>Minibiografi Prosa 01|08

Hvordan det hele blir til. Om Fredrik Barths faglitterære forfatterskap

Jon Hustad



Foto: Scanpix/Olav Hasselknippe

Fredrik Barth
Nomads of South Persia
The Basseri Tribe of the Kamseh Confederacy
161 Sider
Oslo University Press
1961

Fredrik Barth ed.
Ethnic Groups and Boundaries
The Social Organization of Culture Difference
153 sider
George Allen & Unwin
1969

Fredrik Barth
Ritual and Knowledge among the
Baktaman of New Guinea
292 sider
Yale University Press
1975

Fredrik Barth
Cosmologies in the Making
A Generative Approach to Cultural
Variation in inner New Guinea
99 sider
Cambridge University Press
1987

Fredrik Barth
Manifestasjon og prosess
Det blå bibliotek
203 sider
Universitetsforlaget
1994

Fredrik Barth
Balinese Worlds
370 sider
The University of Chicago Press
1993

 

Professor ved Harvard, Emory, Bergen, Yale, LSE, Oslo, Colombia, Boston …  Det er neppe en kontroversiell påstand: Ingen nordmann har i etterkrigstiden dominert et internasjonalt fagfelt så sterkt som Fredrik Barth har dominert sosialantropologien. Når vi også vet at Barth har en svært omfattende produksjon i tillegg til å være den nålevende sosialantropologen verden over som har gjennomført flest feltopphold, og det på en rekke ulike kontinenter, sier det seg selv at man burde takke nei til et oppdrag som tvinger en til å avgrense seg til 12 000 tegn om mannen. Men vi prøver.
    Spør man Barth om hva som har vært hans motivasjon, svarer han: «Jeg har alltid ønsket å se hvordan det hele blir til.» Barths viktigste bidrag til sosialantropologien ligger vel i at han har insistert på at det er de handlende enkeltindividene, aktørene, ikke strukturene, som må stå i sentrum. Fellesskap er ikke sementerte regler og funksjoner som tvinger folk inn i et sosialt mønster, det er enkeltmennesker i konkret samspill med andre individer som skaper samfunnsordninger. «Dersom det lønner seg å gjøre noe annet enn hva man har gjort før eller blitt fortalt man skal gjøre, ja, så gjør man det. Enhver samfunnsordning er under stadig press fra folk som vil lure seg unna eller bruke den til egen fordel. Er ikke et samfunn konstituert slik at det bestyrker seg selv, vil folk komme til å undergrave det. Samfunn blir altså dypest sett skapt på mikronivå i relasjoner mellom enkeltindivider,» som han selv sier det (Forskerforum 2/2006).

Barth har hele tiden insistert på at han har en naturalistisk og antitekstlig holdning, noe hans arbeider bærer preg av. Litteraturlistene er korte, fotnotene få. Han vil på basis av egne observasjoner selv avgjøre hva det er han ser. Men om vi tvinger ham til å svare på hvem det er som har inspirert ham, vil han trolig svare Max Weber og hans aktør–samfunn-perspektiv, han vil trolig også nevne veilederen ved Cambridge, det stilistiske forbildet Edmund Leach, «det mest intelligente menneske jeg har møtt», og kanskje endelig studiekameraten fra Chicago, Erving Goffman, og særlig hans bok The Presentation of Self in Everyday Life. Der analyserer Goffman begreper som prosess, mening, masker og iscenesettelse, begreper som har vært svært sentrale også for Barth.  
    Barths doktorgrad er fra 1957, og avhandlingen ble utgitt som monografi i 1959. Political Leadership among Swat Pathans har kommet i over tyve utgaver og blir stadig oversatt til ulike språk – senest for fire år siden til kinesisk. Boken er regnet for å være referanseverket om pashtunerne og er, kanskje dessverre, fortsatt svært aktuell. Da britene tapte krigene mot pashtunerne i Afghanistan, satte de to grenser mellom det indiske subkontinentet og Afghanistan, en reell i lavlandet og en formell i fjellene. I bytte mot økonomisk kompensasjon og full autonomi fra britene gikk stammene i dette området med på å la være å blande seg inn i de politiske forholdene både i Afghanistan og i det som senere ble Pakistan. I grove trekk gjelder ordningen den dag i dag. «The Tribal Areas» er nå mest kjent som Talibans arnested.
    Barth dro til området i 1954, ble der i ett år og oppholdt seg særlig i hoveddalføret Swat. Området er et av de få stedene hvor Barth har oppholdt seg flere ganger. Det første arbeidet fra Swat var «Ecological relations of ethnic groups in Swat, North Pakistan», utgitt i 1956. Her viser han blant annet hvordan forskjellige grupper i området, særlig ut fra ulike økologiske nisjer, skaper og opprettholder etnisitet og grenser. Med dette arbeidet kan Barth sies å ha dannet en ny fagretning, økologisk antropologi. Men i Political Leadership er det det politiske maktspillet som står mest sentralt. Han sier selv at gjennombruddet kom da han oppdaget at de to store maktgrupperingene i området ikke var et resultat av noen form for vedtak, men en direkte konsekvens av hvordan enkeltindividene spilte mot hverandre.
    I et statsløst område er det ingen som garanterer eiendomsretten eller, for den del, sørger for likhet for loven. Dermed blir de fleste mennesker tvunget til å søke allierte for å få hva de ønsker. I boken viser Barth at denne samfunnsordningen, kanskje noe paradoksalt, skaper stabilitet. Når en person eller gruppe blir for sterk, bryter nærmest automatisk en eller flere enkeltindivider ut og gir støtte til en annen person eller gruppe for på dette viset å få økt egen makt. Dermed blir maktbalansen kontinuerlig opprettholdt. Det Barth fant, samsvarte med et strategispill som John von Neumann og Oskar Morgenstern presentere i klassikeren Theory of Games and Economic Behavior fra 1944. Political Leadership ble således et sentralt bidrag til utviklingen av det etter hvert enorme feltet «rational choice therory».

