendigvis må bevege seg bakenfor aktørenes selvforståelse.
    Dramaet som førte til Vallas fall, avdekket en revne i toppen av Ap’s maktapparat og gav derfor en sjelden mulighet til innblikk i hva som foregår under politikkens danderte og regisserte overflate. Hvorfor ble denne så svakt utnyttet – ikke bare da det stod på som verst, men også da Vallas bok kom og man kunne forvente mer analyse og ettertanke? Skyldes elendigheten at «deg og meg»-perspektivet er mer salgbart, mindre krevende å rapportere om og dermed enkleste utvei for både journalist og redaktør? Eller ligger det en sosialt betinget motvilje mot fagbevegelsen som selvstendig maktaktør under journaliststandens usynliggjøring av politikken i denne saken? Hva kan prosessen mot Gerd-Liv Valla lære oss om norske journalister og redaktører og offentligheten de regisserer for befolkningen?
    Som akademikerne skriver: Her trengs ytterligere forskning.

 

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>