>Anmeldelser Prosa 01|08

Hva brast så høyt i Folkets Hus?

Bjørn Bjørnsen

Dokumentarboka er en heldigere form for gransking av Valla-saken enn den grans­kingen LO selv iverksatte. Torstein Tranøy kommer i Vallas fall kanskje nærmere det som skjedde enn noen av det hundretall journalister og debattanter som har vært opptatt av saken. Men bare kanskje.

<empty>

Torstein Tranøy
Vallas fall. Et innblikk i den skjulte maktkampen
175 sider
Manifest Forlag 2007

Anmeldt av Bjørn Bjørnsen

 

Før folkets hus i Oslo ble kongressenter, var det et stormsenter. Der sto landets mest bastante talerstol, konstruert for å tåle steinhoggernever som understreket argumentene så flisene føk. Gro Harlem Brundtland måtte finne seg i å klatre opp på en skammel bak monsteret hvis hun ville tale til fagorganiserte.
    Derfra presterte Ole O. Lian det politiske mesterstykket å holde LO samlet mens tesestridene splittet arbeiderbevegelsen i uforsonlige fløyer i midten av 1920-årene. Det kostet. Da han ble for mektig, i manges øyne, sto det i avisene at han både hadde stukket av med streikekassen og begått selvmord.
    Etterfølgeren, Halvard Olsen, gikk det verre med. Han ble kastet på kongressen i 1934 sammen med flertallet av sekretariatet. Striden sto om avstemningsregler under streik. For sikkerhets skyld hadde noen av hans motstandere sørget for at hans alkoholvaner ble et offentlig samtaletema før kongressen.
     LO var i slekt med Arbeiderpartiet, også på den måten at partisekretæren der brukte politiske motstandere til dørmatter. LO-toppene i Folkets Hus måtte alltid regne med at motsetninger i organisasjonen kunne bryte ut i konflikter. Det var mye dynamitt under overflaten, politiske motsetninger mellom radikale og moderate, høyt- og lavtlønte, private og offentlig ansatte, for å nevne noen. Ofte slo de ut i angrep på ledelsen, særlig ved valgene.
    Selv Konrad Nordahl, søylen som skapte arbeidsfred i harde etterkrigsår, måtte tåle krass kritikk både for å ha kjørt landet i grøfta og for å ha solgt seg til kapitalen. Men både han og hans etterfølgere kunne forsvare seg. Tor Aspengren fra Jern og Metall, han som presset gjennom 40-timers uken og fikk ansatte inn i bedriftsstyrene, het «Tor med hammeren» da han ble valgt i 1969. Da han gikk av i 1977 var oppnavnet «Tor med slegga».
    Og aldri ble en LO-leder kastet midt i en valgperiode. Ikke før Gerd-Liv Valla. Etterpå har halve landet gått rundt og spurt hverandre hva som skjedde.

Hva satte gerd-liv valla i en slik særstilling blant LO-ledere? Hennes ghost-skrevne bok Prosessen ble et sterkt personlig dokument om de uforklarlige begivenheter som hjemsøkte Folkets Hus i perioden januar–mars 2007. Men noen god forklaring på dem står det ikke der. Boktittelen mer enn antyder at Valla ikke visste hva som rammet henne.
    Torstein Tranøy, med bakgrunn fra Klassekampen og Dagens Næringslivs politiske redaksjon, landets for tiden to mest samfunnsgranskende aviser, nærmer seg kanskje gyldige svar i en bok som han ganske enkelt kaller Vallas fall.
    Døgnjournalistikken kommer til kort overfor dette eventyr fra virkeligheten i Folkets Hus – den er for nær begivenhetene og refererer kun bruddstykker. I avisspaltene er det dessuten fritt fram for skjulte ærender og holdninger. Summen blir et uklart, iblant direkte forvirrende, bilde. Historikeren kan imidlertid ha både tid og nødvendig avstand, men kravet til verifiserbar dokumentasjon fører lett til at usynlige realiteter i et maktspill blir borte: Spenningsladde situasjoner hvor taushet sier mer enn ord. Improvisasjoner. Uventede utspill. Uberegnelige innfall. Valla-saken hadde massevis av dette. Slikt blir ikke fanget opp av protokoller og vedtak, og har en tendens til å forsvinne både fra arkiver og hukommelse når noe skal rekonstrueres. Og hukommelsen er partisk. Vi husker best det vi vil huske, med de følger det kan få for historien.