Fra midten av 1960-årene og frem til begynnelsen av 1970-årene ble Barth av stadig flere ansett som den internasjonalt kanskje mest nyskapende antropologen. I 1965 var de britiske antropologene ennå ikke opptatt i Royal Society, det britiske vitenskapsakademiet, men de hadde fått tilbud om å la faget bli presentert i et foredrag. Britene mente at ingen av dem hadde nok autoritet til å overbevise Royal Society om at det ennå relativt unge faget burde få medlemskap, og ville derfor hente inn en utenfra. Valget stod mellom amerikaneren Clifford Geertz og Fredrik Barth. Barth fikk oppgaven. Foredraget ble publisert i 1966 under tittelen «Anthropological Models and Social Reality». Det er Barths mest elegante og pregnante arbeid. (I dag mener han at foredraget er for elegant og pregnant og gir faget større forklaringskraft enn det reelt sett har, men så var det da også en salgsjobb.) Foredraget bør leses sammen med «Models of Social Organization», også fra 1966. Sentralt der står en analyse av sunnmørske sildefiskere, noe som, om ikke andre, den undertegnede sunnmøringen setter stor pris på.
    I disse artiklene legger han vekt på at modeller ikke er virkelighet. En analyse av samfunn kan ikke, som de såkalte strukturfunksjonalistene hevdet, basere seg på enkle og til dels juridiske modeller av sosial integrasjon. Det er hvert enkelt menneskes ønsker og mål og de prosesser som skapes når aktører handler, som må stå sentralt. Barth markerte seg med disse artiklene som en tilhenger av såkalt metodologisk individualisme – læren om at sosiale fenomener må studeres gjennom konsentrasjon om aktører som forholder seg til andre aktører – og som skaper av det som ble kjent som prosessanalysen: Sosialantropologien, skriver Barth, bør basere seg på et «interactional system – a model that depicts the constraints on individual behaviour of others in a social system. Such models assume some form of ‘economizing’ or competition or strategy on the part of actors whereby they modify their behaviour in respect to the objects that are valued in their culture».

I 1967 inviterte Barth en rekke nordiske sosialantropologer til et symposium om grenser og etnisitet i Bergen. Det innvarslet et skifte i Barths interesser, bort fra økonomi og politikk og over til de mer grunnleggende spørsmål om hva som skaper mening og tilhørighet. Bidragene ble publisert i 1969 i antologien Ethnic Groups and Boundaries. Innledningsartikkelen skrev Barth selv. Det er det internasjonalt klart mest siterte arbeidet av noen norsk samfunnsforsker noensinne, og det altså fra et såpass lite fag som sosialantropologi. Forskere på etnisitet deler seg etter Ethnic Groups-utgivelsen ofte og noe enkelt sagt inn i to leirer, barthianere og antibarthianere. Hovedtesen i de ulike bidragene er at etnisitet ikke er essens, men et resultat av sosial interaksjon og, for den del, frastøtning: «The critical focus of investigation from this point of view becomes the ethnic boundary that defines the group, not the cultural stuff that it encloses. The boundaries to which we must give our attention are of course social boundaries, though they may have territorial counterparts.»
    Her er det dessverre ikke plass til å gå inn på de analytiske implikasjonene av Barths perspektiv, men for dem som ønsker kunnskap om hvorfor ulike innvandrergrupper har ulik vektlegging av etnisitet, trostilhørighet og tilpasning til et nytt samfunn, er Ethnic Groups nødvendig lesning.