Tranøy har gjort en solid jobb ved å ta vare på stemningen av panikk som herjet Folkets Hus da mediestormen brøt løs. Han har vært i kontakt med et hundretall personer, men to nøkkelpersoner mangler: Advokat Jan Fougner, som lanserte seg selv som gransker, og som LO-sekretariatet i panikk engasjerte. Og så mangler hovedpersonen. Den første har gode grunner til å holde seg i bakgrunnen. Han ante nok at det ikke ville bli bare smigrende omtaler av ham i en nøytral bok. Gerd-Liv Valla befant seg midt i et uvær som må ha svimeslått henne på mer enn en måte, nok til ikke å reagere rasjonelt overfor en journalist fra Dagens Næringsliv – for så vidt ikke overfor noen journalister.
    Tranøy har likevel levert en balansert og innsiktsfylt beretning, uten å karakterisere aktørene. Det overlater han til leserne. Formelt er boka delt i tre: Valla, Yssen og granskingen. Som dokumentarforfatter har han brukt litterære grep for å drive fram beretningen, noe historikeren og journalisten sjeldnere unner seg. Tranøy bryter en handlingsstrøm for å ta opp tråden fra en ny vinkel i neste kapittel. Han fargelegger et situasjonsbilde fra møtesalene for å få fram spenningene der, og han gjør det bra. Svært bra og uten utropstegn.

Detaljer i det selsomme skuespillet på toppen av Folkets Hus kan få selv garvede journalister til å sperre opp øynene. Ikke at boka forteller så mye nytt for de som fulgte saken i daglige avisføljetonger, men fordi informasjonen i sammenheng fører til ettertanke.
    Først kvinneperspektivet: Ville avisene ha gått løs på Yngve Hågensen, utbrodert en historie om en mannlig LO-topp som gikk til VG for å klage på sjefen på denne måten? Hågensen var jo heller ingen pusekatt. Det er selvsagt mulig at det er tilfeldig når Vallas hardeste kritikere både i og utenfor LO er kvinner. At Yssen og venninnene hennes bidro til å øke størrelsen på overskriftene, er i alle fall sikkert. Catfight i LO var noe nytt, og bidro til medieproporsjonene. Tranøy spekulerer imidlertid ikke rundt det faktum at Valla var LOs første kvinnelige leder – svensk LO fikk jo Wanja Lundby-Wedin til leder i 2000 uten at noen har gjort vesen av det. Tranøy legger derimot stor vekt på at Valla kom fra offentlig sektor, med en stor del kvinnelige medlemmer. Det lå an til kollisjoner med industriforbundene, og Valla klarte aldri å få Fellesforbundet med på sitt lag. Det ble avgjørende i kritiske situasjoner.

Så medieperspektivet Hva gjaldt denne saken egentlig, og hva fikk vi vite gjennom aviser og fjernsyn? Tranøy lar LOs nei til EU i 1994 være et utgangspunkt. Derfra følger han ja- og nei-siden fram til de stikker hodene fram i Valla-saken.
    Fram fra bøttekottene og ut i avisspaltene vrimlet de fram, anført av den utrettelige stortingsmann Klungland, alle som hadde noe å fortelle om Valla. Den sterkeste beretningen kom fra advokat Berit Reiss Andersen, som kunne opplyse at Valla hadde løyet for henne for ti år siden for å få henne til å bli på sin post som statssekretær i tre uker ekstra. Karakterdrap ble det kalt i aviser som ga det spalteplass. Den modige advokat ble endog fremvist på fjernsyn, der også daværende statsminister Jagland ble tatt til sannhetsvitne for at Valla løy om de tre ukene for ti år siden. Så kommer Tranøys bok med en fullstendig naturlig og veldokumentert forklaring på hvorfor Valla sa det hun sa. Meg bekjent har ikke en eneste avis etter bokutgivelsen beklaget karakterdrapet.
    Det mest bisarre innslaget i saken og i boka er likevel Fougner-utvalget – juridiske grans­kere som skulle finne ut om Valla hadde brutt arbeidsmiljøloven. Granskingen kostet LO mellom 5 og 10 millioner kroner, og leverte kontorsladder langt utenfor enhver fornuftig ramme ved hjelp av anonyme tipstelefoner og vitnemål bak stengte dører. Men Valla og vi andre kunne lese referater i VG like etterpå. Der sto det om dramatiske scener under forestillingen. Utvalget engasjerte psykiatere og sakkyndige som skulle uttale seg om LO-lederens sinnstilstand, og et byrå som skulle kartlegge forhold til ansatte. Det holdt hemmelige avhør i Høyres Hus og skrev en rapport som aldri ble offentliggjort. Alt dette fikk passere som naturlig prosedyre i mediene som fulgte saken.
    Når Tranøy lar advokatene i LO som protesterte mot utvalget og dets metoder, slippe til, skaper det et noe annet bilde enn det VGs avislesere fikk av en hulkende Ellen Stensrud på vitnebenken.
    Dette har med redaksjonell linje  og redaksjonell anstendighet å gjøre. Da LO i Sverige solgte Aftonbladet til Schibsted, forbeholdt de seg retten til å ansette politisk redaktør. Man kan lure på om det hadde blitt noen Valla-sak overhodet hvis Schibsteds VG hadde hatt den samme eiersits. Aviser går sjelden i seg selv. På sine interne seminarer konkluderer de med at beklagelige overtramp skjer, men at pressen i hovedsak fyller sin oppgave. Det er kanskje symptomatisk at Tranøys bok, som jevnt over er blitt tatt imot som et anstendig og skikkelig arbeid, av mange aviser ble utlagt som bekreftelse på at avisene hadde rett og at boka er ødeleggende for Valla, bl.a. fordi Ellen Stensrud er intervjuet med negative utsagn om sin sjef.