Hva er kunnskap, hva er trossystemer, hvordan oppstår de, hvordan forandres de og ikke minst, hvordan vedlikeholdes de? I 1968–69 oppholdt Barth seg i New Guinea, hos den vesle Baktaman-stammen, som før Barth flyttet inn hos dem, var ukjent med den hvite mann. «I went to New Guinea to experience a world entirely different from anything I had known before.» Dette er fortsatt Barths mest utfordrende feltopphold, og han ble først ferdig med monografien Ritual and Knowledge among the Baktaman of New Guinea i 1975. Boken er kanskje særlig en studie i hemmelighold og metaforisk makt. Han utdyper det hele i et mer komparativt perspektiv i Cosmologies in the Making fra 1987, etter min mening Barths fineste arbeid, hvor han i følgende setning kanskje har gitt den mest pregnante definisjonen av hva det er han har forsøkt å vise: «Meaning is not embedded in the form of an expression alone, and does not become transparent by the most elegant analysis of that form; it can only be interpreted when it is located in a social organization and a praxis of communication.»
    Det Barth gjør i Ritual and Knowledge, er blant annet å konsentrere seg om de mannlige overgangsritene, som etter hans mening konstituerer «a pattern of social organization». Barth ser på disse initieringsritene som kilden til en nøye regulert kulturell overføring og viser at mennene søker å bevare sin kultmakt over naturen og kvinnene ved å hindre tilgang til hemmelighetene for andre enn dem som blir ansett for modne nok. Kvinnene er, som han skriver, konsekvent «prevented from ever parttaking in the insights that ritual creates». Paradokset er altså at hemmelighold ser ut til å opprettholde kunnskapssystemene.
    En annen og mer konkret grunn til at hemmeligholdet er så viktig, kan være at baktaman er, eller var, en liten og sårbar gruppe. Når den som bevarer de dypeste hemmelighetene, dør, kan de på nivået under skape en ny og «endelig» hemmelighet uten at det blir kjent for en større gruppe at den opprinnelige hemmeligheten, eksempelvis hvordan et tidligere initieringsritual skulle foregå, er gått tapt. Barth ble raskt initiert til det øverste nivået. Da tilstod «den øverste» at Barth ble presentert for det denne øverste «trodde» var det hans forfedre hadde ment at skulle være den dypeste innsikten.
I 1985 gjorde Barth noe han ikke hadde gjort før: Han dro til et av sosialantropologer gjennomanalysert område. Han dro til Bali. I 1993 kom boken Balinese Worlds. Så sent som i antologien Antropologiske mesterværker fra 2007 kåret danske sosialantropologer denne monografien til et av det tyvende århundres fremste antropologiske arbeider. Barths bok har front mot alle dem, kanskje særlig Clifford Geertz, som fremstiller balineserne som harmoniske og lykkelige mennesker, som en del av et stabilt og preserverende samfunnssystem, et system vi i liten grad kan forstå, i høyden skildre.
    Barth viser at menneskene på Bali forholder seg til en rekke ulike systemer og at de er aktører som på ulikt vis både skaper, gjenskaper og forandrer viten og dermed de forskjellige samfunnsordningene de er en del av. Det nytter ikke, som postmodernister ofte gjør, å presentere en mengde ulike observasjoner uten å «ville forstå hvordan det hele blir til». Igjen insisterer Barth på at sosialantropologene ikke skal ta utgangspunkt i ett eller få overordnede kulturelle mønstre, ei heller gi opp og si at alt er kaos, men på basis av enkeltmenneskers handlinger fortsette å utvik­le modeller og begreper som kan bidra til å analysere hvordan en mengde ulike mønstre kontinuerlig blir skapt og gjenskapt.
    De siste ordene skal han få selv: «All is not chaos: people pursue purposes, schemes, and conscious designs stubbornly and often collectively, thereby shaping many events; and various traditions of knowledge are taught and embraced, allowing people to build and repair conceptual worlds even while these are being undermined by other teachings and other experiences.»

 


Del artikkel på twitter Del denne artikkelen på Twitter.

 Tips en venn om denne artikkelen!  
 

<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>