Det er en annen bok enn den jeg har lest. Den forteller om en avdelingsleder som ikke mestret jobben. Yssen hadde hverken erfaring eller kunnskap nok om internasjonalt arbeid sammenliknet med sin bedre kvalifiserte nestsjef. Vallas store feil var at hun presset gjennom at Yssen skulle ansettes. Yssen var vant til statsadministrasjonen, der byråkratiet gjorde jobben mens hun tok applausen. I LO gikk jo ikke det. Hun fikk stryk. Så tok hun til tårene, skulket, meldte seg syk og skyldte på sjefen. Deretter gikk hun til VG og fikk dem med på et felttog mot henne som hadde sveket en gammel venninne. Det kan være mange grunner til at VG valgte å kjøre saken så hardt som de gjorde, fra politikk til løssalg. Arbeidsmiljøet var neppe blant grunnene.
    Tranøys bok forteller om en sjef som langt fra var skyldfri og feilfri, som var hard i kantene og kanskje også ufølsom overfor sine omgivelser. I sin egen bok gir Valla en fascinerende analyse av hva som skjer med mennesker med makt og ansvar. Den røper også selvinnsikt og forklarer hennes behov for å kontrollere omgivelsene.
    Men hvilke feil hun enn måtte ha, så ble de mer enn tilgitt i hennes første 4-årsperiode da hun oppnådde resultater som ingen før henne. Det var til og med forslag om å endre vedtektene så hun kunne fortsette utover den aldersgrense LO har for LO-sjefer.

Hva var det så som skjedde? Tranøy peker på tre omstendigheter:
    For det første håndterte Valla mediene klosset da hun angrep Yssen på en dårlig forberedt pressekonferanse etter VGs utspill. Det er ikke noe som heter rettferdig harme i en slik situasjon Da er det taktikken som teller. Yssen fikk en offerrolle, og vekket piraya-instinktene i redaksjonene – intet selger bedre enn falne storheter. For det andre at Valla med sin lederstil skaffet seg flere personlige uvenner enn man vanligvis gjør på vei mot toppen i LO. Hun forsømte å knytte forpliktende allianser og sosiale bånd. Det hevnet seg da hun virkelig trengte forsvar. For det tredje at hun ydmyket statsministeren og statsrådene i store saker som valg av styreformannen i Statoil, og aller mest forslaget om at arbeidsgiverne skulle betale mer sykelønn. Det tjente nok medlemmene på, men ikke Valla selv.
    Sykelønnsaken er kanskje den som veide tyngst da det kom til stykket. Den førte Ap-partisekretær Kolberg til Fougner-utvalget med støtte til Yssen. Saken var heller ikke glemt da Jens Stoltenberg holdt munn i stedet for å stoppe spetakkelet med et par setninger. Tranøys historie, uten bastante konklusjoner, ser for meg ut til å være den som hittil er kommet nærmest realitetene i denne saken.
    Nestleder Roar Flåthen, som nå er LO-leder, mener at saken ikke har skadet LO. Det må han si, og han har kanskje rett – nå. Men når LO neste gang havner i en krise, og kriser hører med i dette spillet, kan det nok hende at noen henter fram denne boka og spør om det var immunforsvaret mot politisk motstand som ble svekket i LO vinteren 2007. En organisasjon som faller til fote som muslimer på fredagsbønnen på grunn av et offentlig angrep, mister troverdighet blant medlemmene og selvtillit overfor offentligheten. Det er alvorlig.

 

 

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>